Jesus

«Παραγίνεται» (presens historisk, som i v. 1) er gjengitt med «kom» i preteritum, noe som er naturlig fortellende norsk. «Τοῦ βαπτισθῆναι ὑπʼ αὐτοῦ» (formålsinfinitiv: for å bli døpt av ham) er korrekt gjengitt med «for å bli døpt av Johannes». Bruken av navnet «Johannes» i stedet for «ham» gjør setningen klarere på norsk.

At Jesus oppsøker Johannes for å bli døpt, reiste tidlig teologiske spørsmål: Hvorfor ville den syndfrie Jesus motta en omvendelsesdåp? Matteus er det eneste evangeliet som inkluderer Johannes' protest (v. 14-15), noe som tyder på at dette var en aktuell problemstilling i den tidlige kirken.

Jesu reise fra Galilea til Jordan var en betydelig avstand – anslagsvis 100 km fra Nasaret. At Jesus reiste denne strekningen spesifikt for å bli døpt av Johannes, understreker den bevisste og målrettede karakteren av hans handling.

«Ἐπὶ τὸν Ἰορδάνην» betyr bokstavelig «til Jordan» – Matteus nevner bare elven, ikke et spesifikt sted. Tradisjonen har knyttet dåpsstedet til Betania ved Jordan (jf. Joh 1:28), men dette er omdiskutert og det nøyaktige stedet er usikkert.

Det greske imperfektum «διεκώλυεν» med prefikset δια- (gjennom/intensivt) antyder et vedvarende og intenst forsøk på å hindre Jesus. Det var ikke bare en høflig innvending, men et aktivt og gjentagende forsøk på å overtale Jesus til å la være.

«Διεκώλυεν» (imperfektum med det intensive prefikset δια-) er gjengitt med «ville hindre», som fanger det vedvarende forsøket. Den emfatiske kontrasten mellom «Ἐγώ» og «σύ» er gjengitt med «Det er jeg som … og så kommer du».

«Ἄφες ἄρτι» er gjengitt med «La det skje nå» – «ἄρτι» (nå/for øyeblikket) antyder at dette er midlertidig og situasjonsbestemt. «Πληρῶσαι πᾶσαν δικαιοσύνην» (oppfylle all rettferdighet) er beholdt relativt bokstavelig. «Δικαιοσύνην» er et nøkkelbegrep hos Matteus. «Ἀφίησιν» (presens: han lar/tillater) er gjengitt med «lot … det skje» i preteritum for narrativ sammenheng.

«Oppfylle all rettferdighet» (πληρῶσαι πᾶσαν δικαιοσύνην) er et omdiskutert uttrykk. Det kan bety: (1) å gjøre Guds vilje fullt ut; (2) å oppfylle det Skriften krever; (3) å identifisere seg med syndere som et stedfortredende tegn; (4) å innvie sin messianske tjeneste. «Rettferdighet» (δικαιοσύνη) er et sentralt tema hos Matteus (jf. 5:6, 10, 20; 6:1, 33).

Uttrykket «oppfylle all rettferdighet» er programmatisk for Matteusevangeliet, der «oppfylle» (πληρόω) er et nøkkelverb. Jesus «oppfyller» loven og profetene (5:17), og hans dåp sees som det første steget i denne oppfyllelsen. «Rettferdighet» (δικαιοσύνη) opptrer syv ganger hos Matteus og betegner Guds vilje i praksis.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt – det understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Duen som symbol har flere mulige bakgrunner: (1) Guds Ånd som svevet over vannet ved skapelsen (1 Mos 1:2); (2) duen Noa sendte ut etter flommen (1 Mos 8:8-12); (3) et symbol på Israel (Hos 11:11). Formuleringen «ὡσεί» (som/likesom) viser at det er et sammenligningsbilde, ikke nødvendigvis at Ånden bokstavelig tok form av en due.

Noen manuskripter leser «ἠνεῴχθησαν αὐτῷ οἱ οὐρανοί» (himlene åpnet seg for ham), mens andre utelater «αὐτῷ». De viktigste manuskriptene er delt, men de fleste moderne tekstutgaver inkluderer «αὐτῷ» i klammer eller utelater det. Noen manuskripter har også «τὸ πνεῦμα τοῦ θεοῦ» mens andre leser «πνεῦμα θεοῦ» (uten artikkelen).

«Εὐθύς» (straks) understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall) er gjengitt med «himlene», som bevarer den greske flertallsformen. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Åpningen av himlene er et motiv fra apokalyptisk litteratur (jf. Esek 1:1; Jes 64:1). I jødisk tradisjon var det en utbredt forestilling om at himmelen hadde vært «lukket» siden de siste profetene – at den nå åpnes, signaliserer en ny epoke med guddommelig kommunikasjon.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt og understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Formuleringen «καὶ ἰδού» (og se) er en semittisme – et uttrykk lånt fra hebraisk «ve-hinneh» (וְהִנֵּה) – som brukes for å introdusere noe overraskende eller guddommelig. Det fungerer som en oppmerksomhetsmarkør som inviterer leseren til å «se» hendelsen med forundring. Matteus bruker dette uttrykket langt oftere enn de andre evangelistene.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) er brukt i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – hos Matteus er erklæringen rettet til tilhørerne som en proklamasjon, ikke bare til Jesus personlig. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) er gjengitt som et tillegg: «den elskede», som fungerer som en apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger det greske aorist godt – en glede som er og forblir.

Røsten fra himmelen kombinerer allusjoner til flere GT-tekster: Salme 2:7 («Du er min Sønn»), Jesaja 42:1 («min utvalgte, som jeg har behag i») og muligens 1 Mos 22:2 (Isak som «din eneste sønn, som du elsker»). Denne kombinasjonen identifiserer Jesus som både den davidiske kongen, Herrens lidende tjener og det fullkomne offeret.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus og Lukas har andre person («Du er min Sønn»). Matteus' versjon gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus. Dette passer med Matteus' bredere teologiske prosjekt med å presentere Jesus som den offentlig innsatte Messias.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) brukes hos Matteus i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – erklæringen er rettet til tilhørerne som en proklamasjon. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) fungerer som apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger den tidløse karakteren av det greske aorist.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus 1:11 og Lukas 3:22 har andre person («Du er min Sønn»). Denne forskjellen er teologisk interessant: Matteus gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus.

Himmelrøstens ord har liturgisk betydning i den kristne kirke. Teksten leses tradisjonelt på festen for Herrens dåp (Epifani/Teofani), som feires 6. januar eller søndagen etter i vestlig tradisjon. Ordene er også blitt inkorporert i dåpsliturgien som et uttrykk for Guds kjærlighet til den døpte.

Oversettelsen følger den greske teksten nøye. «Ἰδὼν δὲ τοὺς ὄχλους» er gjengitt med «Da han så folkemengden» – partisipp-konstruksjonen er omgjort til en temporal leddsetning, som er naturlig norsk. «Ἀνέβη εἰς τὸ ὄρος» er gjengitt «gikk opp på fjellet» med bestemt form, som er vanlig i norske oversettelser selv om gresk har artikkelen τό. «Καθίσαντος αὐτοῦ» (genitivus absolutus) er gjengitt «da han hadde satt seg», noe som viser at sittende stilling var den jødiske lærerens posisjon.

At Jesus setter seg ned før han taler, gjenspeiler den jødiske skikken der rabbinere satt mens de underviste (jf. Luk 4:20). Fjellet fungerer som en parallell til Sinai, hvor Moses mottok loven – Matteus fremstiller Jesus som den nye Moses.

Gresk «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» (ordrett: «han åpnet sin munn») er en semittisk/hebraisk formulering som signaliserer at en høytidelig tale er i ferd med å begynne (jf. Job 3:1; Apg 8:35). Uttrykket er oversatt «tok til orde» for å gi naturlig norsk flyt, men mister noe av den høytidelige overtonen i originalen.

Formuleringen «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» er et litterært signal i bibelsk gresk om at noe viktig følger. Det skiller seg fra vanlig tale og markerer en formell, autoritativ uttalelse.

«Μακάριοι» er oversatt «salige» – det tradisjonelle norske valget som har dype røtter i kirkespråket. Alternativer som «lykkelige» eller «velsignet er» kunne brukes, men «salige» fanger bedre den eskatologiske dimensjonen: det handler ikke bare om følelsen av lykke, men om en guddommelig tilstand av velsignelse. «Πτωχοὶ τῷ πνεύματι» er gjengitt «fattige i ånden» – en ordrett oversettelse som kan misforstås, men som er den mest utbredte gjengivelsen.

Uttrykket «πτωχοὶ τῷ πνεύματι» (fattige i ånden) er omdiskutert. Det kan bety: (1) de som er ydmyke/avhengige av Gud (åndelig fattigdom), (2) de som er knust i ånden, eller (3) de materielt fattige som lever i tillit til Gud (jf. Lukas' kortere «fattige» i Luk 6:20). De fleste forskere forstår det som åndelig ydmykhet og erkjennelse av egen utilstrekkelighet overfor Gud.

«Μακάριος» har røtter i gresk visdomslitteratur og brukes i Septuaginta for hebraisk «אַשְׁרֵי» (ashre), som i Sal 1:1. Ordet betegner ikke en følelse, men en objektiv tilstand av guddommelig gunst.

Saligprisningene (Matt 5:3–12) leses på Allehelgensdag i mange kirketradisjoner, og i den ortodokse liturgien synges de regelmessig som en del av Den guddommelige liturgi.

Noen tidlige vitner (som Codex D) har en annen rekkefølge på saligprisningene, der vers 4 og 5 er byttet om. Den rekkefølgen vi finner i de fleste manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) anses som den opprinnelige.

«Οἱ πενθοῦντες» er oversatt «de som sørger». Verbet πενθέω betegner dyp sorg, ikke bare mild tristhet. Oversettelsen «trøstes» for «παρακληθήσονται» er passiv futurum – de skal bli trøstet (av Gud, passivum divinum). «Trøstes» er en god gjengivelse som bevarer den guddommelige passiven.

«Παρακληθήσονται» er et eksempel på passivum divinum – en passivkonstruksjon der Gud er den underforståtte agenten. Dette var et vanlig jødisk virkemiddel for å unngå å nevne Guds navn direkte. Flere av saligprisningene bruker denne formen.

Saligprisningen alluderer til Jes 61:2 («trøste alle som sørger») – den messianske teksten som Jesus siterer i Luk 4:18–19. Den eskatologiske trøsten innebærer at Gud selv vil gripe inn og gjøre slutt på alt som forårsaker sorg.

«Πραεῖς» er oversatt «ydmyke». Alternativet «saktmodige» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Ydmyke» fanger kjernen: de som ikke hevder sin rett med makt. Verset er et sitat/ekko av Sal 37:11 (LXX Sal 36:11). «Arve jorden» (κληρονομήσουσι τὴν γῆν) er beholdt som en tydelig allusjon til løfteslandet.

«Πραεῖς» er beslektet med Sal 37:11 (LXX: «οἱ δὲ πραεῖς κληρονομήσουσιν γῆν»). Det hebraiske «עֲנָוִים» (anavim) i Salmen betyr «de fattige/ydmyke» og ble i jødisk tradisjon forstått som de fromme som venter på Guds rettferdighet.

«Τὴν γῆν» kan bety både «jorden» (hele verden) og «landet» (løfteslandet). I Sal 37:11 er konteksten Israels land, men i Jesu eskatologiske forkynnelse utvides perspektivet til den fornyede skapelsen (jf. Rom 4:13 der Abraham er «arving til verden»).

«Πεινῶντες καὶ διψῶντες τὴν δικαιοσύνην» – hungrer og tørster brukt med akkusativobjekt er en sterk metafor for lengsel. Oversettelsen «hungrer og tørster etter rettferdighet» legger til preposisjonen «etter» for naturlig norsk, da man på norsk hungrer «etter» noe, ikke hungrer noe direkte. «Χορτασθήσονται» (mettes) er igjen passivum divinum.

«Δικαιοσύνη» har en bred semantisk rekkevidde: det kan bety personlig rettskaffenhet, sosial rettferdighet, eller Guds frelsende rettferdighet. I Matteus' kontekst omfatter det trolig alle disse aspektene.

Bildet av hunger og tørst etter rettferdighet har dype røtter i Det gamle testamentet (jf. Jes 55:1–2; Am 8:11; Sal 42:2–3). I en kultur preget av reell matmangel var metaforen umiddelbart forståelig – det handler om en eksistensiell, livsnødvendig lengsel.

«Ἐλεήμονες» er gjengitt «barmhjertige», som er det naturlige norske ordet. «Ἐλεηθήσονται» (de skal få barmhjertighet) har en fin etymologisk kobling til «ἐλεήμονες» i originalen – en ordlek som delvis bevares på norsk gjennom gjentakelsen av «barmhjertig/barmhjertighet».

Barmhjertighet (ἔλεος) er i Septuaginta den vanlige oversettelsen av hebraisk «חֶסֶד» (khesed), Guds trofaste paktskjærlighet. Saligprisningen lover at de som praktiserer Guds egenskap av trofast kjærlighet, selv skal erfare den fra Gud.

«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene av hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus). Alternativet «rene i hjertet» er også mulig og kanskje mer tradisjonelt, men «av hjertet» flyter naturlig på norsk og understreker at renheten springer ut fra hjertet.

Uttrykket alluderer til Sal 24:4 («den som har skyldfrie hender og rent hjerte»). I bibelsk tenkning er «hjertet» (καρδία/לֵב) sentrum for tanker, vilje og følelser – ikke bare følelseslivet, slik moderne vestlig kultur forstår det.

«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene i hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus) som angir i hvilken henseende de er rene. «I hjertet» er det tradisjonelle valget i norske bibeloversettelser og stemmer best overens med en dativ av henseende. En tidligere versjon hadde «rene av hjertet», men dette ble endret fordi «av» kan gi inntrykk av at renheten springer ut fra hjertet, snarere enn at hjertet er det som er rent.

«Τὸν θεὸν ὄψονται» – å «se Gud» (visio Dei) er et sentralt teologisk tema. I GT sies det at ingen kan se Gud og leve (2 Mos 33:20), men her loves de rene i hjertet nettopp dette. Løftet peker mot den eskatologiske fullendelsen (jf. 1 Joh 3:2; Åp 22:4), men har også en nåtidig dimensjon i den troendes gudsrelasjon.

«Εἰρηνοποιοί» er oversatt «de som skaper fred» – en relativsetning som gjengir det greske substantivet. Alternativet «fredsstiftere» ville vært mer kompakt og tro mot ordklassen i originalen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» (ikke «Guds barn»), da υἱοί spesifikt betyr «sønner» og bærer konnotasjoner av arverett og identitet i den antikke verden.

«Υἱοὶ θεοῦ» (Guds sønner) er i semittisk idiom en betegnelse for dem som ligner på eller tilhører Gud. Uttrykket «sønn av» brukes i hebraisk/arameisk for å uttrykke karakteregenskap (jf. «fredens sønn» i Luk 10:6). Fredsstiftere gjenspeiler Guds egen karakter, og kalles derfor hans «sønner».

«Εἰρηνοποιοί» er et sjeldent gresk ord (bare her i NT) som betyr «de som skaper/stifter fred» – et kompakt substantiv oversatt med «fredsstifterne». Tidligere versjoner brukte «de som skaper fred» og «de som skaper fred» igjen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» for å bevare distinksjonen fra τέκνα (barn), og fordi υἱοί bærer konnotasjoner av arverett og representasjon.

«Εἰρηνοποιοί» er her gjengitt «de som stifter fred» – en relativsetning som bryter opp det kompakte greske substantivet for å passe inn i mønsteret fra de andre saligprisningene (jf. «de som sørger», «de som hungrer»). Alternativt kunne man brukt «fredsstiftere», men dette ville bryte mønsteret ved å innføre bestemt form. «Υἱοὶ θεοῦ» er beholdt som «Guds sønner» fremfor «Guds barn» (τέκνα), da υἱοί bærer juridiske konnotasjoner av arverett og representasjon.

Det greske εἰρήνη svarer til hebraisk שָׁלוֹם (shalom), som innebærer ikke bare fravær av konflikt, men en tilstand av helhetlig velvære, rettferdighet og harmoni. En εἰρηνοποιός er derfor ikke bare en mekler, men en som aktivt bygger shalom i vid forstand.

I den jødiske konteksten ble det å skape fred (shalom) ansett som en av de høyeste dyder. Rabbin Hillel sa: «Vær blant Arons disipler, en som elsker fred og jager etter fred» (Pirke Avot 1:12). Rollen som fredsstifter hadde også politisk resonans i en tid med romersk okkupasjon, der 'Pax Romana' var påtvunget fred – Jesus' fredsstiftere tilbyr noe radikalt annerledes.

«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv – de som har blitt og fortsatt er forfulgt. Oversettelsen «blir forfulgt» gjengir presens, som er enklere norsk men mister nyanseforskjellen fra det lineære «forfølger» i vers 11. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler «δικαιοσύνη» fra vers 6 og ramme inn saligprisningene.

Vers 3 og 10 har identisk avslutning: «for himmelriket er deres» – dette skaper en litterær inclusio (ramme) rundt saligprisningene. De åtte saligprisningene i vers 3–10 er alle i tredje person, mens vers 11–12 skifter til andre person.

Noen manuskripter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene. Verset er tekstkritisk uproblematisk.

«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv og peker på en tilstand som har inntruffet og fortsatt gjelder. Oversettelsen «blir forfulgt» forenkler til en presensform, noe som er naturlig norsk men mister den resultative nyanseforskjellen. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler bruken av δικαιοσύνη i vers 6 og skaper en tematisk ramme.

Forfølgelse for rettferdighets skyld (v. 10) og for Jesu skyld (v. 11) stilles side om side, noe som implisitt identifiserer Jesus med rettferdigheten. Dette har kristologisk betydning: å følge Jesus og å leve rettferdig er ikke to ulike ting, men overlappende realiteter. Ulike tradisjoner vektlegger dette ulikt – noen ser det som en bevisst identifisering av Jesus med Guds rettferdighet.

«Ψευδόμενοι» (løgnaktig/lygende) modifiserer det å «si alt ondt». Oversettelsen «på løgnaktig vis» ble valgt for å unngå å gjøre det til en separat handling (som i den tidligere versjonen «lyver og sier»). Denne løsningen gjengir den greske partisippkonstruksjonen nøyaktig: de sier ondt – og det er løgn.

«Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner», som fanger den offentlige ydmykelsen godt. «Πᾶν πονηρόν» (alt ondt) er beholdt som «alt ondt» – «πονηρόν» kan også bety «ondt/skadelig/slemt». Hele verset følger en triadisk struktur: håne, forfølge, si ondt – og «ψευδόμενοι» (på løgnaktig vis) modifiserer det siste leddet. «Ἕνεκεν ἐμοῦ» (for min skyld) er gjengitt direkte.

Overgangen fra tredje person flertall i saligprisningene (v. 3–10: «de som...») til andre person flertall her (v. 11: «dere») er bemerkelsesverdig. Jesus går fra generelle utsagn til direkte tiltale av disiplene, noe som gjør dette verset til en personlig og direkte utfordring.

«Ψευδόμενοι» er et presens partisipp som modifiserer «sier alt ondt», gjengitt «på løgnaktig vis» for å bevare den greske syntaksen der løgnen er en kvalifisering av det å tale ondt, ikke en separat handling. «Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner» for å fange den offentlige ydmykelsesdimensjonen. Tredelingen «håne – forfølge – si ondt» gjengir den greske triadiske strukturen direkte.

Noen tekstkritiske vitner utelater «ψευδόμενοι» (løgnaktig). Codex Bezae (D) og enkelte latinske vitner mangler ordet, men det er godt attestert i de fleste viktige manuskripter (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). I tillegg leser noen vitner «πᾶν πονηρὸν ῥῆμα» (hvert ondt ord) istedenfor bare «πᾶν πονηρόν» (alt ondt).

Overgangen fra tredje person (v. 3–10) til andre person (v. 11–12) markerer et skifte fra generelle karakterbeskrivelser til direkte tiltale. I den tidlige kirken ble dette forstått som at Jesus først beskriver den salige tilstanden generelt, og deretter tiltaler disiplene direkte med et løfte om at forfølgelse for hans skyld bringer velsignelse – en tekst som fikk særlig aktualitet i martyrtradisjonene.

«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» bruker to imperativer for å uttrykke glede – «gled dere og juble» fanger begge. «Μισθός» (lønn) er oversatt direkte, selv om det kan gi et transaksjonelt inntrykk. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (i himlene) bruker flertall, som er typisk for Matteus og gjenspeiler hebraisk «shamayim» (som alltid er flertall).

Forfølgelsen av profetene er et gjennomgående tema i jødisk tradisjon (jf. 1 Kong 19:10; 2 Krøn 36:16; Jer 26:20–23). Ved å knytte disiplene til profetrekken, plasserer Jesus dem i en lang tradisjon av lidelse for Guds sak.

«Ἀγαλλιᾶσθε» er et sterkere ord enn vanlig glede – det betegner en ekstatisk, overveldende jubel. Ordet brukes i Septuaginta ofte om eskatologisk og messiansk glede (jf. Sal 2:11; Jes 61:10).

«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» gjengis med to norske imperativer «gled dere og juble» for å speile intensiteten i det greske. «Ὁ μισθὸς ὑμῶν πολύς» er gjengitt «stor er lønnen dere har» med inversjon for emfase, noe som reflekterer den greske ordstillingen der πολύς står som predikat. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» er gjengitt «i himlene» i flertall, tro mot Matteus' karakteristiske bruk (jf. hebraisk shamayim).

«Μισθός» (lønn) kan for moderne lesere gi et transaksjonelt inntrykk, men i den greske konteksten betegner det snarere Guds gjengjeldelse av troskap – en eskatologisk belønning, ikke betaling for utført arbeid. Uttrykket er rotfestet i gammeltestamentlig paktsterminologi der Gud lønner de trofaste (jf. 1 Mos 15:1 der Gud er Abrahams «lønn»).

«Slik skal dere da be» gjengir Οὕτως οὖν προσεύχεσθε ὑμεῖς – Jesus gir en modell for bønn, ikke nødvendigvis en ordrett formel. «Vår Far i himmelen» er den tradisjonelle norske gjengivelsen av Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Merk at det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk bruker entall.

Fadervår (Pater noster) er den mest kjente kristne bønnen og brukes i liturgien i praktisk talt alle kristne tradisjoner. I Den norske kirke brukes den i hovedgudstjenesten, dåp, nattverd og tidebønner. Den har hatt en fast norsk form i flere hundre år, og oversettelsen følger den liturgiske tradisjonen nært.

Tiltalen «Far» (Πάτερ) for Gud var uvanlig i jødisk bønn. Selv om Gud kalles far i GT (Jes 63:16; 64:7), var direkte tiltale som «Vår Far» sjelden. Jesus gjør dette til normalen for sine disipler, noe som uttrykker en ny nærhet i gudsrelasjonen.

ἁγιασθήτω bruker passivum divinum – en passivform der Gud er den underforståtte agenten. Bønnen ber altså egentlig Gud om å hellige sitt eget navn, dvs. å åpenbare sin hellighet i verden. Paralleller finnes i Esek 36:23: «Jeg vil hellige mitt store navn.»

«Vår Far i himmelen» gjengir Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk tradisjon bruker entall. «La ditt navn holdes hellig» gjengir ἁγιασθήτω τὸ ὄνομά σου, en aorist imperativ passiv. «Holdes hellig» er valgt for naturlig norsk fremfor det mer arkaiske «helliges». Passivformen (passivum divinum) antyder at det er Gud selv som til syvende og sist helliger sitt eget navn.

«La ditt rike komme» gjengir ἐλθέτω ἡ βασιλεία σου – en bønn om at Guds herredømme skal bli fullt virkeliggjort. «La din vilje skje» gjengir γενηθήτω τὸ θέλημά σου. Strukturen «som i himmelen, så også på jorden» er en tradisjonell gjengivelse av ὡς ἐν οὐρανῷ καὶ ἐπὶ γῆς. Det er omdiskutert om denne frasen hører til alle tre bønnene (navn, rike, vilje) eller bare den siste.

Det er en pågående teologisk debatt om βασιλεία (rike/kongedømme) skal forstås som Guds nåværende herredømme som bryter inn i verden, eller som et fremtidig eskatologisk rike. De fleste forskere mener begge aspekter er til stede: «allerede, men ennå ikke».

Grammatisk kan frasen «som i himmelen, så også på jorden» knyttes kun til den tredje bønnen (din vilje skje) eller til alle tre bønnene (navn, rike, vilje). Flere kirkefedre, inkludert Johannes Chrysostomos, knyttet den til alle tre. Moderne eksegeter er delt, men strukturen med tre parallelle aorist imperativer taler for at kvalifikasjonen gjelder den siste bønnen spesielt.

«Daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον τὸν ἐπιούσιον. Ordet ἐπιούσιος er et av de mest omdiskuterte ordene i NT – det forekommer nesten utelukkende her (og i Luk 11:3). Mulige betydninger: (1) «det som trengs for dagen» (fra ἐπί + οὐσία), (2) «for den kommende dag» (fra ἐπί + ἰέναι), (3) «oversubstansielt/overnaturlig» (Hieronymus: supersubstantialis). «Daglige» følger den vanligste fortolkningen og den norske liturgiske tradisjonen.

Ordet ἐπιούσιος er så sjeldent at Origenes (185–254) mente det var oppfunnet av evangelistene. Det finnes muligens i ett papyrusfragment fra 500-tallet som en regnskapspost, men dette er omdiskutert. Det er i praksis et hapax legomenon i gresk litteratur.

Imperativformen δός (gi) er en aorist imperativ, som uttrykker en enkel, direkte bønn. «I dag» (σήμερον) understreker det daglige avhengighetsforholdet til Gud. Strukturen med det foranstilte objektet (τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον) gir emfase til brødet – det er dette spesielle brødet vi ber om.

I jødisk tradisjon ble det daglige brødet knyttet til mannaen i ørkenen (2 Mos 16), der israelittene fikk nok mat for én dag om gangen. Bønnen om daglig brød gjenspeiler denne tilliten til Guds daglige forsørgelse.

«Gi oss i dag vårt daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον δὸς ἡμῖν σήμερον. Ordstillingen er tilpasset norsk – grunnteksten setter brødet (objektet) først for emfase. «Daglige» gjengir ἐπιούσιον, et svært sjeldent ord med omstridt betydning, men dette er den tradisjonelle og liturgisk innarbeidede gjengivelsen.

«Skyld» gjengir ὀφειλήματα (gjeld/det man skylder). Lukas bruker ἁμαρτίας (synder) i sin parallell (Luk 11:4). Matteus beholder den mer konkrete gjeldsterminologien. «Har forlatt» gjengir aorist ἀφήκαμεν, som indikerer en allerede utført handling. Tidligere versjon brukte presens «forlater», men ble rettet til fortid i tråd med grunnteksten.

Den arameiske bakgrunnen for ὀφειλήματα er חובא (ḥovā), som betyr både «gjeld» og «synd» på arameisk. Bønnen bruker dermed et dagligdags økonomisk bilde (gjeld) som metafor for synd. Dette viser den jødiske pedagogiske tradisjonen med å lære gjennom konkrete bilder.

Forholdet mellom Guds tilgivelse og vår tilgivelse av andre er teologisk utfordrende. Aoristformen (ἀφήκαμεν, «har forlatt») kan tyde på at menneskets tilgivelse er en forutsetning, men de fleste teologer tolker dette som at tilgivelse er en gjensidig bevegelse – den som har erfart Guds tilgivelse, tilgir andre (jf. v.14–15 og Matt 18:21–35).

Oversettelsen bruker «skyld» (ental) for ὀφειλήματα (flertall, «gjeldsposter»). Dette følger norsk liturgisk tradisjon fra Fadervår-bønnen, der «vår skyld» er den innarbeidede formuleringen. Flertallet i grunnteksten peker på de mange konkrete «gjeldsposter» vi har overfor Gud.

«Forlat oss vår skyld» gjengir ἄφες ἡμῖν τὰ ὀφειλήματα ἡμῶν. Norsk bruker entall «skyld» for det greske flertallet ὀφειλήματα, i tråd med liturgisk tradisjon. «Slik vi også har forlatt» gjengir ὡς καὶ ἡμεῖς ἀφήκαμεν, der aoristformen ble bevisst gjengitt med «har forlatt» (perfektum) fremfor presens «forlater», da grunnteksten beskriver en allerede utført handling.

«Led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν. Denne formuleringen er teologisk utfordrende – ber vi Gud om ikke å friste oss? Πειρασμός kan bety både «fristelse» og «prøvelse». «Fri oss» gjengir ῥῦσαι (befri/redd), valgt fremfor «frels» (σῴζω) som har bredere betydning. «Det onde» gjengir τοῦ πονηροῦ, som grammatisk kan være hankjønn («den onde», dvs. djevelen) eller intetkjønn («det onde»). Norsk tradisjon bruker intetkjønn.

Τοῦ πονηροῦ er grammatisk tvetydig: det kan være maskulin genitiv (den onde = Satan) eller nøytrum genitiv (det onde generelt). Kirkefedre var delt – Origenes og Chrysostomos foretrakk maskulin, mens den latinske tradisjonen (a malo) lot det stå åpent. Begge tolkninger er teologisk legitime.

Mange manuskripter (inkludert de som ligger bak Textus Receptus) legger til doksologien: ὅτι σοῦ ἐστιν ἡ βασιλεία καὶ ἡ δύναμις καὶ ἡ δόξα εἰς τοὺς αἰῶνας. ἀμήν («For riket er ditt, og makten og æren, i evighet. Amen.»). Denne mangler i de eldste manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus) og ble trolig lagt til fra liturgisk bruk, inspirert av 1 Krøn 29:11–13. De fleste kritiske utgaver utelater den fra bibelteksten.

Doksologien «For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen» brukes liturgisk i de fleste kirkesamfunn, selv om den ikke regnes som del av Matteus' originaltekst. I katolsk tradisjon tilføyes den av presten etter en tilleggsbønn (embolisme), mens protestantiske kirker oftest ber den som del av bønnen.

Oversettelsen «led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν direkte. Konjunktivformen med μή uttrykker en negativ bønn. Alternativet «bring oss ikke» eller «la oss ikke komme i fristelse» har blitt foreslått i moderne revisjoner (f.eks. pave Frans foreslo endring i 2017), men den tradisjonelle gjengivelsen er beholdt her da den er tro mot grunntekstens ordlyd.

Pave Frans godkjente i 2019 en endring av den italienske oversettelsen fra «non ci indurre in tentazione» (led oss ikke inn i fristelse) til «non abbandonarci alla tentazione» (la oss ikke falle i fristelse), med begrunnelsen at Gud ikke frister mennesker (jf. Jak 1:13). Den franske oversettelsen ble tilsvarende endret i 2017. Den norske oversettelsen beholder den tradisjonelle ordlyden.

Flere tidlige manuskripter (bl.a. Didaché 8:2, ca. 100 e.Kr.) vitner om at en doksologi ble knyttet til bønnen allerede svært tidlig i kristen bruk, noe som viser at Fadervår raskt ble et sentralt element i kristen liturgisk praksis.

Oversettelsen gjengir 'ἕως ὥρας ἐνάτης' med en utvidende formulering 'og det varte til den niende time'. En mer direkte oversettelse ville vært 'til den niende timen' eller 'helt til den niende timen'. Uttrykket 'σκότος ἐγένετο' er gjengitt 'falt det mørke', som er en naturlig norsk formulering. Et alternativ kunne vært 'ble det mørke'. Ordet 'γῆν' kan oversettes med 'jord' eller 'land'; her er 'landet' valgt, noe som er en vanlig og forsvarlig gjengivelse.

'Ἕκτης ὥρας' (sjette time) og 'ὥρας ἐνάτης' (niende time) refererer til den jødiske tidsregningen der timene telles fra soloppgang (ca. kl. 06:00). Den sjette timen tilsvarer dermed ca. kl. 12:00 (midt på dagen), og den niende timen tilsvarer ca. kl. 15:00.

Ordet 'γῆν' (fra γῆ) kan bety både 'jord' (hele verden) og 'land' (et bestemt område). Verbet 'ἐγένετο' er aorist av 'γίνομαι' og indikerer at mørket inntraff som en hendelse. Preposisjonen 'ἐπί' med akkusativ betyr 'over' i romlig betydning.

Mørket over landet under korsfestelsen har blitt tolket teologisk på flere måter: som et tegn på Guds dom, som kosmisk sorg over Sønnens lidelse, eller som en oppfyllelse av profetiske tekster som Amos 8:9 ('På den dagen skal jeg la solen gå ned ved middagstid og legge mørke over jorden på lyse dagen'). Noen ser det også som et uttrykk for at skapelsen reagerer på Skaperens død.

Enkelte håndskrifter har 'ὅλην τὴν γῆν' i stedet for 'πᾶσαν τὴν γῆν', men betydningen er i praksis den samme ('hele jorden/landet'). Teksttradisjonen er relativt stabil for dette verset.

Dette verset leses som del av pasjonsberetningen i liturgien langfredag i mange kristne tradisjoner, der mørket understreker det dramatiske vendepunktet i korsfestelsesfortellingen.

«Eli, Eli, lemá sabaktani» er en transkripsjon av arameisk/hebraisk som gjengis direkte i den greske teksten (Ἠλὶ ἠλὶ λεμὰ σαβαχθάνι). Oversettelsen beholder den fremmedspråklige frasen slik den står, etterfulgt av en norsk oversettelse, nøyaktig som den greske teksten gjør med τοῦτʼ ἔστιν ('det betyr'). Formen 'Eli' reflekterer hebraisk, mens Markus 15:34 har 'Eloi' som reflekterer arameisk. Valget av 'sabaktani' uten th-lyd er en forenkling for norsk lesbarhet.

ἀνεβόησεν (aneboēsen) er et sterkt verb som betyr å rope høyt eller skrike. Kombinert med φωνῇ μεγάλῃ (phonē megalē, 'med stor/høy røst') understrekes intensiteten i Jesu rop. Verbet ἐγκατέλιπες (enkatelipes) er aorist av ἐγκαταλείπω, som betyr å forlate fullstendig, etterlate i en tilstand av hjelpeløshet.

Jesu rop er et sitat fra Salme 22:2. Dette har vært gjenstand for omfattende teologisk diskusjon. Noen ser det som uttrykk for reell gudsforlatthet — at Jesus bar syndens straff og opplevde adskillelse fra Faderen (stedfortredende soning). Andre mener Jesus siterer begynnelsen av hele Salme 22, som ender med triumf og lovsang, og dermed uttrykker tillit midt i lidelsen. Atter andre ser det som et genuint menneskelig rop fra den lidende Messias som fullt ut identifiserer seg med menneskelig smerte.

Formen 'Eli' (Ἠλί) er hebraisk for 'min Gud', mens den arameiske formen ville vært 'Elahi/Eloi'. Matteus bruker den hebraiske formen, noe som forklarer at tilskuerne misforstår og tror han kaller på profeten Elia (Ἠλίας), da ordene lyder svært like. Korsfestelsens niende time tilsvarer ca. kl. 15:00 etter jødisk tidsregning.

Noen håndskrifter har Ἠλὶ ἠλὶ (hebraisk form), mens andre har Ἐλωΐ ἐλωΐ (arameisk form, som i Markus 15:34). Varianten λεμά finnes også som λαμά i noen manuskripter. Likeledes finnes σαβαχθάνι i ulike stavemåter. De fleste kritiske utgaver beholder den hebraiske formen i Matteus for å skille den fra Markus' arameiske form.

Dette verset leses som en sentral del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på langfredag. Jesu rop fra korset er blant de syv korsordene som har en viktig plass i kristen liturgisk tradisjon og meditasjon.

Den norske oversettelsen «oppgav ånden» gjengir gresk «ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα» (bokstavelig: «slapp/sendte ut ånden»). Uttrykket er idiomatisk på norsk for å dø, og er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon. Et alternativ kunne vært «utåndet» eller «ga fra seg ånden», men «oppgav ånden» er det mest etablerte uttrykket og fungerer godt i moderne bokmål.

Verbet ἀφῆκεν (aorist av ἀφίημι) betyr grunnleggende «å slippe», «å la gå», «å sende fra seg». Matteus bruker dette verbet bevisst i stedet for det mer nøytrale ἐξέπνευσεν (som Markus bruker), noe som kan antyde en aktiv handling: Jesus «slapp ånden fri» – han ga villig sitt liv. Uttrykket φωνῇ μεγάλῃ (dativ av måte) betyr «med stor/høy røst» og indikerer at Jesus ropte kraftig like før sin død.

Matteus' ordvalg ἀφῆκεν τὸ πνεῦμα har blitt tolket teologisk som at Jesus frivillig ga sitt liv, ikke bare døde passivt. Dette samsvarer med Joh 10,18: «Ingen tar det fra meg, jeg gir det frivillig.» Det faktum at Jesus ropte med høy røst rett før døden er også bemerkelsesverdig, da korsfestede normalt døde av utmattelse og knapt hadde kraft til å tale. Ropet kan forstås som et tegn på Jesu suverene makt selv i dødsøyeblikket.

Ved korsfestelse døde man vanligvis en langsom kvelningsdød ettersom man ikke lenger klarte å løfte seg opp for å puste. At Jesus ropte med høy røst like før han døde, var uvanlig og overrasket den romerske offiseren (v. 54). Korsfestede kunne henge i live i flere dager.

Noen håndskrifter (inkludert viktige vitner som ℵ* og noen vestlige manuskripter) har mindre variasjoner i ordstillingen, men den overleverte teksten er godt bevitnet og tekstkritisk uproblematisk i dette verset.

Oversettelsen følger den greske ordstillingen tett, men med en liten omorganisering: på gresk står 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' (fra øverst til nederst i to), mens oversettelsen setter 'i to' først for bedre norsk flyt. 'Forhenget' er det etablerte norske ordet for det greske καταπέτασμα. Uttrykket 'Og se' gjengir det greske καὶ ἰδοὺ, som markerer en dramatisk overgang.

Verbet ἐσχίσθη (aorist passiv av σχίζω) brukes både om forhenget og klippene (ἐσχίσθησαν), noe som skaper en litterær forbindelse mellom de to hendelsene — begge ble 'revet/spaltet'. Ordet καταπέτασμα betyr spesifikt et forheng eller teppe som henger ned (fra κατά + πετάννυμι, 'å bre ut nedover'). Det greske ἐσείσθη (av σείω, 'å riste') er opphav til det moderne ordet 'seismisk'.

Forhenget som revnet var sannsynligvis det indre forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste i tempelet. At det revner fra øverst til nederst, understreker at dette er en guddommelig handling — ikke menneskeverk. Teologisk tolkes dette som at veien inn til Guds nærvær nå er åpnet for alle gjennom Jesu død (jf. Hebr 10,19–20). Jordskjelvet og klippene som sprakk understreker den kosmiske betydningen av korsfestelsen.

Det indre forhenget i Herodes' tempel var ifølge Josefus et massivt, rikt dekorert teppe. Ifølge rabbinske kilder var det svært tykt. At det revner 'fra øverst til nederst' indikerer at det ikke var menneskelig ødeleggelse. Jordskjelv er ikke uvanlige i riftdalen langs Jordan, men her tillegges det teologisk betydning.

Rekkefølgen 'ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω εἰς δύο' varierer noe i håndskriftene. Noen manuskripter har 'εἰς δύο ἀπʼ ἄνωθεν ἕως κάτω' (i to fra øverst til nederst). Forskjellen er ren ordstilling og påvirker ikke meningsinnholdet.

Denne teksten leses i den liturgiske lesningen for Langfredag i de fleste kristne tradisjoner, og er en sentral del av pasjonsfortellingen. Forhengets revning er et viktig motiv i langfredagsliturgi og kunst.

«Da sabbaten var over» gjengir det greske «Ὀψὲ σαββάτων», som bokstavelig betyr «sent etter sabbaten» eller «etter sabbatens slutt». Uttrykket er omdiskutert — noen tolker det som sent på sabbatskvelden, andre som etter sabbaten. Oversettelsen velger en tydelig og naturlig formulering som formidler at sabbaten er forbi. «Uken» gjengir det andre forekomsten av σαββάτων, som her brukes i betydningen 'uke'. «Maria fra Magdala» er valgt fremfor den latiniserte formen «Maria Magdalena» for å tydeliggjøre stedsnavnet.

Det greske Ὀψέ kan bety «sent (på dagen)» eller «etter». Brukt med genitiv σαββάτων betyr det mest sannsynlig «etter sabbaten». Ordet σαββάτων (flertallsform) brukes to ganger i verset med ulik betydning: først om sabbatsdagen, deretter om uken. Verbet ἐπιφωσκούσῃ (partisipp av ἐπιφώσκω, 'å lysne, grye') markerer dagbruddet. θεωρῆσαι er en aorist infinitiv av θεωρέω som betyr 'å se på, betrakte, inspisere'.

Dette verset er sentralt i påskeberetningen og markerer det tidspunktet da oppstandelsen oppdages. At det er kvinner som først kommer til graven, har stor teologisk vekt — de blir de første vitnene til den tomme graven og oppstandelsesbudskapet. I jødisk rettspraksis hadde kvinners vitnesbyrd lav status, noe som paradoksalt styrker beretningens historiske troverdighet.

Magdala (Μαγδαλά) var en by ved Genesaretsjøens vestkyst, kjent for fiskeindustri og saltbehandling. Sabbaten varte fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. At kvinnene ventet til etter sabbaten med å besøke graven, skyldes sabbatsforbudet mot arbeid og reise. «Den første dagen i uken» — søndagen — ble tidlig i kristendommen den sentrale gudstjenestedagen nettopp på grunn av oppstandelsen.

Noen håndskrifter har Μαρία i stedet for Μαριάμ. Variasjonen mellom hebraisk/arameisk form (Μαριάμ) og gresk form (Μαρία) er vanlig i manuskripttradisjonen og har ingen betydningsforskjell. Hovedmanuskriptene (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) støtter den nåværende teksten.

Matt 28,1 leses tradisjonelt under påskenattsgudstjenesten og påskedagsgudstjenesten. Verset innleder den sentrale påsketeksten i Matteusevangeliet og markerer overgangen fra langfredagens stillhet til påskemorgenens budskap om oppstandelse.

«Og se» gjengir det greske «καὶ ἰδοὺ», et vanlig virkemiddel i bibelske fortellinger for å markere noe dramatisk og uventet. Alternativt kunne man oversette «Plutselig ble det» for å gjøre teksten enda mer lettlest, men «Og se» er en godt innarbeidet bibelsk uttrykksmåte som bevarer fortellingens dramatikk. «Kraftig» gjengir μέγας (stor/mektig) på en naturlig måte for jordskjelv på norsk. «Steg ned» er en god gjengivelse av καταβάς (partisipp av καταβαίνω). «Rullet steinen bort» gjengir ἀπεκύλισε τὸν λίθον presist. «Satte seg på den» gjengir ἐκάθητο ἐπάνω αὐτοῦ, der ἐκάθητο egentlig er imperfektum (satt på den), men «satte seg» fungerer godt i norsk fortellende stil.

Verset inneholder flere aorist partisipper (καταβάς, προσελθών, ἀπεκύλισε) som beskriver en rekke handlinger i sekvens, etterfulgt av imperfektum ἐκάθητο som indikerer en vedvarende tilstand – engelen «satt» på steinen (pågående handling) etter å ha utført de foregående handlingene. Konstruksjonen med γάρ (for) etter σεισμός (jordskjelv) gir en forklarende årsakssammenheng: jordskjelvet inntraff fordi engelen steg ned.

Engelens nedstiging fra himmelen og det medfølgende jordskjelvet understreker den guddommelige inngripen i oppstandelsesbegivenheten. At engelen setter seg på steinen signaliserer triumf og herredømme over graven – døden er overvunnet. Jordskjelvet er et teofani-motiv som finnes gjennom hele Bibelen (jf. 2 Mos 19:18; Jes 6:4) og markerer Guds nærvær og makt.

Graven var sannsynligvis en klippegrav med en stor rullesten foran åpningen, typisk for velstående jødiske gravleggelser i det første århundret. Slike steiner kunne veie flere hundre kilo og ble rullet langs en spor foran gravåpningen.

Noen manuskripter leser «καὶ προσελθὼν» (og gikk frem), mens andre utelater καί, slik at partisippene leses som en mer sammenhengende sekvens uten ekstra konjunksjon. Forskjellen er minimal for meningsinnholdet. Nestle-Aland (NA28) inkluderer καί med en tekstkritisk markering.

Det greske ἀποκριθείς ('apokritheis') betyr bokstavelig 'svarte/tok til orde', men brukes ofte i bibelsk gresk som en innledningsformel for tale uten at det nødvendigvis er et svar på en direkte spørsmål. Oversettelsen «tok til orde» fanger dette godt. «Μὴ φοβεῖσθε ὑμεῖς» er gjengitt «Dere skal ikke frykte» — alternativt «Frykt ikke» eller «Vær ikke redde». Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') markerer en kontrast med vaktene i forrige vers: vaktene har grunn til å frykte, men kvinnene skal ikke frykte. Anførselstegnet er med vilje ikke lukket fordi engelens tale fortsetter i de følgende versene.

Verbet ἀποκριθείς (aorist passiv partisipp av ἀποκρίνομαι) brukes i en semittisk-preget konstruksjon som innledning til direkte tale, ofte uten forutgående spørsmål. Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') står i kontrast til vaktene (οἱ τηροῦντες) i v.4. Uttrykket τὸν ἐσταυρωμένον er perfektum partisipp passiv av σταυρόω, noe som betyr 'den som ble korsfestet og som fortsatt bærer korsfestelsens karakter' — altså en varig tilstand.

Engelens oppfordring «Frykt ikke» er et gjennomgangstema i bibelske teofanier og engleåpenbaringer (jf. Luk 1,13.30; 2,10). At Jesus omtales som «den korsfestede» (perfektum partisipp) selv etter oppstandelsen, understreker at den oppstandne Kristus forblir den korsfestede — korset er ikke bare en forbigående hendelse, men en evig del av hans identitet. Dette har stor kristologisk betydning.

Kvinnene som kom til graven var i samsvar med jødisk begravelsesskikk, der kvinner tradisjonelt hadde ansvar for å stelle de døde og salve dem med krydder (jf. Mark 16,1). At engelen tiltaler kvinnene direkte og gir dem et oppdrag (v.7), var bemerkelsesverdig i en kultur der kvinners vitnesbyrd ikke ble tillagt full juridisk verdi.

Noen manuskripter har ὡσεί ('likesom') i stedet for ὡς i v.4. I v.5 er teksten relativt stabil med få vesentlige varianter i de store manuskripttradisjonene.

Denne teksten leses som evangelietekst ved påskegudstjenester og er sentral i den kristne påskeliturgien. Engelens ord «Frykt ikke» og forkynnelsen av oppstandelsen utgjør kjernen i det kristne påskebudskapet.

Oversettelsen gjengir ἠγέρθη (aorist passiv av ἐγείρω) med «er oppstått», som er en etablert norsk gjengivelse. Alternativt kunne man oversette «han er blitt reist opp», som bevarer den passive formen og dermed peker på Gud som den handlende. «Oppstått» er imidlertid naturlig norsk og godt innarbeidet i bibeltradisjon. δεῦτε ἴδετε gjengis med «Kom og se», en direkte og idiomatisk oversettelse av oppfordringen.

ἠγέρθη er aorist passiv indikativ av ἐγείρω («å vekke, reise opp»). Det såkalte passivum divinum antyder at det er Gud som har reist Jesus opp fra de døde. καθὼς εἶπεν («slik han sa») viser tilbake til Jesu egne forutsigelser om oppstandelsen (Matt 16:21; 17:23; 20:19). δεῦτε er en oppfordringspartikkel som kombinert med imperativ ἴδετε (aorist av ὁράω) skaper en energisk invitasjon.

Dette verset er kjernen i det kristne påskebudskapet. Engelens utsagn bekrefter to sentrale sannheter: den tomme graven (han er ikke her) og oppstandelsens faktum (han er oppstått). Henvisningen «slik han sa» understreker at oppstandelsen ikke var en uventet hendelse, men oppfyllelsen av Jesu egne ord. Invitasjonen til å se den tomme graven gir kvinnene en empirisk bekreftelse i tillegg til engelens vitnesbyrd.

Enkelte håndskrifter har ὁ κύριος etter ἔκειτο, altså «hvor Herren lå». Den kortere lesemåten uten ὁ κύριος har sterkere støtte i de eldste og beste manuskriptene og foretrekkes i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Varianten ἔκειτο versus det alternative ἔκειτο ὁ κύριος har minimal tekstkritisk usikkerhet.

Den tomme graven var en klippegrav, typisk for velstående jøder i Jerusalem på denne tiden. Josef fra Arimatea hadde stilt sin nye grav til rådighet (Matt 27:60). τὸν τόπον ὅπου ἔκειτο refererer til hylle- eller benklignende flater inne i graven der kroppen ble lagt.

Matt 28:6 er et av de mest sentrale versene i påskeliturgien. «Han er ikke her, han er oppstått» (latin: Non est hic, surrexit) er det proklamatoriske påskebudskapet som leses i alle kristne tradisjoner under påskenattsgudstjenesten og påskedagsgudstjenesten.