SalmeneKapittel 10

Kvifor står du så langt borte, Herre? Kvifor gøymer du deg i tider med naud?
I sitt hovmod jagar den gudlause den fattige. Måtte dei bli fanga i dei renkene dei har tenkt ut.
For den gudlause skryt av si eiga lyst, og den grådige velsignar seg sjølv, men vanærar Herren.
Den gudlause seier i sitt hovmod: «Han krev ikkje rekneskap.» Alle tankane hans er: «Det finst ingen Gud.»
Vegane hans held seg faste til alle tider. Dine dommar er for høge for han. Alle fiendane sine blæs han av.
Han seier i hjarta sitt: «Eg skal ikkje vakla. Frå slekt til slekt skal eg leva utan ulykke.»
Munnen hans er full av forbanning, svik og undertrykking. Under tunga hans ligg møde og vondskap.
Han sit på lur i landsbyane, i løynd drep han den uskuldige. Auga hans speider etter den hjelpelause.
Han ligg på lur i det løynde som ei løve i krattet. Han ligg på lur for å fanga den fattige. Han fangar den fattige og dreg han inn i garnet sitt.
Han kryp saman og dukkar seg, og dei hjelpelause fell for hans velde.
Han seier i hjarta sitt: «Gud har gløymt det. Han har gøymt andletet sitt, han ser det aldri.»
Reis deg, Herre! Gud, lyft handa di! Gløym ikkje dei audmjuke!
Kvifor får den gudlause vanæra Gud og seia i hjarta sitt: «Du krev ikkje rekneskap»?
Men du har sett det! Du legg merke til møde og sorg for å ta det i di hand. Til deg overlet den hjelpelause si sak, du har vore hjelpar for den farlause.
Bryt armen på den gudlause! Krev den vonde til rekneskap for vondskapen hans til du ikkje finn meir.
Herren er konge i all æve. Folkeslaga skal gå til grunne og ut av hans land.
Du har høyrt ønsket til dei audmjuke, Herre. Du styrkjer hjarta deira, du lèt øyra ditt lytta.
Du skipar rett for den farlause og undertrykte, så ikkje menneske frå jorda lenger skal skremma.