Profetane
Profetens klage og håp i Mika 7
Profeten Mika klager dypt over samfunnets moralske forfall: de fromme er borte, vold og bestikkelser råder, og selv familiebånd brytes. Midt i mørket vender profeten blikket til Herren og venter på sin frelses Gud, viss på at selv om han har falt, skal han reise seg igjen. Fortellingen kulminerer i en lovprisning av Guds enestående natur: han som tilgir synd, ikke holder fast ved sin vrede, men kaster syndene i havets dyp og viser troskap mot Jakob og nåde mot Abraham.
Mika 7,1-9
1Ve meg! For eg er som når frukta er hausta om sommaren, som når druene er sanka etter innhaustinga. Det finst ikkje ein drueklase å eta, inga tidleg fiken som eg lengtar etter.
אַ֣לְלַי לִ֗י כִּ֤י הָיִ֙יתִי֙ כְּאָסְפֵּי־קַ֔יִץ כְּעֹלְלֹ֖ת בָּצִ֑יר אֵין־אֶשְׁכּ֣וֹל לֶאֱכ֔וֹל בִּכּוּרָ֖ה אִוְּתָ֥ה נַפְשִֽׁי׃
2Den trufaste er borte frå landet, det finst ingen rettskaffen mellom menneska. Alle ligg på lur etter blod, kvar mann jaktar på bror sin med garn.
אָבַ֤ד חָסִיד֙ מִן־הָאָ֔רֶץ וְיָשָׁ֥ר בָּאָדָ֖ם אָ֑יִן כֻּלָּם֙ לְדָמִ֣ים יֶאֱרֹ֔בוּ אִ֥ישׁ אֶת־אָחִ֖יהוּ יָצ֥וּדוּ חֵֽרֶם׃
3Hendene deira er flinke til å gjera det vonde. Hovdingen krev, dommaren dømer for betaling, og den mektige talar etter si eiga lyst. Slik vrir dei retten saman.
עַל־הָרַ֤ע כַּפַּ֙יִם֙ לְהֵיטִ֔יב הַשַּׂ֣ר שֹׁאֵ֔ל וְהַשֹּׁפֵ֖ט בַּשִׁלּ֑וּם וְהַגָּד֗וֹל דֹּבֵ֨ר הַוַּ֥ת נַפְשׁ֛וֹ ה֖וּא וַֽיְעַבְּתֽוּהָ׃
4Den beste av dei er som ein tornebusk, den rettskafne verre enn eit gjerde av tornar. Dagen dine vaktmenn varsla om, kjem – dagen då du får di straff. No kjem forvirringa deira.
טוֹבָ֣ם כְּחֵ֔דֶק יָשָׁ֖ר מִמְּסוּכָ֑ה י֤וֹם מְצַפֶּ֙יךָ֙ פְּקֻדָּתְךָ֣ בָ֔אָה עַתָּ֥ה תִהְיֶ֖ה מְבוּכָתָֽם׃
5Lit ikkje på ein ven, set ikkje di tru til ein fortrueleg. Vakta orda dine for henne som ligg i famnen din.
אַל־תַּאֲמִ֣ינוּ בְרֵ֔עַ אַֽל־תִּבְטְח֖וּ בְּאַלּ֑וּף מִשֹּׁכֶ֣בֶת חֵיקֶ֔ךָ שְׁמֹ֖ר פִּתְחֵי־פִֽיךָ׃
6For son vanærar far, dotter reiser seg mot mor si, svigerdotter mot svigermor si. Ein manns fiendar er hans eigne husfolk.
כִּֽי־בֵן֙ מְנַבֵּ֣ל אָ֔ב בַּ֚ת קָמָ֣ה בְאִמָּ֔הּ כַּלָּ֖ה בַּחֲמֹתָ֑הּ אֹיְבֵ֥י אִ֖ישׁ אַנְשֵׁ֥י בֵיתֽוֹ׃
7Men eg vil sjå til Herren, eg vil venta på Gud, min frelsar. Min Gud vil høyra meg.
וַאֲנִי֙ בַּיהוָ֣ה אֲצַפֶּ֔ה אוֹחִ֖ילָה לֵאלֹהֵ֣י יִשְׁעִ֑י יִשְׁמָעֵ֖נִי אֱלֹהָֽי׃
8Gled deg ikkje over meg, min fiende! Sjølv om eg har falle, skal eg reisa meg att. Sjølv om eg sit i mørkret, er Herren mitt lys.
אַֽל־תִּשְׂמְחִ֤י אֹיַ֙בְתִּי֙ לִ֔י כִּ֥י נָפַ֖לְתִּי קָ֑מְתִּי כִּֽי־אֵשֵׁ֣ב בַּחֹ֔שֶׁךְ יְהוָ֖ה א֥וֹר לִֽי׃ ס
9Herrens vreide må eg bera, for eg har synda mot han. Men til sist skal han føra mi sak og skaffa meg rett. Han skal føra meg ut i lyset, og eg skal sjå hans rettferd.
זַ֤עַף יְהוָה֙ אֶשָּׂ֔א כִּ֥י חָטָ֖אתִי ל֑וֹ עַד֩ אֲשֶׁ֨ר יָרִ֤יב רִיבִי֙ וְעָשָׂ֣ה מִשְׁפָּטִ֔י יוֹצִיאֵ֣נִי לָא֔וֹר אֶרְאֶ֖ה בְּצִדְקָתֽוֹ׃
Mika 7,18-20
18Kven er ein Gud som du, som tek bort skuld og tilgjev synd for dei som er att av arven din? Han held ikkje fast ved vreiden sin for alltid, for han har si glede i trufast kjærleik.
מִי־אֵ֣ל כָּמ֗וֹךָ נֹשֵׂ֤א עָוֺן֙ וְעֹבֵ֣ר עַל־פֶּ֔שַׁע לִשְׁאֵרִ֖ית נַחֲלָת֑וֹ לֹא־הֶחֱזִ֤יק לָעַד֙ אַפּ֔וֹ כִּֽי־חָפֵ֥ץ חֶ֖סֶד הֽוּא׃
19Han skal igjen visa oss miskunn, han skal tråkka ned syndene våre. Du skal kasta alle syndene våre i havdjupet.
יָשׁ֣וּב יְרַֽחֲמֵ֔נוּ יִכְבֹּ֖שׁ עֲוֺֽנֹתֵ֑ינוּ וְתַשְׁלִ֛יךְ בִּמְצֻל֥וֹת יָ֖ם כָּל־חַטֹּאותָֽם׃
20Du skal visa truskap mot Jakob og nåde mot Abraham, slik du svor til fedrane våre i gamle dagar.
תִּתֵּ֤ן אֱמֶת֙ לְיַֽעֲקֹ֔ב חֶ֖סֶד לְאַבְרָהָ֑ם אֲשֶׁר־נִשְׁבַּ֥עְתָּ לַאֲבֹתֵ֖ינוּ מִ֥ימֵי קֶֽדֶם׃