Den Hellige Ånd

Oversettelsen gjengir ἐὰν μή τις γεννηθῇ med «den som ikke blir født», som er en idiomatisk norsk gjengivelse av den greske betingelseskonstruksjonen (bokstavelig: «dersom ikke noen blir født»). Alternativet «hvis ikke noen blir født» ville vært mer ordrett, men den valgte formuleringen er mer naturlig på norsk. Verbet εἰσελθεῖν gjengis med «komme inn i», som skiller seg fra ἰδεῖν («se») i vers 3, noe som kan antyde en progresjon fra å se til å entre Guds rike. «Ånd» skrives med stor forbokstav fordi πνεύματος her forstås som Den hellige ånd, i tråd med tradisjonell kristen tolkning. Noen kan argumentere for liten forbokstav for å bevare tvetydigheten i originalteksten.

Uttrykket ἐξ ὕδατος καὶ πνεύματος («av vann og Ånd») har vært gjenstand for flere tolkninger gjennom kirkehistorien: (1) En sakramental tolkning ser det som en henvisning til dåpen og Den hellige ånds gave. (2) En hendiadys-tolkning forstår det som «Åndens rensende vann», altså ett begrep uttrykt med to ord. (3) En kontrasterende tolkning ser «vann» som den naturlige fødsel (fostervann) og «Ånd» som den åndelige gjenfødelse. (4) Enkelte forskere knytter «vann» til Esekiel 36,25–27, der Gud lover å stenke rent vann over folket og gi dem en ny ånd. Den sakramentale tolkningen har vært dominerende i kirkehistorien, og tidlige kirkefedre som Justin Martyr og Ireneus koblet dette verset direkte til dåpen.

Det greske ἀμὴν ἀμὴν (amēn amēn) er en dobbelt bekreftelsesformel som er unik for Johannesevangeliet i Det nye testamente. De synoptiske evangeliene bruker bare enkelt ἀμήν. Denne formelen forekommer 25 ganger i Johannes og fungerer som en høytidelig innledning som understreker sannheten og autoriteten i det Jesus sier. Ordet stammer fra hebraisk אָמֵן og betyr «fast, pålitelig, sant».

I den jødiske konteksten var renselsesritualer med vann velkjente, inkludert proselyttdåp og de rituelle renselsene beskrevet i Mosebøkene. Johannes døperens dåp var også en kjent praksis. Nikodemus, som fariseer og medlem av Det høye råd, ville ha kjent til disse tradisjonene. Forbindelsen mellom vann og åndelig fornyelse finnes også i profetlitteraturen, særlig Esekiel 36,25–27.

Det finnes en tekstkritisk variant i begynnelsen av verset. Hovedlesemåten er ἀπεκρίθη Ἰησοῦς (som i de fleste vitner), men noen manuskripter har ἀπεκρίθη ὁ Ἰησοῦς med bestemt artikkel. Forskjellen er minimal og påvirker ikke oversettelsen.

Johannes 3,5 har spilt en sentral rolle i kirkens dåpsteologi og dåpsliturgi. Verset leses ofte i forbindelse med dåpshandlingen og har vært brukt som begrunnelse for barnedåp i mange kirketradisjoner. I Den norske kirkes dåpsliturgi reflekteres tanken om gjenfødelse av vann og Ånd.

Oversettelsen bruker «kjødet» for σάρξ (sarks), som er et tradisjonelt bibelsk begrep på norsk. Moderne alternativer som «kroppen» eller «det menneskelige» ville miste den teologiske konnotasjonen som σάρξ har i johanneisk teologi – ikke bare det fysiske, men den menneskelige tilværelse i sin begrensning og motsetning til Ånden. Bestemt form («kjødet») brukes for å markere at det dreier seg om en kategori eller sfære, ikke bare et materielt stoff.

Oversettelsen skriver «Ånden» med stor forbokstav når πνεύματος refererer til kilden (Den hellige ånd), men «ånd» med liten forbokstav når πνεῦμα refererer til resultatet – den åndelige natur som fødes i mennesket. Dette reflekterer en vanlig tolkningspraksis som skiller mellom Den hellige ånd som aktør og den nye åndelige eksistens som virkning. Det parallelle mønsteret i den greske setningen (τὸ γεγεννημένον ἐκ X ... X ἐστιν) er bevart i norsk med «det som er født av X, er X».

Det greske τὸ γεγεννημένον er perfektum partisipp med artikkel, noe som indikerer en vedvarende tilstand som resultat av en fullført handling: «det som er (blitt) født». Strukturen er en parallellisme der to identiske syntaktiske konstruksjoner settes opp mot hverandre med σάρξ/πνεῦμα som de kontrasterende leddene. Verbet ἐστιν (er) har her en identitetsfunksjon: det som har sin opprinnelse i kjødet, tilhører kjødets sfære.

Verset uttrykker et grunnleggende dualistisk prinsipp i johanneisk teologi: det finnes to sfærer – kjødets og Åndens – som er kvalitativt forskjellige. Fødsel av kjødet gir naturlig, menneskelig liv, mens fødsel av Ånden gir åndelig, guddommelig liv. Dette underbygger nødvendigheten av gjenfødelsen nevnt i vers 3 og 5. Forholdet mellom σάρξ og πνεῦμα hos Johannes er ikke identisk med Paulus' bruk, men har likevel en lignende kontrast mellom det rent menneskelige og det guddommelige.

Distinksjonen mellom kjød og Ånd hadde dyp resonans i jødisk-hellenistisk tenkning. I Qumran-litteraturen finnes lignende kontraster mellom kjød og ånd. For Nikodemus som fariseer ville tanken om en ny fødsel fra Guds Ånd ha vært utfordrende, selv om profetene (f.eks. Esek 36,26–27) hadde talt om en indre fornyelse ved Guds Ånd.

Det er ingen vesentlige tekstkritiske varianter for dette verset. Teksten er stabil på tvers av de viktigste håndskriftene (P66, P75, Codex Sinaiticus, Codex Vaticanus).