FLOGVIT
.bible

JobKapittel 4

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Då tok Elifas frå Teman til orde og sa:
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Om nokon vågar å tala til deg, vil du då bli trøytt? Men kven kan halda orda tilbake?
Om noen våger å tale et ord til deg, vil du bli utmattet? Men hvem kan holde tilbake sine ord?
Sjå, du har rettleia mange, og du har styrkt veike hender.
Se, du har veiledet mange, og du har styrket maktesløse hender.
Orda dine har reist opp den som snubla, og du har styrkt knea som svikta.
Dine ord har reist opp den som snublet, og du har styrket vaklende knær.
Men no når det kjem over deg, blir du motlaus. No når det råkar deg, blir du redd.
Men nå når det rammer deg, blir du utmattet. Når det treffer deg, blir du rystet.
Er ikkje gudsfrykta di din tryggleik, og von di grunnlagd på din ulastelege vandel?
Er ikke din gudsfrykt din trygghet, og din ulastelige ferd ditt håp?
Tenk etter: Kven gjekk vel til grunne utan skuld? Og kvar vart dei rettskafne utsletta?
Tenk etter: Hvem gikk noen gang til grunne som uskyldig? Og hvor ble de rettsindige noen gang utryddet?
Slik eg har sett det: Dei som pløyer urett og sår ulukke, haustar det same.
Slik jeg har sett det: De som pløyer ondskap og sår ulykke, høster det samme.
Av Guds pust går dei til grunne, og av hans vreidepust blir dei til inkjes.
Ved Guds pust går de til grunne, og ved hans vredes ånde blir de fortært.
Løva brøler og den store løva burar, men tennene til unge løver blir brotne.
Løvens brøl og den ville løvens røst – selv ungløvenes tenner blir knust.
Den gamle løva går til grunne utan rov, og ungane til løvinna blir spreidde.
Den sterke løven går til grunne uten bytte, og løvinnens unger blir spredt.
Eit ord kom løynt til meg, og øyret mitt fanga opp ein kviskring av det.
Et ord ble brakt i hemmelighet til meg, og mitt øre fanget opp en hvisken av det.
I uroande tankar frå nattlege syner, når djup søvn fell over menneska,
I urolige tanker fra nattlige syner, når dyp søvn faller over mennesker,
kom redsle og skjelving over meg og fekk alle beina mine til å skjelva.
kom frykt og skjelving over meg, og fikk alle mine ben til å skjelve.
Ein ande strauk forbi andletet mitt, og håra på kroppen min reiste seg.
En ånd gled forbi mitt ansikt, og hårene på kroppen min reiste seg.
Han stod stille, men eg kjende ikkje att skapnaden hans. Ei skodesyn var framfor augo mine. Det var stilt, så høyrde eg ei røyst:
Den sto stille, men jeg kunne ikke kjenne igjen skikkelsen – en form var foran mine øyne. Det ble stille, og jeg hørte en stemme:
Kan eit menneske vera rettferdig framfor Gud? Kan ein mann vera rein framfor sin skapar?
Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin Skaper?
Sjå, ikkje eingong tenarane sine lit han på, og på englane sine legg han skuld for vanvit.
Se, ikke engang sine tjenere stoler han på, og hos sine engler finner han feil.
Kor mykje meir då dei som bur i leirhus, dei som har grunnvollen sin i støv! Dei blir knuste lettare enn eit møll.
Hvor mye mer da de som bor i hus av leire, de som har sitt fundament i støvet! De knuses som foran et møll.
Frå morgon til kveld blir dei slegne ned. Utan at nokon legg merke til det, går dei til grunne for alltid.
Fra morgen til kveld blir de slått ned. Uten at noen legger merke til det, går de til grunne for alltid.
Blir ikkje livstråden deira riven bort? Dei døyr utan visdom.
Blir ikke deres teltsnor revet bort i dem? De dør, men uten visdom.
←→