Antallet mønstrede menn i Simeons stamme ved den første folketellingen
Tallet 59 300 er antallet stridsdyktige menn fra Simeons stamme som ble registrert ved den første folketellingen i Sinai-ørkenen (4 Mos 1:23). Tellingen omfattet alle menn fra tjue år og oppover som var i stand til å dra ut i krig. Under Simeons stammes leder Sjelumiel, sønn av Surisjaddai, ble stammens avdeling plassert i Rubens leir på sørsiden av tabernaklet (4 Mos 2:12–13). Det er verdt å merke seg at Simeons stamme opplevde en dramatisk nedgang ved den andre folketellingen, der antallet falt til 22 200 (4 Mos 26:14), noe som representerer den største relative nedgangen blant alle stammene. Denne nedgangen knyttes tradisjonelt til pesten som fulgte etter hendelsen ved Baal-Peor (4 Mos 25), der en leder fra Simeons stamme var direkte involvert. Simeon var Jakobs andre sønn med Lea (1 Mos 29:33). Navnet betyr «han som hører» eller «Herren har hørt», noe som gjenspeiler Leas opplevelse av å bli hørt av Gud i sin smerte over å være uelsket. I rabbinsk tradisjon knyttes Simeons stammes kraftige nedgang mellom de to folketellingene til Zimris synd ved Baal-Peor (4 Mos 25:14). Talmud (Sanhedrin 106a) antyder at de 24 000 som døde i pesten hovedsakelig tilhørte Simeons stamme. Simeons stamme fikk ved landfordelingen ikke et eget sammenhengende territorium, men mottok byer og landsbyer innenfor Judas arvelodd (Jos 19:1–9). Dette er blitt sett som en oppfyllelse av Jakobs profeti i 1 Mos 49:7, der Simeon og Levi ble sagt å skulle spres i Israel.*