visdomslitteratur
Elihu tar til orde
Da Jobs tre venner slutter å svare ham fordi han er rettferdig i egne øyne, blir Elihu, sønn av Barakel busitten av Rams slekt, brennende vred. Han er vred på Job for å rettferdiggjøre seg selv fremfor Gud, og på de tre vennene fordi de ikke fant svar men likevel dømte Job skyldig. Elihu har ventet med å tale fordi de andre var eldre, men erklærer nå at det er ånden i mennesket, Den Allmektiges pust, som gir forstand - ikke alderen. Han forklarer at han er full av ord og må tale for å få luft, og lover å ikke vise partiskhet eller smigre noen.
Job 32,1-22
1Då slutta desse tre mennene å svara Job, fordi han var rettferdig i sine eigne auge.
וַֽיִּשְׁבְּת֡וּ שְׁלֹ֤שֶׁת הָאֲנָשִׁ֣ים הָ֭אֵלֶּה מֵעֲנ֣וֹת אֶת־אִיּ֑וֹב כִּ֤י ה֖וּא צַדִּ֣יק בְּעֵינָֽיו׃ פ
2Då vart Elihu, son til Barakel frå Bus, av Ram-ætta, brennande harm. Han vart sint på Job fordi han heldt seg sjølv for rettferdig framfor Gud.
וַיִּ֤חַר אַ֨ף ׀ אֱלִיה֣וּא בֶן־בַּרַכְאֵ֣ל הַבּוּזִי֮ מִמִּשְׁפַּ֢חַ֫ת רָ֥ם בְּ֭אִיּוֹב חָרָ֣ה אַפּ֑וֹ עַֽל־צַדְּק֥וֹ נַ֝פְשׁ֗וֹ מֵאֱלֹהִֽים׃
3Han vart òg sint på dei tre venene hans fordi dei ikkje hadde funne noko svar, men likevel dømde Job skuldig.
וּבִשְׁלֹ֣שֶׁת רֵעָיו֮ חָרָ֢ה אַ֫פּ֥וֹ עַ֤ל אֲשֶׁ֣ר לֹא־מָצְא֣וּ מַעֲנֶ֑ה וַ֝יַּרְשִׁ֗יעוּ אֶת־אִיּֽוֹב׃
4Elihu hadde venta med å tala til Job, fordi dei andre var eldre enn han.
וֶֽאֱלִיה֗וּ חִכָּ֣ה אֶת־אִ֭יּוֹב בִּדְבָרִ֑ים כִּ֤י זְֽקֵנִים־הֵ֖מָּה מִמֶּ֣נּוּ לְיָמִֽים׃
5Men då Elihu såg at dei tre mennene ikkje hadde noko svar, vart han harm.
וַיַּ֤רְא אֱלִיה֗וּא כִּ֘י אֵ֤ין מַעֲנֶ֗ה בְּ֭פִי שְׁלֹ֥שֶׁת הָאֲנָשִׁ֗ים וַיִּ֥חַר אַפּֽוֹ׃ פ
6Då tok Elihu, son til Barakel frå Bus, til orde og sa: «Eg er ung av år, og de er gamle. Difor heldt eg meg attende og var redd for å leggja fram det eg veit for dykk.»
וַיַּ֤עַן ׀ אֱלִיה֖וּא בֶן־בַּֽרַכְאֵ֥ל הַבּוּזִ֗י וַיֹּ֫אמַ֥ר צָ֘עִ֤יר אֲנִ֣י לְ֭יָמִים וְאַתֶּ֣ם יְשִׁישִׁ֑ים עַל־כֵּ֖ן זָחַ֥לְתִּי וָֽאִירָ֓א ׀ מֵחַוֺּ֖ת דֵּעִ֣י אֶתְכֶֽם׃
7Eg tenkte: Lat åra tala, lat mange leveår kunngjera visdom.
אָ֭מַרְתִּי יָמִ֣ים יְדַבֵּ֑רוּ וְרֹ֥ב שָׁ֝נִ֗ים יֹדִ֥יעוּ חָכְמָֽה׃
8Men det er ei ånd i mennesket, og pusten frå Den Allmektige gjev dei forstand.
אָ֭כֵן רֽוּחַ־הִ֣יא בֶאֱנ֑וֹשׁ וְנִשְׁמַ֖ת שַׁדַּ֣י תְּבִינֵֽם׃
9Det er ikkje dei mange som er vise, og dei gamle forstår ikkje alltid kva som er rett.
לֹֽא־רַבִּ֥ים יֶחְכָּ֑מוּ וּ֝זְקֵנִ֗ים יָבִ֥ינוּ מִשְׁפָּֽט׃
10Difor seier eg: Høyr på meg! Lat meg òg få leggja fram det eg veit.
לָכֵ֣ן אָ֭מַרְתִּי שִׁמְעָה־לִּ֑י אֲחַוֶּ֖ה דֵּעִ֣י אַף־אָֽנִי׃
11Sjå, eg venta på orda dykkar, eg lytta til argumenta dykkar medan de leita etter ord.
הֵ֤ן הוֹחַ֨לְתִּי לְֽדִבְרֵיכֶ֗ם אָ֭זִין עַד־תְּב֥וּנֹֽתֵיכֶ֑ם עַֽד־תַּחְקְר֥וּן מִלִּֽין׃
12Eg følgde nøye med, men sjå, ingen av dykk kunne overtyde Job, ingen svara på orda hans.
וְעָֽדֵיכֶ֗ם אֶתְבּ֫וֹנָ֥ן וְהִנֵּ֤ה אֵ֣ין לְאִיּ֣וֹב מוֹכִ֑יחַ עוֹנֶ֖ה אֲמָרָ֣יו מִכֶּֽם׃
13Sei ikkje: Vi har funne visdom! Det er Gud som må visa han til rette, ikkje eit menneske.
פֶּן־תֹּ֣֭אמְרוּ מָצָ֣אנוּ חָכְמָ֑ה אֵ֖ל יִדְּפֶ֣נּוּ לֹא־אִֽישׁ׃
14Han har ikkje retta orda sine mot meg, og med dykkar ord vil eg ikkje svara han.
וְלֹא־עָרַ֣ךְ אֵלַ֣י מִלִּ֑ין וּ֝בְאִמְרֵיכֶ֗ם לֹ֣א אֲשִׁיבֶֽנּוּ׃
15Dei er slegne, dei svarar ikkje meir, orda har forlate dei.
חַ֭תּוּ לֹא־עָ֣נוּ ע֑וֹד הֶעְתִּ֖יקוּ מֵהֶ֣ם מִלִּֽים׃
16Skal eg venta fordi dei ikkje talar, fordi dei står der og ikkje svarar meir?
וְ֭הוֹחַלְתִּי כִּי־לֹ֣א יְדַבֵּ֑רוּ כִּ֥י עָ֝מְד֗וּ לֹא־עָ֥נוּ עֽוֹד׃
17No vil eg òg svara min del, eg vil leggja fram det eg veit.
אַעֲנֶ֣ה אַף־אֲנִ֣י חֶלְקִ֑י אֲחַוֶּ֖ה דֵעִ֣י אַף־אָֽנִי׃
18For eg er full av ord, ånda i buken min pressar meg.
כִּ֭י מָלֵ֣תִי מִלִּ֑ים הֱ֝צִיקַ֗תְנִי ר֣וּחַ בִּטְנִֽי׃
19Sjå, mitt indre er som vin utan utløp, som nye skinnsekker som er i ferd med å sprekka.
הִנֵּֽה־בִטְנִ֗י כְּיַ֥יִן לֹא־יִפָּתֵ֑חַ כְּאֹב֥וֹת חֲ֝דָשִׁ֗ים יִבָּקֵֽעַ׃
20Eg må tala så eg kan få lette, eg må opna leppene mine og svara.
אֲדַבְּרָ֥ה וְיִֽרְוַֽח־לִ֑י אֶפְתַּ֖ח שְׂפָתַ֣י וְאֶֽעֱנֶֽה׃
21Eg vil ikkje gjera skilnad på folk, og eg vil ikkje smigra noko menneske.
אַל־נָ֭א אֶשָּׂ֣א פְנֵי־אִ֑ישׁ וְאֶל־אָ֝דָ֗ם לֹ֣א אֲכַנֶּֽה׃
22For eg kan ikkje smigra; om eg gjorde det, ville Skaparen min snart rykkja meg bort.
כִּ֤י לֹ֣א יָדַ֣עְתִּי אֲכַנֶּ֑ה כִּ֝מְעַ֗ט יִשָּׂאֵ֥נִי עֹשֵֽׂנִי׃