SalmeneKapittel 115

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Ikkje oss, Herre, ikkje oss, men ditt namn skal du gje ære, for din nåde og din truskap.

לֹ֤א לָ֥נוּ יְהוָ֗ה לֹ֫א לָ֥נוּ כִּֽי־לְ֭שִׁמְךָ תֵּ֣ן כָּב֑וֹד עַל־חַ֝סְדְּךָ֗ עַל־אֲמִתֶּֽךָ׃ ‬

Kvifor skal folkeslaga seia: «Kvar er no Gud deira?»

לָ֭מָּה יֹאמְר֣וּ הַגּוֹיִ֑ם אַיֵּה־נָ֝֗א אֱלֹהֵיהֶֽם׃ ‬

Vår Gud er i himmelen, han gjer alt det han vil.

וֵֽאלֹהֵ֥ינוּ בַשָּׁמָ֑יִם כֹּ֭ל אֲשֶׁר־חָפֵ֣ץ עָשָֽׂה׃ ‬

Avgudane deira er sølv og gull, laga av menneskehand.

עֲ‍ֽ֭צַבֵּיהֶם כֶּ֣סֶף וְזָהָ֑ב מַ֝עֲשֵׂ֗ה יְדֵ֣י אָדָֽם׃ ‬

Dei har munn, men kan ikkje tala. Dei har auge, men kan ikkje sjå.

פֶּֽה־לָ֭הֶם וְלֹ֣א יְדַבֵּ֑רוּ עֵינַ֥יִם לָ֝הֶ֗ם וְלֹ֣א יִרְאֽוּ׃ ‬

Dei har øyre, men kan ikkje høyra. Dei har nase, men kan ikkje lukta.

אָזְנַ֣יִם לָ֭הֶם וְלֹ֣א יִשְׁמָ֑עוּ אַ֥ף לָ֝הֶ֗ם וְלֹ֣א יְרִיחֽוּן׃ ‬

Dei har hender, men kan ikkje kjenna. Dei har føter, men kan ikkje gå. Dei lagar ikkje ein lyd i strupen.

יְדֵיהֶ֤ם ׀ וְלֹ֬א יְמִישׁ֗וּן רַ֭גְלֵיהֶם וְלֹ֣א יְהַלֵּ֑כוּ לֹֽא־יֶ֝הְגּ֗וּ בִּגְרוֹנָֽם׃ ‬

Dei som lagar dei, skal verta like dei, alle som set si lit til dei.

כְּ֭מוֹהֶם יִהְי֣וּ עֹשֵׂיהֶ֑ם כֹּ֭ל אֲשֶׁר־בֹּטֵ֣חַ בָּהֶֽם׃ ‬

Israel, set di lit til Herren! Han er dykkar hjelp og dykkar skjold.

יִ֭שְׂרָאֵל בְּטַ֣ח בַּיהוָ֑ה עֶזְרָ֖ם וּמָגִנָּ֣ם הֽוּא׃ ‬

Arons hus, set dykkar lit til Herren! Han er dykkar hjelp og dykkar skjold.

בֵּ֣ית אַ֭הֲרֹן בִּטְח֣וּ בַיהוָ֑ה עֶזְרָ֖ם וּמָגִנָּ֣ם הֽוּא׃ ‬

De som fryktar Herren, set dykkar lit til Herren! Han er dykkar hjelp og dykkar skjold.

יִרְאֵ֣י יְ֭הוָה בִּטְח֣וּ בַיהוָ֑ה עֶזְרָ֖ם וּמָגִנָּ֣ם הֽוּא׃ ‬

Herren hugsar oss og vil velsigna. Han vil velsigna Israels hus, han vil velsigna Arons hus.

יְהוָה֮ זְכָרָ֢נוּ יְבָ֫רֵ֥ךְ יְ֭בָרֵךְ אֶת־בֵּ֣ית יִשְׂרָאֵ֑ל יְ֝בָרֵ֗ךְ אֶת־בֵּ֥ית אַהֲרֹֽן׃ ‬

Han vil velsigna dei som fryktar Herren, både små og store.

יְ֭בָרֵךְ יִרְאֵ֣י יְהוָ֑ה הַ֝קְּטַנִּ֗ים עִם־הַגְּדֹלִֽים׃ ‬

Måtte Herren gje dykk endå meir, både dykk og borna dykkar.

יֹסֵ֣ף יְהוָ֣ה עֲלֵיכֶ֑ם עֲ֝לֵיכֶ֗ם וְעַל־בְּנֵיכֶֽם׃ ‬

Velsigna er de av Herren, han som har skapt himmel og jord.

בְּרוּכִ֣ים אַ֭תֶּם לַיהוָ֑ה עֹ֝שֵׂ֗ה שָׁמַ֥יִם וָאָֽרֶץ׃ ‬

Himmelen er Herrens himmel, men jorda gav han til menneska.

הַשָּׁמַ֣יִם שָׁ֭מַיִם לַיהוָ֑ה וְ֝הָאָ֗רֶץ נָתַ֥ן לִבְנֵי־אָדָֽם׃ ‬

Dei døde lovar ikkje Herren, ingen av dei som går ned i det stille.

לֹ֣א הַ֭מֵּתִים יְהַֽלְלוּ־יָ֑הּ וְ֝לֹ֗א כָּל־יֹרְדֵ֥י דוּמָֽה׃ ‬

Men vi vil lova Herren, frå no og til evig tid. Halleluja!

וַאֲנַ֤חְנוּ ׀ נְבָ֘רֵ֤ךְ יָ֗הּ מֵֽעַתָּ֥ה וְעַד־עוֹלָ֗ם הַֽלְלוּ־יָֽהּ׃ ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 115

Hovedtema: En lovsang som ærer Gud alene for hans nåde og trofasthet, i kontrast til maktesløse avguder.

Innhold: Salmen begynner med bønn om at Gud skal få æren, ikke mennesker, og forsvarer Guds ære mot hedningenes spott. Den kontrasterer den levende Gud i himmelen med livløse avguder av sølv og gull som verken kan tale, se, høre eller handle. Israel, Arons hus og alle gudfryktige oppfordres til å stole på Herren som er deres hjelp og skjold. Salmen avsluttes med velsignelser og en forpliktelse til evig lovprisning, siden de døde ikke kan prise Gud.

Nøkkelord/bilder:

Avguder (עֲצַבִּים): Livløse statuer av sølv og gull som kontrasteres med den levende Gud som handler fritt.
Hjelp og skjold (עֶזְרָם וּמָגִנָּם): Uttrykk for Guds beskyttelse og støtte for dem som stoler på ham.
Halleluja (הַלְלוּ־יָהּ): Oppfordring til lovprisning som avslutter salmen og markerer de levendes forpliktelse til evig tilbedelse.

Historisk kontekst

Hendelser og skikker

Salme 115 har tydelige liturgiske trekk som tyder på bruk i tempelgudstjenesten. Strukturen med vekslende stemmer – mellom menighet, prester og muligens en forsanger – peker mot antifonal (vekselsang) praksis. Den tredelte oppfordringen til «Israel», «Arons hus» og «de som frykter Herren» (v. 9–11) reflekterer en inndelingsstruktur der hele folket, presteskapet og gudfryktige tilhengere av JHVH-kulten adresseres hver for seg. Velsignelsesformelen i vers 14–15 har paralleller til den aronittiske velsignelsen og kan ha vært uttalt av prestene over forsamlingen.

Nøkkelbegreper

Ordet עֲצַבִּים (atsabbim, «avguder») i vers 4 betyr bokstavelig «smertefulle ting» eller «formet arbeid», og har en negativ klang som understreker avgudenes tomhet. Polemikken mot avgudsbilder (v. 4–8) har paralleller i andre gammeltestamentlige tekster som Jesaja 44:9–20, der gudene kritiseres gjennom deres fysiske representasjoner – de har sanseorganer som ikke fungerer. Uttrykket דּוּמָה (dumah, «stillhet/taushet») i vers 17 refererer til dødsriket som et sted uten lovprisning, noe som understreker viktigheten av å tilbe Gud mens man lever.

Kapittel-spesifikke funn

Avgudskritikken i vers 4–8 kan forstås som en polemisk respons på kjente mesopotamiske og egyptiske ritualer som «munnåpningsritualet» (mīs pî / wpt-r), der gudestatuer ble rituelt «vekket til live». Israelittisk polemikk snur dette på hodet: uansett ritualer forblir bildene døde. Arkeologiske funn av gudestatuer i edelmetall fra hele Midtøsten bekrefter salmens beskrivelse av «sølv og gull, menneskehenders verk». Denne typen kritikk var særlig relevant i eksilsk og tidlig ettereksilsk tid, da israelitter levde omgitt av fremmed kultpraksis.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord8

Gud — Den allmektige skaperen som i henhold til 1. Mosebok skapte himmelen, jorden og alt liv.
Skapte — Begrepet brukt til å beskrive Guds handling av å bringe universet og alt i det til eksistens.
Idoler — Falske guder eller avguder som mennesker tilber i stedet for den sanne Gud.
Himmel — Det høyeste stedet der Gud bor og hersker, ofte forbundet med åndelig rike og guddommelig nærvær.
Jorden — Den fysiske verden og planeten vi lever på, skapt av Gud som et sted for menneskene å bo og utøve sin forvalterrolle.
Tillit — En følelse av trygghet og tro på Gud, at Han vil oppfylle sine løfter og ta vare på sitt folk.
Velsigne — Å be om guddommelig beskyttelse, velstand og lykke for noen eller noe; også en anerkjennelse av Guds nåde og gunst.
Herren — En tittel som ofte brukes om Gud i Bibelen, som betegner Hans autoritet og suverenitet over hele skaperverket.