FLOGVIT
.bible

ForkynnerenKapittel 12

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeHøysangen →
Hugs på skaparen din i ungdomsdagane dine, før dei vonde dagane kjem og åra nærmar seg då du seier: «Eg finn inga glede i dei.»
Før sola og lyset, månen og stjernene blir mørke, og skyene kjem att etter regnet.
Den dagen då vaktarane i huset skjelv, og dei sterke mennene blir krøkte, og dei som mel, stansar fordi dei er blitt så få, og dei som ser ut gjennom vindauga, blir dimme.
Då dørene mot gata blir stengde, og lyden frå kverna blir svak. Ein vaknar ved fuglesong, men alle songane blir svake.
Då er dei redde for høgder, og det er farar på vegen. Mandeltreet blømer kvitt, og grashoppen slepar seg fram, og kapersen misser si kraft. For mennesket går til sin evige heim, og sørgjande går omkring på gata.
Før sølvsnora blir sliten av og gullskåla knust, før krukka ved kjelda blir sundbroten og hjulet ved brunnen blir øydelagt.
Då vender støvet attende til jorda, slik det var før, og ånda vender attende til Gud som gav henne.
Fåfengt, heilt fåfengt, seier Forkynnaren. Alt er fåfengt.
Dessutan var Forkynnaren vis, og han lærte folket kunnskap. Han granska og etterforska og sette saman mange ordtak.
Forkynnaren søkte å finna fagre ord, og det som er skrive rett, er sanne ord.
Ord frå dei vise er som broddar, og som godt festa naglar er dei samla ordtaka. Dei er gjevne av éin hyrding.
Og endå meir enn dette, son min, ver varsam: Det er ingen ende på å skriva mange bøker, og mykje gransking trøyttar kroppen.
Slutten på saka, når alt er høyrt, er dette: Ottast Gud og hald boda hans, for dette gjeld kvart menneske.
For Gud skal føra kvar gjerning fram for dommen, også alt det løynde, anten det er godt eller vondt.
←→