FLOGVIT
.bible

ForkynnerenKapittel 12

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeHøysangen →
Husk din Skaper i din ungdoms dager, før de onde dagene kommer og årene nærmer seg da du vil si: «Jeg finner ingen glede i dem.»
Hugs på skaparen din i ungdomsdagane dine, før dei vonde dagane kjem og åra nærmar seg då du seier: «Eg finn inga glede i dei.»
Før solen og lyset og månen og stjernene blir formørket, og skyene vender tilbake etter regnet.
Før sola og lyset, månen og stjernene blir mørke, og skyene kjem att etter regnet.
Den dagen da husets voktere skjelver, og de sterke mennene bøyer seg, og de som maler, stanser fordi de er blitt få, og de som ser ut gjennom vinduene, blir formørket.
Den dagen då vaktarane i huset skjelv, og dei sterke mennene blir krøkte, og dei som mel, stansar fordi dei er blitt så få, og dei som ser ut gjennom vindauga, blir dimme.
Når dørene mot gaten lukkes, og lyden av kvernen blir svak, når man våkner ved fuglens sang, og alle sangens døtre blir svake.
Då dørene mot gata blir stengde, og lyden frå kverna blir svak. Ein vaknar ved fuglesong, men alle songane blir svake.
Da frykter man også høyder, og det er redsler på veien. Mandeltreet blomstrer hvitt, gresshoppen sleper seg av sted, og kapersbæret mister sin kraft. For mennesket går til sitt evige hjem, og sørgende går omkring på gaten.
Då er dei redde for høgder, og det er farar på vegen. Mandeltreet blømer kvitt, og grashoppen slepar seg fram, og kapersen misser si kraft. For mennesket går til sin evige heim, og sørgjande går omkring på gata.
Før sølvsnoren rykkes løs og gullskålen knuses, før krukken brytes ved kilden og hjulet knuses ved brønnen.
Før sølvsnora blir sliten av og gullskåla knust, før krukka ved kjelda blir sundbroten og hjulet ved brunnen blir øydelagt.
Støvet vender tilbake til jorden som det var, og ånden vender tilbake til Gud som ga den.
Då vender støvet attende til jorda, slik det var før, og ånda vender attende til Gud som gav henne.
Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren. Alt er tomhet.
Fåfengt, heilt fåfengt, seier Forkynnaren. Alt er fåfengt.
I tillegg til at Forkynneren var vis, lærte han også folket kunnskap. Han grunnet, gransket og ordnet mange ordspråk.
Dessutan var Forkynnaren vis, og han lærte folket kunnskap. Han granska og etterforska og sette saman mange ordtak.
Forkynneren søkte å finne passende ord og å skrive rett ned sannhetens ord.
Forkynnaren søkte å finna fagre ord, og det som er skrive rett, er sanne ord.
De vises ord er som oksepigger, og som godt festede nagler er de samlede ordspråkene. De er gitt av én hyrde.
Ord frå dei vise er som broddar, og som godt festa naglar er dei samla ordtaka. Dei er gjevne av éin hyrding.
Og videre, min sønn, la deg advare: Det er ingen ende på det å skrive mange bøker, og mye studier tretter kroppen.
Og endå meir enn dette, son min, ver varsam: Det er ingen ende på å skriva mange bøker, og mykje gransking trøyttar kroppen.
Sluttordet, når alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud, for dette er hele menneskets plikt.
Slutten på saka, når alt er høyrt, er dette: Ottast Gud og hald boda hans, for dette gjeld kvart menneske.
For Gud skal føre hver gjerning fram for dommen, også alt det skjulte, enten det er godt eller ondt.
For Gud skal føra kvar gjerning fram for dommen, også alt det løynde, anten det er godt eller vondt.
←→