Domarane

Rut og Boas

Rut sanker aks på Boas' mark. Boas tar henne til hustru som løsningsmann og reiser opp den avdødes navn. Fra dem nedstammer kong David.

Rut 2,1-4,22

1No'omi hadde ein slektning på mannen si side, ein velståande og akta mann frå Elimelek si ætt. Han heitte Boas.
וּֽלְנָעֳמִ֞י *מידע **מוֹדַ֣ע לְאִישָׁ֗הּ אִ֚ישׁ גִּבּ֣וֹר חַ֔יִל מִמִּשְׁפַּ֖חַת אֱלִימֶ֑לֶךְ וּשְׁמ֖וֹ בֹּֽעַז׃ ‬
2Rut, moabittkvinna, sa til No'omi: «Lat meg gå ut på åkeren og sanka aks etter ein som ser på meg med velvilje.» No'omi svara: «Gå du, dotter mi.»
וַתֹּאמֶר֩ ר֨וּת הַמּוֹאֲבִיָּ֜ה אֶֽל־נָעֳמִ֗י אֵֽלְכָה־נָּ֤א הַשָּׂדֶה֙ וַאֲלַקֳטָּ֣ה בַשִׁבֳּלִ֔ים אַחַ֕ר אֲשֶׁ֥ר אֶמְצָא־חֵ֖ן בְּעֵינָ֑יו וַתֹּ֥אמֶר לָ֖הּ לְכִ֥י בִתִּֽי׃ ‬
3Så gjekk ho av stad og kom til ein åker der ho sanka aks etter dei som hausta. Det høvde seg slik at åkerstykket høyrde til Boas, han som var av Elimelek si ætt.
וַתֵּ֤לֶךְ וַתָּבוֹא֙ וַתְּלַקֵּ֣ט בַּשָּׂדֶ֔ה אַחֲרֵ֖י הַקֹּצְרִ֑ים וַיִּ֣קֶר מִקְרֶ֔הָ חֶלְקַ֤ת הַשָּׂדֶה֙ לְבֹ֔עַז אֲשֶׁ֖ר מִמִּשְׁפַּ֥חַת אֱלִימֶֽלֶךְ׃ ‬
4Då kom Boas frå Betlehem og sa til dei som hausta: «Herren vere med dykk!» Dei svara: «Herren velsigne deg!»
וְהִנֵּה־בֹ֗עַז בָּ֚א מִבֵּ֣ית לֶ֔חֶם וַיֹּ֥אמֶר לַקּוֹצְרִ֖ים יְהוָ֣ה עִמָּכֶ֑ם וַיֹּ֥אמְרוּ ל֖וֹ יְבָרֶכְךָ֥ יְהוָֽה׃ ‬
5Boas spurde tenaren sin som hadde tilsyn med dei som hausta: «Kven er denne unge kvinna?»
וַיֹּ֤אמֶר בֹּ֙עַז֙ לְנַעֲר֔וֹ הַנִּצָּ֖ב עַל־הַקּֽוֹצְרִ֑ים לְמִ֖י הַנַּעֲרָ֥ה הַזֹּֽאת׃ ‬
6Tenaren som hadde tilsyn med dei som hausta, svara: «Det er ei moabittisk kvinne som kom tilbake med No'omi frå Moab-landet.»
וַיַּ֗עַן הַנַּ֛עַר הַנִּצָּ֥ב עַל־הַקּוֹצְרִ֖ים וַיֹּאמַ֑ר נַעֲרָ֤ה מֽוֹאֲבִיָּה֙ הִ֔יא הַשָּׁ֥בָה עִֽם־נָעֳמִ֖י מִשְּׂדֵ֥ה מוֹאָֽב׃ ‬
7Ho sa: 'Lat meg få sanka og samla aks mellom kornnekane etter dei som haustar.' Ho kom og har stått her frå tidleg om morgonen til no. Ho har knapt kvilt i huset.
וַתֹּ֗אמֶר אֲלַקֳטָה־נָּא֙ וְאָסַפְתִּ֣י בָֽעֳמָרִ֔ים אַחֲרֵ֖י הַקּוֹצְרִ֑ים וַתָּב֣וֹא וַֽתַּעֲמ֗וֹד מֵאָ֤ז הַבֹּ֙קֶר֙ וְעַד־עַ֔תָּה זֶ֛ה שִׁבְתָּ֥הּ הַבַּ֖יִת מְעָֽט׃ ‬
8Då sa Boas til Rut: «Høyr no, dotter mi! Gå ikkje bort og sank på ein annan åker, og gå ikkje herifrå. Hald deg til tenestejentene mine.
וַיֹּאמֶר֩ בֹּ֨עַז אֶל־ר֜וּת הֲל֧וֹא שָׁמַ֣עַתְּ בִּתִּ֗י אַל־תֵּלְכִי֙ לִלְקֹט֙ בְּשָׂדֶ֣ה אַחֵ֔ר וְגַ֛ם לֹ֥א תַעֲבוּרִ֖י מִזֶּ֑ה וְכֹ֥ה תִדְבָּקִ֖ין עִם־נַעֲרֹתָֽי׃ ‬
9Hald auga på åkeren der dei haustar, og gå etter dei. Eg har sagt til tenarane mine at dei ikkje skal røre deg. Og når du blir tyrst, kan du gå til krukkene og drikka av det tenarane har aust opp.»
עֵינַ֜יִךְ בַּשָּׂדֶ֤ה אֲשֶׁר־יִקְצֹרוּן֙ וְהָלַ֣כְתִּ אַחֲרֵיהֶ֔ן הֲל֥וֹא צִוִּ֛יתִי אֶת־הַנְּעָרִ֖ים לְבִלְתִּ֣י נָגְעֵ֑ךְ וְצָמִ֗ת וְהָלַכְתְּ֙ אֶל־הַכֵּלִ֔ים וְשָׁתִ֕ית מֵאֲשֶׁ֥ר יִשְׁאֲב֖וּן הַנְּעָרִֽים׃ ‬
10Då fall ho ned med andletet mot jorda og bøygde seg og sa til han: «Kvifor har eg funne velvilje hos deg, så du tek deg av meg, endå eg er ei framand kvinne?»
וַתִּפֹּל֙ עַל־פָּנֶ֔יהָ וַתִּשְׁתַּ֖חוּ אָ֑רְצָה וַתֹּ֣אמֶר אֵלָ֗יו מַדּוּעַ֩ מָצָ֨אתִי חֵ֤ן בְּעֵינֶ֙יךָ֙ לְהַכִּירֵ֔נִי וְאָּנֹכִ֖י נָכְרִיָּֽה׃ ‬
11Boas svara henne: «Eg har fått høyre alt du har gjort for svigermor di etter at mannen din døydde, korleis du forlét far din og mor di og landet du vart fødd i, og kom til eit folk du ikkje kjende frå før.»
וַיַּ֤עַן בֹּ֙עַז֙ וַיֹּ֣אמֶר לָ֔הּ הֻגֵּ֨ד הֻגַּ֜ד לִ֗י כֹּ֤ל אֲשֶׁר־עָשִׂית֙ אֶת־חֲמוֹתֵ֔ךְ אַחֲרֵ֖י מ֣וֹת אִישֵׁ֑ךְ וַתַּֽעַזְבִ֞י אָּבִ֣יךְ וְאִמֵּ֗ךְ וְאֶ֙רֶץ֙ מֽוֹלַדְתֵּ֔ךְ וַתֵּ֣לְכִ֔י אֶל־עַ֕ם אֲשֶׁ֥ר לֹא־יָדַ֖עַתְּ תְּמ֥וֹל שִׁלְשֽׁוֹם׃ ‬
12«Måtte Herren løna deg for det du har gjort! Måtte du få full løn frå Herren, Israels Gud, du som har søkt tilflukt under vengene hans.»
יְשַׁלֵּ֥ם יְהוָ֖ה פָּעֳלֵ֑ךְ וּתְהִ֨י מַשְׂכֻּרְתֵּ֜ךְ שְׁלֵמָ֗ה מֵעִ֤ם יְהוָה֙ אֱלֹהֵ֣י יִשְׂרָאֵ֔ל אֲשֶׁר־בָּ֖את לַחֲס֥וֹת תַּֽחַת־כְּנָפָֽיו׃ ‬
13Ho sa: «Måtte eg finna velvilje hos deg, herre! For du har trøysta meg og tala venleg til tenestekvinne di, endå eg ikkje er som ei av tenestejentene dine.»
וַ֠תֹּאמֶר אֶמְצָא־חֵ֨ן בְּעֵינֶ֤יךָ אֲדֹנִי֙ כִּ֣י נִֽחַמְתָּ֔נִי וְכִ֥י דִבַּ֖רְתָּ עַל־לֵ֣ב שִׁפְחָתֶ֑ךָ וְאָנֹכִי֙ לֹ֣א אֶֽהְיֶ֔ה כְּאַחַ֖ת שִׁפְחֹתֶֽיךָ׃ ‬
14Då det var tid for å eta, sa Boas til henne: «Kom hit og et av brødet og dypp brødbiten din i vineddiken.» Ho sette seg attmed dei som hausta, og han rekte henne rista korn. Ho åt og vart mett, og hadde endå att.
וַיֹּאמֶר֩ לָ֨ה בֹ֜עַז לְעֵ֣ת הָאֹ֗כֶל גֹּ֤שִֽׁי הֲלֹם֙ וְאָכַ֣לְתְּ מִן־הַלֶּ֔חֶם וְטָבַ֥לְתְּ פִּתֵּ֖ךְ בַּחֹ֑מֶץ וַתֵּ֙שֶׁב֙ מִצַּ֣ד הַקּֽוֹצְרִ֔ים וַיִּצְבָּט־לָ֣הּ קָלִ֔י וַתֹּ֥אכַל וַתִּשְׂבַּ֖ע וַתֹּתַֽר׃ ‬
15Då ho reiste seg for å sanka, gav Boas tenarane sine denne ordren: «Lat henne sanka mellom kornnekane òg, og gjer henne ikkje skam.»
וַתָּ֖קָם לְלַקֵּ֑ט וַיְצַו֩ בֹּ֨עַז אֶת־נְעָרָ֜יו לֵאמֹ֗ר גַּ֣ם בֵּ֧ין הָֽעֳמָרִ֛ים תְּלַקֵּ֖ט וְלֹ֥א תַכְלִימֽוּהָ׃ ‬
16Ja, de skal til og med dra ut nokre strå frå bundtane og la dei liggja att så ho kan sanka dei, og de skal ikkje skjenna på henne.»
וְגַ֛ם שֹׁל־תָּשֹׁ֥לּוּ לָ֖הּ מִן־הַצְּבָתִ֑ים וַעֲזַבְתֶּ֥ם וְלִקְּטָ֖ה וְלֹ֥א תִגְעֲרוּ־בָֽהּ׃ ‬
17Ho sanka på åkeren til det vart kveld. Då ho banka ut det ho hadde sanka, var det om lag ein efa bygg.
וַתְּלַקֵּ֥ט בַּשָּׂדֶ֖ה עַד־הָעָ֑רֶב וַתַּחְבֹּט֙ אֵ֣ת אֲשֶׁר־לִקֵּ֔טָה וַיְהִ֖י כְּאֵיפָ֥ה שְׂעֹרִֽים׃ ‬
18Ho tok det med seg og gjekk inn i byen. Svigermor hennar fekk sjå det ho hadde sanka. Så tok ho fram det ho hadde att etter at ho var mett, og gav henne det.
וַתִּשָּׂא֙ וַתָּב֣וֹא הָעִ֔יר וַתֵּ֥רֶא חֲמוֹתָ֖הּ אֵ֣ת אֲשֶׁר־לִקֵּ֑טָה וַתּוֹצֵא֙ וַתִּתֶּן־לָ֔הּ אֵ֥ת אֲשֶׁר־הוֹתִ֖רָה מִשָּׂבְעָֽהּ׃ ‬
19Svigermor hennar spurde: «Kvar har du sanka i dag, og kvar har du arbeidd? Velsigna vere han som tok seg av deg!» Rut fortalde svigermor si kven ho hadde arbeidd hos, og sa: «Mannen eg arbeidde hos i dag, heiter Boas.»
וַתֹּאמֶר֩ לָ֨הּ חֲמוֹתָ֜הּ אֵיפֹ֨ה לִקַּ֤טְתְּ הַיּוֹם֙ וְאָ֣נָה עָשִׂ֔ית יְהִ֥י מַכִּירֵ֖ךְ בָּר֑וּךְ וַתַּגֵּ֣ד לַחֲמוֹתָ֗הּ אֵ֤ת אֲשֶׁר־עָשְׂתָה֙ עִמּ֔וֹ וַתֹּ֗אמֶר שֵׁ֤ם הָאִישׁ֙ אֲשֶׁ֨ר עָשִׂ֧יתִי עִמּ֛וֹ הַיּ֖וֹם בֹּֽעַז׃ ‬
20Då sa No'omi til svigerdotter si: «Velsigna vere han av Herren, som ikkje har halde attende si miskunn mot dei levande og dei døde!» Og No'omi sa til henne: «Denne mannen er ein nær slektning av oss. Han er ein av løysarane våre.»
וַתֹּ֨אמֶר נָעֳמִ֜י לְכַלָּתָ֗הּ בָּר֥וּךְ הוּא֙ לַיהוָ֔ה אֲשֶׁר֙ לֹא־עָזַ֣ב חַסְדּ֔וֹ אֶת־הַחַיִּ֖ים וְאֶת־הַמֵּתִ֑ים וַתֹּ֧אמֶר לָ֣הּ נָעֳמִ֗י קָר֥וֹב לָ֙נוּ֙ הָאִ֔ישׁ מִֽגֹּאֲלֵ֖נוּ הֽוּא׃ ‬
21Rut, moabittkvinna, sa: «Han sa til og med til meg: 'Hald deg til tenarane mine til dei er ferdige med heile haustinga mi.'»
וַתֹּ֖אמֶר ר֣וּת הַמּוֹאֲבִיָּ֑ה גַּ֣ם ׀ כִּי־אָמַ֣ר אֵלַ֗י עִם־הַנְּעָרִ֤ים אֲשֶׁר־לִי֙ תִּדְבָּקִ֔ין עַ֣ד אִם־כִּלּ֔וּ אֵ֥ת כָּל־הַקָּצִ֖יר אֲשֶׁר־לִֽי׃ ‬
22No'omi sa til Rut, svigerdotter si: «Det er godt, dotter mi, at du går ut med tenestejentene hans, så ingen gjer deg noko vondt på ein annan åker.»
וַתֹּ֥אמֶר נָעֳמִ֖י אֶל־ר֣וּת כַּלָּתָ֑הּ ט֣וֹב בִּתִּ֗י כִּ֤י תֵֽצְאִי֙ עִם־נַ֣עֲרוֹתָ֔יו וְלֹ֥א יִפְגְּעוּ־בָ֖ךְ בְּשָׂדֶ֥ה אַחֵֽר׃ ‬
23Ho heldt seg til tenestejentene til Boas og sanka aks til både bygghaustinga og kveitehaustinga var over. Og ho budde hos svigermor si.
וַתִּדְבַּ֞ק בְּנַעֲר֥וֹת בֹּ֙עַז֙ לְלַקֵּ֔ט עַד־כְּל֥וֹת קְצִֽיר־הַשְּׂעֹרִ֖ים וּקְצִ֣יר הַֽחִטִּ֑ים וַתֵּ֖שֶׁב אֶת־חֲמוֹתָֽהּ׃ ‬
1Svigermor hennar, Noomi, sa til henne: «Dotter mi, skal ikkje eg finna ein trygg heim til deg der du kan ha det godt?»
וַתֹּ֥אמֶר לָ֖הּ נָעֳמִ֣י חֲמוֹתָ֑הּ בִּתִּ֞י הֲלֹ֧א אֲבַקֶּשׁ־לָ֛ךְ מָנ֖וֹחַ אֲשֶׁ֥ר יִֽיטַב־לָֽךְ׃ ‬
2Og no, er ikkje Boas, som du har vore saman med tenestejentene hans, ein slektning av oss? Sjå, i natt kastar han bygg på treskjeplassen.
וְעַתָּ֗ה הֲלֹ֥א בֹ֙עַז֙ מֹֽדַעְתָּ֔נוּ אֲשֶׁ֥ר הָיִ֖ית אֶת־נַעֲרוֹתָ֑יו הִנֵּה־ה֗וּא זֹרֶ֛ה אֶת־גֹּ֥רֶן הַשְּׂעֹרִ֖ים הַלָּֽיְלָה׃ ‬
3Så bada deg og salv deg, ta på deg finkleda dine og gå ned til treskjeplassen. Men lat deg ikkje sjå av han før han er ferdig med å eta og drikka.
וְרָחַ֣צְתְּ ׀ וָסַ֗כְתְּ וְשַׂ֧מְתְּ *שמלתך **שִׂמְלֹתַ֛יִךְ עָלַ֖יִךְ *וירדתי **וְיָרַ֣דְתְּ הַגֹּ֑רֶן אַל־תִּוָּדְעִ֣י לָאִ֔ישׁ עַ֥ד כַּלֹּת֖וֹ לֶאֱכֹ֥ל וְלִשְׁתּֽוֹת׃ ‬
4Når han legg seg, skal du merka deg staden der han ligg. Så går du dit, løfter kappa ved føtene hans og legg deg der. Då vil han fortelja deg kva du skal gjera.
וִיהִ֣י בְשָׁכְב֗וֹ וְיָדַ֙עַתְּ֙ אֶת־הַמָּקוֹם֙ אֲשֶׁ֣ר יִשְׁכַּב־שָׁ֔ם וּבָ֛את וְגִלִּ֥ית מַרְגְּלֹתָ֖יו *ושכבתי **וְשָׁכָ֑בְתְּ וְהוּא֙ יַגִּ֣יד לָ֔ךְ אֵ֖ת אֲשֶׁ֥ר תַּעַשִֽׂין׃ ‬
5Rut sa til henne: «Alt det du seier til meg, vil eg gjera.»
וַתֹּ֖אמֶר אֵלֶ֑יהָ כֹּ֛ל אֲשֶׁר־תֹּאמְרִ֥י **אֵלַ֖י אֶֽעֱשֶֽׂה׃ ‬
6Så gjekk ho ned til treskjeplassen og gjorde alt det svigermor hennar hadde bede henne om.
וַתֵּ֖רֶד הַגֹּ֑רֶן וַתַּ֕עַשׂ כְּכֹ֥ל אֲשֶׁר־צִוַּ֖תָּה חֲמוֹתָֽהּ׃ ‬
7Boas åt og drakk, og hjarta hans var glad. Så gjekk han og la seg ved enden av kornhaugen. Då kom ho stille, løfta opp kappa ved føtene hans og la seg ned.
וַיֹּ֨אכַל בֹּ֤עַז וַיֵּשְׁתְּ֙ וַיִּיטַ֣ב לִבּ֔וֹ וַיָּבֹ֕א לִשְׁכַּ֖ב בִּקְצֵ֣ה הָעֲרֵמָ֑ה וַתָּבֹ֣א בַלָּ֔ט וַתְּגַ֥ל מַרְגְּלֹתָ֖יו וַתִּשְׁכָּֽב׃ ‬
8Midt på natta kvakk mannen til og bøygde seg fram. Og sjå, ei kvinne låg ved føtene hans!
וַיְהִי֙ בַּחֲצִ֣י הַלַּ֔יְלָה וַיֶּחֱרַ֥ד הָאִ֖ישׁ וַיִּלָּפֵ֑ת וְהִנֵּ֣ה אִשָּׁ֔ה שֹׁכֶ֖בֶת מַרְגְּלֹתָֽיו׃ ‬
9Han spurde: «Kven er du?» Ho svara: «Eg er Rut, tenestekvinne di. Breid vengja di over tenestekvinne di, for du er løysar.»
וַיֹּ֖אמֶר מִי־אָ֑תּ וַתֹּ֗אמֶר אָנֹכִי֙ ר֣וּת אֲמָתֶ֔ךָ וּפָרַשְׂתָּ֤ כְנָפֶ֙ךָ֙ עַל־אֲמָ֣תְךָ֔ כִּ֥י גֹאֵ֖ל אָֽתָּה׃ ‬
10Då sa han: «Velsigna vere du av Herren, dotter mi! Du har vist endå større truskap no enn før, sidan du ikkje har gått etter unge menn, korkje fattige eller rike.»
וַיֹּ֗אמֶר בְּרוּכָ֨ה אַ֤תְּ לַֽיהוָה֙ בִּתִּ֔י הֵיטַ֛בְתְּ חַסְדֵּ֥ךְ הָאַחֲר֖וֹן מִן־הָרִאשׁ֑וֹן לְבִלְתִּי־לֶ֗כֶת אַחֲרֵי֙ הַבַּ֣חוּרִ֔ים אִם־דַּ֖ל וְאִם־עָשִֽׁיר׃ ‬
11Og no, dotter mi, ver ikkje redd! Alt det du seier, vil eg gjera for deg. For heile byporten til folket mitt veit at du er ei dugande kvinne.
וְעַתָּ֗ה בִּתִּי֙ אַל־תִּ֣ירְאִ֔י כֹּ֥ל אֲשֶׁר־תֹּאמְרִ֖י אֶֽעֱשֶׂה־לָּ֑ךְ כִּ֤י יוֹדֵ֙עַ֙ כָּל־שַׁ֣עַר עַמִּ֔י כִּ֛י אֵ֥שֶׁת חַ֖יִל אָֽתְּ׃ ‬
12Og no, det er sant at eg er løysar, men det finst òg ein løysar som er nærare enn eg.
וְעַתָּה֙ כִּ֣י אָמְנָ֔ם כִּ֥י *אם גֹאֵ֖ל אָנֹ֑כִי וְגַ֛ם יֵ֥שׁ גֹּאֵ֖ל קָר֥וֹב מִמֶּֽנִּי׃ ‬
13Bli her i natt! Så skal det om morgonen visa seg om han vil løysa deg ut. Dersom han vil det, så lat han gjera det. Men om han ikkje vil, då skal eg løysa deg ut, så sant Herren lever. Ligg her til morgonen!
לִ֣ינִי ׀ הַלַּ֗יְלָה וְהָיָ֤ה בַבֹּ֙קֶר֙ אִם־יִגְאָלֵ֥ךְ טוֹב֙ יִגְאָ֔ל וְאִם־לֹ֨א יַחְפֹּ֧ץ לְגָֽאֳלֵ֛ךְ וּגְאַלְתִּ֥יךְ אָנֹ֖כִי חַי־יְהוָ֑ה שִׁכְבִ֖י עַד־הַבֹּֽקֶר׃ ‬
14Ho låg ved føtene hans til morgonen, men stod opp før folk kunne kjenna kvarandre att. For han sa: «Det må ikkje bli kjent at ei kvinne kom til treskjeplassen.»
וַתִּשְׁכַּ֤ב *מרגלתו **מַרְגְּלוֹתָיוֹ֙ עַד־הַבֹּ֔קֶר וַתָּ֕קָם *בטרום **בְּטֶ֛רֶם יַכִּ֥יר אִ֖ישׁ אֶת־רֵעֵ֑הוּ וַיֹּ֙אמֶר֙ אַל־יִוָּדַ֔ע כִּי־בָ֥אָה הָאִשָּׁ֖ה הַגֹּֽרֶן׃ ‬
15Så sa han: «Kom hit med sjalet du har på deg, og hald det fram.» Ho heldt det fram, og han målte opp seks mål bygg og la det på henne. Så gjekk han inn i byen.
וַיֹּ֗אמֶר הָ֠בִי הַמִּטְפַּ֧חַת אֲשֶׁר־עָלַ֛יִךְ וְאֶֽחֳזִי־בָ֖הּ וַתֹּ֣אחֶז בָּ֑הּ וַיָּ֤מָד שֵׁשׁ־שְׂעֹרִים֙ וַיָּ֣שֶׁת עָלֶ֔יהָ וַיָּבֹ֖א הָעִֽיר׃ ‬
16Då ho kom heim til svigermor si, spurde ho: «Korleis gjekk det, dotter mi?» Og Rut fortalde henne alt mannen hadde gjort for henne.
וַתָּבוֹא֙ אֶל־חֲמוֹתָ֔הּ וַתֹּ֖אמֶר מִי־אַ֣תְּ בִּתִּ֑י וַתַּ֨גֶּד־לָ֔הּ אֵ֛ת כָּל־אֲשֶׁ֥ר עָֽשָׂה־לָ֖הּ הָאִֽישׁ׃ ‬
17Ho sa: «Desse seks mål bygg gav han meg, for han sa: 'Du skal ikkje koma tomhendt heim til svigermor di.'»
וַתֹּ֕אמֶר שֵׁשׁ־הַשְּׂעֹרִ֥ים הָאֵ֖לֶּה נָ֣תַן לִ֑י כִּ֚י אָמַ֣ר **אֵלַ֔י אַל־תָּב֥וֹאִי רֵיקָ֖ם אֶל־חֲמוֹתֵֽךְ׃ ‬
18Då sa Noomi: «Ver roleg, dotter mi, til du får vita korleis saka fell ut. For mannen vil ikkje slå seg til ro før han har avgjort saka i dag.»
וַתֹּ֙אמֶר֙ שְׁבִ֣י בִתִּ֔י עַ֚ד אֲשֶׁ֣ר תֵּֽדְעִ֔ין אֵ֖יךְ יִפֹּ֣ל דָּבָ֑ר כִּ֣י לֹ֤א יִשְׁקֹט֙ הָאִ֔ישׁ כִּֽי־אִם־כִּלָּ֥ה הַדָּבָ֖ר הַיּֽוֹם׃ ‬
1Boas gjekk opp til byporten og sette seg der. Då kom løysingsmannen som Boas hadde tala om, gåande forbi. Boas sa: «Kom hit og set deg ned, du der!» Og han kom og sette seg.
וּבֹ֨עַז עָלָ֣ה הַשַּׁעַר֮ וַיֵּ֣שֶׁב שָׁם֒ וְהִנֵּ֨ה הַגֹּאֵ֤ל עֹבֵר֙ אֲשֶׁ֣ר דִּבֶּר־בֹּ֔עַז וַיֹּ֛אמֶר ס֥וּרָה שְׁבָה־פֹּ֖ה פְּלֹנִ֣י אַלְמֹנִ֑י וַיָּ֖סַר וַיֵּשֵֽׁב׃ ‬
2Så henta Boas ti menn av dei eldste i byen og sa: «Set dykk her!» Og dei sette seg.
וַיִּקַּ֞ח עֲשָׂרָ֧ה אֲנָשִׁ֛ים מִזִּקְנֵ֥י הָעִ֖יר וַיֹּ֣אמֶר שְׁבוּ־פֹ֑ה וַיֵּשֵֽׁבוּ׃ ‬
3Då sa han til løysingsmannen: «Noomi, som har kome tilbake frå Moab-landet, sel det jordstykket som høyrde til Elimelek, bror vår.
וַיֹּ֙אמֶר֙ לַגֹּאֵ֔ל חֶלְקַת֙ הַשָּׂדֶ֔ה אֲשֶׁ֥ר לְאָחִ֖ינוּ לֶאֱלִימֶ֑לֶךְ מָכְרָ֣ה נָעֳמִ֔י הַשָּׁ֖בָה מִשְּׂדֵ֥ה מוֹאָֽב׃ ‬
4Eg tenkte eg ville la deg få vite det og seie: Kjøp det framfor dei som sit her og framfor dei eldste i folket mitt. Vil du løyse det inn, så gjer det. Men vil du ikkje, så sei meg det, så eg veit det. For det er ingen annan enn deg som kan løyse det inn, og eg er den neste etter deg.» Han svara: «Eg vil løyse det inn.»
וַאֲנִ֨י אָמַ֜רְתִּי אֶגְלֶ֧ה אָזְנְךָ֣ לֵאמֹ֗ר קְ֠נֵה נֶ֥גֶד הַֽיֹּשְׁבִים֮ וְנֶ֣גֶד זִקְנֵ֣י עַמִּי֒ אִם־תִּגְאַל֙ גְּאָ֔ל וְאִם־לֹ֨א יִגְאַ֜ל הַגִּ֣ידָה לִּ֗י *ואדע **וְאֵֽדְעָה֙ כִּ֣י אֵ֤ין זוּלָֽתְךָ֙ לִגְא֔וֹל וְאָנֹכִ֖י אַחֲרֶ֑יךָ וַיֹּ֖אמֶר אָנֹכִ֥י אֶגְאָֽל׃ ‬
5Då sa Boas: «Den dagen du kjøper åkeren av Noomi, kjøper du han òg frå Rut, moabittkvinna, kona til den døde, så du kan reise opp namnet til den døde på arven hans.»
וַיֹּ֣אמֶר בֹּ֔עַז בְּיוֹם־קְנוֹתְךָ֥ הַשָּׂדֶ֖ה מִיַּ֣ד נָעֳמִ֑י וּ֠מֵאֵת ר֣וּת הַמּוֹאֲבִיָּ֤ה אֵֽשֶׁת־הַמֵּת֙ *קניתי **קָנִ֔יתָה לְהָקִ֥ים שֵׁם־הַמֵּ֖ת עַל־נַחֲלָתֽוֹ׃ ‬
6Løysingsmannen svara: «Då kan eg ikkje løyse han inn for meg, for då kunne eg øydeleggje min eigen arv. Løys du inn det eg skulle ha løyst, for eg kan ikkje gjere det.»
וַיֹּ֣אמֶר הַגֹּאֵ֗ל לֹ֤א אוּכַל֙ *לגאול־**לִגְאָל־לִ֔י פֶּן־אַשְׁחִ֖ית אֶת־נַחֲלָתִ֑י גְּאַל־לְךָ֤ אַתָּה֙ אֶת־גְּאֻלָּתִ֔י כִּ֥י לֹא־אוּכַ֖ל לִגְאֹֽל׃ ‬
7I gamle dagar var det slik skikk i Israel når det gjaldt innløysing og byte: For å stadfeste ei sak, drog ein mann av seg skoen sin og gav han til den andre. Dette var vitnemålet i Israel.
וְזֹאת֩ לְפָנִ֨ים בְּיִשְׂרָאֵ֜ל עַל־הַגְּאוּלָּ֤ה וְעַל־הַתְּמוּרָה֙ לְקַיֵּ֣ם כָּל־דָּבָ֔ר שָׁלַ֥ף אִ֛ישׁ נַעֲל֖וֹ וְנָתַ֣ן לְרֵעֵ֑הוּ וְזֹ֥את הַתְּעוּדָ֖ה בְּיִשְׂרָאֵֽל׃ ‬
8Løysingsmannen sa til Boas: «Kjøp du det!» Og han drog av seg skoen sin.
וַיֹּ֧אמֶר הַגֹּאֵ֛ל לְבֹ֖עַז קְנֵה־לָ֑ךְ וַיִּשְׁלֹ֖ף נַעֲלֽוֹ׃ ‬
9Då sa Boas til dei eldste og til alt folket: «De er vitne i dag på at eg har kjøpt av Noomi alt det som høyrde til Elimelek, og alt som høyrde til Kiljon og Mahlon.
וַיֹּאמֶר֩ בֹּ֨עַז לַזְּקֵנִ֜ים וְכָל־הָעָ֗ם עֵדִ֤ים אַתֶּם֙ הַיּ֔וֹם כִּ֤י קָנִ֙יתִי֙ אֶת־כָּל־אֲשֶׁ֣ר לֶֽאֱלִימֶ֔לֶךְ וְאֵ֛ת כָּל־אֲשֶׁ֥ר לְכִלְי֖וֹן וּמַחְל֑וֹן מִיַּ֖ד נָעֳמִֽי׃ ‬
10Eg har òg teke Rut, moabittkvinna, kona til Mahlon, til kone, så eg kan reise opp namnet til den døde på arven hans. Såleis skal ikkje namnet til den døde bli borte mellom brørne hans og frå porten på heimstaden hans. De er vitne i dag.»
וְגַ֣ם אֶת־ר֣וּת הַמֹּאֲבִיָּה֩ אֵ֨שֶׁת מַחְל֜וֹן קָנִ֧יתִי לִ֣י לְאִשָּׁ֗ה לְהָקִ֤ים שֵׁם־הַמֵּת֙ עַל־נַ֣חֲלָת֔וֹ וְלֹא־יִכָּרֵ֧ת שֵׁם־הַמֵּ֛ת מֵעִ֥ם אֶחָ֖יו וּמִשַּׁ֣עַר מְקוֹמ֑וֹ עֵדִ֥ים אַתֶּ֖ם הַיּֽוֹם׃ ‬
11Alt folket som var i byporten, og dei eldste sa: «Vi er vitne! Må Herren la denne kvinna som kjem inn i huset ditt, bli som Rakel og Lea, dei to som bygde Israels hus. Gjer storverk i Efrata og vinn deg eit namn i Betlehem!
וַיֹּ֨אמְר֜וּ כָּל־הָעָ֧ם אֲשֶׁר־בַּשַּׁ֛עַר וְהַזְּקֵנִ֖ים עֵדִ֑ים יִתֵּן֩ יְהוָ֨ה אֶֽת־הָאִשָּׁ֜ה הַבָּאָ֣ה אֶל־בֵּיתֶ֗ךָ כְּרָחֵ֤ל ׀ וּכְלֵאָה֙ אֲשֶׁ֨ר בָּנ֤וּ שְׁתֵּיהֶם֙ אֶת־בֵּ֣ית יִשְׂרָאֵ֔ל וַעֲשֵׂה־חַ֣יִל בְּאֶפְרָ֔תָה וּקְרָא־שֵׁ֖ם בְּבֵ֥ית לָֽחֶם׃ ‬
12Må huset ditt bli som huset til Peres, han som Tamar fødde til Juda, gjennom det avkomet Herren gjev deg med denne unge kvinna!»
וִיהִ֤י בֵֽיתְךָ֙ כְּבֵ֣ית פֶּ֔רֶץ אֲשֶׁר־יָלְדָ֥ה תָמָ֖ר לִֽיהוּדָ֑ה מִן־הַזֶּ֗רַע אֲשֶׁ֨ר יִתֵּ֤ן יְהוָה֙ לְךָ֔ מִן־הַֽנַּעֲרָ֖ה הַזֹּֽאת׃ ‬
13Så tok Boas Rut til kone, og han gjekk inn til henne. Herren lét henne bli med barn, og ho fødde ein son.
וַיִּקַּ֨ח בֹּ֤עַז אֶת־רוּת֙ וַתְּהִי־ל֣וֹ לְאִשָּׁ֔ה וַיָּבֹ֖א אֵלֶ֑יהָ וַיִּתֵּ֨ן יְהוָ֥ה לָ֛הּ הֵרָי֖וֹן וַתֵּ֥לֶד בֵּֽן׃ ‬
14Då sa kvinnene til Noomi: «Lova vere Herren, som ikkje lét deg mangle ein løysingsmann i dag! Må namnet hans bli kjent i Israel!
וַתֹּאמַ֤רְנָה הַנָּשִׁים֙ אֶֽל־נָעֳמִ֔י בָּר֣וּךְ יְהוָ֔ה אֲ֠שֶׁר לֹ֣א הִשְׁבִּ֥ית לָ֛ךְ גֹּאֵ֖ל הַיּ֑וֹם וְיִקָּרֵ֥א שְׁמ֖וֹ בְּיִשְׂרָאֵֽל׃ ‬
15Han skal gje deg nytt livsmot og forsørgje deg når du blir gammal. For svigerdotter di, ho som elskar deg, har fødd han – ho som er meir verd for deg enn sju søner.»
וְהָ֤יָה לָךְ֙ לְמֵשִׁ֣יב נֶ֔פֶשׁ וּלְכַלְכֵּ֖ל אֶת־שֵׂיבָתֵ֑ךְ כִּ֣י כַלָּתֵ֤ךְ אֲ‍ֽשֶׁר־אֲהֵבַ֙תֶךְ֙ יְלָדַ֔תּוּ אֲשֶׁר־הִיא֙ ט֣וֹבָה לָ֔ךְ מִשִּׁבְעָ֖ה בָּנִֽים׃ ‬
16Noomi tok barnet og la det i fanget sitt og vart fostermor for det.
וַתִּקַּ֨ח נָעֳמִ֤י אֶת־הַיֶּ֙לֶד֙ וַתְּשִׁתֵ֣הוּ בְחֵיקָ֔הּ וַתְּהִי־ל֖וֹ לְאֹמֶֽנֶת׃ ‬
17Grannkonene gav han namn og sa: «Ein son er fødd til Noomi!» Dei kalla han Obed. Han vart far til Isai, som var far til David.
וַתִּקְרֶאנָה֩ ל֨וֹ הַשְּׁכֵנ֥וֹת שֵׁם֙ לֵאמֹ֔ר יֻלַּד־בֵּ֖ן לְנָעֳמִ֑י וַתִּקְרֶ֤אנָֽה שְׁמוֹ֙ עוֹבֵ֔ד ה֥וּא אֲבִי־יִשַׁ֖י אֲבִ֥י דָוִֽד׃ פ ‬
18Dette er ættetavla til Peres: Peres fekk sonen Hesron.
וְאֵ֙לֶּה֙ תּוֹלְד֣וֹת פָּ֔רֶץ פֶּ֖רֶץ הוֹלִ֥יד אֶת־חֶצְרֽוֹן׃ ‬
19Hesron fekk sonen Ram, og Ram fekk sonen Amminadab.
וְחֶצְרוֹן֙ הוֹלִ֣יד אֶת־רָ֔ם וְרָ֖ם הוֹלִ֥יד אֶת־עַמִּֽינָדָֽב׃ ‬
20Amminadab fekk sonen Nahsjon, og Nahsjon fekk sonen Salma.
וְעַמִּֽינָדָב֙ הוֹלִ֣יד אֶת־נַחְשׁ֔וֹן וְנַחְשׁ֖וֹן הוֹלִ֥יד אֶת־שַׂלְמָֽה׃ ‬
21Salmon fekk sonen Boas, og Boas fekk sonen Obed.
וְשַׂלְמוֹן֙ הוֹלִ֣יד אֶת־בֹּ֔עַז וּבֹ֖עַז הוֹלִ֥יד אֶת־עוֹבֵֽד׃ ‬
22Obed fekk sonen Isai, og Isai fekk sonen David.
וְעֹבֵד֙ הוֹלִ֣יד אֶת־יִשָׁ֔י וְיִשַׁ֖י הוֹלִ֥יד אֶת־דָּוִֽד׃ ‬