SalmeneKapittel 63

Ein salme av David, frå den tida han var i Juda-øydemarka.
מִזְמ֥וֹר לְדָוִ֑ד בִּ֝הְיוֹת֗וֹ בְּמִדְבַּ֥ר יְהוּדָֽה׃ ‬
Gud, du er min Gud, eg søkjer deg ivrigt. Sjela mi tyrstar etter deg, kroppen min lengtar etter deg, i eit tørt og utmatta land utan vatn.
אֱלֹהִ֤ים ׀ אֵלִ֥י אַתָּ֗ה אֲ‍ֽשַׁחֲ֫רֶ֥ךָּ צָמְאָ֬ה לְךָ֨ ׀ נַפְשִׁ֗י כָּמַ֣הּ לְךָ֣ בְשָׂרִ֑י בְּאֶֽרֶץ־צִיָּ֖ה וְעָיֵ֣ף בְּלִי־מָֽיִם׃ ‬
Slik har eg skoda deg i heilagdomen, for å sjå di kraft og din herlegdom.
כֵּ֭ן בַּקֹּ֣דֶשׁ חֲזִיתִ֑יךָ לִרְא֥וֹת עֻ֝זְּךָ֗ וּכְבוֹדֶֽךָ׃ ‬
For di miskunn er betre enn livet, leppene mine skal prisa deg.
כִּי־ט֣וֹב חַ֭סְדְּךָ מֵֽחַיִּ֗ים שְׂפָתַ֥י יְשַׁבְּחֽוּנְךָ׃ ‬
Slik vil eg velsigna deg så lenge eg lever, i ditt namn vil eg løfta hendene mine.
כֵּ֣ן אֲבָרֶכְךָ֣ בְחַיָּ֑י בְּ֝שִׁמְךָ אֶשָּׂ֥א כַפָּֽי׃ ‬
Sjela mi vert metta som av feitt og marg, og munnen min skal lova deg med jublande lepper.
כְּמ֤וֹ חֵ֣לֶב וָ֭דֶשֶׁן תִּשְׂבַּ֣ע נַפְשִׁ֑י וְשִׂפְתֵ֥י רְ֝נָנ֗וֹת יְהַלֶּל־פִּֽי׃ ‬
Når eg minnest deg på leiet mitt, tenkjer eg på deg i nattevaktene.
אִם־זְכַרְתִּ֥יךָ עַל־יְצוּעָ֑י בְּ֝אַשְׁמֻר֗וֹת אֶהְגֶּה־בָּֽךְ׃ ‬
For du har vore mi hjelp, og i skuggen av vengene dine jublar eg.
כִּֽי־הָיִ֣יתָ עֶזְרָ֣תָה לִּ֑י וּבְצֵ֖ל כְּנָפֶ֣יךָ אֲרַנֵּֽן׃ ‬
Sjela mi heng fast ved deg, di høgre hand held meg oppe.
דָּבְקָ֣ה נַפְשִׁ֣י אַחֲרֶ֑יךָ בִּ֝֗י תָּמְכָ֥ה יְמִינֶֽךָ׃ ‬
Men dei som søkjer å øydeleggja livet mitt, dei skal fara ned i djupet av jorda.
וְהֵ֗מָּה לְ֭שׁוֹאָה יְבַקְשׁ֣וּ נַפְשִׁ֑י יָ֝בֹ֗אוּ בְּֽתַחְתִּיּ֥וֹת הָאָֽרֶץ׃ ‬
Dei skal styrtast ved sverdet, dei skal verta til føde for reveflokkar.
יַגִּירֻ֥הוּ עַל־יְדֵי־חָ֑רֶב מְנָ֖ת שֻׁעָלִ֣ים יִהְיֽוּ׃ ‬
Men kongen skal gleda seg i Gud. Alle som sver ved han, skal rosa seg, for munnen til løgnarane skal verta tagd.
וְהַמֶּלֶךְ֮ יִשְׂמַ֢ח בֵּאלֹ֫הִ֥ים יִ֭תְהַלֵּל כָּל־הַנִּשְׁבָּ֣ע בּ֑וֹ כִּ֥י יִ֝סָּכֵ֗ר פִּ֣י דֽוֹבְרֵי־שָֽׁקֶר׃ ‬