FLOGVIT
.bible

KlagesangeneKapittel 3

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Jeg er mannen som har sett lidelse under hans vredes ris.
Han drev meg av sted og lot meg vandre i mørke, ikke i lys.
Ja, mot meg vender han sin hånd, gang på gang, hele dagen.
Han har tæret bort mitt kjøtt og min hud, han har knust mine ben.
Han har bygd opp mot meg og omringet meg med bitterhet og møye.
I mørke har han latt meg bo, som de som døde for lenge siden.
Han har murt meg inne så jeg ikke kan slippe ut, han har tynget mine lenker.
Selv når jeg roper og skriker om hjelp, stenger han for min bønn.
Han har sperret mine veier med huggen stein, han har gjort mine stier krokete.
Han er som en bjørn på lur for meg, som en løve i skjul.
Han ledet meg på avveier og rev meg i stykker, han gjorde meg til intet.
Han spente sin bue og stilte meg opp som mål for pilen.
Han lot pilene fra sitt kogger trenge inn i mine nyrer.
Jeg ble til latter for hele mitt folk, til deres spottesang hele dagen.
Han mettet meg med bitterhet, han ga meg malurt å drikke.
Han lot meg knuse tennene mot grus, han trykket meg ned i støvet.
Min sjel er støtt bort fra freden, jeg har glemt hva lykke er.
Da sa jeg: Tapt er min styrke og mitt håp fra Herren.
Husk min nød og hjemløshet, malurten og giften.
Min sjel husker det stadig og er nedbøyd i meg.
Men dette tar jeg meg til hjerte, derfor vil jeg håpe:
Herrens nåde tar aldri slutt, hans barmhjertighet opphører ikke.
Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.
Herren er min del, sier min sjel, derfor setter jeg mitt håp til ham.
Herren er god mot dem som venter på ham, mot den sjel som søker ham.
Det er godt å vente i stillhet på frelse fra Herren.
Det er godt for en mann å bære åket i sin ungdom.
La ham sitte alene og tie, når Herren legger det på ham.
La ham legge sin munn i støvet, kanskje er det håp.
La ham vende kinnet til den som slår ham, la ham mettes med hån.
For Herren forkaster ikke for evig.
Selv om han har voldt smerte, forbarmer han seg etter sin store nåde.
For det er ikke av hjertet han plager og ydmyker menneskers barn.
Å knuse alle jordens fanger under hans føtter,
å bøye en manns rett for Den høyestes ansikt,
å gjøre urett mot et menneske i hans sak – ser ikke Herren det?
Hvem kan tale så det skjer, uten at Herren har befalt det?
Kommer ikke både det onde og det gode fra Den høyestes munn?
Hvorfor skulle et menneske klage, en mann, over straffen for sine synder?
La oss granske våre veier og ransake dem, la oss vende om til Herren.
La oss løfte våre hjerter og hender til Gud i himmelen.
Vi har syndet og vært opprørske, og du har ikke tilgitt.
Du hyllet deg i vrede og forfulgte oss, du drepte uten skånsel.
Du hyllet deg i en sky, så ingen bønn slapp igjennom.
Til avskum og avfall har du gjort oss blant folkene.
Alle våre fiender sperrer opp munnen mot oss.
Redsel og fallgruve er blitt vår lodd, ødeleggelse og undergang.
Mitt øye renner med strømmer av vann over mitt folks datters undergang.
Mitt øye flyter over og stanser ikke, det finnes ingen lindring,
før Herren ser ned og skuer fra himmelen.
Mitt øye volder min sjel smerte for alle min bys døtre.
Mine fiender jaktet på meg som en fugl, uten grunn.
De ville gjøre ende på mitt liv i brønnen og kastet stein på meg.
Vannet fløt over mitt hode, jeg sa: Jeg er utslettet!
Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra brønnens dyp.
Du hørte min røst. Lukk ikke øret for mitt sukk, for mitt rop!
Du kom nær den dagen jeg kalte på deg, du sa: Frykt ikke!
Du førte min sak, Herre, du løste ut mitt liv.
Du har sett uretten mot meg, Herre. Døm i min sak!
Du har sett all deres hevngjerrighet, alle deres planer mot meg.
Du har hørt deres hån, Herre, alle deres planer mot meg,
leppene til dem som reiser seg mot meg, og det de hvisker mot meg hele dagen.
Se på dem når de sitter og når de står opp – jeg er deres spottevise.
Gjengjeld dem, Herre, etter deres henders gjerninger.
Gi dem et forherdet hjerte, la din forbannelse ramme dem.
Forfølg dem i vrede og utrydd dem under Herrens himmel.
←→