Sakkai

Det greske uttrykket «εἰσελθὼν διήρχετο τὴν Ἰεριχώ» kombinerer en aorist partisipp («idet han gikk inn») med et imperfektum verb («dro gjennom»), noe som antyder at gjennomreisen var pågående. Oversettelsen gjengir dette med to koordinerte setninger – «kom inn i» og «dro gjennom byen» – for å gi en naturlig norsk flyt. Alternativt kunne man oversatt «Han gikk inn i Jeriko og var på vei gjennom byen» for å bevare det imperfektive aspektet tydeligere. Tillegget «byen» er en eksplisitt utfylling som ikke finnes i grunnteksten, men som gjør setningen naturlig på norsk.

Verbet «διέρχομαι» (imperfektum: διήρχετο) betyr «å reise gjennom, passere gjennom». Imperfektum-formen indikerer en pågående handling – Jesus var i ferd med å passere gjennom, ikke ferdig med å krysse. Partisippen «εἰσελθών» (aorist av εἰσέρχομαι) angir en forutgående handling: han gikk først inn, deretter begynte han å dra gjennom. Merk at det opprinnelige «Καί» i begynnelsen knytter verset til den foregående fortellingen.

Jeriko var en viktig by i Jordandalen, beliggende nær Dødehavet. Den lå langs en handelsrute og var kjent som en velstående by, blant annet på grunn av balsamhandel og som tollstasjon. At Jesus passerer gjennom Jeriko på vei til Jerusalem er geografisk logisk og setter scenen for møtet med Sakkeus, en overtollner.

Noen manuskripter utelater «Καί» i begynnelsen, men den vanligste lesemåten inkluderer det. Forskjellene er marginale og påvirker ikke meningen vesentlig.

Det greske «καὶ ἰδοὺ» (kai idou, «og se») er en narrativ markør som retter oppmerksomheten mot noe nytt. Oversettelsen gjengir dette idiomatisk som «Der var det», noe som fungerer godt for muntlig opplesning og skaper en naturlig introduksjon av den nye personen. Et mer bokstavelig alternativ ville vært «Og se», men dette klinger stivt på norsk. «ὀνόματι καλούμενος» betyr ordrett «kalt ved navn», men forenkles naturlig til «som het».

Det greske «ἀρχιτελώνης» er et sammensatt ord av «ἀρχι-» (over-, sjef-) og «τελώνης» (tollner). Ordet forekommer bare her i hele Det nye testamente og er sjeldent også i annen gresk litteratur. Det betyr sannsynligvis at Sakkeus hadde en overordnet stilling i tollvesenet, kanskje med ansvar for andre tollnere i Jeriko-distriktet. «αὐτὸς πλούσιος» med det emfatiske pronomenet «αὐτός» understreker at det var nettopp han som var rik.

Jeriko lå ved et viktig veikryss og var et senter for handel med balsam og andre varer. Tollinnkreving her var svært innbringende. At Sakkeus var «overtollner» betyr at han sannsynligvis ledet tollstasjonen i Jeriko og hadde andre tollnere under seg. Tollnere arbeidet for det romerske skattesystemet og ble av mange jøder betraktet som forrædere og syndere.

Enkelte manuskripter har varianter i dette verset. Noen vitner leser «καλούμενος» (kalt) mens andre har «ᾧ ἐπεκαλεῖτο» eller bare «ὀνόματι» uten «καλούμενος». Dessuten finnes varianter rundt «αὐτὸς πλούσιος», der noen vitner har «οὗτος πλούσιος». Disse variantene påvirker ikke meningsinnholdet vesentlig.

Sakkeus-fortellingen har teologisk vekt som et eksempel på at frelse kommer til de utstøtte og foraktede. At han presenteres som overtollner og rik, setter opp en spenning med Jesu undervisning om de rikes vanskelighet med å komme inn i Guds rike (Luk 18,24–25), som nettopp forekommer like før denne fortellingen. Perikopen viser at det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.

Det greske «ἐζήτει ἰδεῖν» (imperfektum av ζητέω + infinitiv) uttrykker et vedvarende ønske eller lengsel, ikke bare et enkelt forsøk. «Ville gjerne se» fanger dette nyansert og gir god muntlig flyt. Et mer bokstavelig alternativ ville vært «søkte å se», men dette klinger stivt på norsk. Konstruksjonen «hvem Jesus var» gjengir den indirekte spørresetningen «τὸν Ἰησοῦν τίς ἐστιν» på naturlig norsk.

Uttrykket «τῇ ἡλικίᾳ μικρὸς ἦν» kan bety enten «liten av vekst» (kort av statur) eller teoretisk «ung av alder», da ἡλικία kan referere til både kroppshøyde og alder. I denne konteksten er «kroppshøyde» den klart foretrukne tolkningen, da aldersaspektet ikke gir mening i sammenhengen med folkemengden som hindrer utsikten.

Det er omdiskutert om «μικρὸς τῇ ἡλικίᾳ» refererer til Sakkeus eller til Jesus. Grammatisk er det mest naturlig å la det vise tilbake til Sakkeus som subjekt, og dette er den dominerende tolkningen. Noen forskere har likevel foreslått at det kan beskrive Jesus, men dette har fått lite gjennomslag.

En «ἀρχιτελώνης» (overtollner) som Sakkeus ville vært en velstående og innflytelsesrik mann i Jeriko, men sosialt foraktet. At en slik mann klatret i et tre, var en svært uverdig handling for en voksen mann i antikkens Midtøsten, noe som understreker hans sterke ønske om å se Jesus.

Det greske «προδραμὼν εἰς τὸ ἔμπροσθεν» betyr bokstavelig «etter å ha løpt frem i forveien». Oversettelsen «løp han i forveien» gjengir dette naturlig og konsist. «ἀνέβη ἐπὶ συκομορέαν» er oversatt «klatret opp i et morbærfiketre». Alternativt kunne man si «sykomortre», som er en mer direkte translitterering. Setningen «ὅτι ἐκείνης ἤμελλεν διέρχεσθαι» er gjengitt fritt som «for Jesus skulle komme den veien», der subjektet «Jesus» er lagt til for klarhet (i grunnteksten er subjektet implisitt). Alternativet «for han skulle gå forbi der» ligger nærmere originalen, men den valgte løsningen fungerer godt muntlig.

Ordet «συκομορέα» (sykomorea) betegner morbærfikentreet (Ficus sycomorus), som ikke er det samme som det vanlige fikentreet (συκῆ) eller det europeiske morbærtreet. Det er et stort tre med lave, utbredte grener som er lett å klatre i. «προδραμών» er et aorist partisipp av «προτρέχω» (å løpe i forveien), som uttrykker en handling forut for hovedverbet «ἀνέβη» (han klatret opp).

Morbærfikentreet (Ficus sycomorus) var vanlig i lavlandsområdene rundt Jeriko. Det kan bli svært stort med tykk stamme og brede grener, noe som gjør det lett å klatre i. At Sakkeus, en velstående overtoller, klatret opp i et tre, ville vært ansett som svært uverdig oppførsel for en mann i hans posisjon, noe som understreker hvor sterkt hans ønske om å se Jesus var.

Noen manuskripter har «εἰς τὸ ἔμπροσθεν» mens andre har «ἔμπροσθεν» uten preposisjon og artikkel. Forskjellen er ubetydelig for innholdet; begge uttrykker at han løp fremover/i forveien.

Sakkeus' desperate iver etter å se Jesus kan leses teologisk som et bilde på den søkende sjelen. Lukas legger vekt på at det er Jesus som «skulle komme den veien» (ἐκείνης ἤμελλεν διέρχεσθαι), noe som antyder et guddommelig forsyn – det er ikke tilfeldig at Jesus passerer nettopp der Sakkeus befinner seg.

Det greske «ὡς ἦλθεν ἐπὶ τὸν τόπον» betyr bokstavelig «da han kom til stedet». Oversettelsen «da Jesus kom dit» tydeliggjør hvem subjektet er, noe som er nødvendig for muntlig klarhet siden det greske subjektet for «ἀναβλέψας» (Jesus) først nevnes lenger ut i setningen. «Ἀναβλέψας» betyr bokstavelig «etter å ha sett opp / løftet blikket» og er naturlig gjengitt med «så han opp». Imperativkonstruksjonen «σπεύσας κατάβηθι» er oversatt «skynd deg og kom ned», som gjengir det greske aoristpartisippet med ledsagende handling på idiomatisk norsk. For «δεῖ με μεῖναι» («det er nødvendig at jeg blir/oppholder meg») er «må jeg» valgt for å fange δεῖ — det upersonlige verbet uttrykker objektiv, guddommelig nødvendighet, ikke personlig ønske («vil») eller intensjon («skal»); dette er et programmatisk Lukas-uttrykk for Guds frelsesplan (jf. Luk 2:49; 4:43; 24:26). For μεῖναι er «være gjest» valgt framfor alternativene: «bli i ditt hus» (NO1930) er arkaisk og leses i dag som «ikke gå ut», «ta inn hos deg» (Bibel 2011) er stivt skriftlig bibelregister, og «hjemme hos deg» tipper «bli» over til moderne «være innendørs»-betydning. «Være gjest hos deg» er moderne norsk og fanger nettopp gjestfrihetsrammen som er hele poenget i fortellingen — folkemengdens reaksjon i v. 7 bruker καταλῦσαι, det tekniske ordet for å logere som gjest. «Hos deg» dekker «ἐν τῷ οἴκῳ σου» idiomatisk; doblingen «hos deg i ditt hus» ville klinge fremmed på norsk.

Verbet «ἀναβλέπω» (her som aoristpartisipp «ἀναβλέψας») betyr å rette blikket oppover, og peker konkret på at Jesus løfter blikket opp mot Sakkeus i treet. Imperativet «κατάβηθι» er aorist imperativ av «καταβαίνω» (å gå/komme ned) og uttrykker en bestemt, punktuell oppfordring – ikke en pågående prosess, men en engangshandling. Partisippet «σπεύσας» (aorist av «σπεύδω», å skynde seg) fungerer her som ledsagende handling til imperativet, en vanlig gresk konstruksjon der to handlinger kobles: «skynd deg og kom ned». Konstruksjonen «δεῖ με μεῖναι» bruker det upersonlige verbet «δεῖ» (det er nødvendig) med akkusativ («με») og infinitiv («μεῖναι», av «μένω», å bli/forbli), en konstruksjon som uttrykker objektiv nødvendighet. Verbet «μένω» kan bety både «å bli» i betydningen oppholde seg en stund, og «å forbli» i mer varig forstand. Konteksten tilsier at Jesus planlegger å tilbringe tid i Sakkeus' hus, trolig et måltidsbesøk.

Ordet «δεῖ» (det er nødvendig) er et teologisk ladet uttrykk hos Lukas som gjennomgående brukes for å markere guddommelig nødvendighet og Guds frelsesplan (jf. Luk 2:49; 4:43; 9:22; 24:7, 26, 44). Jesus uttrykker altså ikke bare et personlig ønske om å besøke Sakkeus, men en guddommelig forpliktelse – hans besøk er del av Guds frelsesvilje. Ordet «σήμερον» (i dag) er et sentralt teologisk nøkkelord i Lukasevangeliet som understreker frelsens aktualitet og umiddelbarhet (jf. Luk 2:11; 4:21; 23:43). Frelsen er ikke utsatt til fremtiden, men bryter inn i det konkrete øyeblikket. At Jesus selv tar initiativet og inviterer seg hjem til en toll-oppkrever, var sosialt og religiøst provoserende. Det viser Jesu radikale inkludering av dem som ble regnet som utenfor det religiøse fellesskapet – et gjennomgående tema i Lukasevangeliet. Jesu blikk oppover mot Sakkeus i treet kan også leses som et bilde på Guds oppsøkende nåde: det er ikke Sakkeus som finner Jesus, men Jesus som ser og kaller ham.

Sakkeus var overtolder (ἀρχιτελώνης, v. 2) i Jeriko, en viktig by langs handelsruten fra Perea til Judea og et knutepunkt for toll og avgifter. Tollere var jøder som krevde inn skatt og avgifter på vegne av den romerske okkupasjonsmakten, og ble derfor betraktet som forrædere og rituelle urene av det jødiske samfunnet. At en rabbi frivillig ville gå inn i en slik persons hus, var et grovt normbrudd. Gjestfrihet og bordfellesskap hadde sterk symbolsk betydning i antikken – å besøke og spise i noens hus var et tegn på aksept, fellesskap og sosial anerkjennelse. Jesu handling var derfor ikke bare en privat gest, men et offentlig utsagn som utfordret rådende sosiale og religiøse grenser.

Den viktigste tekstkritiske varianten i dette verset gjelder «ὁ Ἰησοῦς»: noen håndskrifter har bestemt artikkel foran Jesus-navnet, mens andre utelater den. Forskjellen har liten betydning for meningen, da begge lesemåter entydig identifiserer Jesus som subjekt. Enkelte manuskriptvitner har også «εἶπεν» uten «πρὸς αὐτόν», men den lengre formuleringen «εἶπεν πρὸς αὐτόν» (sa til ham) har sterk støtte i de viktigste og eldste håndskriftene. Varianten påvirker ikke innholdet vesentlig. Hovedteksten er godt bevitnet og relativt stabil på tvers av håndskrifttradisjonen.

Perikopen om Sakkeus (Luk 19:1–10) er en mye brukt tekst i kristen forkynnelse og liturgi, knyttet til temaer som omvendelse, Guds oppsøkende nåde og Jesu oppdrag om å søke og frelse det som var fortapt. Nettopp dette verset, der Jesus tar initiativet og kaller Sakkeus ved navn, er et sentralt bilde på evangeliet som Guds initiativ overfor mennesket. Teksten leses i flere kirketradisjoner i perioden etter pinse eller i forbindelse med forkynnelse om rettferdighet, omvendelse og tilgivelse. I ortodoks tradisjon er denne perikopen knyttet til forberedelsen til fastetiden.

Det greske καὶ σπεύσας κατέβη begynner med καί ('og'), som er typisk hebraisk-gresk bindestil. Oversettelsen bruker «Da skyndte han seg ned» i stedet for det mer bokstavelige «Og han skyndte seg og kom ned», noe som gir bedre norsk flyt og naturlig muntlig rytme. Partisippet σπεύσας ('etter å ha skyndt seg') og hovedverbet κατέβη ('han kom ned') er slått sammen til én sammenhengende handling. Alternativt kunne man skrevet «Han skyndte seg ned» uten «Da», men «Da» knytter verset godt til Jesu oppfordring i forrige vers.

Verbet ὑπεδέξατο (aorist av ὑποδέχομαι) betyr 'å ta imot som gjest', med en konnotasjon av gjestfrihet – det innebærer at Sakkeus tok Jesus inn i sitt hjem. Partisippet χαίρων ('gledende seg') er et presens partisipp som uttrykker en ledsagende omstendighet: han tok imot ham idet han gledet seg. Oversettelsen «med glede» er en idiomatisk og naturlig gjengivelse av dette.

Sakkeus' umiddelbare lydighet og glede er teologisk betydningsfull. Han responderer uten nøling på Jesu kall, noe som er et mønster i Lukas' evangelium for genuint møte med frelse. Gleden (χαίρων) er et sentralt Lukas-tema og peker fremover mot budskapet om at «Menneskesønnen er kommet for å lete etter det som var fortapt og frelse det» (v. 10).

At en overtollner inviterer en reisende rabbi inn i sitt hjem, var en sterk sosial handling. I antikkens Midtøsten innebar gjestfrihet et nært fellesskap – å spise sammen signaliserte aksept og sosial anerkjennelse. Dette forklarer hvorfor folkemengden reagerer negativt i neste vers.

Det greske uttrykket «παρὰ ἁμαρτωλῷ ἀνδρὶ εἰσῆλθεν καταλῦσαι» betyr ordrett «hos en syndig mann gikk han inn for å ta losji». Oversettelsen «har tatt inn hos en synder» forenkler dette til et naturlig og flytende norsk uttrykk. Verbet «καταλῦσαι» (å ta inn/overnatte) er innbakt i «tatt inn hos», mens «ἁμαρτωλῷ ἀνδρὶ» (syndig mann) er gjengitt med «synder» for idiomatisk norsk. Alternativet «en syndig mann» ble vurdert, men «en synder» er mer konsist og naturlig i muntlig fremføring.

Verbet «διεγόγγυζον» (imperfekt av «διαγογγύζω») betyr å murre, knurre eller klage halvhøyt seg imellom. Forstavelsen «δια-» forsterker det vedvarende og utbredte ved murringen — det var ikke bare en kort reaksjon, men en gjennomgående misnøye blant tilskuerne. «Murret» fanger godt denne nyansen på norsk.

Folkemengdens reaksjon avslører en utbredt holdning i samtiden: at religiøs renhet krevde avstand fra «syndere», særlig tollere som samarbeidet med den romerske okkupasjonsmakten. At Jesus velger å ta inn hos Sakkeus, bryter med sosiale og religiøse konvensjoner og illustrerer et sentralt tema i Lukasevangeliet — at frelsen gjelder også de utstøtte og marginaliserte.

Sakkeus var overtolder (ἀρχιτελώνης), en leder blant skatteoppkreverne i Jeriko. Tollere ble ansett som kollaboratører med romerne og var sosialt og religiøst utstøtt. Å ta inn som gjest hos en slik person var skandaløst fordi det innebar bordfellesskap og sosial anerkjennelse.

«πάντες» (alle) finnes i de fleste håndskrifter, men noen vitner har variasjoner i ordstillingen. Hovedlesemåten er godt bevitnet og uomstridt.

Oversettelsen gjengir σταθεὶς δὲ Ζακχαῖος med «Men Sakkeus sto fram», noe som fanger den greske participformen (aorist passiv av ἵστημι) godt. Alternativt kunne man oversatt «Sakkeus stilte seg opp» eller «Sakkeus stanset og sa». Uttrykket ἰδού («se») er utelatt i oversettelsen, men dette er vanlig i moderne norsk da det fungerer som en oppmerksomhetsmarkør som kan virke unaturlig på norsk. Verbformen δίδωμι (presens) og ἀποδίδωμι (presens) kan forstås enten som noe Sakkeus allerede gjør (vanemessig presens) eller som et løfte han nå gir. Oversettelsen lar det stå åpent, men heller mot løfte-tolkningen. «Presset penger fra noen» er en god gjengivelse av ἐσυκοφάντησα, selv om «svindlet» eller «tatt fra noen ved falsk anklage» er mulige alternativer.

Verbet συκοφαντέω har en interessant etymologi: det stammer fra σῦκον (fiken) og φαίνω (å vise), og refererte opprinnelig til å angi noen for ulovlig eksport av fikener fra Athen. Senere ble det brukt generelt om falske anklager og utpressing. I konteksten av en overtoller som Sakkeus innebærer det trolig at han har brukt sin stilling til å kreve inn mer skatt enn han hadde rett til. Τετραπλοῦν (firedobbelt) overgår Moselovens krav om erstatning, som vanligvis var det dobbelte (2 Mos 22,4.7), men samsvarer med straffen for tyveri av sau (2 Mos 21,37).

Sakkeus' erklæring reiser et viktig tolkningsspørsmål: Er dette en beskrivelse av hans nåværende praksis (som et forsvar mot anklagene om å være en synder), eller et løfte om omvendelse? Hvis presens-formene δίδωμι og ἀποδίδωμι forstås som vanepresens, forsvarer Sakkeus sin rettferdighet. Hvis de forstås som løfter (performativt presens), vitner dette om en radikal omvendelse. De fleste fortolkere foretrekker omvendelsestolkningen, da Jesu respons i vers 9 om frelse som «kommer» til huset tyder på at noe nytt skjer.

Tollere (τελῶναι) i Romerriket var kjent for å utnytte systemet med skatteinnkreving. Som overtoll (ἀρχιτελώνης) hadde Sakkeus underordnede tollere som arbeidet for ham. Jericho var et viktig handelssentrum med innbringende tollstasjoner, noe som forklarer at Sakkeus var rik. Tollere ble av det jødiske samfunnet betraktet som rituelle urene og likestilt med syndere, dels fordi de samarbeidet med den romerske okkupasjonsmakten.

Det finnes tekstkritiske varianter i dette verset. Noen manuskripter har τῶν ὑπαρχόντων μου i stedet for μου τῶν ὑπαρχόντων (en omstilling av pronomen og substantiv). Likeledes har noen vitner δίδωμι τοῖς πτωχοῖς i stedet for τοῖς πτωχοῖς δίδωμι. Disse variantene påvirker ikke meningsinnholdet, kun ordstillingen.

Oversettelsen gjengir πρὸς αὐτὸν med «om ham» i stedet for det mer vanlige «til ham». Grunnen er at Jesus i resten av setningen omtaler Sakkeus i tredje person («også han er»), noe som tyder på at han snakker til de omkringstående om Sakkeus, ikke direkte til Sakkeus. Alternativt kan det forstås som «til ham», der Jesus henvender seg til Sakkeus men omtaler ham i tredje person for retorisk effekt overfor tilhørerne. Valget av «en sønn av Abraham» fremfor «Abrahams sønn» gir en mer idiomatisk norsk uttrykksmåte og unngår forveksling med den messianske tittelen.

Det greske σωτηρία (soteria) betyr «frelse» eller «redning». Ordet ἐγένετο (egeneto, aorist av γίνομαι) uttrykker at noe har skjedd, blitt til — frelsen «ble til» eller «kom» til huset. Uttrykket τῷ οἴκῳ τούτῳ (dette huset) bruker dativ og kan forstås som hele husstanden, ikke bare den fysiske bygningen. καθότι er en kausal konjunksjon som betyr «fordi» eller «ettersom».

Jesu utsagn om at Sakkeus er «en sønn av Abraham» har teologisk dybde. Det gjenoppretter Sakkeus' plass i Guds paktsfolk — han som var utstøtt som toller og synder. Uttrykket kan forstås både etnisk (han er jøde) og åndelig (han viser Abrahams tro gjennom omvendelse). Frelsen som «kommer til huset» knytter an til tanken om at hele husstanden deler i velsignelsen, et tema som går igjen i Apostlenes gjerninger.

Tollere (τελῶναι) var foraktet i det jødiske samfunnet fordi de samarbeidet med den romerske okkupasjonsmakten og ofte beriket seg selv utover det lovpålagte. At Jesus besøker Sakkeus og erklærer frelse over hans hus, var en provokasjon mot de religiøse normene. Sakkeus var overtolder (ἀρχιτελώνης) i Jeriko, en viktig handelsby med stor toll-inntekt fra balsamhandel og jordbruksprodukter.

Noen håndskrifter har ὁ Ἰησοῦς med artikkel, andre uten, men betydningen er den samme. Hovedteksten er godt bevitnet i de viktigste manuskriptene. Noen vitner har små variasjoner i ordstillingen, men innholdet er konsistent.

Oversettelsen gjengir ἦλθεν (aorist) med «er kommet», altså presens perfektum på norsk. Dette er et bevisst valg for å uttrykke at Jesu komme har varig relevans, noe som fungerer bedre på norsk enn den mer bokstavelige «kom». Alternativet «har kommet» ville også vært mulig. «Ζητῆσαι καὶ σῶσαι» (søke og frelse) beholdes som to infinitiver, noe som gir god rytme i muntlig lesning. «Τὸ ἀπολωλός» (det som har gått tapt, perfektum partisipp) gjengis med «det som var fortapt» — en etablert norsk formulering som understreker tilstanden av fortapthet.

Uttrykket «ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου» (Menneskesønnen) er Jesu mest brukte selvbetegnelse i evangeliene. Det har bakgrunn i Daniel 7:13–14, der «en som lignet en menneskesønn» mottar evig herredømme. Det greske «τὸ ἀπολωλός» er et substantivert perfektum partisipp i nøytrum, som betegner «det fortapte» i generell forstand — ikke bare enkeltpersoner, men alt som er gått tapt.

Verset er en programmatisk oppsummering av Jesu sendelse og frelsesoppdrag. Det forener to aspekter: å oppsøke (ζητῆσαι) og å frelse (σῶσαι). Det første understreker Guds initiativ — Gud søker aktivt etter det fortapte, ikke bare venter på at det skal komme tilbake. Det andre uttrykker selve frelseshandlingen. Verset har tematisk sammenheng med lignelsene om det tapte i Lukas 15 (det tapte fåret, den tapte mynten, den bortkomne sønnen) og understreker universaliteten i Jesu frelsesoppdrag.

Konteksten er Jesu besøk hos Sakkeus, en overtolloppkrever i Jeriko. Tolloppkrevere var foraktet i det jødiske samfunnet fordi de samarbeidet med den romerske okkupasjonsmakten og ofte beriket seg selv. At Jesus oppsøker og tilgir en slik person, illustrerer nettopp poenget i dette verset.

Noen manuskripter utelater hele verset, men det er godt bevitnet i de viktigste håndskriftene og anses generelt som opprinnelig. Verset har paralleller med Matteus 18:11, som imidlertid har svakere tekstkritisk støtte i den sammenhengen.

Lukas 19:10 er et av de mest siterte versene i kristen forkynnelse og brukes hyppig i forbindelse med temaer som omvendelse, nåde og Guds kjærlighet til syndere. Det leses ofte i sammenheng med evangelietekster om Sakkeus i kirkeåret.