HebreerneKapittel 3

Difor, heilage sysken, de som har del i det himmelske kallet, sjå på Jesus, apostelen og øvstepresten som vi vedkjenner oss.
Han var trufast mot den som innsette han, slik også Moses var trufast i heile huset hans.
For han er rekna verdig til større ære enn Moses, liksom den som har bygd huset, har større ære enn sjølve huset.
For kvart hus er bygd av nokon, men den som har bygd alt, er Gud.
Moses var trufast som tenar i heile Guds hus, til vitnemål om det som seinare skulle talast.
Men Kristus er trufast som Son over Guds hus. Og dette huset er vi, dersom vi held fast ved frimodet og vona vi skryt av.
Difor, som Den Heilage Ande seier: «I dag, om de høyrer røysta hans,
så gjer ikkje hjarta dykkar harde som under opprøret, på freistingsdagen i øydemarka,
der fedrane dykkar sette meg på prøve og testa meg, endå dei såg gjerningane mine
i førti år. Difor vart eg harm på denne slekta og sa: Alltid fer dei vill i hjarta sitt, og dei har ikkje kjent vegane mine.
Så svor eg i vreiden min: Dei skal aldri koma inn til kvila mi.»
Sjå til, sysken, at ingen av dykk har eit vondt og vantruande hjarte, så de fell frå den levande Gud.
Men oppmuntra kvarandre kvar dag, så lenge det heiter «i dag», så ingen av dykk blir forherdas ved synda sitt svik.
For vi har fått del i Kristus, så sant vi held den første tilliten fast til enden.
Når det blir sagt: «I dag, om de høyrer røysta hans, så gjer ikkje hjarta dykkar harde som under opprøret.»
Kven var det som høyrde og likevel gjorde opprør? Var det ikkje alle dei som drog ut frå Egypt under Moses?
Og kven var det han var harm på i førti år? Var det ikkje dei som synda, dei som leivningane deira fall i øydemarka?
Og kven svor han at ikkje skulle få koma inn til kvila hans, om ikkje dei som var ulydige?
Og vi ser at dei ikkje kunne koma inn på grunn av vantru.