Tallet 55 er best kjent fra Manasses regjeringstid i Jerusalem, den lengste av noen jødisk konge, men har ingen veletablert selvstendig symbolsk betydning i bibelsk tradisjon.
Tallet 55 forekommer i Bibelen først og fremst som lengden på kong Manasses regjeringstid i Jerusalem (2 Kong 21:1; 2 Krøn 33:1). Manasse regnes som den kongen som regjerte lengst i Juda, men hans styre beskrives i svært negative ordelag: han gjeninnførte avgudsdyrkelse, bygde altere for fremmede guder i tempelet og «utøste så mye uskyldig blod at han fylte Jerusalem fra den ene enden til den andre» (2 Kong 21:16). Paradoksalt nok forteller Krønikebøkene også at Manasse til slutt omvendte seg i fangenskap og søkte Herren (2 Krøn 33:12–13), noe som gjør ham til en kompleks skikkelse – et bilde på både langvarig synd og muligheten for anger. Utover denne historiske referansen har tallet 55 ingen fremtredende symbolsk rolle i Bibelen eller i klassisk jødisk numerologi, der tall som 7, 12 og 40 har langt sterkere og mer etablert betydning. 55 er det tiende trekanttallet, altså summen av tallene 1 til 10. Noen har forsøkt å knytte dette til fullstendighet gjennom de ti bud, men dette er ikke en bredt anerkjent tradisjonell tolkning. I rabbinsk tradisjon er Manasses omvendelse et viktig tema. Talmud (Sanhedrin 103a) diskuterer hvorvidt Manasse har del i den kommende verden, og hans anger brukes som eksempel på at selv de mest syndige kan vende tilbake til Gud (teshuva). Manasses 55-årige regjeringstid (ca. 697–642 f.Kr.) falt i en periode der Juda var vasallstat under det nyassyriske riket, noe som kan ha bidratt til den religiøse synkretismen han kritiseres for.*