Demetrius (Demetrius (omtalt i 3. Johannes brev))

Den greske teksten bruker passivformen «μεμαρτύρηται» (har fått vitnesbyrd) med «ὑπὸ πάντων» (av alle) og «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) som to separate kilder til vitnesbyrdet. Oversettelsen gjør om konstruksjonen til aktiv form «Om Demetrius vitner alle godt» for mer naturlig norsk. Den andre kilden «og sannheten selv vitner det samme» gjengir den greske parallellstrukturen og beholder sannheten som en selvstendig, andre kilde til vitnesbyrd. En mer ordrett gjengivelse ville vært «Demetrius har fått vitnesbyrd av alle og av sannheten selv», men den valgte formuleringen er mer idiomatisk.

Uttrykket «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) er bemerkelsesverdig. Det intensive pronomenet «αὐτῆς» forsterker «sannheten» og skaper en personifisering. Verbet «μεμαρτύρηται» er perfektum passiv av «μαρτυρέω», noe som indikerer et vedvarende, etablert vitnesbyrd. Ordstammen «μαρτυρ-» opptrer tre ganger i verset (μεμαρτύρηται, μαρτυροῦμεν, μαρτυρία), noe som understreker temaet om troverdig vitnesbyrd.

«Sannheten selv» som vitne om Demetrius kan forstås på flere måter: (1) Demetrius' liv stemmer overens med den kristne sannheten, altså evangeliets lære; (2) det kan referere til Kristus selv, som i Joh 14:6 kaller seg «sannheten»; (3) det kan bety at fakta i saken taler for seg selv. De fleste fortolkere forstår det som at Demetrius' liv og lære er i samsvar med evangeliets sannhet.

Demetrius er ellers ukjent i Det nye testamente. Noen har identifisert ham med sølvsmeden Demetrius i Apg 19:24, men dette er svært usikkert. Det er mer sannsynlig at han var en kristen medarbeider, muligens overbringeren av dette brevet. Det tredoble vitnesbyrdet (alle, sannheten, og «vi») kan gjenspeile det jødiske kravet om to eller tre vitner for å stadfeste en sak (5 Mos 19:15).

Noen manuskripter har «οἶδας» (du vet), mens andre har «οἴδατε» (dere vet, flertall). Hovedteksten følger lesningen med entall, som passer bedre med brevets personlige karakter rettet til Gaius.

Den greske teksten bruker passivformen «μεμαρτύρηται» (har fått vitnesbyrd) med «ὑπὸ πάντων» (av alle) og «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) som to separate kilder til vitnesbyrdet. Oversettelsen gjør om konstruksjonen til aktiv form «Om Demetrius vitner alle godt» for mer naturlig norsk. Den andre kilden «og sannheten selv vitner det samme» gjengir den greske parallellstrukturen og beholder sannheten som en selvstendig, andre kilde til vitnesbyrd. En mer ordrett gjengivelse ville vært «Demetrius har fått vitnesbyrd av alle og av sannheten selv», men den valgte formuleringen er mer idiomatisk.

Uttrykket «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) er bemerkelsesverdig. Det intensive pronomenet «αὐτῆς» forsterker «sannheten» og skaper en personifisering. Verbet «μεμαρτύρηται» er perfektum passiv av «μαρτυρέω», noe som indikerer et vedvarende, etablert vitnesbyrd. Ordstammen «μαρτυρ-» opptrer tre ganger i verset (μεμαρτύρηται, μαρτυροῦμεν, μαρτυρία), noe som understreker temaet om troverdig vitnesbyrd.

«Sannheten selv» som vitne om Demetrius kan forstås på flere måter: (1) Demetrius' liv stemmer overens med den kristne sannheten, altså evangeliets lære; (2) det kan referere til Kristus selv, som i Joh 14:6 kaller seg «sannheten»; (3) det kan bety at fakta i saken taler for seg selv. De fleste fortolkere forstår det som at Demetrius' liv og lære er i samsvar med evangeliets sannhet.

Demetrius er ellers ukjent i Det nye testamente. Noen har identifisert ham med sølvsmeden Demetrius i Apg 19:24, men dette er svært usikkert. Det er mer sannsynlig at han var en kristen medarbeider, muligens overbringeren av dette brevet. Det tredoble vitnesbyrdet (alle, sannheten, og «vi») kan gjenspeile det jødiske kravet om to eller tre vitner for å stadfeste en sak (5 Mos 19:15).

Noen manuskripter har «οἶδας» (du vet), mens andre har «οἴδατε» (dere vet, flertall). Hovedteksten følger lesningen med entall, som passer bedre med brevets personlige karakter rettet til Gaius.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «Ἔγραψά τι» oversettes «Jeg skrev noe», som er en idiomatisk gjengivelse. Alternativt kunne man oversette «Jeg skrev et brev» (som noen oversettelser gjør), men «noe» er mer trofast mot det ubestemte τι. «φιλοπρωτεύων» gjengis med «som elsker å være den fremste», noe som fanger opp det sammensatte greske ordets betydning godt. En alternativ gjengivelse kunne vært «som vil være den første» eller «som streber etter førsteplassen».

Verbet φιλοπρωτεύω er et hapax legomenon i Det nye testamente — det forekommer bare her. Det er sammensatt av φίλος (venn, elske) og πρωτεύω (å være først). Ordet betegner en person som har en sykelig trang til å dominere og ha førsterang. «ἐπιδέχεται ἡμᾶς» betyr bokstavelig «tar imot oss» og kan innebære både å nekte å anerkjenne Johannes' autoritet og å nekte å ta imot hans utsendinger.

Diotrefes' oppførsel reiser spørsmål om tidlig kirkelig ledelse og autoritetsstrukturer. Noen forskere ser i dette verset en konflikt mellom en lokal menighetsleder (Diotrefes) og en apostolisk autoritet (Johannes). Andre tolker det som et eksempel på at selvsentrisk lederskap undergraver det kristne fellesskapet. Diotrefes' avvisning av apostolisk autoritet kan ses som et tidlig eksempel på kirkelig splittelse.

Den tekstkritiske varianten her gjelder ordet etter Ἔγραψά: noen manuskripter leser «τι» (noe), mens andre har «τί» (et spørsmålsord, som ikke gir like god mening her). Enkelte manuskripter utelater τι helt, slik at teksten bare sier «Jeg skrev til menigheten». UBS-teksten inkluderer τι med rimelig sikkerhet.

Situasjonen reflekterer en tid da kristne menigheter var avhengige av reisende forkynnere og gjestfrihet. At Diotrefes nekter å «ta imot» Johannes og hans folk, bryter med den gjestfrihetskulturen som var avgjørende for den tidlige kristne misjonen. Det brevet Johannes refererer til («Jeg skrev noe til menigheten»), er ikke bevart og er et av de såkalte «tapte brevene» i Det nye testamente.

«Minne om de gjerningene han gjør» gjengir gresk 'ὑπομνήσω αὐτοῦ τὰ ἔργα ἃ ποιεῖ'. Det greske verbet ὑπομιμνῄσκω kan bety 'påminne, gjøre oppmerksom på, bringe til oppmerksomhet'. Oversettelsen tar sikte på å formidle at Johannes vil gjøre menighetens gjerninger kjent, altså konfrontere Diotrefes med hans handlinger. Et alternativ kunne vært 'ta opp det han gjør' eller 'påtale hans gjerninger'.

«Snakker ondsinnet sludder om oss» gjengir 'λόγοις πονηροῖς φλυαρῶν ἡμᾶς'. Verbet φλυαρέω betyr å snakke tøv, sludre, drive med meningsløst og ondsinnet prat. Det skiller seg fra 'å spre rykter' ved at det vektlegger det tomme og innholdsløse i talen. Sammen med 'λόγοις πονηροῖς' (med onde ord) forsterkes det at dette er ondsinnet og usant snakk. Oversettelsen 'ondsinnet sludder' fanger godt denne doble nyansen.

Verset avslører en alvorlig situasjon med maktmisbruk i den tidlige kirken. Diotrefes nekter å ta imot reisende brødre (trolig misjonærer eller sendebud), hindrer andre i å gjøre det, og kaster dem som prøver ut av menigheten (ἐκ τῆς ἐκκλησίας ἐκβάλλει). Dette viser at ekskommunikasjon eller utstøtelse fra forsamlingen allerede var en praksis som kunne misbrukes i den tidlige kirken. Teologisk reiser dette spørsmål om forholdet mellom lokal menighetsledelse og apostolisk autoritet.

Gjestfrihet (φιλοξενία) var avgjørende for den tidlige kristne misjonen, siden reisende forkynnere og sendebud var avhengige av å bli mottatt av lokale menigheter. Diotrefes' avvisning av 'brødrene' (τοὺς ἀδελφούς) og hans hindring av andre som ville ta imot dem, representerte en direkte trussel mot dette misjonsnettverket. At han også kastet folk ut av menigheten, tyder på at han hadde en formell eller reell maktposisjon i forsamlingen.

Noen håndskrifter har mindre variasjoner i dette verset, men teksten er godt bevart og det finnes ingen vesentlige tekstkritiske varianter som påvirker meningen.

«Kjære venn» gjengir det greske Ἀγαπητέ (Agapēte), som betyr «elskede». Mange norske oversettelser bruker «Kjære venn» for å gi en naturlig tiltaleform på norsk. Et alternativ ville vært «Min kjære» eller «Du som jeg er glad i». «Ta ikke etter» er en god gjengivelse av μὴ μιμοῦ (mē mimou), som bokstavelig betyr «ikke etterlign».

Verbet μιμοῦ (mimou) kommer fra μιμέομαι (mimeomai), som betyr å imitere eller etterligne. Ordet er opphav til det norske «mim» og engelske «mimic». Konstruksjonen ὁ ἀγαθοποιῶν / ὁ κακοποιῶν er substantiverte partisipper som fungerer som generelle utsagn: «den som gjør godt» / «den som gjør ondt».

Utsagnet «den som gjør det onde, har ikke sett Gud» (ὁ κακοποιῶν οὐχ ἑώρακεν τὸν θεόν) reiser viktige teologiske spørsmål. «Å se Gud» handler her om åndelig innsikt og gudserkjennelse, ikke fysisk syn. Dette er parallelt med 1 Joh 3:6 («den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham»). Det johanneiske uttrykket «å se Gud» innebærer et dypt fellesskap med og en erkjennelse av Gud som nødvendigvis gir seg utslag i rett handling. Verset retter seg implisitt mot Diotrefes' oppførsel som beskrevet i vers 9–10.

I den tidlige kristne kirken var gjestfrihet overfor reisende forkynnere et viktig kjennetegn på troende fellesskap. Oppfordringen til å etterligne det gode må leses i denne sammenhengen: å ta imot og støtte misjonærer var en konkret form for «det gode», mens Diotrefes' avvisning av dem representerte «det onde».

Den greske teksten bruker passivformen «μεμαρτύρηται» (har fått vitnesbyrd) med «ὑπὸ πάντων» (av alle) og «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) som to separate kilder til vitnesbyrdet. Oversettelsen gjør om konstruksjonen til aktiv form «Om Demetrius vitner alle godt» for mer naturlig norsk. Den andre kilden «og sannheten selv vitner det samme» gjengir den greske parallellstrukturen og beholder sannheten som en selvstendig, andre kilde til vitnesbyrd. En mer ordrett gjengivelse ville vært «Demetrius har fått vitnesbyrd av alle og av sannheten selv», men den valgte formuleringen er mer idiomatisk.

Uttrykket «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) er bemerkelsesverdig. Det intensive pronomenet «αὐτῆς» forsterker «sannheten» og skaper en personifisering. Verbet «μεμαρτύρηται» er perfektum passiv av «μαρτυρέω», noe som indikerer et vedvarende, etablert vitnesbyrd. Ordstammen «μαρτυρ-» opptrer tre ganger i verset (μεμαρτύρηται, μαρτυροῦμεν, μαρτυρία), noe som understreker temaet om troverdig vitnesbyrd.

«Sannheten selv» som vitne om Demetrius kan forstås på flere måter: (1) Demetrius' liv stemmer overens med den kristne sannheten, altså evangeliets lære; (2) det kan referere til Kristus selv, som i Joh 14:6 kaller seg «sannheten»; (3) det kan bety at fakta i saken taler for seg selv. De fleste fortolkere forstår det som at Demetrius' liv og lære er i samsvar med evangeliets sannhet.

Demetrius er ellers ukjent i Det nye testamente. Noen har identifisert ham med sølvsmeden Demetrius i Apg 19:24, men dette er svært usikkert. Det er mer sannsynlig at han var en kristen medarbeider, muligens overbringeren av dette brevet. Det tredoble vitnesbyrdet (alle, sannheten, og «vi») kan gjenspeile det jødiske kravet om to eller tre vitner for å stadfeste en sak (5 Mos 19:15).

Noen manuskripter har «οἶδας» (du vet), mens andre har «οἴδατε» (dere vet, flertall). Hovedteksten følger lesningen med entall, som passer bedre med brevets personlige karakter rettet til Gaius.

«Kjære venn» gjengir det greske Ἀγαπητέ (Agapēte), som betyr «elskede». Mange norske oversettelser bruker «Kjære venn» for å gi en naturlig tiltaleform på norsk. Et alternativ ville vært «Min kjære» eller «Du som jeg er glad i». «Ta ikke etter» er en god gjengivelse av μὴ μιμοῦ (mē mimou), som bokstavelig betyr «ikke etterlign».

Verbet μιμοῦ (mimou) kommer fra μιμέομαι (mimeomai), som betyr å imitere eller etterligne. Ordet er opphav til det norske «mim» og engelske «mimic». Konstruksjonen ὁ ἀγαθοποιῶν / ὁ κακοποιῶν er substantiverte partisipper som fungerer som generelle utsagn: «den som gjør godt» / «den som gjør ondt».

Utsagnet «den som gjør det onde, har ikke sett Gud» (ὁ κακοποιῶν οὐχ ἑώρακεν τὸν θεόν) reiser viktige teologiske spørsmål. «Å se Gud» handler her om åndelig innsikt og gudserkjennelse, ikke fysisk syn. Dette er parallelt med 1 Joh 3:6 («den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham»). Det johanneiske uttrykket «å se Gud» innebærer et dypt fellesskap med og en erkjennelse av Gud som nødvendigvis gir seg utslag i rett handling. Verset retter seg implisitt mot Diotrefes' oppførsel som beskrevet i vers 9–10.

I den tidlige kristne kirken var gjestfrihet overfor reisende forkynnere et viktig kjennetegn på troende fellesskap. Oppfordringen til å etterligne det gode må leses i denne sammenhengen: å ta imot og støtte misjonærer var en konkret form for «det gode», mens Diotrefes' avvisning av dem representerte «det onde».

Den greske teksten bruker passivformen «μεμαρτύρηται» (har fått vitnesbyrd) med «ὑπὸ πάντων» (av alle) og «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) som to separate kilder til vitnesbyrdet. Oversettelsen gjør om konstruksjonen til aktiv form «Om Demetrius vitner alle godt» for mer naturlig norsk. Den andre kilden «og sannheten selv vitner det samme» gjengir den greske parallellstrukturen og beholder sannheten som en selvstendig, andre kilde til vitnesbyrd. En mer ordrett gjengivelse ville vært «Demetrius har fått vitnesbyrd av alle og av sannheten selv», men den valgte formuleringen er mer idiomatisk.

Uttrykket «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) er bemerkelsesverdig. Det intensive pronomenet «αὐτῆς» forsterker «sannheten» og skaper en personifisering. Verbet «μεμαρτύρηται» er perfektum passiv av «μαρτυρέω», noe som indikerer et vedvarende, etablert vitnesbyrd. Ordstammen «μαρτυρ-» opptrer tre ganger i verset (μεμαρτύρηται, μαρτυροῦμεν, μαρτυρία), noe som understreker temaet om troverdig vitnesbyrd.

«Sannheten selv» som vitne om Demetrius kan forstås på flere måter: (1) Demetrius' liv stemmer overens med den kristne sannheten, altså evangeliets lære; (2) det kan referere til Kristus selv, som i Joh 14:6 kaller seg «sannheten»; (3) det kan bety at fakta i saken taler for seg selv. De fleste fortolkere forstår det som at Demetrius' liv og lære er i samsvar med evangeliets sannhet.

Demetrius er ellers ukjent i Det nye testamente. Noen har identifisert ham med sølvsmeden Demetrius i Apg 19:24, men dette er svært usikkert. Det er mer sannsynlig at han var en kristen medarbeider, muligens overbringeren av dette brevet. Det tredoble vitnesbyrdet (alle, sannheten, og «vi») kan gjenspeile det jødiske kravet om to eller tre vitner for å stadfeste en sak (5 Mos 19:15).

Noen manuskripter har «οἶδας» (du vet), mens andre har «οἴδατε» (dere vet, flertall). Hovedteksten følger lesningen med entall, som passer bedre med brevets personlige karakter rettet til Gaius.

Den greske teksten bruker passivformen «μεμαρτύρηται» (har fått vitnesbyrd) med «ὑπὸ πάντων» (av alle) og «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) som to separate kilder til vitnesbyrdet. Oversettelsen gjør om konstruksjonen til aktiv form «Om Demetrius vitner alle godt» for mer naturlig norsk. Den andre kilden «og sannheten selv vitner det samme» gjengir den greske parallellstrukturen og beholder sannheten som en selvstendig, andre kilde til vitnesbyrd. En mer ordrett gjengivelse ville vært «Demetrius har fått vitnesbyrd av alle og av sannheten selv», men den valgte formuleringen er mer idiomatisk.

Uttrykket «ὑπὸ αὐτῆς τῆς ἀληθείας» (av sannheten selv) er bemerkelsesverdig. Det intensive pronomenet «αὐτῆς» forsterker «sannheten» og skaper en personifisering. Verbet «μεμαρτύρηται» er perfektum passiv av «μαρτυρέω», noe som indikerer et vedvarende, etablert vitnesbyrd. Ordstammen «μαρτυρ-» opptrer tre ganger i verset (μεμαρτύρηται, μαρτυροῦμεν, μαρτυρία), noe som understreker temaet om troverdig vitnesbyrd.

«Sannheten selv» som vitne om Demetrius kan forstås på flere måter: (1) Demetrius' liv stemmer overens med den kristne sannheten, altså evangeliets lære; (2) det kan referere til Kristus selv, som i Joh 14:6 kaller seg «sannheten»; (3) det kan bety at fakta i saken taler for seg selv. De fleste fortolkere forstår det som at Demetrius' liv og lære er i samsvar med evangeliets sannhet.

Demetrius er ellers ukjent i Det nye testamente. Noen har identifisert ham med sølvsmeden Demetrius i Apg 19:24, men dette er svært usikkert. Det er mer sannsynlig at han var en kristen medarbeider, muligens overbringeren av dette brevet. Det tredoble vitnesbyrdet (alle, sannheten, og «vi») kan gjenspeile det jødiske kravet om to eller tre vitner for å stadfeste en sak (5 Mos 19:15).

Noen manuskripter har «οἶδας» (du vet), mens andre har «οἴδατε» (dere vet, flertall). Hovedteksten følger lesningen med entall, som passer bedre med brevets personlige karakter rettet til Gaius.

Den greske teksten har bokstavelig «med blekk og rør/siv» (μέλανος καὶ καλάμου). Oversettelsen bruker «blekk og penn» som en naturlig norsk gjengivelse. Alternativt kunne man skrevet «blekk og skriverør» for å gjenspeile det antikke skriveredskapet mer presist. Uttrykket «Jeg hadde mye å skrive til deg» gjengir Πολλὰ εἶχον γράψαι σοι godt, og andre halvdel er forenklet ved å bruke «gjøre det» i stedet for å gjenta «skrive til deg», noe som gir bedre flyt.

Ordet κάλαμος betyr egentlig «rør» eller «siv» og refererer til det vanlige skriveredskapet i antikken – et tilspisset sivstilk som ble dyppet i blekk. Det greske μέλαν (her i genitiv μέλανος) betyr «svart» og ble brukt som substantiv for blekk. Konstruksjonen εἶχον γράψαι (imperfektum + aorist infinitiv) uttrykker en urealisert hensikt: «jeg hadde [i sinne/var i ferd med] å skrive».

Verset er nesten identisk med 2 Joh 12, noe som styrker oppfatningen om at begge brevene er skrevet av samme forfatter. Ønsket om personlig møte fremfor skriftlig kommunikasjon er et vanlig trekk i brevlitteraturen i Det nye testamente (jf. Rom 15:24; 1 Tess 2:17).

Noen manuskripter har γράψαι σοι (skrive til deg), mens andre har σοι γράψαι (til deg skrive) eller γράφειν (presens infinitiv i stedet for aorist). Variantene påvirker ikke meningen vesentlig. I den andre halvdelen har noen manuskripter γράφειν mens andre har γράψαι; den foretrukne lesemåten γράφειν (presens) kan antyde en mer vedvarende skrivehandling i kontrast til aoristens punktuelle karakter.

Den greske frasen «εὐθέως σε ἰδεῖν» er oversatt «å se deg snart». «εὐθέως» betyr «straks, umiddelbart, snart» og gjenspeiler forfatterens ønske om et snarlig møte. Uttrykket «στόμα πρὸς στόμα» (munn til munn) er et hebraisk-inspirert idiom som betyr ansikt til ansikt, altså personlig samtale. Oversettelsen bruker det mer naturlige norske uttrykket «ansikt til ansikt» fremfor en ordrett gjengivelse «munn til munn». Alternativt kunne man oversatt med «muntlig» eller «personlig», men «ansikt til ansikt» er godt innarbeidet i norsk bibelspråk og formidler meningen tydelig.

Uttrykket «στόμα πρὸς στόμα» (munn til munn) finnes også i 2 Joh 12 (der formulert som «πρόσωπον πρὸς πρόσωπον», ansikt til ansikt) og har bakgrunn i GT-uttrykket i 4 Mos 12,8 (LXX: στόμα κατὰ στόμα), der Gud taler med Moses direkte. Det er et idiom for direkte, personlig kommunikasjon uten mellomledd.

I den tidlige kristne kirke ble brev ofte ansett som en midlertidig kommunikasjonsform. Personlig tilstedeværelse og muntlig samtale ble foretrukket, da det ga mulighet for dypere fellesskap og klarere formidling. Papirusruller, blekk og skriveredskaper var dessuten kostbare, noe som også kunne motivere kortfattede brev.

Noen håndskrifter har «ἰδεῖν σε» i stedet for «σε ἰδεῖν», men ordstillingen påvirker ikke betydningen. Variantene er ubetydelige for oversettelsen.