Profetane
Forbannet og velsignet: hjertets svik for Herrens åsyn
Jeremia formidler Herrens dom over Judas synd som er risset inn på hjertets tavle. Han forkynner forbannelse over den som stoler på mennesker og velsignelse over den som setter sin lit til Herren. Hjertet er svikefullt og uhelbredelig, men Herren ransaker det og gir enhver etter hans gjerninger. Profeten ber selv om helbredelse, frelse og vern mot sine forfølgere på ulykkens dag.
Jeremia 17,1-18
1Synda til Juda er skriven med jerngriff, med diamantspiss er ho rissa inn på hjartetavla deira og på horna av altara dykkar.
חַטַּ֣את יְהוּדָ֗ה כְּתוּבָ֛ה בְּעֵ֥ט בַּרְזֶ֖ל בְּצִפֹּ֣רֶן שָׁמִ֑יר חֲרוּשָׁה֙ עַל־ל֣וּחַ לִבָּ֔ם וּלְקַרְנ֖וֹת מִזְבְּחוֹתֵיכֶֽם׃
2Borna deira minnest altara sine og Asjera-stolpane sine ved grøne tre, på dei høge haugane.
כִּזְכֹּ֤ר בְּנֵיהֶם֙ מִזְבְּחוֹתָ֔ם וַאֲשֵׁרֵיהֶ֖ם עַל־עֵ֣ץ רַֽעֲנָ֑ן עַ֖ל גְּבָע֥וֹת הַגְּבֹהֽוֹת׃
3Du mitt fjell på marka! Rikdomen din og alle skattane dine gjev eg til plyndring, offerhaugane dine òg, på grunn av synda i heile landet ditt.
הֲרָרִי֙ בַּשָּׂדֶ֔ה חֵילְךָ֥ כָל־אוֹצְרוֹתֶ֖יךָ לָבַ֣ז אֶתֵּ֑ן בָּמֹתֶ֕יךָ בְּחַטָּ֖את בְּכָל־גְּבוּלֶֽיךָ׃
4Du må sleppa arven din som eg gav deg. Eg vil la deg tena fiendane dine i eit land du ikkje kjenner, for de har tend ein eld i vreiden min som skal brenna for alltid.
וְשָׁמַטְתָּ֗ה וּבְךָ֙ מִנַּחֲלָֽתְךָ֙ אֲשֶׁ֣ר נָתַ֣תִּי לָ֔ךְ וְהַעֲבַדְתִּ֙יךָ֙ אֶת־אֹ֣יְבֶ֔יךָ בָּאָ֖רֶץ אֲשֶׁ֣ר לֹֽא־יָדָ֑עְתָּ כִּֽי־אֵ֛שׁ קְדַחְתֶּ֥ם בְּאַפִּ֖י עַד־עוֹלָ֥ם תּוּקָֽד׃ ס
5Så seier Herren: Forbanna er den mannen som set si lit til menneske og gjer kjøt til si arm, og som vender hjarta sitt bort frå Herren.
כֹּ֣ה ׀ אָמַ֣ר יְהוָ֗ה אָר֤וּר הַגֶּ֙בֶר֙ אֲשֶׁ֣ר יִבְטַ֣ח בָּֽאָדָ֔ם וְשָׂ֥ם בָּשָׂ֖ר זְרֹע֑וֹ וּמִן־יְהוָ֖ה יָס֥וּר לִבּֽוֹ׃
6Han skal vera som ein busk i øydemarka og ikkje få sjå når det gode kjem. Han skal bu på aude stader i ørkenen, i eit saltland der ingen bur.
וְהָיָה֙ כְּעַרְעָ֣ר בָּֽעֲרָבָ֔ה וְלֹ֥א יִרְאֶ֖ה כִּי־יָ֣בוֹא ט֑וֹב וְשָׁכַ֤ן חֲרֵרִים֙ בַּמִּדְבָּ֔ר אֶ֥רֶץ מְלֵחָ֖ה וְלֹ֥א תֵשֵֽׁב׃ ס
7Velsigna er den mannen som set si lit til Herren, og som har Herren som si von.
בָּר֣וּךְ הַגֶּ֔בֶר אֲשֶׁ֥ר יִבְטַ֖ח בַּֽיהוָ֑ה וְהָיָ֥ה יְהוָ֖ה מִבְטַחֽוֹ׃
8Han skal vera som eit tre som er planta ved vatn og sender røtene sine mot bekken. Det ser ikkje når heten kjem, og lauvet er alltid grønt. I tørkeår har det inga sorg og held ikkje opp med å bera frukt.
וְהָיָ֞ה כְּעֵ֣ץ ׀ שָׁת֣וּל עַל־מַ֗יִם וְעַל־יוּבַל֙ יְשַׁלַ֣ח שָֽׁרָשָׁ֔יו וְלֹ֤א *ירא **יִרְאֶה֙ כִּֽי־יָ֣בֹא חֹ֔ם וְהָיָ֥ה עָלֵ֖הוּ רַֽעֲנָ֑ן וּבִשְׁנַ֤ת בַּצֹּ֙רֶת֙ לֹ֣א יִדְאָ֔ג וְלֹ֥א יָמִ֖ישׁ מֵעֲשׂ֥וֹת פֶּֽרִי׃
9Hjarta er meir svikefullt enn noko anna og er uhelbredeleg sjukt. Kven kan forstå det?
עָקֹ֥ב הַלֵּ֛ב מִכֹּ֖ל וְאָנֻ֣שׁ ה֑וּא מִ֖י יֵדָעֶֽנּוּ׃
10Eg, Herren, grunnransaker hjarta og prøver nyra, for å gje kvar mann etter vegane hans, etter frukta av gjerningane hans.
אֲנִ֧י יְהוָ֛ה חֹקֵ֥ר לֵ֖ב בֹּחֵ֣ן כְּלָי֑וֹת וְלָתֵ֤ת לְאִישׁ֙ *כדרכו **כִּדְרָכָ֔יו כִּפְרִ֖י מַעֲלָלָֽיו׃ ס
11Som ei rype som rugar på egg ho ikkje har lagt, er den som samlar rikdom med urett. Midt i livet må han forlata rikdomen, og til slutt står han der som ein dåre.
קֹרֵ֤א דָגַר֙ וְלֹ֣א יָלָ֔ד עֹ֥שֶׂה עֹ֖שֶׁר וְלֹ֣א בְמִשְׁפָּ֑ט בַּחֲצִ֤י *ימו **יָמָיו֙ יַעַזְבֶ֔נּוּ וּבְאַחֲרִית֖וֹ יִהְיֶ֥ה נָבָֽל׃
12Ein herleg trone, opphøgd frå opphavet, er staden for heilagdomen vår.
כִּסֵּ֣א כָב֔וֹד מָר֖וֹם מֵֽרִאשׁ֑וֹן מְק֖וֹם מִקְדָּשֵֽׁנוּ׃
13Herren er Israels von! Alle som forlet deg, skal verta til skamme. Dei som vender seg bort frå deg, skal skrivast i jorda, for dei har forlate Herren, kjelda med levande vatn.
מִקְוֵ֤ה יִשְׂרָאֵל֙ יְהוָ֔ה כָּל־עֹזְבֶ֖יךָ יֵבֹ֑שׁוּ *יסורי **וְסוּרַי֙ בָּאָ֣רֶץ יִכָּתֵ֔בוּ כִּ֥י עָזְב֛וּ מְק֥וֹר מַֽיִם־חַיִּ֖ים אֶת־יְהוָֽה׃ ס
14Læk meg, Herre, så vert eg lækt! Frels meg, så vert eg frelst! For du er min lovsong.
רְפָאֵ֤נִי יְהוָה֙ וְאֵ֣רָפֵ֔א הוֹשִׁיעֵ֖נִי וְאִוָּשֵׁ֑עָה כִּ֥י תְהִלָּתִ֖י אָֽתָּה׃
15Sjå, dei seier til meg: «Kvar er Herrens ord? Lat det koma no!»
הִנֵּה־הֵ֕מָּה אֹמְרִ֖ים אֵלָ֑י אַיֵּ֥ה דְבַר־יְהוָ֖ה יָ֥בוֹא נָֽא׃
16Men eg har ikkje drege meg unna frå å vera hyrding etter deg, og ulykkedagen har eg ikkje ønskt. Du veit det. Det som kom frå leppene mine, låg ope for ditt andlet.
וַאֲנִ֞י לֹא־אַ֣צְתִּי ׀ מֵרֹעֶ֣ה אַחֲרֶ֗יךָ וְי֥וֹם אָנ֛וּשׁ לֹ֥א הִתְאַוֵּ֖יתִי אַתָּ֣ה יָדָ֑עְתָּ מוֹצָ֣א שְׂפָתַ֔י נֹ֥כַח פָּנֶ֖יךָ הָיָֽה׃
17Ver ikkje til redsle for meg! Du er mi tilflukt på den vonde dagen.
אַל־תִּֽהְיֵה־לִ֖י לִמְחִתָּ֑ה מֽ͏ַחֲסִי־אַ֖תָּה בְּי֥וֹם רָעָֽה׃
18Lat forfølgjarane mine verta til skamme, men lat ikkje meg verta til skamme! Lat dei verta forfærde, men lat ikkje meg verta forfærd! Lat ulykkedagen koma over dei, og knus dei med dobbel øydelegging!
יֵבֹ֤שׁוּ רֹדְפַי֙ וְאַל־אֵבֹ֣שָׁה אָ֔נִי יֵחַ֣תּוּ הֵ֔מָּה וְאַל־אֵחַ֖תָּה אָ֑נִי הָבִ֤יא עֲלֵיהֶם֙ י֣וֹם רָעָ֔ה וּמִשְׁנֶ֥ה שִׁבָּר֖וֹן שָׁבְרֵֽם׃ ס