Profetane
Jeremias personlige klage og Guds løfte
Profeten Jeremia uttrykker sin dype smerte og ensomhet overfor Gud og spør hvorfor såret hans ikke leges. Gud svarer med et kall til omvendelse og et løfte om å gjøre profeten til en fast bronsemur som ikke skal overvinnes, og å redde ham fra de ondes hånd Jeremia 15:10-21.
Jeremia 15,10-21
10Ve meg, mor mi, at du fødde meg, ein mann i strid og konflikt med heile landet! Eg har ikkje lånt ut, og ingen har lånt meg noko, likevel forbannar alle meg.
אֽוֹי־לִ֣י אִמִּ֔י כִּ֣י יְלִדְתִּ֗נִי אִ֥ישׁ רִ֛יב וְאִ֥ישׁ מָד֖וֹן לְכָל־הָאָ֑רֶץ לֹֽא־נָשִׁ֥יתִי וְלֹא־נָֽשׁוּ־בִ֖י כֻּלֹּ֥ה מְקַלְלַֽונִי׃ ס
11Herren sa: Sanneleg, eg har sett deg fri til det gode. Sanneleg, eg har late fienden koma til deg med bøn i ulukketid og i trengselstid.
אָמַ֣ר יְהוָ֔ה אִם־לֹ֥א *שרותך **שֵֽׁרִיתִ֖יךָ לְט֑וֹב אִם־ל֣וֹא ׀ הִפְגַּ֣עְתִּֽי בְךָ֗ בְּעֵ֥ת רָעָ֛ה וּבְעֵ֥ת צָרָ֖ה אֶת־הָאֹיֵֽב׃
12Kan ein knusa jern – jern frå nord og bronse?
הֲיָרֹ֨עַ בַּרְזֶ֧ל ׀ בַּרְזֶ֛ל מִצָּפ֖וֹן וּנְחֹֽשֶׁת׃
13Rikdommen din og skattane dine gjev eg til plyndring utan betaling, på grunn av alle syndene dine i heile landet ditt.
חֵילְךָ֧ וְאוֹצְרוֹתֶ֛יךָ לָבַ֥ז אֶתֵּ֖ן לֹ֣א בִמְחִ֑יר וּבְכָל־חַטֹּאותֶ֖יךָ וּבְכָל־גְּבוּלֶֽיךָ׃
14Eg vil la fiendane dine fara gjennom eit land du ikkje kjenner, for ein eld er tend i min vreide, han skal brenna mot dykk.
וְהַֽעֲבַרְתִּי֙ אֶת־אֹ֣יְבֶ֔יךָ בְּאֶ֖רֶץ לֹ֣א יָדָ֑עְתָּ כִּֽי־אֵ֛שׁ קָדְחָ֥ה בְאַפִּ֖י עֲלֵיכֶ֥ם תּוּקָֽד׃ ס
15Du veit, Herre! Hugs meg og ta deg av meg! Hemn meg på forfølgjarane mine! Ta meg ikkje bort i din langmod! Vit at eg ber vanære for di skuld!
אַתָּ֧ה יָדַ֣עְתָּ יְהוָ֗ה זָכְרֵ֤נִי וּפָקְדֵ֙נִי֙ וְהִנָּ֤קֶם לִי֙ מֵרֹ֣דְפַ֔י אַל־לְאֶ֥רֶךְ אַפְּךָ֖ תִּקָּחֵ֑נִי דַּ֕ע שְׂאֵתִ֥י עָלֶ֖יךָ חֶרְפָּֽה׃
16Orda dine vart funne, og eg åt dei. Ordet ditt vart mi glede og hjartans fryd, for ditt namn er nemnt over meg, Herre, allhærs Gud.
נִמְצְא֤וּ דְבָרֶ֙יךָ֙ וָאֹ֣כְלֵ֔ם וַיְהִ֤י *דבריך **דְבָֽרְךָ֙ לִ֔י לְשָׂשׂ֖וֹן וּלְשִׂמְחַ֣ת לְבָבִ֑י כִּֽי־נִקְרָ֤א שִׁמְךָ֙ עָלַ֔י יְהוָ֖ה אֱלֹהֵ֥י צְבָאֽוֹת׃ ס
17Eg sat ikkje i den glade flokken og fryda meg. På grunn av di hand sat eg einsam, for du fylte meg med harme.
לֹֽא־יָשַׁ֥בְתִּי בְסוֹד־מְשַׂחֲקִ֖ים וָֽאֶעְלֹ֑ז מִפְּנֵ֤י יָֽדְךָ֙ בָּדָ֣ד יָשַׁ֔בְתִּי כִּֽי־זַ֖עַם מִלֵּאתָֽנִי׃ ס
18Kvifor er smerta mi utan ende og såret mitt ulækjeleg? Det nektar å gro. Vil du verkeleg vera som ein svikfull bekk for meg, som vatn ein ikkje kan lita på?
לָ֣מָּה הָיָ֤ה כְאֵבִי֙ נֶ֔צַח וּמַכָּתִ֖י אֲנוּשָׁ֑ה מֵֽאֲנָה֙ הֵֽרָפֵ֔א הָי֨וֹ תִֽהְיֶ֥ה לִי֙ כְּמ֣וֹ אַכְזָ֔ב מַ֖יִם לֹ֥א נֶאֱמָֽנוּ׃ ס
19Difor, så seier Herren: Om du vender om, vil eg la deg venda attende, og du skal stå framfor meg. Om du skil det verdfulle frå det verdlause, skal du vera som min munn. Dei skal venda seg til deg, men du skal ikkje venda deg til dei.
לָכֵ֞ן כֹּֽה־אָמַ֣ר יְהוָ֗ה אִם־תָּשׁ֤וּב וַאֲשִֽׁיבְךָ֙ לְפָנַ֣י תַּֽעֲמֹ֔ד וְאִם־תּוֹצִ֥יא יָקָ֛ר מִזּוֹלֵ֖ל כְּפִ֣י תִֽהְיֶ֑ה יָשֻׁ֤בוּ הֵ֙מָּה֙ אֵלֶ֔יךָ וְאַתָּ֖ה לֹֽא־תָשׁ֥וּב אֲלֵיהֶֽם׃
20Eg vil gjera deg til ein fast bronsemur for dette folket. Dei skal strida mot deg, men ikkje vinna over deg, for eg er med deg for å frelsa og berga deg, seier Herren.
וּנְתַתִּ֜יךָ לָעָ֣ם הַזֶּ֗ה לְחוֹמַ֤ת נְחֹ֙שֶׁת֙ בְּצוּרָ֔ה וְנִלְחֲמ֥וּ אֵלֶ֖יךָ וְלֹא־י֣וּכְלוּ לָ֑ךְ כִּֽי־אִתְּךָ֥ אֲנִ֛י לְהוֹשִֽׁיעֲךָ֥ וּלְהַצִּילֶ֖ךָ נְאֻם־יְהוָֽה׃
21Eg vil berga deg frå dei vonde si hand og løysa deg ut frå dei valdsame si makt.
וְהִצַּלְתִּ֖יךָ מִיַּ֣ד רָעִ֑ים וּפְדִתִ֖יךָ מִכַּ֥ף עָרִצִֽים׃ פ