Urkyrkja
Babylons fall og dom
En mektig engel stiger ned fra himmelen og kunngjør at Babylon den store er falt og blitt et tilholdssted for demoner. En røst fra himmelen kaller Guds folk ut av byen før plagene rammer henne. Jordens konger, kjøpmenn og sjøfolk gråter og sørger når de ser røyken fra hennes brann, for på én time er all rikdommen lagt øde. Til slutt løfter en mektig engel en stein stor som en kvernstein og kaster den i havet som tegn på at Babylon aldri mer skal finnes.
Openberringa 18,1-24
1Etter dette såg eg ein annan engel stiga ned frå himmelen. Han hadde stor makt, og jorda vart opplyst av glansen hans.
Μετὰ ταῦτα εἶδον ἄλλον ἄγγελον καταβαίνοντα ἐκ τοῦ οὐρανοῦ, ἔχοντα ἐξουσίαν μεγάλην, καὶ ἡ γῆ ἐφωτίσθη ἐκ τῆς δόξης αὐτοῦ.
2Han ropa med kraftig røyst og sa: «Fallen, fallen er Babylon den store! Ho har vorte ein bustad for demonar, eit fengsel for kvar urein ande, eit fengsel for kvar urein fugl, og eit tilhald for kvart ureint og forhata dyr.
καὶ ἔκραξεν ⸀ἐν ἰσχυρᾷ φωνῇ λέγων· Ἔπεσεν, ⸀ἔπεσεν Βαβυλὼν ἡ μεγάλη, καὶ ἐγένετο κατοικητήριον ⸀δαιμονίων καὶ φυλακὴ παντὸς πνεύματος ἀκαθάρτου καὶ φυλακὴ παντὸς ὀρνέου ἀκαθάρτου ⸂καὶ φυλακὴ παντὸς θηρίου ἀκαθάρτου⸃ καὶ μεμισημένου,
3For alle folkeslag har falle av vinen frå hennar lidenskaplege horeliv. Kongane på jorda har drive hor med henne, og kjøpmennene på jorda har vorte rike av hennar umåtelege luksus.»
ὅτι ἐκ τοῦ οἴνου τοῦ θυμοῦ τῆς πορνείας αὐτῆς ⸀πέπτωκαν πάντα τὰ ἔθνη, καὶ οἱ βασιλεῖς τῆς γῆς μετʼ αὐτῆς ἐπόρνευσαν, καὶ οἱ ἔμποροι τῆς γῆς ἐκ τῆς δυνάμεως τοῦ στρήνους αὐτῆς ἐπλούτησαν.
4Og eg høyrde ei anna røyst frå himmelen som sa: «Gå ut frå henne, folket mitt, så de ikkje får del i syndene hennar og ikkje vert råka av plagene hennar.
Καὶ ἤκουσα ἄλλην φωνὴν ἐκ τοῦ οὐρανοῦ λέγουσαν· ⸀Ἐξέλθατε, ⸂ὁ λαός μου, ἐξ αὐτῆς⸃, ἵνα μὴ συγκοινωνήσητε ταῖς ἁμαρτίαις αὐτῆς, καὶ ἐκ τῶν πληγῶν αὐτῆς ἵνα μὴ λάβητε·
5For syndene hennar har hoppa seg opp heilt til himmelen, og Gud har kome i hug misgjerningane hennar.
ὅτι ἐκολλήθησαν αὐτῆς αἱ ἁμαρτίαι ἄχρι τοῦ οὐρανοῦ, καὶ ἐμνημόνευσεν ὁ θεὸς τὰ ἀδικήματα αὐτῆς.
6Gjev henne att det ho sjølv har gjeve, og gjev henne dobbelt att for gjerningane hennar. I det begeret ho skjenkte, skjenk dobbelt opp til henne.
ἀπόδοτε αὐτῇ ὡς καὶ αὐτὴ ἀπέδωκεν, καὶ ⸀διπλώσατε ⸀τὰ διπλᾶ κατὰ τὰ ἔργα αὐτῆς· ἐν τῷ ποτηρίῳ ᾧ ἐκέρασεν κεράσατε αὐτῇ διπλοῦν·
7Så mykje ho har æra seg sjølv og levd i luksus, så mykje pine og sorg skal de gje henne. For i hjartet sitt seier ho: 'Eg tronar som dronning, eg er ikkje enkje, og sorg skal eg aldri sjå.'
ὅσα ἐδόξασεν αὑτὴν καὶ ἐστρηνίασεν, τοσοῦτον δότε αὐτῇ βασανισμὸν καὶ πένθος. ὅτι ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτῆς λέγει ὅτι Κάθημαι βασίλισσα, καὶ χήρα οὐκ εἰμί, καὶ πένθος οὐ μὴ ἴδω.
8Difor skal plagene hennar koma på éin dag: død og sorg og hungersnaud. Ho skal brennast opp med eld, for mektig er Herren Gud som har dømt henne.
διὰ τοῦτο ἐν μιᾷ ἡμέρᾳ ἥξουσιν αἱ πληγαὶ αὐτῆς, θάνατος καὶ πένθος καὶ λιμός, καὶ ἐν πυρὶ κατακαυθήσεται· ὅτι ἰσχυρὸς κύριος ὁ θεὸς ὁ κρίνας αὐτήν.
9Kongane på jorda, dei som dreiv hor med henne og levde i luksus, skal gråta og slå seg for brystet over henne når dei ser røyken frå brannen hennar.
Καὶ κλαύσουσιν καὶ κόψονται ἐπʼ αὐτὴν οἱ βασιλεῖς τῆς γῆς οἱ μετʼ αὐτῆς πορνεύσαντες καὶ στρηνιάσαντες, ὅταν βλέπωσιν τὸν καπνὸν τῆς πυρώσεως αὐτῆς,
10Dei skal stå langt borte av redsle for pina hennar og seia: «Ve, ve deg, du store by, Babylon, du mektige by! På éin time kom domen over deg.»
ἀπὸ μακρόθεν ἑστηκότες διὰ τὸν φόβον τοῦ βασανισμοῦ αὐτῆς λέγοντες· Οὐαὶ οὐαί, ἡ πόλις ἡ μεγάλη, Βαβυλὼν ἡ πόλις ἡ ἰσχυρά, ὅτι μιᾷ ὥρᾳ ἦλθεν ἡ κρίσις σου.
11Kjøpmennene på jorda græt og syrgjer over henne, for ingen kjøper lasta deira lenger:
Καὶ οἱ ἔμποροι τῆς γῆς ⸂κλαίουσιν καὶ πενθοῦσιν⸃ ἐπʼ ⸀αὐτήν, ὅτι τὸν γόμον αὐτῶν οὐδεὶς ἀγοράζει οὐκέτι,
12last av gull og sølv, dyre steinar og perler, fint lin og purpur, silke og skarlak, alle slag velluktande tre, alle slag ting av elfenbein, alle slag ting av det dyraste tre, av kopar, jarn og marmor,
γόμον χρυσοῦ καὶ ἀργύρου καὶ λίθου τιμίου καὶ ⸀μαργαριτῶν καὶ βυσσίνου καὶ ⸀πορφύρας καὶ σιρικοῦ καὶ κοκκίνου, καὶ πᾶν ξύλον θύϊνον καὶ πᾶν σκεῦος ἐλεφάντινον καὶ πᾶν σκεῦος ἐκ ξύλου τιμιωτάτου καὶ χαλκοῦ καὶ σιδήρου καὶ μαρμάρου,
13kanel og balsam, røykjelse, salve og virak, vin og olje, fint mjøl og kveite, storfe og sauer, hestar og vogner, og kroppar og sjeler av menneske.
καὶ κιννάμωμον ⸂καὶ ἄμωμον⸃ καὶ θυμιάματα καὶ μύρον καὶ λίβανον καὶ οἶνον καὶ ἔλαιον καὶ σεμίδαλιν καὶ σῖτον καὶ ⸂κτήνη καὶ πρόβατα⸃, καὶ ἵππων καὶ ῥεδῶν καὶ σωμάτων, καὶ ψυχὰς ἀνθρώπων.
14Fruktene som sjela di hadde lyst på, er borte frå deg. Alt det overdådige og skinande er tapt for deg, og ein skal aldri meir finna det att.
καὶ ἡ ὀπώρα ⸂σου τῆς ἐπιθυμίας τῆς ψυχῆς⸃ ἀπῆλθεν ἀπὸ σοῦ, καὶ πάντα τὰ λιπαρὰ καὶ τὰ λαμπρὰ ἀπώλετο ἀπὸ σοῦ, καὶ ⸀οὐκέτι ⸂οὐ μὴ αὐτὰ εὑρήσουσιν⸃.
15Kjøpmennene som handla med dette og vart rike på henne, skal stå langt borte av redsle for pina hennar. Dei skal gråta og syrgja
οἱ ἔμποροι τούτων, οἱ πλουτήσαντες ἀπʼ αὐτῆς, ἀπὸ μακρόθεν στήσονται διὰ τὸν φόβον τοῦ βασανισμοῦ αὐτῆς κλαίοντες καὶ πενθοῦντες,
16og seia: «Ve, ve deg, du store by, du som var kledd i fint lin, purpur og skarlak og pryda med gull, dyre steinar og perler!
⸀λέγοντες· Οὐαὶ οὐαί, ἡ πόλις ἡ μεγάλη, ἡ περιβεβλημένη βύσσινον καὶ πορφυροῦν καὶ κόκκινον καὶ ⸀κεχρυσωμένη χρυσίῳ καὶ λίθῳ τιμίῳ καὶ ⸀μαργαρίτῃ,
17På éin time vart all denne rikdomen øydelagd!» Og kvar styrmann og alle som seglar til ulike stader, sjømenn og alle som lever av havet, stod langt borte.
ὅτι μιᾷ ὥρᾳ ἠρημώθη ὁ τοσοῦτος πλοῦτος. Καὶ πᾶς κυβερνήτης καὶ πᾶς ὁ ἐπὶ τόπον πλέων, καὶ ναῦται καὶ ὅσοι τὴν θάλασσαν ἐργάζονται, ἀπὸ μακρόθεν ἔστησαν
18Dei ropa då dei såg røyken frå brannen hennar: «Kva by var lik denne store byen?»
καὶ ⸀ἔκραξαν βλέποντες τὸν καπνὸν τῆς πυρώσεως αὐτῆς λέγοντες· Τίς ὁμοία τῇ πόλει τῇ μεγάλῃ;
19Dei kasta støv på hovuda sine og ropa gråtande og sørgjande: «Ve, ve deg, du store by, der alle som hadde skip på havet, vart rike av rikdomen hennar! På éin time vart ho lagd i øyde.»
καὶ ἔβαλον χοῦν ἐπὶ τὰς κεφαλὰς αὐτῶν καὶ ⸀ἔκραξαν κλαίοντες καὶ ⸀πενθοῦντες λέγοντες· Οὐαὶ οὐαί, ἡ πόλις ἡ μεγάλη, ἐν ᾗ ἐπλούτησαν πάντες οἱ ἔχοντες τὰ πλοῖα ἐν τῇ θαλάσσῃ ἐκ τῆς τιμιότητος αὐτῆς, ὅτι μιᾷ ὥρᾳ ἠρημώθη.
20Gled deg over henne, du himmel, og de heilage, apostlar og profetar! For Gud har dømt henne for det ho gjorde mot dykk.
Εὐφραίνου ἐπʼ αὐτῇ, οὐρανέ, καὶ οἱ ἅγιοι καὶ οἱ ἀπόστολοι καὶ οἱ προφῆται, ὅτι ἔκρινεν ὁ θεὸς τὸ κρίμα ὑμῶν ἐξ αὐτῆς.
21Då lyfte ein mektig engel opp ein stein, stor som ein kvernstein, og kasta han i havet og sa: «Slik skal Babylon, den store byen, styrtast ned med vald og aldri meir finnast.
Καὶ ἦρεν εἷς ἄγγελος ἰσχυρὸς λίθον ὡς ⸀μύλινον μέγαν, καὶ ἔβαλεν εἰς τὴν θάλασσαν λέγων· Οὕτως ὁρμήματι βληθήσεται Βαβυλὼν ἡ μεγάλη πόλις, καὶ οὐ μὴ εὑρεθῇ ἔτι.
22Lyden av harpespelarar og musikarar, fløytespelarar og trompetistar skal aldri meir høyrast i deg. Ingen handverkar av noko slag skal meir finnast i deg, og lyden av kvernstein skal aldri meir høyrast i deg.
καὶ φωνὴ κιθαρῳδῶν καὶ μουσικῶν καὶ αὐλητῶν καὶ σαλπιστῶν οὐ μὴ ἀκουσθῇ ἐν σοὶ ἔτι, καὶ πᾶς τεχνίτης πάσης τέχνης οὐ μὴ εὑρεθῇ ἐν σοὶ ἔτι, καὶ φωνὴ μύλου οὐ μὴ ἀκουσθῇ ἐν σοὶ ἔτι,
23Lyset frå lampen skal aldri meir lysa i deg, og røysta til brudgom og brur skal aldri meir høyrast i deg. For kjøpmennene dine var stormennene på jorda, og med trolldomen din vart alle folkeslag førte vill.
καὶ φῶς λύχνου οὐ μὴ φάνῃ ἐν σοὶ ἔτι, καὶ φωνὴ νυμφίου καὶ νύμφης οὐ μὴ ἀκουσθῇ ἐν σοὶ ἔτι· ὅτι οἱ ἔμποροί σου ἦσαν οἱ μεγιστᾶνες τῆς γῆς, ὅτι ἐν τῇ φαρμακείᾳ σου ἐπλανήθησαν πάντα τὰ ἔθνη,
24I henne vart det funne blod av profetar og heilage og av alle dei som er slakta på jorda.
καὶ ἐν αὐτῇ ⸀αἷμα προφητῶν καὶ ἁγίων εὑρέθη καὶ πάντων τῶν ἐσφαγμένων ἐπὶ τῆς γῆς.