ForkynnerenKapittel 7

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Eit godt namn er betre enn fin olje, og dødsdagen er betre enn fødselsdagen.

Det er betre å gå til eit sørgjehus enn til eit gjestebodshus, for døden er enden for alle menneske, og den som lever, bør leggja dette på hjartet.

Sorg er betre enn latter, for når andletet er alvorleg, vert hjartet betre.

Dei vise har hjartet i sørgjehuset, men dårane har hjartet i gledehuset.

Det er betre å høyra refs frå ein vis mann enn å høyra song frå dårar.

For som knitringa av tornekvist under gryta, slik er latteren til dåren. Også dette er fåfengd.

For utpressing gjer ein vis mann til dåre, og bestikking øydelegg hjartet.

Enden på ei sak er betre enn byrjinga. Tolmod er betre enn hovmod.

Ver ikkje for snar til å bli sint i hugen din, for sinne bur i fanget til dårar.

Sei ikkje: «Korleis har det seg at dei tidlegare dagane var betre enn desse?» For det er ikkje visdom som får deg til å spørja slik.

Visdom er god saman med arv, og ho er til gagn for dei som ser sola.

For visdom gjev vern, liksom pengar gjev vern, men fordelen med kunnskap er at visdomen held eigaren sin i live.

Sjå på Guds verk! Kven kan retta ut det han har gjort krokt?

På ein god dag, ver glad! Og på ein vond dag, legg merke til dette: Gud har gjort begge delar, slik at mennesket ikkje skal finna ut noko om det som kjem etter.

Alt dette har eg sett i mine tomme dagar: Det finst ein rettferdig som går til grunne i si rettferd, og det finst ein gudlaus som lever lenge trass i vondskapen sin.

Ver ikkje altfor rettferdig, og gjer deg ikkje altfor vis. Kvifor skulle du øydeleggja deg sjølv?

Ver ikkje altfor gudlaus, og ver ikkje ein dåre. Kvifor skulle du døy før tida di?

Det er godt at du held fast ved det eine, men slepp heller ikkje det andre. For den som fryktar Gud, kjem vel frå begge delar.

Visdomen gjer den vise sterkare enn ti styresmenn som er i byen.

For det finst ikkje eit rettferdig menneske på jorda som alltid gjer det gode og aldri syndar.

Legg heller ikkje alle ord på hjartet, så slepp du å høyra tenaren din forbanna deg.

For hjartet ditt veit at også du mange gonger har forbanna andre.

Alt dette har eg prøvd med visdom. Eg sa: «Eg vil verta vis,» men visdomen var langt borte frå meg.

Det som er, er langt borte og djupt, så djupt – kven kan finna det?

Eg vende meg, eg og hjartet mitt, for å læra og granska og søkja visdom og meining, og for å kjenna at vondskap er dårskap og at vitløyse er galskap.

Og eg fann noko som er bitrare enn døden: kvinna som er ei snare, med eit hjarte som er eit garn og hender som er lenkjer. Den som er god for Guds andlet, slepp unna henne, men syndaren vert fanga av henne.

Sjå, dette har eg funne, seier Forkynnaren, ved å leggja det eine til det andre for å finna meining.

Det som sjela mi enno søkjer, men ikkje har funne, er dette: Éin mann blant tusen har eg funne, men ei kvinne blant alle desse har eg ikkje funne.

Sjå, berre dette har eg funne: Gud skapte mennesket rett, men dei har søkt mange krokvegar.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 7

Hovedtema: Praktisk visdom om livets realiteter, visdomens verdi og begrensninger, og menneskets tilstand.

Innhold: Kapitlet inneholder en rekke visdomsord som kontrasterer det som er godt med det som er dårlig – godt navn er bedre enn god olje, sorg bedre enn latter. Forkynneren understreker at Gud har skapt både gode og onde dager, og at mennesket ikke kan forstå hans verk fullt ut. Han advarer mot overdreven rettferdighet og ondskap, og erkjenner at ingen er uten synd. Til slutt konkluderer han med at Gud skapte mennesket oppriktig, men de har søkt mange påfunn.

Nøkkelord/bilder:

Godt navn (שֵׁם טוֹב): Et godt rykte har varig verdi, i motsetning til flyktige nytelser.
Sorg og latter: Sorg og alvor fører til dypere innsikt enn overfladisk glede.
Visdomens begrensning: Visdommen er fjern og dyp – mennesket kan ikke fullt ut forstå tilværelsen.
Guds suverenitet: Gud har gjort alt, også det krokete, og mennesket kan ikke endre det.
Menneskets oppriktighet: Gud skapte mennesket rett, men de har selv valgt avveier.

Historisk kontekst

Hendelser og skikker

Kapittelet åpner med en referanse til «sørgehuset» (בֵּית־אֵבֶל, bet evel) i kontrast til «gjestebudshuset» (בֵּית מִשְׁתֶּה, bet mishteh). I det gamle Israel var sørgeritualer omfattende samfunnsanliggender der slektninger og naboer samlet seg for å trøste de etterlatte. Forkynneren vurderer deltakelse i slik sorg som mer verdifullt for sjelen enn festlige sammenkomster, fordi det konfronterer mennesket med livets forgjengelighet.

Vers 6 bruker et ordspill som går tapt i oversettelse: «tornebusker» (סִּירִים, sirim) under «gryten» (סִּיר, sir). Tornebusker ga rask, sprakende flamme som fort døde ut – et bilde på noe overfladisk og kortvarig.

Nøkkelbegreper

Det hebraiske ordet עֹשֶׁק (osheq) i vers 7, oversatt «utpressing» eller «undertrykkelse», beskriver økonomisk og sosial maktmisbruk som kunne korrumpere selv vise mennesker. Begrepet מַתָּנָה (mattanah, «gave») i samme vers kan referere til bestikkelse, men tolkningen er omdiskutert – det kan også bety at undertrykkelse ødelegger en vis manns naturlige gaver eller dømmekraft.

Uttrykket «gudsfrykt» (יְרֵא אֱלֹהִים, yere elohim) i vers 18 beskriver ikke redsel, men en ærefrykt og respekt som fører til etisk livsførsel. Den gudsfryktige navigerer mellom ytterpunktene – verken overdreven fromhet eller moralsk forfall.

Vers 27 inneholder den uvanlige feminine formen קֹהֶלֶת (Qohelet), der Forkynneren omtaler seg selv direkte. Dette er ett av få steder i boken der forfatteren trer tydelig frem som taler.

Kapittel-spesifikke funn

Forkynnerens observasjon i vers 19 om at visdom gir mer styrke enn «ti herskere i byen» reflekterer styreformen i mange oldtidsbyer. Arkeologiske og tekstlige kilder fra persisk og hellenistisk tid viser at byer ofte ble styrt av råd bestående av fremtredende borgere – gjerne ti eller et annet fast antall eldste. Dette systemet er attestert både i fønikiske byer og i jødiske samfunn etter eksilet, der lokale råd hadde betydelig myndighet under fremmed overherredømme.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord8

Forkynneren — Forfatter av Forkynnerens bok, antatt å være Kong Salomo, som deler sin visdom og refleksjoner om livets mening.
Tomhet — Et sentralt tema i Forkynnerens bok, brukt for å beskrive meningsløsheten og forgjengeligheten av menneskelige bestrebelser og verdslige gleder.
Tid — Et annet viktig tema i boken, som understreker at det er en tid for alt under himmelen og at Gud har satt en tid for hvert formål.
Visdom — Evnen til å forstå og anvende kunnskap på en måte som fører til gode valg og handlinger. Forkynneren verdsetter visdom, men erkjenner også dens begrensninger.
Arbeid — Menneskelig innsats og aktivitet for å oppnå et mål. Forkynneren reflekterer over arbeidets mening og dets resultater, både positive og negative.
Nytelse — Fornøyelse og glede som mennesker søker i livet. Forkynneren utforsker nytelsens verdi og dens plass i søken etter livets mening.
Gudsfrykt — Respekt og ærefrykt for Gud, som anses som grunnlaget for et meningsfullt liv og visdom. Forkynneren anbefaler å frykte Gud og holde hans bud.
Dom — Guds rettferdige evaluering og bedømmelse av menneskers handlinger. Forkynneren minner om at Gud vil dømme alt, både det gode og det onde.