Profetane
Jesajas tegn: Naken og barfotet
Herren befaler profeten Jesaja å gå naken og barfotet i tre år som et levende tegn på at Assyria vil føre bort egyptere og kushitter som fanger til skam for deres land. Dette skjedde i det året Tartan inntok Asjdod, og var et varsel om at de som satte sitt håp til Egypt og Kusj ville bli skuffet.
Jesaja 20,1-6
1I det året Tartan kom til Asjdod, utsend av Sargon, kongen av Assur, gjekk han til åtak på Asjdod og tok byen.
בִּשְׁנַ֨ת בֹּ֤א תַרְתָּן֙ אַשְׁדּ֔וֹדָה בִּשְׁלֹ֣ח אֹת֔וֹ סַֽרְג֖וֹן מֶ֣לֶךְ אַשּׁ֑וּר וַיִּלָּ֥חֶם בְּאַשְׁדּ֖וֹד וַֽיִּלְכְּדָֽהּ׃
2På den tida tala Herren gjennom Jesaja, son til Amots, og sa: «Gå og ta av deg sekkestoffet frå hoftene dine, og ta sandalane av føtene dine.» Og han gjorde det og gjekk omkring naken og berrføtt.
בָּעֵ֣ת הַהִ֗יא דִּבֶּ֣ר יְהוָה֮ בְּיַ֣ד יְשַׁעְיָ֣הוּ בֶן־אָמוֹץ֮ לֵאמֹר֒ לֵ֗ךְ וּפִתַּחְתָּ֤ הַשַּׂק֙ מֵעַ֣ל מָתְנֶ֔יךָ וְנַעַלְךָ֥ תַחֲלֹ֖ץ מֵעַ֣ל רַגְלֶ֑יךָ וַיַּ֣עַשׂ כֵּ֔ן הָלֹ֖ךְ עָר֥וֹם וְיָחֵֽף׃ ס
3Og Herren sa: «Slik som tenaren min Jesaja har gått naken og berrføtt i tre år, som eit teikn og varsel mot Egypt og Kusj,
וַיֹּ֣אמֶר יְהוָ֔ה כַּאֲשֶׁ֥ר הָלַ֛ךְ עַבְדִּ֥י יְשַׁעְיָ֖הוּ עָר֣וֹם וְיָחֵ֑ף שָׁלֹ֤שׁ שָׁנִים֙ א֣וֹת וּמוֹפֵ֔ת עַל־מִצְרַ֖יִם וְעַל־כּֽוּשׁ׃
4slik skal kongen av Assyria føra bort fangane frå Egypt og dei bortførte frå Kusj, unge og gamle, nakne og berrføtte, med blotta bak – til skam for Egypt.
כֵּ֣ן יִנְהַ֣ג מֶֽלֶךְ־אַ֠שּׁוּר אֶת־שְׁבִ֨י מִצְרַ֜יִם וְאֶת־גָּל֥וּת כּ֛וּשׁ נְעָרִ֥ים וּזְקֵנִ֖ים עָר֣וֹם וְיָחֵ֑ף וַחֲשׂוּפַ֥י שֵׁ֖ת עֶרְוַ֥ת מִצְרָֽיִם׃
5Då skal dei bli skremde og skjemmast – over Kusj, som dei sette si von til, og over Egypt, som dei var stolte av.
וְחַתּ֖וּ וָבֹ֑שׁוּ מִכּוּשׁ֙ מַבָּטָ֔ם וּמִן־מִצְרַ֖יִם תִּפְאַרְתָּֽם׃
6Og dei som bur i dette kystlandet, skal seia den dagen: «Sjå, slik gjekk det med dei vi sette vår von til, dei vi flykta til for å få hjelp og bli fria frå kongen av Assyria! Korleis skal då vi kunna koma unna?»
וְ֠אָמַר יֹשֵׁ֨ב הָאִ֣י הַזֶּה֮ בַּיּ֣וֹם הַהוּא֒ הִנֵּה־כֹ֣ה מַבָּטֵ֗נוּ אֲשֶׁר־נַ֤סְנוּ שָׁם֙ לְעֶזְרָ֔ה לְהִ֨נָּצֵ֔ל מִפְּנֵ֖י מֶ֣לֶךְ אַשּׁ֑וּר וְאֵ֖יךְ נִמָּלֵ֥ט אֲנָֽחְנוּ׃ ס