Den tidlege kyrkjaAvgrunnsengelØdelegger (Apollyon)Konge over avgrunnens skapningerPersonifisering av ødeleggelsenUkjent (overnaturlig/symbolsk skikkelse)
Abaddon (hebraisk: אֲבַדּוֹן, 'ødeleggelse') er et bibelsk begrep som opptrer i to grunnleggende forskjellige funksjoner på tvers av Skriften. I Det gamle testamentets visdomslitteratur betegner navnet dødsrikets dypeste og mest ødeleggende sfære – fortapelsens sted som likevel ligger nakent og åpent for Guds altseende blikk (Job 26:6; Ordsp 15:11; Sal 88:12). Sjeol og Abaddon opptrer gjennomgående i poetisk parallellisme for å uttrykke dødens umettelige grådighet (Ordsp 27:20), mens Job 28:22 skildrer Abaddon og døden som vitner som bare har hørt ryktet om Guds utilgjengelige visdom. I Åpenbaringen 9:11 undergår begrepet en radikal omforming: Abaddon fremstår nå som en navngitt, personifisert engel over avgrunnen (gresk: ἄβυσσος), herskeren over gresshoppelignende skapninger som slippes løs under den femte basunens dom. Johannes anfører også det greske ekvivalenten Apollyon ('ødeleggeren'), en betegnelse som kan inneholde en polemisk brodd mot den gresk-romerske guden Apollon – sentralt i keiser Domitians selviscenesettelse. Bevegelsen fra et abstrakt stedskonsept i visdomslitteraturen til en apokalyptisk hersker i Åpenbaringen avspeiler den markante utviklingen i jødisk kosmologi gjennom intertestamental tid, synlig i tekster som Hodayot fra Qumran og andre apokalyptiske skrifter. Teologisk synliggjør Abaddon at destruktive og dødbringende krefter ikke opererer autonomt, men forblir underlagt Guds suverene vilje og tjener som redskaper i hans dom over en opprørsk verden.
Nøkkelhendingar
Abaddon som dødsrikets dypeste sted i Jobs bok
I Jobs bok nevnes Abaddon gjentatte ganger som en betegnelse på ødeleggelsens sted i det hinsidige. Job 26:6 erklærer at dødsriket (Sjeol) ligger nakent for Gud og Abaddon uten dekke, et uttrykk for Guds altomfattende innsikt. I Job 28:22 personifiseres Abaddon og døden som vitner som har hørt ryktet om Guds visdom, men aldri fullt ut fattet den. Job 31:12 bruker Abaddon som metafor for total ødeleggelse – en fortærende ild som brenner helt ned til Abaddon.
I Salme 88:12 stiller salmisten det retoriske spørsmålet om Guds trofasthet forkynnes i Abaddon – ødeleggelsens sted blant de døde. Spørsmålet understreker de dødes stillhet og salmistens dype fortvilelse, og antyder at Abaddon er et sted hinsides lovprisningens rekkevidde.
Ordspråkene bruker Abaddon parallelt med Sjeol for å belyse Guds allvitenhet og dødens umettelige natur. Ordspråkene 15:11 fastslår at dødsriket og Abaddon ligger åpne for Herren – hvor mye mer da menneskenes hjerter. Ordspråkene 27:20 sammenligner Abaddon og Sjeols umettelige svelg med menneskeøynenes grådighet.
I Johannes' åpenbaring identifiseres Abaddon eksplisitt som engelen over avgrunnen (ἄβυσσος) og kongen over gresshoppelignende skapninger som stiger opp under den femte basunens dom. Avgrunnen åpnes med en nøkkel, røyk stiger opp som fra en stor ovn, og skapningene gis makt til å plage menneskene som ikke har Guds segl, i fem måneder. I vers 11 navngis deres konge: på hebraisk Abaddon, på gresk Apollyon – ødeleggeren. Dette er det eneste stedet i Bibelen der Abaddon fremstår som en personifisert, navngitt apokalyptisk skikkelse med en aktiv herskerfunksjon.
1Den femte engelen bles i basunen. Då såg eg ei stjerne som hadde falle frå himmelen ned på jorda. Ho fekk nøkkelen til brønnen som fører ned til avgrunnen.
4Det vart sagt til dei at dei ikkje skulle skada graset på jorda, ikkje noko grønt og ikkje noko tre, men berre dei menneska som ikkje har Guds segl på panna.