JobKapittel 24

Kvifor har ikkje Den Allmektige fastsett tider til dom? Kvifor får ikkje dei som kjenner han, sjå hans dagar?
Dei flyttar grensesteinar, dei røvar buskapen og fer med han på beite.
Dei driv bort eselet til farlause, og tek oksen til enkja i pant.
Dei støyter fattigfolk ut frå vegen, dei hjelpelause i landet må gøyme seg alle saman.
Sjå, som villesel i øydemarka går dei ut til arbeidet sitt, dei leitar etter føde frå morgonen. Øydemarka gjev brød til borna deira.
Dei haustar fôr på marka, og sankar ettergrøde i vingarden til den gudlause.
Nakne ligg dei om natta utan klede, utan noko å dekkje seg med i kulden.
Dei blir våte av regnskurene frå fjella, og utan ly klamrar dei seg til berget.
Dei røvar den farlause barnet, og tek pant frå den fattige.
Nakne går dei omkring utan klede, og svoltne ber dei kornneka.
Mellom murane deira pressar dei olje, dei trakkar vinpressa og tørstar likevel.
Frå byen stønnar dei døyande, og sjela til dei såra ropar om hjelp, men Gud legg ikkje merke til det som er gale.
Dei høyrer til dei som gjer opprør mot lyset, dei kjenner ikkje vegane hans og held seg ikkje på stigane hans.
Ved daggryet står drapsmannen opp, han drep den fattige og hjelpelause, og om natta er han som ein tjuv.
Auget til ekteskapsbrytaren vaktar på skumringa, han seier: 'Ikkje noko auge skal sjå meg,' og han dekkjer andletet sitt.
I mørkret bryt dei seg inn i hus. Om dagen stengjer dei seg inne, dei kjenner ikkje lyset.
For dei alle er morgonen som dødsskugge, dei kjenner godt redsla i dødsskuggen.
Lett flyt han bort på vatnet, forbanna er deira jordlodd, ingen vender seg mot vegen til vingardane.
Turke og varme sluker smeltevatnet, slik sluker dødsriket dei som har synda.
Morsliv skal gløyme han, makken skal nyte han søtt, han skal ikkje lenger minnast. Slik blir urett knekt som eit tre.
Han utnyttar den barnlause som ikkje føder, og gjer ikkje godt mot enkja.
Men Gud dreg dei mektige bort ved si kraft. Dei reiser seg, men er ikkje trygge på livet.
Han gjev dei tryggleik så dei kan kvile, men auga hans vaktar over vegane deira.
Dei er opphøgde ei lita stund, så er dei borte. Dei blir audmjuka og døyr som alle andre, dei visnar som toppen på eit kornaks.
Kven kan då prove at eg tek feil, og gjere orda mine til inkjes?