visdomslitteratur
Elifas' første tale og nattlige visjon
Elifas fra Teman tar til orde og minner Job om hvordan han tidligere har veiledet og styrket andre, men nå selv bryter sammen under prøvelse. Han hevder at uskyldige ikke går til grunne, mens de som sår ondskap høster ulykke, illustrert ved løvens skjebne. Deretter forteller han om en skremmende nattlig visjon der en ånd gled forbi hans ansikt og en stemme spurte om mennesket kan være rettferdig for Gud — for selv englene finner han feil hos, langt mer hos dem som bor i hus av leire.
Job 4,1-21
1Då tok Elifas frå Teman til orde og sa:
וַ֭יַּעַן אֱלִיפַ֥ז הַֽתֵּימָנִ֗י וַיֹּאמַֽר׃
2Om nokon vågar å tala til deg, vil du då bli trøytt? Men kven kan halda orda tilbake?
הֲנִסָּ֬ה דָבָ֣ר אֵלֶ֣יךָ תִּלְאֶ֑ה וַעְצֹ֥ר בְּ֝מִלִּ֗ין מִ֣י יוּכָֽל׃
3Sjå, du har rettleia mange, og du har styrkt veike hender.
הִ֭נֵּה יִסַּ֣רְתָּ רַבִּ֑ים וְיָדַ֖יִם רָפ֣וֹת תְּחַזֵּֽק׃
4Orda dine har reist opp den som snubla, og du har styrkt knea som svikta.
כּ֭וֹשֵׁל יְקִימ֣וּן מִלֶּ֑יךָ וּבִרְכַּ֖יִם כֹּרְע֣וֹת תְּאַמֵּֽץ׃
5Men no når det kjem over deg, blir du motlaus. No når det råkar deg, blir du redd.
כִּ֤י עַתָּ֨ה ׀ תָּב֣וֹא אֵלֶ֣יךָ וַתֵּ֑לֶא תִּגַּ֥ע עָ֝דֶ֗יךָ וַתִּבָּהֵֽל׃
6Er ikkje gudsfrykta di din tryggleik, og von di grunnlagd på din ulastelege vandel?
הֲלֹ֣א יִ֭רְאָתְךָ כִּסְלָתֶ֑ךָ תִּ֝קְוָתְךָ֗ וְתֹ֣ם דְּרָכֶֽיךָ׃
7Tenk etter: Kven gjekk vel til grunne utan skuld? Og kvar vart dei rettskafne utsletta?
זְכָר־נָ֗א מִ֤י ה֣וּא נָקִ֣י אָבָ֑ד וְ֝אֵיפֹ֗ה יְשָׁרִ֥ים נִכְחָֽדוּ׃
8Slik eg har sett det: Dei som pløyer urett og sår ulukke, haustar det same.
כַּאֲשֶׁ֣ר רָ֭אִיתִי חֹ֣רְשֵׁי אָ֑וֶן וְזֹרְעֵ֖י עָמָ֣ל יִקְצְרֻֽהוּ׃
9Av Guds pust går dei til grunne, og av hans vreidepust blir dei til inkjes.
מִנִּשְׁמַ֣ת אֱל֣וֹהַ יֹאבֵ֑דוּ וּמֵר֖וּחַ אַפּ֣וֹ יִכְלֽוּ׃
10Løva brøler og den store løva burar, men tennene til unge løver blir brotne.
שַׁאֲגַ֣ת אַ֭רְיֵה וְק֣וֹל שָׁ֑חַל וְשִׁנֵּ֖י כְפִירִ֣ים נִתָּֽעוּ׃
11Den gamle løva går til grunne utan rov, og ungane til løvinna blir spreidde.
לַ֭יִשׁ אֹבֵ֣ד מִבְּלִי־טָ֑רֶף וּבְנֵ֥י לָ֝בִ֗יא יִתְפָּרָֽדוּ׃
12Eit ord kom løynt til meg, og øyret mitt fanga opp ein kviskring av det.
וְ֭אֵלַי דָּבָ֣ר יְגֻנָּ֑ב וַתִּקַּ֥ח אָ֝זְנִ֗י שֵׁ֣מֶץ מֽ͏ֶנְהֽוּ׃
13I uroande tankar frå nattlege syner, når djup søvn fell over menneska,
בִּ֭שְׂעִפִּים מֵחֶזְיֹנ֣וֹת לָ֑יְלָה בִּנְפֹ֥ל תַּ֝רְדֵּמָ֗ה עַל־אֲנָשִֽׁים׃
14kom redsle og skjelving over meg og fekk alle beina mine til å skjelva.
פַּ֣חַד קְ֭רָאַנִי וּרְעָדָ֑ה וְרֹ֖ב עַצְמוֹתַ֣י הִפְחִֽיד׃
15Ein ande strauk forbi andletet mitt, og håra på kroppen min reiste seg.
וְ֭רוּחַ עַל־פָּנַ֣י יַחֲלֹ֑ף תְּ֝סַמֵּ֗ר שַֽׂעֲרַ֥ת בְּשָׂרִֽי׃
16Han stod stille, men eg kjende ikkje att skapnaden hans. Ei skodesyn var framfor augo mine. Det var stilt, så høyrde eg ei røyst:
יַעֲמֹ֤ד ׀ וְֽלֹא־אַכִּ֬יר מַרְאֵ֗הוּ תְּ֭מוּנָה לְנֶ֣גֶד עֵינָ֑י דְּמָמָ֖ה וָק֣וֹל אֶשְׁמָֽע׃
17Kan eit menneske vera rettferdig framfor Gud? Kan ein mann vera rein framfor sin skapar?
הַֽ֭אֱנוֹשׁ מֵאֱל֣וֹהַ יִצְדָּ֑ק אִ֥ם מֵ֝עֹשֵׂ֗הוּ יִטְהַר־גָּֽבֶר׃
18Sjå, ikkje eingong tenarane sine lit han på, og på englane sine legg han skuld for vanvit.
הֵ֣ן בַּ֭עֲבָדָיו לֹ֣א יַאֲמִ֑ין וּ֝בְמַלְאָכָ֗יו יָשִׂ֥ים תָּהֳלָֽה׃
19Kor mykje meir då dei som bur i leirhus, dei som har grunnvollen sin i støv! Dei blir knuste lettare enn eit møll.
אַ֤ף ׀ שֹׁכְנֵ֬י בָֽתֵּי־חֹ֗מֶר אֲשֶׁר־בֶּעָפָ֥ר יְסוֹדָ֑ם יְ֝דַכְּא֗וּם לִפְנֵי־עָֽשׁ׃
20Frå morgon til kveld blir dei slegne ned. Utan at nokon legg merke til det, går dei til grunne for alltid.
מִבֹּ֣קֶר לָעֶ֣רֶב יֻכַּ֑תּוּ מִבְּלִ֥י מֵ֝שִׂ֗ים לָנֶ֥צַח יֹאבֵֽדוּ׃
21Blir ikkje livstråden deira riven bort? Dei døyr utan visdom.
הֲלֹא־נִסַּ֣ע יִתְרָ֣ם בָּ֑ם יָ֝מ֗וּתוּ וְלֹ֣א בְחָכְמָֽה׃