Tallet 72 symboliserer fullstendighet og guddommelig orden, og er knyttet til Guds skjulte navn, folkeslagene i verden, de eldste som ble utvalgt til å lede, og Jesu utsendelse av disipler.
I jødisk tradisjon er 72 nært knyttet til det hemmelige 72-bokstavers Guds navn (Shem HaMephorash), som uttrykker Guds fullstendige kraft og autoritet. Ifølge Folkeslagstabellen i 1. Mosebok 10 stammer verdens nasjoner fra Noahs sønner, og i Septuaginta-tradisjonen regnes disse som 72 folkeslag. I 4. Mosebok 11:16-25 utvalgte Moses eldste til å bære lederansvar sammen med ham, og noen tradisjoner regner med 72 eldste – seks fra hver av de tolv stammene. I 4. Mosebok 31:38 er avgiften til Herren av storfeet nettopp 72, noe som knytter tallet til offertjenesten. I Det nye testamentet sender Jesus ut 72 disipler to og to foran seg til hver by og hvert sted han selv skulle komme til (Lukas 10:1). Antallet speiler folkeslagenes tall og signaliserer at evangeliet er ment for alle verdens nasjoner. Da de 72 kom tilbake med glede og fortalte at selv de onde åndene bøyde seg i Jesu navn (Lukas 10:17), bekreftes den guddommelige autoritet som ligger bak utsendelsen. Shem HaMephorash er utledet fra tre påfølgende vers i 2. Mosebok 14:19-21, som i den hebraiske teksten hver inneholder nøyaktig 72 bokstaver. Ved å kombinere bokstavene fra disse versene dannes 72 trebokstavsnavn, som i kabbalistisk tradisjon representerer 72 aspekter av Guds navn. Den hebraiske teksten i 1. Mosebok 10 lister tradisjonelt 70 nasjoner, mens Septuaginta inkluderer to ekstra navn og kommer til 72. Forskjellen mellom 70 og 72 gjenspeiler ulike teksttradisjoner. Ifølge Aristeasbrevet ble Toraen oversatt til gresk av 72 lærde (seks fra hver av de tolv stammene), sendt fra Jerusalem til Alexandria. Denne overleveringen ga opphav til navnet «Septuaginta» (latin for 'sytti'), selv om tradisjonen egentlig teller 72 oversettere. Noen håndskrifter av Lukas 10:1 leser «sytti» i stedet for «syttito». Tekstkritikken er delt, men flertallet av eldre håndskrifter støtter lesemåten «syttito».*