JobKapittel 24

Kvifor har ikkje Den Allmektige fastsett tider til dom? Kvifor får ikkje dei som kjenner han, sjå hans dagar?
Hvorfor har Den allmektige ikke fastsatt tider for dom? Hvorfor får ikke de som kjenner ham, se hans dager?
Dei flyttar grensesteinar, dei røvar buskapen og fer med han på beite.
De flytter grensesteiner, de røver buskaper og gjeter dem.
Dei driv bort eselet til farlause, og tek oksen til enkja i pant.
De driver bort de farløses esel, de tar enkens okse i pant.
Dei støyter fattigfolk ut frå vegen, dei hjelpelause i landet må gøyme seg alle saman.
De presser de fattige bort fra veien, de nødlidende i landet må skjule seg.
Sjå, som villesel i øydemarka går dei ut til arbeidet sitt, dei leitar etter føde frå morgonen. Øydemarka gjev brød til borna deira.
Se, som villesler i ørkenen går de ut til sitt arbeid og leter etter mat. Ødemarken gir dem brød til barna.
Dei haustar fôr på marka, og sankar ettergrøde i vingarden til den gudlause.
På marken høster de fôr, og de plukker rester i den ugudeliges vingård.
Nakne ligg dei om natta utan klede, utan noko å dekkje seg med i kulden.
Nakne tilbringer de natten uten klær, de har ingen dekning mot kulden.
Dei blir våte av regnskurene frå fjella, og utan ly klamrar dei seg til berget.
De blir våte av regnskyllene fra fjellene, og uten ly klamrer de seg til klippen.
Dei røvar den farlause barnet, og tek pant frå den fattige.
De river den farløse fra mors bryst, og de tar pant fra den fattige.
Nakne går dei omkring utan klede, og svoltne ber dei kornneka.
Nakne går de omkring uten klær, sultne bærer de kornbånd.
Mellom murane deira pressar dei olje, dei trakkar vinpressa og tørstar likevel.
Mellom olivenradene presser de olje, de trår vinpresser, men lider tørst.
Frå byen stønnar dei døyande, og sjela til dei såra ropar om hjelp, men Gud legg ikkje merke til det som er gale.
Fra byen stønner de døende, de sårede roper om hjelp, men Gud akter ikke på uretten.
Dei høyrer til dei som gjer opprør mot lyset, dei kjenner ikkje vegane hans og held seg ikkje på stigane hans.
De er blant dem som gjør opprør mot lyset. De kjenner ikke dets veier og holder seg ikke på dets stier.
Ved daggryet står drapsmannen opp, han drep den fattige og hjelpelause, og om natta er han som ein tjuv.
Ved daggry står morderen opp, han dreper den fattige og nødlidende, og om natten er han som en tyv.
Auget til ekteskapsbrytaren vaktar på skumringa, han seier: 'Ikkje noko auge skal sjå meg,' og han dekkjer andletet sitt.
Ekteskapsbryteres øye venter på skumringen. Han sier: 'Ingen skal se meg,' og han dekker til ansiktet sitt.
I mørkret bryt dei seg inn i hus. Om dagen stengjer dei seg inne, dei kjenner ikkje lyset.
I mørket bryter de seg inn i hus. Om dagen holder de seg innelåst, de kjenner ikke lyset.
For dei alle er morgonen som dødsskugge, dei kjenner godt redsla i dødsskuggen.
For dem alle er morgenen som dødsskygge, de kjenner godt dødsskyggens redsler.
Lett flyt han bort på vatnet, forbanna er deira jordlodd, ingen vender seg mot vegen til vingardane.
Han er lett på vannets overflate, deres jordlodd er forbannet i landet. Ingen vender seg mot vingårdenes vei.
Turke og varme sluker smeltevatnet, slik sluker dødsriket dei som har synda.
Som tørke og hete sluker smeltevannet, slik sluker dødsriket dem som har syndet.
Morsliv skal gløyme han, makken skal nyte han søtt, han skal ikkje lenger minnast. Slik blir urett knekt som eit tre.
Mors liv glemmer ham, makken nyter ham. Han huskes ikke lenger, og urettferdigheten knekkes som et tre.
Han utnyttar den barnlause som ikkje føder, og gjer ikkje godt mot enkja.
Han utnytter den barnløse som ikke føder, og mot enken gjør han ikke godt.
Men Gud dreg dei mektige bort ved si kraft. Dei reiser seg, men er ikkje trygge på livet.
Men Gud drar de mektige bort med sin kraft. Han reiser seg, men ingen kan stole på livet.
Han gjev dei tryggleik så dei kan kvile, men auga hans vaktar over vegane deira.
Gud gir ham trygghet så han kan hvile, men hans øyne våker over deres veier.
Dei er opphøgde ei lita stund, så er dei borte. Dei blir audmjuka og døyr som alle andre, dei visnar som toppen på eit kornaks.
De opphøyes en kort stund, så er de borte. De ydmykes, de visner som alle andre, de kuttes av som toppen av aksene.
Kven kan då prove at eg tek feil, og gjere orda mine til inkjes?
Er det ikke slik? Hvem kan da bevise at jeg tar feil og gjøre mine ord til intet?