JobKapittel 7

Er ikkje livet til mennesket som krigsteneste på jorda, og dagane hans som dagane til ein dagleigar?
הֲלֹא־צָבָ֣א לֶאֱנ֣וֹשׁ *על־**עֲלֵי־אָ֑רֶץ וְכִימֵ֖י שָׂכִ֣יר יָמָֽיו׃ ‬
Som ein træl som lengtar etter skugge, og som ein dagleigar som ventar på løna si.
כְּעֶ֥בֶד יִשְׁאַף־צֵ֑ל וּ֝כְשָׂכִ֗יר יְקַוֶּ֥ה פָעֳלֽוֹ׃ ‬
Slik har eg fått månader med vonløyse til arv, og netter fulle av møde er tildelt meg.
כֵּ֤ן הָנְחַ֣לְתִּי לִ֭י יַרְחֵי־שָׁ֑וְא וְלֵיל֥וֹת עָ֝מָ֗ל מִנּוּ־לִֽי׃ ‬
Når eg legg meg, seier eg: Når skal eg stå opp? Men kvelden dreg ut, og eg er mett av uro til det lysnar.
אִם־שָׁכַ֗בְתִּי וְאָמַ֗רְתִּי מָתַ֣י אָ֭קוּם וּמִדַּד־עָ֑רֶב וְשָׂבַ֖עְתִּי נְדֻדִ֣ים עֲדֵי־נָֽשֶׁף׃ ‬
Kroppen min er kledd med makk og skorpe av støv, huda mi sprekk og væskar.
לָ֘בַ֤שׁ בְּשָׂרִ֣י רִ֭מָּה *וגיש **וְג֣וּשׁ עָפָ֑ר עוֹרִ֥י רָ֝גַ֗ע וַיִּמָּאֵֽס׃ ‬
Dagane mine fer snøggare enn ein vevspole, og dei endar utan von.
יָמַ֣י קַ֭לּוּ מִנִּי־אָ֑רֶג וַ֝יִּכְל֗וּ בְּאֶ֣פֶס תִּקְוָֽה׃ ‬
Hugs at livet mitt er ein pust! Auget mitt skal aldri meir sjå det gode.
זְ֭כֹר כִּי־ר֣וּחַ חַיָּ֑י לֹא־תָשׁ֥וּב עֵ֝ינִ֗י לִרְא֥וֹת טֽוֹב׃ ‬
Auget til den som ser meg, skal ikkje lenger sjå meg. Augo dine ser mot meg, men eg er ikkje meir.
לֹֽא־תְ֭שׁוּרֵנִי עֵ֣ין רֹ֑אִי עֵינֶ֖יךָ בִּ֣י וְאֵינֶֽנִּי׃ ‬
Som ei sky som løyser seg opp og fer bort, slik stig den som går ned i dødsriket aldri opp att.
כָּלָ֣ה עָ֭נָן וַיֵּלַ֑ךְ כֵּ֥ן יוֹרֵ֥ד שְׁ֝א֗וֹל לֹ֣א יַעֲלֽ͏ֶה׃ ‬
Han kjem aldri meir attende til huset sitt, og staden hans kjenner han ikkje meir.
לֹא־יָשׁ֣וּב ע֣וֹד לְבֵית֑וֹ וְלֹא־יַכִּירֶ֖נּוּ ע֣וֹד מְקֹמֽוֹ׃ ‬
Difor vil eg ikkje halda munnen min att. Eg vil tala i mi ånds naud, eg vil klaga i mi sjels bitterheit.
גַּם־אֲנִי֮ לֹ֤א אֶחֱשָׂ֫ךְ פִּ֥י אֲ‍ֽ֭דַבְּרָה בְּצַ֣ר רוּחִ֑י אָ֝שִׂ֗יחָה בְּמַ֣ר נַפְשִֽׁי׃ ‬
Er eg havet eller eit havuhyre, sidan du set vakt over meg?
הֲ‍ֽיָם־אָ֭נִי אִם־תַּנִּ֑ין כִּֽי־תָשִׂ֖ים עָלַ֣י מִשְׁמָֽר׃ ‬
Når eg seier: Senga mi skal trøysta meg, leiet mitt skal bera mi klage,
כִּֽי־אָ֭מַרְתִּי תְּנַחֲמֵ֣נִי עַרְשִׂ֑י יִשָּׂ֥א בְ֝שִׂיחִ֗י מִשְׁכָּבִֽי׃ ‬
då skremmer du meg med draumar og jagar meg med syn.
וְחִתַּתַּ֥נִי בַחֲלֹמ֑וֹת וּֽמֵחֶזְיֹנ֥וֹת תְּבַעֲתַֽנִּי׃ ‬
Så sjela mi føretrekkjer å bli kvelt, døden heller enn desse beina mine.
וַתִּבְחַ֣ר מַחֲנָ֣ק נַפְשִׁ֑י מָ֝֗וֶת מֵֽעַצְמוֹתָֽי׃ ‬
Eg er motlaus, eg vil ikkje leva for alltid. Lat meg vera, for dagane mine er berre ein pust.
מָ֭אַסְתִּי לֹא־לְעֹלָ֣ם אֶֽחְיֶ֑ה חֲדַ֥ל מִ֝מֶּ֗נִּי כִּי־הֶ֥בֶל יָמָֽי׃ ‬
Kva er eit menneske, at du gjer så mykje av det, og at du vender hjartet ditt mot det?
מָֽה־אֱ֭נוֹשׁ כִּ֣י תְגַדְּלֶ֑נּוּ וְכִי־תָשִׁ֖ית אֵלָ֣יו לִבֶּֽךָ׃ ‬
Du ser til det kvar morgon og prøver det kvart augneblink.
וַתִּפְקְדֶ֥נּוּ לִבְקָרִ֑ים לִ֝רְגָעִ֗ים תִּבְחָנֶֽנּוּ׃ ‬
Kor lenge vil du ikkje venda blikket frå meg, ikkje sleppa meg så eg kan svelgja spyttet mitt?
כַּ֭מָּה לֹא־תִשְׁעֶ֣ה מִמֶּ֑נִּי לֹֽא־תַ֝רְפֵּ֗נִי עַד־בִּלְעִ֥י רֻקִּֽי׃ ‬
Har eg synda, kva har eg gjort mot deg, du som vaktar menneska? Kvifor har du gjort meg til skotmål for deg, så eg er ei bør for meg sjølv?
חָטָ֡אתִי מָ֤ה אֶפְעַ֨ל ׀ לָךְ֮ נֹצֵ֢ר הָאָ֫דָ֥ם לָ֤מָה שַׂמְתַּ֣נִי לְמִפְגָּ֣ע לָ֑ךְ וָאֶהְיֶ֖ה עָלַ֣י לְמַשָּֽׂא׃ ‬
Kvifor tilgjev du ikkje brotet mitt og tek bort mi skuld? For snart skal eg liggja i støvet, og du skal leita etter meg, men eg er ikkje meir.
וּמֶ֤ה ׀ לֹא־תִשָּׂ֣א פִשְׁעִי֮ וְתַעֲבִ֢יר אֶת־עֲוֺ֫נִ֥י כִּֽי־עַ֭תָּה לֶעָפָ֣ר אֶשְׁכָּ֑ב וְשִׁ֖חֲרְתַּ֣נִי וְאֵינֶֽנִּי׃ פ ‬