SalmeneKapittel 143

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 143

Hovedtema: En bønnssalme der David i dyp nød ber om Guds trofaste hjelp, ledelse og utfrielse fra fiender.

Innhold: Salmisten åpner med å påkalle Guds trofasthet og rettferdighet, og erkjenner at intet menneske kan bestå for Gud. Forfulgt av fiender og nedtrykt til mørket, minner han seg selv om Guds tidligere gjerninger og strekker seg mot Gud som tørr jord etter vann. Han ber om rask hjelp, veiledning på rett vei, og at Gud i sin nåde må tilintetgjøre fiendene – for salmisten er Guds tjener.

Nøkkelord/bilder:

Tørr jord (v.6): Salmistens sjel lengter etter Gud som uttørket jord etter regn.
Mørkets bolig (v.3): Fienden har drevet ham til mørket, lik de som lenge har vært døde.
Jevnt land (v.10): Guds gode Ånd skal lede ham på trygg og rett grunn.
Morgenens nåde (v.8): Salmisten ber om å høre Guds trofaste kjærlighet om morgenen.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Salme 143

Personer

Salme 143 er tilskrevet David (לְדָוִד), og den regnes som den siste av de syv tradisjonelle «botssalmene» i kristen liturgisk tradisjon. Salmens innhold – med referanser til forfølgelse fra fiender og en følelse av å bli «knust til jorden» – har tradisjonelt blitt koblet til perioder i Davids liv da han var på flukt, enten fra kong Saul eller under Absaloms opprør. Den dype opplevelsen av åndelig nød og behov for guddommelig veiledning passer med flere kritiske øyeblikk i Davids liv slik det beskrives i Samuelsbøkene.

Nøkkelbegreper

Uttrykket «כְּמֵתֵי עוֹלָם» (v. 3, «som de lenge døde») beskriver en tilstand der salmisten føler seg som én som har vært i dødsriket i lang tid. Dette reflekterer den gammeltestamentlige forestillingen om Sheol som et mørkt, stille sted hvor de døde eksisterer i en skyggetilværelse, avskåret fra de levendes verden og fra lovprisning av Gud.

Begrepet «אֶרֶץ מִישׁוֹר» (v. 10, «jevnt land» eller «sletteland») er et rikt bilde som kombinerer geografisk og moralsk betydning. I konkret forstand refererer det til sletteland uten hindringer, i motsetning til det kuperte landskapet i Judea. Overført betyr det et liv preget av moralsk rettlinjethet og Guds veiledning – en vei uten åndelige snublesteiner.

Hendelser og skikker

Salmens beskrivelse av å strekke hendene ut mot Gud (v. 6, «פֵּרַשְׂתִּי יָדַי אֵלֶיךָ») vitner om en eldgammel bønnestilling i Midtøsten. Denne gesten – med åpne hender løftet mot himmelen – symboliserte både underkastelse og mottakelighet. Den var vanlig i israelittisk tilbedelse og er avbildet i egyptiske og mesopotamiske relieffer. Bildet av sjelen som «utmattet jord» som tørster etter regn, gjenspeiler den intense avhengigheten av Gud som preger israelittisk fromhetstradisjon.

Personer1

David1

Alle personer →

Viktige ord9

Herre — En tittel som viser respekt og ærbødighet for Gud, anerkjenner hans autoritet og makt.
Fiender — Personer eller krefter som er imot eller truer den troende, enten åndelig eller fysisk.
Ånd — Den immaterielle delen av en person, ofte forbundet med sjelen og livsprinsippet.
Bønn — Kommunikasjon med Gud, der man ber om hjelp, veiledning eller takker for velsignelser.
Rettskaffenhet — Kvaliteten av å være moralsk riktig og rettferdig i handling og karakter.
Trofasthet — Å være lojal og pålitelig, spesielt i forhold til Gud og hans løfter.
Ledelse — Veiledning og styring fra Gud, som hjelper den troende å navigere gjennom livets utfordringer.
Nåde — Guds ufortjente gunst og kjærlighet mot mennesker, tilgitt synd og frelse.
+ 1 til