Bergprekenen

Oversettelsen følger den greske teksten nøye. «Ἰδὼν δὲ τοὺς ὄχλους» er gjengitt med «Da han så folkemengden» – partisipp-konstruksjonen er omgjort til en temporal leddsetning, som er naturlig norsk. «Ἀνέβη εἰς τὸ ὄρος» er gjengitt «gikk opp på fjellet» med bestemt form, som er vanlig i norske oversettelser selv om gresk har artikkelen τό. «Καθίσαντος αὐτοῦ» (genitivus absolutus) er gjengitt «da han hadde satt seg», noe som viser at sittende stilling var den jødiske lærerens posisjon.

At Jesus setter seg ned før han taler, gjenspeiler den jødiske skikken der rabbinere satt mens de underviste (jf. Luk 4:20). Fjellet fungerer som en parallell til Sinai, hvor Moses mottok loven – Matteus fremstiller Jesus som den nye Moses.

Gresk «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» (ordrett: «han åpnet sin munn») er en semittisk/hebraisk formulering som signaliserer at en høytidelig tale er i ferd med å begynne (jf. Job 3:1; Apg 8:35). Uttrykket er oversatt «tok til orde» for å gi naturlig norsk flyt, men mister noe av den høytidelige overtonen i originalen.

Formuleringen «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» er et litterært signal i bibelsk gresk om at noe viktig følger. Det skiller seg fra vanlig tale og markerer en formell, autoritativ uttalelse.

«Μακάριοι» er oversatt «salige» – det tradisjonelle norske valget som har dype røtter i kirkespråket. Alternativer som «lykkelige» eller «velsignet er» kunne brukes, men «salige» fanger bedre den eskatologiske dimensjonen: det handler ikke bare om følelsen av lykke, men om en guddommelig tilstand av velsignelse. «Πτωχοὶ τῷ πνεύματι» er gjengitt «fattige i ånden» – en ordrett oversettelse som kan misforstås, men som er den mest utbredte gjengivelsen.

Uttrykket «πτωχοὶ τῷ πνεύματι» (fattige i ånden) er omdiskutert. Det kan bety: (1) de som er ydmyke/avhengige av Gud (åndelig fattigdom), (2) de som er knust i ånden, eller (3) de materielt fattige som lever i tillit til Gud (jf. Lukas' kortere «fattige» i Luk 6:20). De fleste forskere forstår det som åndelig ydmykhet og erkjennelse av egen utilstrekkelighet overfor Gud.

«Μακάριος» har røtter i gresk visdomslitteratur og brukes i Septuaginta for hebraisk «אַשְׁרֵי» (ashre), som i Sal 1:1. Ordet betegner ikke en følelse, men en objektiv tilstand av guddommelig gunst.

Saligprisningene (Matt 5:3–12) leses på Allehelgensdag i mange kirketradisjoner, og i den ortodokse liturgien synges de regelmessig som en del av Den guddommelige liturgi.

Noen tidlige vitner (som Codex D) har en annen rekkefølge på saligprisningene, der vers 4 og 5 er byttet om. Den rekkefølgen vi finner i de fleste manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) anses som den opprinnelige.

«Οἱ πενθοῦντες» er oversatt «de som sørger». Verbet πενθέω betegner dyp sorg, ikke bare mild tristhet. Oversettelsen «trøstes» for «παρακληθήσονται» er passiv futurum – de skal bli trøstet (av Gud, passivum divinum). «Trøstes» er en god gjengivelse som bevarer den guddommelige passiven.

«Παρακληθήσονται» er et eksempel på passivum divinum – en passivkonstruksjon der Gud er den underforståtte agenten. Dette var et vanlig jødisk virkemiddel for å unngå å nevne Guds navn direkte. Flere av saligprisningene bruker denne formen.

Saligprisningen alluderer til Jes 61:2 («trøste alle som sørger») – den messianske teksten som Jesus siterer i Luk 4:18–19. Den eskatologiske trøsten innebærer at Gud selv vil gripe inn og gjøre slutt på alt som forårsaker sorg.

«Πραεῖς» er oversatt «ydmyke». Alternativet «saktmodige» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Ydmyke» fanger kjernen: de som ikke hevder sin rett med makt. Verset er et sitat/ekko av Sal 37:11 (LXX Sal 36:11). «Arve jorden» (κληρονομήσουσι τὴν γῆν) er beholdt som en tydelig allusjon til løfteslandet.

«Πραεῖς» er beslektet med Sal 37:11 (LXX: «οἱ δὲ πραεῖς κληρονομήσουσιν γῆν»). Det hebraiske «עֲנָוִים» (anavim) i Salmen betyr «de fattige/ydmyke» og ble i jødisk tradisjon forstått som de fromme som venter på Guds rettferdighet.

«Τὴν γῆν» kan bety både «jorden» (hele verden) og «landet» (løfteslandet). I Sal 37:11 er konteksten Israels land, men i Jesu eskatologiske forkynnelse utvides perspektivet til den fornyede skapelsen (jf. Rom 4:13 der Abraham er «arving til verden»).

«Πεινῶντες καὶ διψῶντες τὴν δικαιοσύνην» – hungrer og tørster brukt med akkusativobjekt er en sterk metafor for lengsel. Oversettelsen «hungrer og tørster etter rettferdighet» legger til preposisjonen «etter» for naturlig norsk, da man på norsk hungrer «etter» noe, ikke hungrer noe direkte. «Χορτασθήσονται» (mettes) er igjen passivum divinum.

«Δικαιοσύνη» har en bred semantisk rekkevidde: det kan bety personlig rettskaffenhet, sosial rettferdighet, eller Guds frelsende rettferdighet. I Matteus' kontekst omfatter det trolig alle disse aspektene.

Bildet av hunger og tørst etter rettferdighet har dype røtter i Det gamle testamentet (jf. Jes 55:1–2; Am 8:11; Sal 42:2–3). I en kultur preget av reell matmangel var metaforen umiddelbart forståelig – det handler om en eksistensiell, livsnødvendig lengsel.

«Ἐλεήμονες» er gjengitt «barmhjertige», som er det naturlige norske ordet. «Ἐλεηθήσονται» (de skal få barmhjertighet) har en fin etymologisk kobling til «ἐλεήμονες» i originalen – en ordlek som delvis bevares på norsk gjennom gjentakelsen av «barmhjertig/barmhjertighet».

Barmhjertighet (ἔλεος) er i Septuaginta den vanlige oversettelsen av hebraisk «חֶסֶד» (khesed), Guds trofaste paktskjærlighet. Saligprisningen lover at de som praktiserer Guds egenskap av trofast kjærlighet, selv skal erfare den fra Gud.

«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene av hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus). Alternativet «rene i hjertet» er også mulig og kanskje mer tradisjonelt, men «av hjertet» flyter naturlig på norsk og understreker at renheten springer ut fra hjertet.

Uttrykket alluderer til Sal 24:4 («den som har skyldfrie hender og rent hjerte»). I bibelsk tenkning er «hjertet» (καρδία/לֵב) sentrum for tanker, vilje og følelser – ikke bare følelseslivet, slik moderne vestlig kultur forstår det.

«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene i hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus) som angir i hvilken henseende de er rene. «I hjertet» er det tradisjonelle valget i norske bibeloversettelser og stemmer best overens med en dativ av henseende. En tidligere versjon hadde «rene av hjertet», men dette ble endret fordi «av» kan gi inntrykk av at renheten springer ut fra hjertet, snarere enn at hjertet er det som er rent.

«Τὸν θεὸν ὄψονται» – å «se Gud» (visio Dei) er et sentralt teologisk tema. I GT sies det at ingen kan se Gud og leve (2 Mos 33:20), men her loves de rene i hjertet nettopp dette. Løftet peker mot den eskatologiske fullendelsen (jf. 1 Joh 3:2; Åp 22:4), men har også en nåtidig dimensjon i den troendes gudsrelasjon.

«Εἰρηνοποιοί» er oversatt «de som skaper fred» – en relativsetning som gjengir det greske substantivet. Alternativet «fredsstiftere» ville vært mer kompakt og tro mot ordklassen i originalen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» (ikke «Guds barn»), da υἱοί spesifikt betyr «sønner» og bærer konnotasjoner av arverett og identitet i den antikke verden.

«Υἱοὶ θεοῦ» (Guds sønner) er i semittisk idiom en betegnelse for dem som ligner på eller tilhører Gud. Uttrykket «sønn av» brukes i hebraisk/arameisk for å uttrykke karakteregenskap (jf. «fredens sønn» i Luk 10:6). Fredsstiftere gjenspeiler Guds egen karakter, og kalles derfor hans «sønner».

«Εἰρηνοποιοί» er et sjeldent gresk ord (bare her i NT) som betyr «de som skaper/stifter fred» – et kompakt substantiv oversatt med «fredsstifterne». Tidligere versjoner brukte «de som skaper fred» og «de som skaper fred» igjen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» for å bevare distinksjonen fra τέκνα (barn), og fordi υἱοί bærer konnotasjoner av arverett og representasjon.

«Εἰρηνοποιοί» er her gjengitt «de som stifter fred» – en relativsetning som bryter opp det kompakte greske substantivet for å passe inn i mønsteret fra de andre saligprisningene (jf. «de som sørger», «de som hungrer»). Alternativt kunne man brukt «fredsstiftere», men dette ville bryte mønsteret ved å innføre bestemt form. «Υἱοὶ θεοῦ» er beholdt som «Guds sønner» fremfor «Guds barn» (τέκνα), da υἱοί bærer juridiske konnotasjoner av arverett og representasjon.

Det greske εἰρήνη svarer til hebraisk שָׁלוֹם (shalom), som innebærer ikke bare fravær av konflikt, men en tilstand av helhetlig velvære, rettferdighet og harmoni. En εἰρηνοποιός er derfor ikke bare en mekler, men en som aktivt bygger shalom i vid forstand.

I den jødiske konteksten ble det å skape fred (shalom) ansett som en av de høyeste dyder. Rabbin Hillel sa: «Vær blant Arons disipler, en som elsker fred og jager etter fred» (Pirke Avot 1:12). Rollen som fredsstifter hadde også politisk resonans i en tid med romersk okkupasjon, der 'Pax Romana' var påtvunget fred – Jesus' fredsstiftere tilbyr noe radikalt annerledes.

«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv – de som har blitt og fortsatt er forfulgt. Oversettelsen «blir forfulgt» gjengir presens, som er enklere norsk men mister nyanseforskjellen fra det lineære «forfølger» i vers 11. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler «δικαιοσύνη» fra vers 6 og ramme inn saligprisningene.

Vers 3 og 10 har identisk avslutning: «for himmelriket er deres» – dette skaper en litterær inclusio (ramme) rundt saligprisningene. De åtte saligprisningene i vers 3–10 er alle i tredje person, mens vers 11–12 skifter til andre person.

Noen manuskripter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene. Verset er tekstkritisk uproblematisk.

«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv og peker på en tilstand som har inntruffet og fortsatt gjelder. Oversettelsen «blir forfulgt» forenkler til en presensform, noe som er naturlig norsk men mister den resultative nyanseforskjellen. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler bruken av δικαιοσύνη i vers 6 og skaper en tematisk ramme.

Forfølgelse for rettferdighets skyld (v. 10) og for Jesu skyld (v. 11) stilles side om side, noe som implisitt identifiserer Jesus med rettferdigheten. Dette har kristologisk betydning: å følge Jesus og å leve rettferdig er ikke to ulike ting, men overlappende realiteter. Ulike tradisjoner vektlegger dette ulikt – noen ser det som en bevisst identifisering av Jesus med Guds rettferdighet.

«Ψευδόμενοι» (løgnaktig/lygende) modifiserer det å «si alt ondt». Oversettelsen «på løgnaktig vis» ble valgt for å unngå å gjøre det til en separat handling (som i den tidligere versjonen «lyver og sier»). Denne løsningen gjengir den greske partisippkonstruksjonen nøyaktig: de sier ondt – og det er løgn.

«Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner», som fanger den offentlige ydmykelsen godt. «Πᾶν πονηρόν» (alt ondt) er beholdt som «alt ondt» – «πονηρόν» kan også bety «ondt/skadelig/slemt». Hele verset følger en triadisk struktur: håne, forfølge, si ondt – og «ψευδόμενοι» (på løgnaktig vis) modifiserer det siste leddet. «Ἕνεκεν ἐμοῦ» (for min skyld) er gjengitt direkte.

Overgangen fra tredje person flertall i saligprisningene (v. 3–10: «de som...») til andre person flertall her (v. 11: «dere») er bemerkelsesverdig. Jesus går fra generelle utsagn til direkte tiltale av disiplene, noe som gjør dette verset til en personlig og direkte utfordring.

«Ψευδόμενοι» er et presens partisipp som modifiserer «sier alt ondt», gjengitt «på løgnaktig vis» for å bevare den greske syntaksen der løgnen er en kvalifisering av det å tale ondt, ikke en separat handling. «Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner» for å fange den offentlige ydmykelsesdimensjonen. Tredelingen «håne – forfølge – si ondt» gjengir den greske triadiske strukturen direkte.

Noen tekstkritiske vitner utelater «ψευδόμενοι» (løgnaktig). Codex Bezae (D) og enkelte latinske vitner mangler ordet, men det er godt attestert i de fleste viktige manuskripter (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). I tillegg leser noen vitner «πᾶν πονηρὸν ῥῆμα» (hvert ondt ord) istedenfor bare «πᾶν πονηρόν» (alt ondt).

Overgangen fra tredje person (v. 3–10) til andre person (v. 11–12) markerer et skifte fra generelle karakterbeskrivelser til direkte tiltale. I den tidlige kirken ble dette forstått som at Jesus først beskriver den salige tilstanden generelt, og deretter tiltaler disiplene direkte med et løfte om at forfølgelse for hans skyld bringer velsignelse – en tekst som fikk særlig aktualitet i martyrtradisjonene.

«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» bruker to imperativer for å uttrykke glede – «gled dere og juble» fanger begge. «Μισθός» (lønn) er oversatt direkte, selv om det kan gi et transaksjonelt inntrykk. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (i himlene) bruker flertall, som er typisk for Matteus og gjenspeiler hebraisk «shamayim» (som alltid er flertall).

Forfølgelsen av profetene er et gjennomgående tema i jødisk tradisjon (jf. 1 Kong 19:10; 2 Krøn 36:16; Jer 26:20–23). Ved å knytte disiplene til profetrekken, plasserer Jesus dem i en lang tradisjon av lidelse for Guds sak.

«Ἀγαλλιᾶσθε» er et sterkere ord enn vanlig glede – det betegner en ekstatisk, overveldende jubel. Ordet brukes i Septuaginta ofte om eskatologisk og messiansk glede (jf. Sal 2:11; Jes 61:10).

«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» gjengis med to norske imperativer «gled dere og juble» for å speile intensiteten i det greske. «Ὁ μισθὸς ὑμῶν πολύς» er gjengitt «stor er lønnen dere har» med inversjon for emfase, noe som reflekterer den greske ordstillingen der πολύς står som predikat. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» er gjengitt «i himlene» i flertall, tro mot Matteus' karakteristiske bruk (jf. hebraisk shamayim).

«Μισθός» (lønn) kan for moderne lesere gi et transaksjonelt inntrykk, men i den greske konteksten betegner det snarere Guds gjengjeldelse av troskap – en eskatologisk belønning, ikke betaling for utført arbeid. Uttrykket er rotfestet i gammeltestamentlig paktsterminologi der Gud lønner de trofaste (jf. 1 Mos 15:1 der Gud er Abrahams «lønn»).

«Τὸ ἅλας τῆς γῆς» er oversatt «jordens salt». Verbet «μωρανθῇ» betyr egentlig «bli dum/dåraktig» (fra μωρός, dåre), men brukes her metaforisk om salt som mister sin kraft. Oversettelsen «mister sin kraft» er en tolkning som fanger meningen godt. «Ἁλισθήσεται» (saltes) er beholdt i oversettelsen. «Βληθὲν ἔξω» (kastet ut) er gjengitt «kastes ut».

Det er omdiskutert om rent salt (NaCl) kan «miste sin kraft». I antikken ble salt ofte utvunnet fra Dødehavet og kunne inneholde urenheter; når saltet ble utvasket, sto man igjen med et verdiløst mineral. Dette gir den historiske bakgrunnen for metaforen.

Ordspillet i det greske er bemerkelsesverdig: «μωρανθῇ» (fra μωραίνω) betyr først og fremst «å gjøre dum/dåraktig» (jf. Rom 1:22; 1 Kor 1:20). At dette verbet brukes om salt, skaper en dobbel betydning: saltet som blir «dumt» – dvs. som mister sin identitet og funksjon. Det er mulig at det underliggende arameiske ordet «tāpēl» også hadde dobbeltbetydning: «smakløs» og «dum».

«Μωρανθῇ» betyr egentlig «bli gjort til dåre» (fra μωρός), men brukes her metaforisk om salt. Oversettelsen «mister sin kraft» er tolkende men kommuniserer meningen godt på norsk. «Εἰς οὐδὲν ἰσχύει ἔτι εἰ μὴ βληθὲν ἔξω καταπατεῖσθαι» er en kompakt konstruksjon gjengitt som «det duger ikke lenger til noe, bare til å kastes ut og tråkkes ned» – der infinitivene βληθὲν og καταπατεῖσθαι er gjort om til «kastes ut» og «tråkkes ned».

«Τὸ φῶς τοῦ κόσμου» er oversatt «verdens lys». «Κόσμου» (verden) kontrasterer med «γῆς» (jorden) i vers 13 – salt for jorden, lys for verden. «Πόλις ... ἐπάνω ὄρους κειμένη» (en by som ligger på et fjell) er gjengitt nøyaktig. Partisippet «κειμένη» (liggende) er gjengitt med relativsetning, som er naturlig norsk.

Bildet av en by på et fjell kan hentyde til Jerusalem, som lå på Sion-fjellet og var synlig på lang avstand. I jødisk tradisjon var Jerusalem «lys for folkeslagene» (jf. Jes 2:2–3; 60:1–3).

I jødisk tradisjon er lys en metafor for Gud, Torah og Israel (jf. Jes 42:6; 49:6; Sal 119:105). At Jesus kaller disiplene «verdens lys» gir dem en rolle som minner om Israels kall til å være et «lys for folkeslagene». I Johannesevangeliet kaller Jesus seg selv «verdens lys» (Joh 8:12), noe som skaper en interessant teologisk parallell.

«Τὸ φῶς τοῦ κόσμου» er oversatt «verdens lys» – en direkte gjengivelse. «Οὐ δύναται πόλις κρυβῆναι ἐπάνω ὄρους κειμένη» er gjengitt «en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules». Partisippet «κειμένη» (liggende) er naturlig gjengitt som relativsetning på norsk. Ordvalget «fjell» for «ὄρους» er norsk standard; alternativet «berg» ville også fungert.

«Κόσμου» (verden) i vers 14 kontrasterer med «γῆς» (jorden) i vers 13, noe som skaper en bevisst parallellstruktur: disiplene er salt for jorden og lys for verden. Denne overgangen fra det jordiske til det kosmiske understreker den universelle rekkevidden av disiplenes oppdrag.

«Μόδιον» (modius) var et romersk kornmål på ca. 8,75 liter. Det er oversatt «kar» – et generelt norsk ord som er forståelig uten fotnoter. Alternativet «skjeppe» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Λυχνίαν» (lampestativ) er gjengitt «lampeholderen». «Λύχνον» (oljelampe) er gjengitt «lampe». Konstruksjonen med «Nei, man setter den» er en fri gjengivelse av «ἀλλʼ ἐπὶ τὴν λυχνίαν» (men på lampeholderen).

En typisk oljelampe i et jødisk hjem på Jesu tid var liten, av keramikk, og ble fylt med olivenolje. Den ble plassert på et stativ (λυχνία) for å gi lys til hele rommet. Hjemmene var ofte enkle ettromshus.

«Οὐδὲ καίουσιν» (heller ikke tenner man) bruker tredje person flertall som upersonlig konstruksjon – en vanlig gresk måte å uttrykke «man» på. Oversettelsen gjengir dette naturlig med «man tenner». «Kar» er valgt for «μόδιον» (modius, et romersk kornmål) som et forståelig og nøytralt norsk ord. «Lampeholderen» for «λυχνίαν» er mer presist enn det tradisjonelle «lysestaken», da det dreier seg om et stativ for oljelampe, ikke et stearinlys. Setningen følger originalens enkle «ἀλλʼ» (men)-kontrast uten å legge til ekstra elementer.

«Οὐδὲ καίουσιν» bruker tredje person flertall som upersonlig konstruksjon, naturlig gjengitt med «man tenner». «Μόδιον» (modius, et romersk kornmål på ca. 8,75 liter) er oversatt «kar» – et forståelig og nøytralt norsk ord. «Lampeholderen» for «λυχνίαν» er presist, da det dreier seg om et stativ for oljelampe. Setningen følger originalens enkle «ἀλλʼ»-kontrast (men) uten å legge til ekstra elementer.

Bildet i vers 15 forutsetter et typisk galileisk ettromshus. Én enkelt oljelampe på et stativ kunne lyse opp hele rommet. At Jesus bruker det mest hverdagslige eksempelet tenkelig – en lampe i hjemmet – for å illustrere disiplenes rolle, viser hans pedagogiske evne til å gjøre det abstrakte konkret.

«Λύχνος» refererer spesifikt til en liten oljelampe av keramikk, vanlig i hushold i det første århundrets Palestina. «Μόδιος» var et standardisert romersk kornmål (ca. 8,75 liter). At Jesus nevner nettopp dette karet, kan antyde et spesifikt husholdsscenario: en oljelampe ble av og til dekket med et slikt kar for å slukke den trygt.

«Λαμψάτω» er imperativ aorist – «la skinne» / «skal skinne». Oversettelsen «Slik skal deres lys skinne» bruker «skal» som imperativisk uttrykk, noe som fungerer godt. «Τὰ καλὰ ἔργα» er «de gode gjerninger» – «καλά» betyr her ikke bare moralsk godt, men også vakkert/edelt. «Δοξάσωσιν» (ære/herliggjøre) er gjengitt «ære».

«Λαμψάτω» er imperativ aorist – en sterk oppfordring. Oversettelsen «Slik skal deres lys skinne» bruker «skal» som imperativisk uttrykk. «Τὰ καλὰ ἔργα» er «de gode gjerninger» – «καλά» betyr ikke bare moralsk godt, men også vakkert og edelt. «Ὅπως» (så at) angir formålet: gode gjerninger fører til at Gud æres. «Δοξάσωσιν» (herliggjøre/ære) er gjengitt «ære».

Formålskonstruksjonen med «ὅπως» viser at de gode gjerningene ikke er et mål i seg selv, men har som formål å lede til Guds ære. Dette står i spenning med Matt 6:1–4, der Jesus advarer mot å gjøre gode gjerninger for å bli sett. Spenningen løses i at motivasjonen er nøkkelen: her handler det om å peke mot Gud, ikke mot seg selv.

Imperativformen «λαμψάτω» (la skinne) gjengis med «skal skinne», som fungerer godt som norsk imperativ. «Ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» (foran menneskene) er oversatt «for menneskene» for naturlig norsk. «Τὰ καλὰ ἔργα» – adjektivet «καλά» rommer både «god» og «vakker/edel», men oversettelsen «gode» er standard. «Τὸν πατέρα ὑμῶν τὸν ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (deres Far, den i himlene) gjengis «deres Far i himlene» – flertallsformen «οὐρανοῖς» beholdes med «himlene».

«Καλά» (καλός) er rikere enn det norske «gode». Det greske ordet favner estetisk skjønnhet, moralsk godhet og noe som er edelt og beundringsverdig. I klassisk gresk brukes det om det som er vakkert i sin helhet – ikke bare nyttig eller moralsk riktig. Gjerningene skal altså ikke bare være etisk korrekte, men tiltrekkende og vitne om noe større.

«Ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» betyr bokstavelig «foran menneskene» – oversettelsen bruker «for menneskene» som er mer naturlig norsk. «Ὅπως» innleder en formålssetning (så at), gjengitt med «så de kan se». «Δοξάσωσιν» (herliggjøre/ære) er gjengitt «ære» – et enklere norsk ord som dekker kjernen, selv om «herliggjøre» ville vært mer bokstavelig.

Verset brukes liturgisk som del av lesningen på Allehelgensdag i mange tradisjoner, der de helliges liv forstås som et lys som peker mot Guds herlighet.

Imperativformen «λαμψάτω» (aorist imperativ tredje person) gjengis med «skal skinne», som fungerer som norsk imperativ. «Ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» (bokstavelig «foran menneskene») er oversatt «for menneskene» for naturlig norsk. «Ὅπως» innleder formålssetning gjengitt med «så de kan se». «Δοξάσωσιν» (herliggjøre) er gjengitt «ære» – et enklere norsk ord som dekker kjernen, selv om «herliggjøre» ville vært mer bokstavelig. Flertallsformen «οὐρανοῖς» beholdes med «himlene».

«Καλά» (fra καλός) er rikere enn det norske «gode». Det greske ordet favner estetisk skjønnhet, moralsk godhet og noe edelt og beundringsverdig. Gjerningene skal altså ikke bare være etisk korrekte, men tiltrekkende og vitne om noe større.

Formålskonstruksjonen med «ὅπως» viser at gode gjerninger ikke er mål i seg selv, men skal lede til Guds ære. Dette skaper en tilsynelatende spenning med Matt 6:1–4, der Jesus advarer mot å gjøre gode gjerninger for å bli sett. Spenningen løses i motivasjonen: her handler det om å peke mot Gud, ikke mot seg selv.

Betydningen av «πληρῶσαι» (oppfylle) er svært omdiskutert. Mulige tolkninger: (1) å bekrefte/stadfeste lovens gyldighet, (2) å oppfylle profetiene i loven, (3) å bringe loven til sitt fulle uttrykk/intensjon, (4) å fullende lovens mål. Dette har store konsekvenser for kristen etikk og forholdet mellom GT og NT.

«Τὸν νόμον ἢ τοὺς προφήτας» (loven eller profetene) er en teknisk betegnelse for de to første delene av den hebraiske bibelen: Torah (de fem Mosebøkene) og Nevi'im (profetskriftene). Sammen med Ketuvim (skriftene) utgjør de Tanakh. I noen sammenhenger dekker uttrykket hele den hebraiske bibelen.

«Μὴ νομίσητε» er aorist konjunktiv med nektelse – en sterk, prohibitiv form: «tro aldri/ikke engang tenk». Oversettelsen «Tro ikke» gjengir dette, om enn uten den ekstra styrken. «Καταλῦσαι» (oppheve/rive ned) oversettes «oppheve» – et godt valg i juridisk-teologisk sammenheng. «Πληρῶσαι» gjengis «oppfylle» som det tradisjonelle og ladede valget, til tross for ordets brede betydningsfelt.

«Καταλῦσαι» brukes ellers om å rive ned bygninger (Matt 24:2; 26:61). Metaforen antyder at loven og profetene sees som en konstruksjon – noe som er bygd opp og har struktur. Jesus avviser at han er kommet for å «rive ned» dette byggverket.

«Μὴ νομίσητε» – aorist konjunktiv med nektelse er en sterk prohibitiv form som nærmest betyr «slutt å tenke» eller «ikke engang vurder». Oversettelsen «Tro ikke» gjengir dette adekvat, men uten den ekstra intensiteten. «Καταλῦσαι» (oppheve/rive ned) og «πληρῶσαι» (oppfylle/fullende) utgjør et kontrastpar som oversettelsen gjengir godt med «oppheve» og «oppfylle».

«Καταλῦσαι» brukes ellers i evangeliene om å rive ned bygninger (Matt 24:2; 26:61). Metaforen antyder at loven og profetene forstås som en konstruksjon – noe med struktur og sammenheng – som Jesus avviser å rive ned.

«Ἰῶτα» (jota) er den minste bokstaven i det greske alfabetet, tilsvarende «yod» (י) i hebraisk – den minste hebraiske bokstaven. «Κεραία» er oversatt «tøddel» – et tradisjonelt norsk ord for de små strekene som skiller lignende hebraiske bokstaver (f.eks. ב/כ eller ד/ר). Uttrykket «den minste bokstav eller en eneste tøddel» gjengir poenget: absolutt ingenting i loven skal gå til grunne.

«Ἕως ἂν πάντα γένηται» (før alt er skjedd/oppfylt) er teologisk komplekst. Hva menes med «alt»? Noen tolker det som alle profetiene, andre som hele frelseshistorien, og atter andre som endetiden. Tolkningens implikasjoner for lovens fortsatte gyldighet er et kjernespørsmål i kristen teologi.

«Ἀμήν» (sannelig) er beholdt som «sannelig» – Matteus bruker det enkelt (mens Johannes bruker dobbelt «amen amen»). «Ἰῶτα» og «κεραία» er oversatt henholdsvis «den minste bokstav» og «tøddel». «Παρέλθῃ» brukes to ganger i verset med ulik referanse: om himmel og jord som forgår, og om lovens elementer som forgår. Denne parallellen gjengis godt med «forgår/forgå» i oversettelsen.

«Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» (sannelig, jeg sier dere) er en formel som er unik for Jesus i evangeliene. I jødisk tradisjon ble «amen» brukt som respons på andres utsagn – aldri som innledning til egne. At Jesus bruker det som innledningsformel, understreker hans autoritet og er et implisitt krav om å bli trodd.

«Sannelig» for «ἀμήν» er standard. «Forgår» brukes for «παρέλθῃ» begge ganger, noe som speiler den greske parallellen godt. «Tøddel» for «κεραία» er et tradisjonelt norsk ord som ble bevisst valgt fremfor det mer hverdagslige «prikk» for å gjenspeile det tekniske og spesifikke i det greske ordet. «Ἕως ἂν πάντα γένηται» (før alt er skjedd) – «γένηται» kan bety både «skjedd» og «oppfylt», og oversettelsen velger det mer nøytrale «skjedd».

«Ἀμήν» er translitterert fra hebraisk og brukes her som innledningsformel – «Sannelig» er standardgjengivelsen. «Παρέλθῃ» (forgå/passere forbi) brukes to ganger med ulik referanse: himmel og jord som forgår, og loven som ikke forgår. Den norske oversettelsen speiler denne parallellen med «forgår/forgå». «Ἰῶτα» og «κεραία» er gjengitt «den minste bokstav» og «tøddel» – se egne noter. «Γένηται» kan oversettes «skjedd» eller «oppfylt»; «skjedd» ble valgt som det mer nøytrale alternativet.

«Ἀμήν» gjengis «Sannelig» som standard. «Ἰῶτα ἓν ἢ μία κεραία» er bokstavelig «én jota eller én tøddel» – oversettelsen utvider til «den minste bokstav eller en eneste tøddel» for å gjøre meningen tilgjengelig. «Παρέλθῃ» brukes to ganger i verset, noe som skaper en bevisst parallell mellom himmel og jords forgåelse og lovens bestandighet; den norske oversettelsen speiler dette med «forgår/forgå». «Γένηται» er oversatt «skjedd» fremfor «oppfylt» som et mer nøytralt alternativ.

«Οὐ μή» er den sterkeste formen for nektelse i koinégresk – en dobbel negasjon som uttrykker absolutt umulighet. Det understreker at ikke det minste av loven under noen omstendighet skal bli ugyldig. Denne emfatiske nektelsen er vanskelig å gjengi fullt ut på norsk, der «skal ikke» er det nærmeste.

Tekstkritisk er dette verset stabilt overlevert. Enkelte manuskripter har små variasjoner i ordstilling, men ingen vesentlige varianter påvirker meningsinnholdet. Den doble tidsbetingelsen (ἕως ἂν … ἕως ἂν) finnes konsistent i alle hovedvitner.

«Λύσῃ» er oversatt «opphever» – verbet kan bety «løse opp, bryte, oppheve». «Ἐλαχίστων» (minste) brukes to ganger i verset med ulik referanse: de minste budene og den minste i himmelriket. «Ποιήσῃ» (gjør) ble valgt fremfor «holder» for å gjenspeile det aktive aspektet i det greske verbet.

Uttrykket «kalles den minste i himmelriket» er teologisk tvetydig. Betyr det at vedkommende fortsatt er i himmelriket men med lavest rang, eller er det en eufemisme for utelukkelse? Noen fortolkere mener det første (med ulik grad av ære), mens andre (bl.a. Chrysostomos) tolker det som å bli ekskludert. Konteksten med vers 20 kan tyde på det siste.

«Λύσῃ» oversettes «opphever», som knytter tematisk an til «καταλῦσαι» i vers 17 (samme rot λύω). «Ἐλαχίστων» (minste) brukes i en bevisst dobbelthet – om de minste budene og om den minste i himmelriket. «Ποιήσῃ» er gjengitt «gjør» (ikke «holder»), som er nærmere det greske verbets aktive betydning. «Himmelriket» for «βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν» er den innarbeidede norske gjengivelsen av Matteus' karakteristiske uttrykk (som Markus og Lukas gjengir som «Guds rike»).

«Βασιλεία τῶν οὐρανῶν» (himmelriket) er et uttrykk som nesten utelukkende finnes hos Matteus (ca. 32 ganger). Det antas å gjenspeile en jødisk praksis med å unngå å bruke Guds navn direkte – «himlene» brukes som en omskrivning for Gud. De andre evangelistene bruker «Guds rike» (βασιλεία τοῦ θεοῦ), og innholdsmessig regnes uttrykkene som synonyme.

Verbet «λύσῃ» (løse opp) i vers 19 og «καταλῦσαι» (rive ned) i vers 17 deler roten «λύω». Dette skaper en sterk forbindelse: den som «løser opp» et bud, gjør i praksis det Jesus nettopp har sagt at han ikke er kommet for å gjøre – nemlig å «rive ned» loven.

«Λύσῃ» er oversatt «opphever», som knytter an til «καταλῦσαι» i vers 17 (samme rot λύω). «Ἐλαχίστων» brukes to ganger i en retorisk dobbelthet: om de minste budene og den minste i himmelriket. «Ποιήσῃ» er gjengitt «gjør» (ikke «holder») for å speile det aktive greske verbet. «Οὕτως τοὺς ἀνθρώπους» er gjengitt «menneskene dette» – en lett forenkling for flyt. «Himmelriket» for «βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν» er Matteus' karakteristiske uttrykk.

«Περισσεύσῃ ... πλεῖον» (overflødighet/mer enn) er gjengitt «langt overgår», som er en dynamisk oversettelse men fanger intensiteten i den doble komparativkonstruksjonen. «Γραμματέων» (skriftlærde) og «Φαρισαίων» (fariseere) er beholdt som kjente bibelske betegnelser.

Fariseerne var kjent for sin nøye overholdelse av loven og muntlig tradisjon. At Jesus krever en rettferdighet som «overgår» deres, ville ha vært sjokkerende for tilhørerne. Det peker mot en indre rettferdighet, ikke bare ytre lovoppfyllelse.

Den doble nektelsen «οὐ μή» etterfulgt av konjunktiv aorist er den sterkeste formen for nekting i gresk. Det uttrykker absolutt umulighet – ikke bare «dere vil ikke», men «det er på ingen måte mulig at dere kommer inn». Denne grammatiske konstruksjonen understreker alvorsgraden i Jesu utsagn.

«Βασιλείαν τῶν οὐρανῶν» (himmelriket) er et uttrykk særegent for Matteusevangeliet, der de andre evangeliene vanligvis bruker «Guds rike». Det gjenspeiler trolig jødisk tilbakeholdenhet med å bruke Guds navn direkte. Oversettelsen «himmelriket» er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon.

«Περισσεύσῃ ... πλεῖον» kombinerer et verb om overflod med en komparativ, noe som skaper en intens dobbel sammenligning. «Langt overgår» er en dynamisk gjengivelse som fanger denne intensiteten. Et mer ordrett alternativ ville vært «overflødigheten av deres rettferdighet overgår», men det er tungt på norsk. «Οὐ μὴ εἰσέλθητε» er den sterkeste greske nektelsesformen og gjengis med «skal dere aldri komme inn». «Γραμματέων» og «Φαρισαίων» er beholdt med de tradisjonelle norske termene «skriftlærde» og «fariseere».

«Λέγω γὰρ ὑμῖν» innleder med en høytidelig formel som understreker Jesu autoritet. «Γάρ» (for) knytter verset til det foregående (v. 17–19) som en oppsummerende konklusjon. Oversettelsen «For jeg sier dere» gjengir dette direkte. «Περισσεύσῃ ... πλεῖον» kombinerer et verb om overflod med komparativ, noe som skaper en dobbel forsterkende sammenligning – «langt overgår» er en dynamisk gjengivelse som fanger denne intensiteten. Et mer ordrett alternativ ville vært «overflødig mer enn», men det fungerer dårlig på norsk. «Οὐ μὴ εἰσέλθητε» bruker den sterkeste greske nektelsesformen (dobbel negasjon + konjunktiv aorist), gjengitt «skal dere aldri komme inn».

«Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη τοῖς ἀρχαίοις» innleder den første av seks antiteser (5:21–48). «Τοῖς ἀρχαίοις» er gjengitt «dem i gammel tid» for å vise at det refererer til forfedrene som mottok loven, ikke til «de eldre» generelt. «Οὐ φονεύσεις» siterer det femte/sjette bud (2 Mos 20:13). Den påfølgende setningen om domstol er en rabbinsk utleggelse av budet, ikke del av selve sitatet – derfor uten anførselstegn.

«Ἐρρέθη τοῖς ἀρχαίοις» kan forstås som «sagt til de gamle» (dativ av mottaker) eller «sagt av de gamle» (dativ av opphav). De fleste oversettelser velger «til» – altså Guds ord til forfedrene ved Sinai. Jesus kontrasterer ikke med Mose lov direkte, men med den tradisjonelle tolkningen.

«Φονεύσεις» (slå i hjel) refererer til det hebraiske «רָצַח» i 2 Mos 20:13, som spesifikt betegner ulovlig drap – ikke all form for å ta liv (som krig eller dødsstraff). Det greske verbet «φονεύω» er tilsvarende mer spesifikt enn det generelle «ἀποκτείνω». Norsk «slå i hjel» fanger denne betydningen godt.

Dette verset innleder den første av seks «antiteser» i Bergprekenen (5:21–48), der Jesus kontrasterer tradisjonell lovtolkning med sin egen autoritative utleggelse. Formelen «Dere har hørt … men jeg sier dere» er unik for Jesus og hevder en bemerkelsesverdig autoritet – han taler ikke som en skriftlærd som siterer andre autoriteter, men på egne vegne.

«Ὅτι» etter «Ἠκούσατε» innleder en indirekte tale-konstruksjon som på norsk gjengis naturlig med «det er sagt». Formelen «Dere har hørt det er sagt» fungerer som innledning til alle seks antitesene. Valget «dem i gammel tid» for «τοῖς ἀρχαίοις» ble gjort for å unngå at «de gamle» forstås som «eldre mennesker». Anførselstegnene rundt kun budet (ikke den rabbinske utlegningen) er et bevisst valg etter flere revisjoner.

«Ὅτι» etter «Ἠκούσατε» innleder indirekte tale som på norsk gjengis «det er sagt». Formelen «Dere har hørt det er sagt» fungerer som innledning til alle seks antitesene. «Τοῖς ἀρχαίοις» er gjengitt «dem i gammel tid» for å unngå at «de gamle» forstås som eldre mennesker. Anførselstegnene rundt kun budet (ikke den rabbinske utlegningen) er et bevisst valg etter flere revisjoner.

Oversettelsen «dem i gammel tid» for «τοῖς ἀρχαίοις» ble innført i revisjon 3 for å unngå at «de gamle» misforstås som eldre mennesker. Anførselstegnene er plassert kun rundt selve budet fra 2 Mos 20:13, mens den påfølgende setningen om domstol er en rabbinsk utlegning som ikke er del av det bibelske sitatet – dette ble avklart gjennom revisjon 2. «Ἔνοχος ἔσται τῇ κρίσει» er gjengitt «skal være skyldig for domstolen», der «κρίσις» her refererer til den lokale domstolen (i motsetning til «συνέδριον» i v. 22).

Formelen «Dere har hørt det er sagt» gjengir «Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη», der «ὅτι» innleder indirekte tale. «Τοῖς ἀρχαίοις» er oversatt «dem i gammel tid» for å unngå at «de gamle» misforstås som eldre mennesker. Anførselstegnene er bevisst plassert kun rundt budet fra 2 Mos 20:13, mens den påfølgende setningen om domstol er en rabbinsk utlegning og ikke del av det bibelske sitatet. «Ἔνοχος ἔσται τῇ κρίσει» er gjengitt «skal være skyldig for domstolen», der «κρίσις» refererer til den lokale domstolen – i motsetning til «συνέδριον» (Sanhedrin/Rådet) i v. 22.

«Ῥακά» er et arameisk uttrykk som betyr noe som «tomhode» eller «verdiløs». Det er beholdt i translitterert form for å markere fremmedspråklig opprinnelse og alvorlighetsgrad. «Μωρέ» (dåre) er et gresk ord som i bibelsk kontekst kan ha dypere mening enn bare «dum» – i GT kan det innebære gudløshet (jf. Sal 14:1). «Συνεδρίῳ» er gjengitt «Rådet», som refererer til Sanhedrin – den øverste jødiske domstolen. «Γέενναν τοῦ πυρός» er gjengitt «helvetes ild».

«Γέεννα» (Gehenna) kommer fra hebraisk «גֵּי הִנֹּם» (Ge-Hinnom, Hinnoms dal), en dal sør for Jerusalem som var forbundet med barnofring (2 Kong 23:10; Jer 7:31). I mellomtestamentlig tid ble den et symbol på Guds endelige dom og straff.

Verset viser en stigende alvorlighetsgrad: sinne → Raka (arameisk skjellsord) → dåre, med tilsvarende straff: lokal domstol → Sanhedrin → Gehennas ild. Noen forskere ser dette som retorisk hyperbel for å understreke at alle former for forakt er alvorlige i Guds øyne.

Noen håndskrifter utelater «αὐτοῦ» etter «τῷ ἀδελφῷ» i den første setningen (sinne mot broren). Utelatelsen finnes i viktige vitner som ℵ og B. NA28 markerer dette med en tekstvariasjon. Betydningsforskjellen er liten: med «αὐτοῦ» er det «sin bror», uten er det «en bror» mer generelt. Mange moderne oversettelser inkluderer «sin bror» for klarhetens skyld. Noen vitner legger også til «εἰκῇ» (uten grunn), noe som mildner utsagnet betraktelig – men dette anses som en sekundær tilføyelse.

Jesu ord i dette verset har vært sentralt i kristen etisk undervisning om at synd begynner i hjertet, ikke først i handlingen. Flere kirketradisjoner bruker dette i forbindelse med botens sakrament og samvittighetsransakelse.

Oversettelsen beholder «Raka» i translitterert form for å markere at det er et arameisk fremmedord i den greske teksten. «Μωρέ» er gjengitt «Din dåre!» – med tillagt «Din» for naturlig norsk tiltaleform, selv om det greske bare har vokativformen. «Rådet» for «συνεδρίῳ» er et kompromiss mellom det fremmedspråklige «Sanhedrin» og en full omskrivning. «Helvetes ild» for «γέενναν τοῦ πυρός» velger det tradisjonelle norske ordet «helvete» fremfor «Gehenna», noe som gjør teksten umiddelbart forståelig men mister den geografiske referansen.

«Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» – det emfatiske «ἐγώ» (jeg) er uvanlig sterkt; Jesus setter sin egen autoritet opp mot tradisjonen. Oversettelsen «Men jeg sier dere» gjengir kontrasten med «δέ» og den emfatiske formen godt. «Ὀργιζόμενος» (presens partisipp) antyder vedvarende sinne, ikke bare et øyeblikks raseri – «er sint» fanger dette rimelig godt. «Raka» er beholdt i translitterert form fra arameisk (ῥακά) for å markere det som et fremmedord med stigende alvor. «Μωρέ» i vokativ er gjengitt «Din dåre!» med tillagt «Din» for naturlig norsk tiltaleform. «Γέενναν τοῦ πυρός» er oversatt «helvetes ild» med det tradisjonelle norske «helvete» fremfor det mer presise «Gehenna», noe som gjør teksten tilgjengelig men mister den geografiske referansen til Hinnoms dal.

«Ὀργιζόμενος» er presens partisipp, noe som i gresk typisk uttrykker vedvarende eller pågående handling. Dette antyder at Jesus taler om et varig sinne eller nag, ikke bare et kort øyeblikks irritasjon. Distinksjonen mellom presens og aorist partisipp er viktig for tolkningen av hvor radikalt Jesu krav faktisk er.

«Ῥακά» (רֵיקָא) er et arameisk ord beslektet med hebraisk «רֵיק» (tom/verdiløs). Det vitner om at Jesus og hans tilhørere talte arameisk i dagliglivet. At Matteus beholder det arameiske ordet i sin greske tekst, gir et glimt av den opprinnelige språksituasjonen i Palestina.

«Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» gjengis «Men jeg sier dere» – det emfatiske pronomenet «ἐγώ» markerer Jesu unike autoritet. «Ὀργιζόμενος» (presens partisipp) antyder vedvarende sinne og er gjengitt «er sint». «Ῥακά» er beholdt i translitterert form fra arameisk for å markere fremmedordets kulturelle tyngde. «Μωρέ» i vokativ er gjengitt «Din dåre!» med tillagt «Din» for naturlig norsk tiltale. «Συνεδρίῳ» er gjengitt «Rådet» som kompromiss mellom «Sanhedrin» og en full forklaring. «Γέενναν τοῦ πυρός» er oversatt «helvetes ild» med det tradisjonelle norske «helvete» fremfor «Gehenna», noe som gir umiddelbar tilgjengelighet men mister den geografiske referansen til Hinnoms dal.

«Προσφέρῃς τὸ δῶρόν σου ἐπὶ τὸ θυσιαστήριον» er gjengitt «bærer din gave frem til alteret». «Μνησθῇς» (komme i hu) er et arkaisk men bibelsk uttrykk som er beholdt. «Ἔχει τι κατὰ σοῦ» er «har noe mot deg» – merk at det er broren som har noe mot deg, ikke omvendt. Originalen har «οὖν» (altså/så) som knytter verset til det foregående, men dette er utelatt i oversettelsen.

Verset forutsetter at tempelet i Jerusalem fortsatt sto og at offerpraksisen var aktiv. Dette plasserer Jesu undervisning i en konkret jødisk kontekst og viser at han talte til praktiserende jøder.

«Κἀκεῖ» er en krasis (sammentrekning) av «καὶ ἐκεῖ» (og der). Slike sammentrekninger er vanlige i koiné-gresk og gir teksten en naturlig flyt. «Μνησθῇς» (komme i hu) er aorist passiv konjunktiv av «μιμνῄσκομαι» – den passive formen antyder at erindringen kommer over en, snarere enn at man aktivt søker den.

«Οὖν» er gjengitt «Så» i begynnelsen av setningen, noe som knytter verset logisk til det foregående om sinne. «Kommer i hu» for «μνησθῇς» er et noe arkaisk uttrykk som likevel er gjenkjennelig i norsk bibeltradisjon og gir høytidelig klang. Et alternativ ville vært «husker» eller «kommer på». «Imot» er valgt fremfor «mot» i uttrykket «har noe imot deg», som er den mest naturlige norske formuleringen.

«Ἄφες» (la ligge/forlat) og «ὕπαγε» (gå) er begge imperativer. «Διαλλάγηθι» (forlik deg) er passiv imperativ aorist – forliket krever gjensidig handling. «Πρῶτον» (først) understreker prioriteringen: forlik før gudstjeneste. Oversettelsen «la da gaven ligge» og «gå først og forlik deg» gjengir dette godt.

At forsoning med medmennesker prioriteres over offerhandling, er en radikal uttalelse. Det speiler profetisk tradisjon: «Barmhjertighet vil jeg ha, ikke offer» (Hos 6:6, sitert av Jesus i Matt 9:13 og 12:7).

«Ἄφες» (la/la ligge) og «ὕπαγε» (gå) er korte, skarpe imperativer. «Διαλλάγηθι» (forlik deg) er aorist passiv imperativ – forliket er noe man lar skje, ikke bare ensidig handling. Oversettelsen «la da gaven ligge foran alteret og gå først og forlik deg» gjengir den greske imperativkjeden godt. «Πρῶτον» (først) markerer klart prioriteringen.

Den greske verbalformen «διαλλάγηθι» er passiv, ikke bare medium. Dette kan antyde at forsoning ikke er noe man ensidig gjennomfører, men noe man åpner seg for og lar skje. Roten «ἀλλάσσω» (å bytte/forandre) med prefikset «δια-» gir betydningen «å endre gjensidig» – en gjensidig forvandling av forholdet.

Ingen kjente håndskriftvarianter påvirker meningen i dette verset vesentlig. Teksten er stabil på tvers av de viktigste manuskriptvitnene.

Imperativkjeden «ἄφες … ὕπαγε … διαλλάγηθι … ἐλθὼν πρόσφερε» gjengis med fire handlinger: la ligge, gå, forlik deg, kom og bær frem. «Da» er lagt til for å forsterke den betingelseskonstruksjonen som startet i vers 23 (ἐὰν). «Først» for «πρῶτον» understreker prioriteringen tydelig. «Kom så tilbake og bær frem» er en god gjengivelse av «τότε ἐλθὼν πρόσφερε» – «τότε» (da/deretter) markerer at offerhandlingen kan gjenopptas først etter forliket.

«Ἴσθι εὐνοῶν» (vær velvillig/kom overens) er en perifrastisk imperativ som uttrykker en vedvarende holdning. «Τῷ ἀντιδίκῳ» (motparten, den som fører sak mot deg) er et juridisk begrep. Oversettelsen «skynd deg å komme overens» gjengir «ταχύ» (raskt) som «skynd deg», noe som er dynamisk og forståelig. «Ἐν τῇ ὁδῷ» (på veien) er gjengitt «på vei med ham» – det kan tolkes både bokstavelig (på vei til retten) og metaforisk (i dette livet).

Bildet er hentet fra jødisk-romersk rettspraksis. Partene i en sivil sak kunne møtes på vei til domstolen, og det var klokt å komme til enighet før saken ble avgjort, da dommeren kunne være strengere. «Ὑπηρέτῃ» (vakt/tjener) var den som utførte rettens beslutninger.

«Ἴσθι εὐνοῶν» er en perifrastisk konstruksjon (imperativ av εἰμί + presens partisipp) som gjengis «skynd deg å komme overens». Strengt tatt betyr det «vær velvillig innstilt», mens «ταχύ» (raskt) legger til hastigheten. Oversettelsen samler begge elementene i det dynamiske «skynd deg å komme overens». «Ἀντιδίκῳ» (motpart i rettssak) er gjengitt «motpart», som er presist og forståelig. «Μήποτε» innleder en advarsel om konsekvens.

NA28 har varianten «μετʼ αὐτοῦ ἐν τῇ ὁδῷ» (med ham på veien), mens noen vitner har rekkefølgen «ἐν τῇ ὁδῷ μετʼ αὐτοῦ». Forskjellen i mening er minimal, men det finnes også varianter der «σε παραδῷ» har ulike subjekter. Teksten følger hovedteksten i NA28.

Uttrykket «μήποτε» (for at ikke / så ikke) innleder en formålssetning med advarsel. Juridisk språkbruk gjennomsyrer hele verset – «ἀντίδικος» (motpart), «κριτής» (dommer), «ὑπηρέτης» (vakt/rettsbetjent), «φυλακή» (fengsel) – og tegner et bilde av en eskalerende rettsprosess.

Jesus bruker her et bilde fra hverdagens rettspraksis for å illustrere viktigheten av forsoning. Å ordne opp med sin motpart «på veien» – altså før man når domstolen – var et velkjent råd i antikken. Bildet kan også leses eskatologisk: «veien» er dette livet, og «dommeren» representerer Guds dom. I den sammenhengen er budskapet at forsoning bør skje nå, i dette livet, før det er for sent.

«Ἴσθι εὐνοῶν» er en perifrastisk imperativ (εἰμί + presens partisipp) som egentlig betyr «vær velvillig innstilt», mens «ταχύ» (raskt) legger til hastigheten. Oversettelsen samler begge elementene i det dynamiske «skynd deg å komme overens». «Ἀντιδίκῳ» (motpart i rettssak) gjengis presist som «motpart». «Μήποτε» (for at ikke / så ikke) innleder advarselen om konsekvens og er gjengitt «så ikke».

Gresk κοδράντης (kodrantēs) er en latinsk lånord fra quadrans, den minste romerske kobbermynten, verdt 1/64 av en denar. Oversettelsen 'til siste øre' bruker et norsk idiom som formidler den samme meningen: det aller minste beløp. Alternative oversettelser kunne vært 'den siste lille mynt' eller det mer bokstavelige 'den siste kvadrant'.

Uttrykket ἀμὴν λέγω σοι ('sannelig, jeg sier deg') er et høytidelig forsikringsuttrykk som Jesus bruker for å understreke alvoret i det han sier. Det hebraiske 'amen' betyr 'det er fast/pålitelig'. I motsetning til vanlig jødisk bruk der 'amen' kom som respons på andres ord, bruker Jesus det som innledning til sine egne.

Bildet av gjeldsfengselet reflekterer en reell praksis i den gresk-romerske verden der en skyldner kunne fengsles inntil gjelden var betalt, enten av den fengslede selv gjennom arbeid eller av familie og venner. Paradokset er at en som satt fengslet knapt kunne tjene penger – poenget er altså at man aldri ville komme ut.

«Κοδράντην» (kodrantēs) er et latinsk lånord i gresk, fra quadrans – den minste romerske kobbermynten. Oversettelsen «til siste øre» bruker et etablert norsk idiom som fanger meningen perfekt: det aller minste beløp. Alternativet «den siste lille mynt» ville vært mer bokstavelig, mens «kvadrant» ble vurdert men forkastet som for ukjent for moderne norske lesere. «Ἀμὴν λέγω σοι» gjengis med det høytidelige «Sannelig, jeg sier deg».

Jesus bruker her entall «σοι» (deg) i stedet for flertall, noe som gjør utsagnet mer personlig og direkte – som om han taler til den enkelte tilhører. Det er en retorisk grep som skjerper budskapet.

Uttrykket «οὐ μή» er den sterkeste formen for nektelse på gresk – en dobbel negasjon som uttrykker absolutt umulighet: 'Du skal på ingen måte komme ut.' Dette forsterker alvoret i Jesu advarsel.

I den jødiske konteksten var «amen» et ord man brukte som bekreftelse på noe en annen hadde sagt. Jesus bruker det unikt som innledning til sine egne utsagn, noe som understreker hans autoritative selvforståelse – han taler med en myndighet som overgår profetenes «Så sier Herren».

Den doble negasjonen «οὐ μή» med konjunktiv aorist (ἐξέλθῃς) uttrykker den sterkeste mulige nektelse på gresk: 'Du skal absolutt ikke komme ut.' Oversettelsen gjengir dette med det enklere 'Du skal ikke komme ut', som er naturlig norsk men mister noe av den emfatiske kraften. Et alternativ kunne vært 'Du skal på ingen måte komme ut derfra'. «Ἕως ἂν ἀποδῷς» (konjunktiv aorist) angir en betingelse som i konteksten fremstår nærmest uoppnåelig – poenget er at gjelden aldri kan betales fullt ut fra et gjeldsfengsel.

Oversettelsen gjengir Οὐ μοιχεύσεις med 'Du skal ikke bryte ekteskapet'. Det greske μοιχεύσεις er spesifikt 'å begå ekteskapsbrudd' (adultery), ikke generelt seksuell umoral. 'Bryte ekteskapet' er en god dynamisk gjengivelse som er klar og tydelig på norsk, selv om den er noe bredere enn det greske ordet.

Dette er et sitat fra 2 Mos 20,14 (det sjette/syvende bud avhengig av tellemåte). I den greske Septuaginta-versjonen lyder det identisk: Οὐ μοιχεύσεις.

Formelen «Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη» ('Dere har hørt det er sagt') innleder en ny antitese i Bergprekenen. Oversettelsen gjengir dette treffende uten å legge til «til de gamle» (som finnes i v. 21 men ikke her). Det greske «ἐρρέθη» er aorist passiv av λέγω og refererer til hva som ble sagt av Gud gjennom Skriften – den passive formen fungerer som et «guddommelig passiv» (passivum divinum).

Μοιχεύω (moicheuō) refererer spesifikt til seksuelt samkvem med en annen manns hustru, til forskjell fra det bredere πορνεία (porneia) som dekker seksuell umoral generelt. I GT-konteksten (2 Mos 20,14) er budet rettet mot handlingen som krenker ekteskapspakten. Verbet står her i futurum indikativ med nektende Οὐ, som i gresk lovspråk fungerer som et absolutt forbud.

I jødisk tradisjon ble budene ikke bare lest fra Skriften, men først og fremst hørt – i synagogen, i undervisning og i liturgisk sammenheng. «Dere har hørt» reflekterer denne muntlige tradisjonen. Jesu ord forutsetter at tilhørerne kjenner budene gjennom det de har hørt, ikke nødvendigvis gjennom egen lesning.

Denne antitesen er kortere enn den første (v. 21–26) og mangler tillegget «τοῖς ἀρχαίοις» ('til de gamle') som finnes i v. 21. Oversettelsen gjenspeiler dette korrekt ved å utelate det. Sitatet fra 2 Mos 20,14 / 5 Mos 5,18 gjengis identisk i Septuaginta: Οὐ μοιχεύσεις.

I katolsk og luthersk tradisjon regnes dette som det sjette bud, mens i reformert (kalvinistisk) tradisjon er det det syvende. Forskjellen skyldes ulike måter å nummerere de ti bud på, basert på hvordan det første og siste budet deles opp.

Oversettelsen gjengir «Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη» med «Dere har hørt det er sagt», og sitatet fra 2 Mos 20,14 / 5 Mos 5,18 er satt i enkle anførselstegn for konsistens med andre sitater i kapitlet (jf. versjonshistorikken). «Οὐ μοιχεύσεις» er gjengitt «Du skal ikke bryte ekteskapet» – en dynamisk oversettelse av det greske μοιχεύω, som spesifikt betyr å begå ekteskapsbrudd.

Uttrykket πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι αὐτήν er gjengitt 'med begjær etter henne'. Den greske konstruksjonen πρὸς τό + infinitiv uttrykker hensikt: 'for å begjære henne'. Oversettelsen 'med begjær' beskriver mer tilstanden enn hensikten, men er naturlig norsk. Et mer bokstavelig alternativ ville vært 'for å begjære henne', som tydeligere viser at det handler om en viljesrettet handling, ikke bare et ubevisst blikk.

Verbet ἐπιθυμέω ('begjære') er det samme som brukes i Septuagintas gjengivelse av det tiende bud (2 Mos 20,17): 'Du skal ikke begjære din nestes hustru.' Jesus knytter dermed det sjette og det tiende budet sammen og viser at ekteskapsbrudd begynner i hjertet.

Jesus sier ἤδη ἐμοίχευσεν αὐτὴν ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτοῦ – bokstavelig 'har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte'. Uttrykket αὐτήν ('henne') etter ἐμοίχευσεν er uvanlig; normalt tar μοιχεύω et objekt som angir den krenkede ektefellen, ikke lustobjektet. Dette understreker at den begjærte kvinnen også rammes.

Uttrykket «πᾶς ὁ βλέπων» ('enhver som ser') bruker presens partisipp, som kan antyde en vedvarende, intensjonell handling – ikke bare et flyktig blikk. Sammen med hensiktskonstruksjonen «πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι» forsterkes inntrykket av en viljestyrt handling. Oversettelsen «den som ser på en kvinne med begjær» fanger dette godt.

«Γυναῖκα» kan bety både 'kvinne' og 'kone/hustru'. I konteksten av ekteskapsbrudd (μοιχεύω) er det sannsynlig at det primært siktes til en gift kvinne, men Jesus ser ut til å utvide budet til å gjelde enhver kvinne. Denne tvetydigheten er bevart i oversettelsen 'en kvinne'.

Uttrykket «πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι αὐτήν» er en hensiktskonstruksjon (πρὸς τό + infinitiv) som egentlig betyr 'for å begjære henne', altså en viljesrettet handling. Oversettelsen «med begjær etter henne» beskriver mer tilstanden enn hensikten, men er naturlig norsk. «Πᾶς ὁ βλέπων» bruker presens partisipp som antyder en vedvarende, intensjonell handling.

Bergprekenens antiteser («Dere har hørt det er sagt ... men jeg sier dere») har vært gjenstand for intens teologisk debatt. Skjerper Jesus Moseloven (radikalisering), opphever han den (antinomisme), eller avdekker han dens opprinnelige intensjon (dypere mening)? Mainstreamtolkningen i de fleste tradisjoner er at Jesus avdekker lovens dypeste intensjon: at Gud alltid har vært opptatt av hjertets holdning, ikke bare ytre handlinger. Dette verset viser at synden begynner i viljen og hjertet, ikke først i den ytre handlingen.

Enkelte håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste vitnene. Noen vestlige tekstvitner utelater «ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτοῦ» ('i sitt hjerte'), men dette er svakt attestert og regnes som en forkorting. Hovedteksten i NA28 er godt støttet.

«Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» ('Men jeg sier dere') er Jesu autoritative motformel til «Dere har hørt det er sagt». Det emfatiske pronomenet ἐγώ er uvanlig på gresk (der verbet alene normalt er tilstrekkelig) og understreker Jesu personlige autoritet. Oversettelsen beholder dette godt med «Men jeg sier dere». «Ἤδη ἐμοίχευσεν» (aorist) er gjengitt «har allerede begått ekteskapsbrudd» – aoristformen markerer at handlingen i Guds øyne allerede er fullbyrdet i og med den begjærende viljen.

Oversettelsen gjengir «πᾶς ὁ βλέπων γυναῖκα πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι αὐτήν» som «Den som ser på en kvinne med begjær etter henne». Hensiktskonstruksjonen πρὸς τό + infinitiv betyr egentlig «for å begjære henne», men «med begjær» er valgt som mer naturlig norsk. Det emfatiske «ἐγὼ» i «Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» understreker Jesu autoritet og er beholdt med «Men jeg sier dere».

Gresk σκανδαλίζει σε er oversatt 'fører deg til fall'. Ordet σκανδαλίζω kommer fra σκάνδαλον, som opprinnelig betyr en felle-pinne eller snublestein. 'Fører til fall' er en god gjengivelse som fanger opp både snublings- og fristelsesaspektet. Andre alternativer kunne vært 'lokker deg til synd' eller 'blir en snare for deg'.

Γέεννα (gehenna) er oversatt med 'helvete'. Navnet stammer fra hebraisk גֵּי הִנֹּם (Ge-Hinnom), 'Hinnoms dal' sør for Jerusalem, der det ifølge tradisjonen hadde foregått barneoffer (2 Kong 23,10). I mellomtestamentlig jødisk litteratur ble Gehenna et bilde på Guds endelige straff.

Verbet «ἔξελε» (riv ut) er aorist imperativ av ἐξαιρέω, som beskriver en resoluttbestemt handling. Oversettelsen 'riv det ut og kast det fra deg' gjengir de to imperativene presist. 'Helvete' for γέεννα er en tolkende oversettelse; se historisk note. 'Det er bedre for deg' gjengir «συμφέρει σοι» (det er til din fordel/det gagner deg), noe som gir god norsk flyt.

Jesu bruk av hyperbolsk språk her – å rive ut et øye – er typisk for rabbinsk retorisk stil. Det er bred enighet blant kommentatorer om at dette ikke er ment bokstavelig, men er en kraftig metafor for å fjerne det som leder til synd. Det høyre øyet nevnes fordi det ble ansett som det mest verdifulle.

Oversettelsen gjengir «σκανδαλίζει σε» med «fører deg til fall», de to aorist-imperativene «ἔξελε» og «βάλε» med «riv det ut» og «kast det fra deg», og «συμφέρει σοι» med «det er bedre for deg». Γέεννα er gjengitt «helvete» – en tolkende oversettelse som formidler meningen for norske lesere, selv om det greske ordet er et egennavn (Gehenna). Et alternativ hadde vært å beholde «Gehenna» og forklare i fotnote.

Uttrykket «ἓν τῶν μελῶν σου» ('ett av dine lemmer') og «ὅλον τὸ σῶμά σου» ('hele din kropp') danner en bevisst kontrast mellom del og helhet. Denne retoriske figuren (a minore ad maius / fra det mindre til det større) understreker at et lite offer nå er å foretrekke fremfor total ødeleggelse senere. Ordet μέλος ('lem, kroppsdel') brukes i NT også av Paulus om menighetens lemmer (1 Kor 12,12ff), men her er det rent kroppslig.

Jesus nevner spesifikt «ὁ δεξιός» (det høyre) øyet. I jødisk og hellenistisk kultur ble den høyre siden ansett som den sterkere, edlere og mer verdifulle. Poenget er altså: selv det mest verdifulle bør ofres dersom det fører til fall. Dette hyperbolske språket er typisk for rabbinsk undervisningsstil.

Oversettelsen følger vers 29 med 'fører deg til fall' for σκανδαλίζει og 'ett av dine lemmer' for ἓν τῶν μελῶν σου. En liten forskjell er at vers 29 har 'kastes i helvete' (βληθῇ εἰς γέενναν) mens vers 30 har 'havner i helvete' (εἰς γέενναν ἀπέλθῃ – bokstavelig 'går bort til Gehenna'). Denne variasjonen gjenspeiler den greske teksten, som bruker forskjellige verb.

Noen håndskrifter (inkludert Codex Bezae) har βληθῇ εἰς γέενναν ('kastes i Gehenna') som i vers 29, mens de beste håndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus) har εἰς γέενναν ἀπέλθῃ ('går bort til Gehenna'). NA28/UBS5 følger den siste lesemåten.

Verbet i vers 30 er «ἔκκοψον» (hogg av), et annet verb enn i vers 29 («ἔξελε», riv ut), tilpasset konteksten med hånd i stedet for øye. Oversettelsen 'hogg den av' er presis. Forskjellen mellom 'havner i helvete' (v. 30) og 'kastes i helvete' (v. 29) gjenspeiler den greske tekstens variasjon mellom «ἀπέλθῃ» (gå bort) og «βληθῇ» (kastes). Denne distinksjonen er bevisst beholdt.

At høyre hånd spesifikt nevnes, kan ha sammenheng med at høyre side symboliserte styrke, ære og handlingskraft i den antikke verden. Å miste høyre hånd ville være et ekstremt offer – noe som understreker alvoret i Jesu budskap om å ta radikale grep mot synd.

Ἐρρέθη δέ er oversatt 'Det er også sagt', der δέ gjengis med 'også' for å markere overgangen. ἀποστάσιον ('skilsmissebrev') er et juridisk begrep. Oversettelsen 'skilsmissebrev' er en presis gjengivelse. 'Hustru' for γυναῖκα (som også kan bety 'kvinne') er riktig valg her i ekteskapskonteksten.

Jesus refererer til 5 Mos 24,1 om skilsmissebrevet (סֵפֶר כְּרִיתֻת). I jødisk tradisjon var det stor debatt mellom Rabbi Shammai-skolen (som bare tillot skilsmisse ved seksuell umoral) og Rabbi Hillel-skolen (som tillot det av nesten enhver grunn). Jesus stiller seg nærmere Shammai-tradisjonen her.

Formelen Ἐρρέθη ('det er sagt') er en passivform av λέγω og brukes av Jesus som en referanse til Torah-tekster. Denne 'guddommelige passiv' unngår å nevne Gud direkte som subjekt, i tråd med jødisk ærefrykt for Guds navn. Formelen innleder hvert av de seks kontrastparene i Bergprekenen (5,21.27.31.33.38.43).

παρεκτὸς λόγου πορνείας er gjengitt 'av annen grunn enn hor'. Det greske πορνεία har et bredere betydningsfelt enn 'hor' (μοιχεία) og kan omfatte ulike former for seksuell umoral. 'Hor' er valgt fordi det er det mest relevante i ekteskapskonteksten. Alternativet 'utroskap' kunne også fungert. λόγου (bokstavelig 'ord/sak') er gjengitt som 'grunn', noe som er naturlig norsk.

Denne såkalte 'unntaksklausulen' (παρεκτὸς λόγου πορνείας) finnes bare hos Matteus (her og i 19,9). Markus (10,11-12) og Lukas (16,18) har ingen slik klausul. Dette er en av de mest debatterte passasjene i kristen etikk. Noen tolker πορνεία som ekteskap innenfor forbudte slektskapsgrader, andre som utroskap, og atter andre som seksuell umoral generelt.

Verbet μοιχευθῆναι er passiv aorist infinitiv – bokstavelig 'bli gjort til ekteskapsbryter'. Oversettelsen 'gjør at hun bryter ekteskapet' er aktivisert for bedre norsk, men den greske passivformen antyder at kvinnen er et offer for mannens handlinger snarere enn en aktiv synder. Noen oversettelser gjengir det mer bokstavelig: 'volder at det blir begått hor mot henne'.

Strukturen ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν ('men jeg sier dere') er Jesu egen kontrastformel som stilles opp mot Ἐρρέθη ('det er sagt'). Det emfatiske pronomenet ἐγώ understreker Jesu personlige autoritet – han setter sin egen lære opp mot den tradisjonelle fortolkningen av Moseloven, noe som er bemerkelsesverdig i jødisk kontekst der ingen rabbi ville sette sin autoritet over Torah.

I en kultur der kvinner var økonomisk avhengige av ektemenn, ville skilsmisse uten gyldig grunn sette kvinnen i en svært sårbar posisjon. Hun ville i praksis bli tvunget til å gifte seg igjen for å overleve, og Jesu ord kan forstås som en beskyttelse av kvinnens rettigheter. Shammai-skolens strenge tolkning begrenset mannens rett til å skille seg, mens Hillel-skolen tillot det for nesten enhver grunn – også trivielle grunner som at hun brente maten.

Oversettelsen gjengir Οὐκ ἐπιορκήσεις som 'Du skal ikke sverge falskt' og ἀποδώσεις δὲ τῷ κυρίῳ τοὺς ὅρκους σου som 'men holde det du har sverget for Herren'. Det andre leddet utelater 'du skal' som stod i en tidligere versjon, noe som gir en lettere setning. Sitatet er ikke et direkte sitat fra GT men en sammenfatning av flere tekster (3 Mos 19,12; 4 Mos 30,3; 5 Mos 23,21-23).

ἐπιορκέω betyr spesifikt å sverge falskt eller bryte en ed, til forskjell fra ὀμνύω som er det nøytrale verbet for å sverge. τοῖς ἀρχαίοις ('til de gamle') viser at Jesus refererer til den muntlige tradisjonen som var overlevert fra forfedrene.

Oversettelsen gjengir Πάλιν ('igjen') med 'også' i uttrykket 'Dere har også hørt'. Πάλιν signaliserer at Jesus fortsetter en rekke eksempler, og 'også' fanger opp dette på naturlig norsk. Sitatet er ikke et direkte sitat fra GT men en sammenfatning av flere tekster (3 Mos 19,12; 4 Mos 30,3; 5 Mos 23,21–23). Andre ledd ('men holde det du har sverget for Herren') gjengir ἀποδώσεις δὲ τῷ κυρίῳ τοὺς ὅρκους σου, der ἀποδώσεις ('oppfylle/gi tilbake') er tolket som 'holde'.

I tekstvitner er det variasjon om verset lyder τοῖς ἀρχαίοις ('til de gamle') eller ikke. Noen manuskripter utelater dette, men det er medtatt i de fleste kritiske utgaver her i v. 33.

Πάλιν ('igjen') gjengis med 'også' i uttrykket 'Dere har også hørt', som signaliserer at Jesus fortsetter sin rekke av kontrastpar. Οὐκ ἐπιορκήσεις gjengis 'Du skal ikke sverge falskt', og ἀποδώσεις δὲ τῷ κυρίῳ τοὺς ὅρκους σου gjengis 'men holde det du har sverget for Herren', der ἀποδώσεις ('oppfylle/gi tilbake') tolkes som 'holde'. Sitatet er ikke et direkte GT-sitat men en sammenfatning av flere tekster (3 Mos 19,12; 4 Mos 30,3; 5 Mos 23,21–23).

Uttrykket 'til de gamle' (τοῖς ἀρχαίοις) kan tolkes både som 'til forfedrene' (dativ for indirekte objekt – det ble sagt til dem) og 'av de gamle' (dativ som agens). Majoriteten av kommentatorer forstår det som 'til forfedrene', altså at Gud talte til de gamle gjennom Moseloven.

μὴ ὀμόσαι ὅλως er oversatt 'Sverg overhodet ikke!' Utropstegnet markerer den radikale karakteren i Jesu bud. Himmelen som 'Guds trone' er et sitat/allusjon til Jes 66,1. Oversettelsen deler verset naturlig med utropstegn og punktum for å skape rytme og tydelighet.

Jesu forbud mot å sverge har blitt tolket svært ulikt i kristen tradisjon. Noen grupper (kvekere, mennonitter, visse anabaptister) tar det bokstavelig og nekter å avlegge enhver form for ed, også i rettssalen. Andre tradisjoner (luthersk, reformert, katolsk) forstår det som et forbud mot unødvendig og lettsindig edsavleggelse, ikke mot juridiske eder.

I den greske teksten innleder μήτε ('hverken') en rekke med fire ting man ikke skal sverge ved (himmelen, jorden, Jerusalem, sitt eget hode – v. 34–36). Denne listestrukturen er typisk for Jesu retoriske stil i Bergprekenen.

μὴ ὀμόσαι ὅλως er gjengitt 'Sverg overhodet ikke!' med utropstegn for å markere det radikale i Jesu påbud. θρόνος ἐστὶν τοῦ θεοῦ ('er Guds trone') alluderer til Jes 66,1. Oversettelsen deler verset med utropstegn etter det generelle forbudet, deretter punktum etter den første begrunnelsen, noe som skaper klar rytme.

Oversettelsen gjengir ὑποπόδιον τῶν ποδῶν αὐτοῦ med 'hans fotskammel', som er en idiomatisk og forståelig gjengivelse av metaforen. Jerusalem som 'den store kongens by' alluderer til Sal 48,3. Hvert ledd følger samme mønster: 'Ikke ved X, for…' – en bevisst parallellstruktur som speiler den greske teksten.

Hele argumentasjonen i v. 34-36 bygger på at alt man kunne sverge ved – himmelen, jorden, Jerusalem, sitt eget hode – tilhører Gud, ikke mennesket. Derfor har mennesket ingen rett til å binde seg med ed ved noe av dette.

ὑποπόδιόν ἐστιν τῶν ποδῶν αὐτοῦ er gjengitt 'hans fotskammel'. Uttrykket alluderer til Jes 66,1. πόλις τοῦ μεγάλου βασιλέως ('den store kongens by') gjengir Sal 48,3 og er beholdt som et stående uttrykk. 'Den store kongen' refererer til Gud. Parallellstrukturen 'Ikke ved X, for…' er bevisst opprettholdt for å speile det greske μήτε-mønsteret.

'Den store kongen' (τοῦ μεγάλου βασιλέως) er en tittel for Gud som kjennes fra Sal 48,3 (47,3 LXX). I konteksten understreker Jesus at Jerusalem tilhører Gud, ikke mennesket, og derfor ikke kan brukes som garantist for eder.

Oversettelsen bruker imperativ 'Sverg heller ikke' for μήτε … ὀμόσῃς, i tråd med imperativbruken i vers 34-35. μίαν τρίχα λευκὴν ποιῆσαι ἢ μέλαιναν ('gjøre ett hår hvitt eller svart') er gjengitt 'gjøre ett eneste hår hvitt eller svart', der 'eneste' (som ikke står i grunnteksten) forsterker poenget. Dette er en naturlig forsterkning på norsk.

μήτε ἐν τῇ κεφαλῇ σου ὀμόσῃς er gjengitt 'Sverg heller ikke ved ditt hode', med imperativ for å matche stilen i v. 34–35. Tillegget 'eneste' (μίαν gjengitt som 'ett eneste') er en naturlig norsk forsterkning som tydeliggjør poenget uten å endre meningen.

Overgangen fra konjunktiv ὀμόσῃς i v. 36 til infinitiv ὀμόσαι i v. 34 reflekterer en stilistisk variasjon i den greske teksten, men begge fungerer som forbud. Uttrykket μίαν τρίχα λευκὴν ποιῆσαι ἢ μέλαιναν bruker fargekontrasten hvitt/svart som eksempel på noe helt elementært mennesket ikke har makt over.

Gresk ναὶ ναί, οὒ οὔ er oversatt 'ja være ja, og … nei være nei'. Det er debatt om dette betyr 'la deres ja være [et enkelt] ja' (altså: vær ærlige) eller 'la deres ja-ja [dvs. ed] og nei-nei bare være et enkelt ja eller nei' (altså: unngå forsikringer). Oversettelsen følger den første tolkningen. τοῦ πονηροῦ kan bety 'det onde' (nøytrum) eller 'den onde' (maskulinum, dvs. Satan); 'det onde' er valgt.

Jakob 5,12 har en nesten identisk formulering: 'La deres ja være ja og deres nei være nei, for at dere ikke skal falle under dom.' Dette tyder på at Jesu ord var godt kjent i urkirken.

ναὶ ναί, οὒ οὔ er gjengitt 'ja være ja, og … nei være nei'. Uttrykket kan tolkes som (1) 'la et enkelt ja være nok' – dvs. vær ærlig uten tilleggsed, eller (2) en dobling som i seg selv fungerer som en mildere form for ed. Oversettelsen følger tolkning (1). τοῦ πονηροῦ kan grammatisk være nøytrum ('det onde') eller maskulinum ('den onde', dvs. djevelen); oversettelsen velger 'det onde'.

Formuleringen i dette verset har en sterk parallell i Jakob 5,12, noe som tyder på at ordene var godt kjent og videreført i den tidlige kirken. Kvekere og mennonitter har historisk sett praktisert dette budet bokstavelig og nektet å avlegge eder i rettssaler.

Diskusjonen om τοῦ πονηροῦ er teologisk viktig: hvis det er maskulinum, knytter Jesus edsavleggelse direkte til Satan som kilde; hvis det er nøytrum, er poenget mer allment at alt utover enkel ærlighet hører til i sfæren av det onde. Kirkefedre som Augustin og Chrysostomos tolket det ulikt. Den nøytrale lesningen 'det onde' lar begge tolkninger stå åpne.

Oversettelsen 'Øye for øye og tann for tann' er den etablerte norske gjengivelsen av lex talionis. ἀντί betyr 'i stedet for' eller 'som erstatning for'. Sitatet gjengir 2 Mos 21,24 / 3 Mos 24,20 / 5 Mos 19,21.

Lex talionis ('gjengjeldelsens lov') var i sin opprinnelige kontekst ment som en begrensning av hevn – straffen skulle ikke overskride forbrytelsen. Den var et rettferdighetsprinsipp, ikke en oppfordring til hevn. I rabbinsk tradisjon ble den i praksis forstått som et krav om økonomisk kompensasjon, ikke bokstavelig lemlestelse.

Ὀφθαλμὸν ἀντὶ ὀφθαλμοῦ καὶ ὀδόντα ἀντὶ ὀδόντος er gjengitt med den veletablerte formuleringen 'Øye for øye og tann for tann'. ἀντί betyr 'i stedet for / som motytelse til'. Anførselstegnene markerer at dette er et sitat fra loven (2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21).

Innledningsformelen Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη ('Dere har hørt det er sagt') er gjengitt uten det mellomliggende 'at' (ὅτι), noe som gir en smidigere norsk setning. Formuleringen er konsistent med de øvrige antitesene i kapitlet (v. 21, 27, 33, 43). Det passive ἐρρέθη ('det ble sagt') peker tilbake på Guds tale gjennom Moseloven, ikke bare på menneskelig tradisjon.

Innledningsformelen Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη gjengis 'Dere har hørt det er sagt', uten konjunksjonen 'at' for ὅτι, noe som gir en smidigere norsk formulering. Det passive ἐρρέθη ('det ble sagt') peker tilbake på Guds tale gjennom Moseloven. Sitatet 'Øye for øye og tann for tann' er den veletablerte norske gjengivelsen av lex talionis. ἀντί betyr 'i stedet for / som motytelse til'. Sitatene er fra 2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21. Anførselstegnene markerer at dette er et direkte sitat fra loven, konsistent med de øvrige antitesene i kapitlet.

Lex talionis ('gjengjeldelsens lov') finnes i 2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21. Prinsippet var opprinnelig ment som en begrensning av hevn – straffen skulle stå i forhold til forbrytelsen, ikke overskride den. I rabbinsk tradisjon (Bava Kamma 83b-84a) ble bestemmelsen i praksis forstått som et krav om økonomisk kompensasjon snarere enn bokstavelig fysisk gjengjeldelse.

μὴ ἀντιστῆναι τῷ πονηρῷ er oversatt 'Sett dere ikke til motverge mot den som er ond'. 'Motverge' er et godt norsk ord som fanger opp ἀντιστῆναι ('stå imot'). ῥαπίζει εἰς τὴν δεξιὰν σιαγόνα ('slår på høyre kinn') er en detalj med mulig symbolsk betydning. Oversettelsen 'Om noen slår deg' gjengir ὅστις σε ῥαπίζει – presens indikativ, gjengitt som en generell situasjon.

Et slag på høyre kinn med høyre hånd (som var det normale) ville kreve et bakhendt slag, noe som i antikken ble ansett som en spesielt ydmykende fornærmelse. I Misjna (Bava Kamma 8,6) straffes et bakhendt slag med dobbelt bot sammenlignet med et vanlig slag.

τῷ πονηρῷ i v. 39a kan grammatisk være maskulinum ('den onde personen') eller nøytrum ('det onde'). Oversettelsen har valgt 'den som er ond', altså en omskrivning av maskulinum-tolkningen. Versjonshistorikken viser at 'den onde' ble endret til 'den som er ond' for å unngå forveksling med Satan.

μὴ ἀντιστῆναι τῷ πονηρῷ er gjengitt 'Sett dere ikke til motverge mot den som er ond'. ῥαπίζει ('slår') er presens indikativ og gjengis som en generell situasjon med 'Om noen slår deg'. 'Høyre kinn' (τὴν δεξιὰν σιαγόνα) er beholdt fordi detaljen har symbolsk betydning. 'Vend også det andre til' gjengir στρέψον αὐτῷ καὶ τὴν ἄλλην.

Jesu ord her har vært gjenstand for ulike teologiske tolkninger gjennom historien. Noen ser dem som bokstavelig pasifisme, andre som et kall til radikal ikke-gjengjeldelse uten å utelukke enhver form for selvforsvar. Tolstoj og den anabaptistiske tradisjonen har forstått verset som absolutt voldsforbud, mens Augustin og luthersk tradisjon har skilt mellom den personlige holdningen (som verset handler om) og samfunnets behov for orden og rettshåndhevelse.

ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν er gjengitt 'Men jeg sier dere'. Det emfatiske ἐγώ ('jeg') understreker Jesu autoritet i kontrast til det som 'er sagt' (ἐρρέθη). Oversettelsen lar konteksten bære denne vekten uten å tilføye et ekstra 'jeg' (som 'Men jeg, jeg sier dere'). 'Sett dere ikke til motverge' gjengir μὴ ἀντιστῆναι med en norsk idiomatisk formulering som fanger opp den aktive motstanden i verbet.

Et slag på høyre kinn med høyre hånd ville normalt kreve et bakhendt slag, noe som i antikken ble ansett som en spesielt ydmykende fornærmelse. I Misjna (Bava Kamma 8,6) straffes et bakhendt slag med dobbelt bot sammenlignet med et vanlig slag. Jesu poeng synes å handle om å tåle ydmykelse uten å gjengjelde.

τῷ πονηρῷ kan grammatisk være maskulinum ('den onde personen') eller nøytrum ('det onde'). Konteksten med de konkrete eksemplene som følger (noen som slår, noen som saksøker, noen som tvinger til tjeneste) taler for maskulinum-tolkningen. Verbet ἀντιστῆναι ('stå imot') brukes også i Jak 4,7 og 1 Pet 5,9 om å stå djevelen imot, men her er konteksten mellommenneskelig.

Jesu ord har vært tolket ulikt gjennom kirkens historie. Tolstoj og den anabaptistiske tradisjonen har forstått det som et absolutt voldsforbud. Augustin og luthersk tradisjon har skilt mellom den personlige holdningen (som verset handler om) og samfunnets behov for orden og rettshåndhevelse (toregimentslæren). Jesu poeng er radikal ikke-gjengjeldelse – å bryte spiralen av vold og ydmykelse.

χιτών ('kjortel') var det indre klesplagg, mens ἱμάτιον ('kappe') var det ytre, mer verdifulle plagget som også ble brukt som teppe om natten. Oversettelsen bruker 'kjortelen' og 'kappen', som bevarer distinksjonen. I jødisk lov (2 Mos 22,26-27) kunne man ikke beholde en persons kappe over natten som pant, noe som gjør Jesu ord ekstra radikale.

Konteksten er en rettssak (κριθῆναι). Ifølge jødisk lov kunne en kreditor kreve skyldnerens indre klesplagg (χιτών), men ikke kappen (ἱμάτιον), som var uunnværlig. Jesus oppfordrer til å gi mer enn det loven krever – til og med det man har rett til å beholde.

χιτών ('kjortel') var det indre klesplagget, mens ἱμάτιον ('kappe') var det ytre og mer verdifulle. Oversettelsen bevarer denne distinksjonen med 'kjortelen' og 'kappen'. κριθῆναι ('føre sak') viser at konteksten er juridisk. 'La ham også få kappen' gjengir ἄφες αὐτῷ καὶ τὸ ἱμάτιον, der ἄφες har en nyanserik betydning – både 'la/tillat' og 'gi fra deg'.

τῷ θέλοντί σοι κριθῆναι er gjengitt 'Om noen vil føre sak mot deg'. Det greske uttrykket bruker partisipp av θέλω ('den som vil') pluss infinitiv κριθῆναι ('å bringe til doms'), som oversettelsen naturlig gjengir med 'føre sak'. ἄφες ('la/slipp/gi fra deg') er gjengitt med 'la ham også få', som kommuniserer frivillig overgivelse av rettigheter.

Ifølge jødisk lov (2 Mos 22,26-27; 5 Mos 24,12-13) kunne en kreditor ikke beholde en persons kappe (ἱμάτιον) over natten som pant, fordi den var uunnværlig som teppe. Konteksten er en rettssak der noen krever kjortelen (det indre plagget). Jesu poeng er å gi frivillig mer enn det motparten rettmessig kan kreve – selv det man har lovbeskyttet rett til å beholde.

ἀγγαρεύσει er oversatt 'tvinger deg til å gå'. Verbet ἀγγαρεύω er et persisk lånord som betyr å rekvirere til tjeneste. Samme verb brukes om Simon fra Kyrene som ble tvunget til å bære Jesu kors (Matt 27,32). 'Mil' gjengir μίλιον, en romersk mil (ca. 1,5 km).

Romerske soldater hadde rett til å tvinge sivilbefolkningen til å bære utstyr eller yte tjenester over en viss distanse (angaria). En romersk mil (mille passuum = tusen dobbeltskritt) var ca. 1,48 km. Denne praksisen var dypt forhatt i den jødiske befolkningen.

Det greske verbet ἀγγαρεύω kommer fra persisk og har sin opprinnelse i det persiske postvesenet der kurerer kunne rekvirere hester og tjenester fra lokalbefolkningen. Ordet gikk over i gresk og ble brukt om enhver form for tvangsrekvirering, særlig den romerske praksisen der soldater kunne tvinge sivile til å bære utstyr.

Den nåværende oversettelsen gjengir originalen tett og naturlig. ὅστις σε ἀγγαρεύσει er oversatt 'om noen tvinger deg til å gå', der det greske verbet ἀγγαρεύω beskriver tvangsrekvirering. μίλιον ἕν og δύο er gjengitt 'én mil' og 'to', og den enkle numeriske kontrasten er bevart. Ordstillingen 'gå to med ham' speiler ὕπαγε μετʼ αὐτοῦ δύο, der imperativet ὕπαγε ('gå') kommer først. Alternativt kunne man formulert 'gå med ham to mil', men den valgte ordstillingen er mer slagkraftig.

Jesu oppfordring om å gå den ekstra milen er blitt et velkjent uttrykk langt utenfor kirkelig sammenheng. I Bergprekenens kontekst handler det om å møte undertrykkelse med en overraskende, frivillig generøsitet som sprenger rammene for hva som er påkrevd.

ὕπαγε μετʼ αὐτοῦ δύο er gjengitt 'gå to med ham'. Imperativet ὕπαγε ('gå') er plassert først i den norske setningen for å gjenspeile originalens ordstilling og slagkraft. Tallet δύο ('to') står uten substantiv i originalen – det underforstås at det dreier seg om mil, og oversettelsen lar dette være implisitt på samme måte.

Verset har to deler: τῷ αἰτοῦντί σε δός ('gi til den som ber deg') og τὸν θέλοντα ἀπὸ σοῦ δανίσασθαι μὴ ἀποστραφῇς ('vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg'). Oversettelsen er tett på originalen og flyter godt. δανίσασθαι er middelform av δανείζω og betyr spesifikt 'å låne' (fra långiverens perspektiv: 'låne ut').

I jødisk lovtradisjon var det en plikt å låne til trengende (5 Mos 15,7-11), og det var forbud mot å ta rente fra medisraelitter (2 Mos 22,24; 3 Mos 25,35-37). Verset kan sees i sammenheng med denne tradisjonen, der Jesus skjerper kravet til gavmildhet.

Verbet δός er aorist imperativ av δίδωμι, som gir en direkte og umiddelbar tone: 'gi!' Oversettelsen gjengir dette naturlig med 'Gi til den som ber deg'. μὴ ἀποστραφῇς (aorist konjunktiv passiv av ἀποστρέφω) er oversatt 'vend deg ikke bort fra', som er en nær og idiomatisk gjengivelse av det greske uttrykket. Alternativt kunne man skrevet 'ikke avvis den som vil låne av deg', men den valgte formuleringen bevarer det fysiske bildet i det greske verbet.

δός er aorist imperativ av δίδωμι og gir en direkte, umiddelbar tone: 'gi!' μὴ ἀποστραφῇς er oversatt 'vend deg ikke bort fra', som bevarer det fysiske bildet i det greske verbet ἀποστρέφω. Et alternativ kunne vært 'ikke avvis den som vil låne av deg', men den valgte formuleringen er mer billedrik.

Oversettelsen følger den greske setningsstrukturen tett. δός (aorist imperativ av δίδωμι) gjengis med det direkte 'Gi'. μὴ ἀποστραφῇς bevarer det fysiske bildet 'vend deg ikke bort fra'. δανίσασθαι (medium infinitiv av δανείζω) er oversatt 'låne av deg', der mediumformen indikerer at det er den andre parten som ønsker å låne – oversettelsen formidler dette perspektivet klart.

Forbudet mot å ta rente av medisraelitter (2 Mos 22,24; 3 Mos 25,35–37) og plikten til å låne til trengende (5 Mos 15,7–11) danner bakgrunnen for dette verset. I det sabbatiske sjuårs-systemet skulle gjeld slettes hvert sjuende år, noe som kunne friste långivere til å nekte lån når sabbatsåret nærmet seg – nettopp dette advarer 5 Mos 15,9 mot.

Oversettelsen gjengir sitatet presist. 'Du skal elske din neste' er fra 3 Mos 19,18, mens 'hate din fiende' ikke finnes ordrett i GT. Valget 'at det er sagt' (med 'at') ble innført i en revisjon for grammatisk korrekthet; de andre tilsvarende versene i kapitlet mangler 'at', noe som skaper en liten inkonsistens.

'Hate din fiende' finnes ikke som direkte bud i GT, men kan reflektere en populær tolkning eller praksis i visse jødiske miljøer. Qumran-tekster (1QS 1,9-10) oppfordrer til å 'elske alle lysets sønner … og hate alle mørkets sønner', noe som kan belyse bakgrunnen for denne formuleringen.

Oversettelsen gjengir ὅτι etter Ἠκούσατε uten 'at', i tråd med de øvrige parallellversene i kapitlet (v. 27, 33, 38). Denne konsistensen ble bevisst valgt etter flere revisjoner. Sitatet fra 3 Mos 19,18 ('Du skal elske din neste') gjengis presist. 'Hate din fiende' finnes ikke som direkte GT-bud, men Matteus fremstiller det som en utbredt tolkning Jesus korrigerer.

Oversettelsen gjengir Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη uten 'at' etter 'hørt', i tråd med de øvrige parallellversene i kapitlet (v. 27, 33, 38). Denne konsistensen ble bevisst valgt etter flere revisjoner. 'Du skal elske din neste' siterer 3 Mos 19,18, mens 'hate din fiende' ikke finnes ordrett i GT men fremstilles som en utbredt tolkning Jesus korrigerer.

Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη gjengis 'Dere har hørt det er sagt' uten eksplisitt 'at', konsistent med parallellversene i kapitlet (v. 27, 33, 38). Denne konsistensen ble bevisst valgt etter flere revisjoner. Ἀγαπήσεις τὸν πλησίον σου siterer 3 Mos 19,18, og μισήσεις τὸν ἐχθρόν σου finnes ikke ordrett i GT men fremstilles som en utbredt tolkning som Jesus korrigerer.

Kontrasten mellom ἀγαπήσεις ('du skal elske') og μισήσεις ('du skal hate') bruker begge futurum indikativ med imperativisk betydning, en vanlig konstruksjon i lovtekster i Septuaginta. Denne formen speiler hebraisk lovspråk der yiqtol-former brukes for påbud.

I Septuaginta brukes futurum indikativ (ἀγαπήσεις, μισήσεις) med imperativisk kraft, en konstruksjon som speiler hebraisk yiqtol-form i lovtekster. Kontrasten mellom de to verbene er retorisk skarp: det ene budet er bibelsk (3 Mos 19,18), det andre er en utbredt tolkning Jesus avviser.

Qumran-samfunnets sektregel (1QS 1,9–10) inneholder formuleringen «elske alle lysets sønner … og hate alle mørkets sønner», noe som viser at tanken om å hate sine fiender var levende i deler av samtidas jødedom. Det er omdiskutert om Jesus sikter til slike grupperinger spesielt, eller til en mer allmenn folkelig tolkning av Moseloven.

Verset brukes liturgisk som innledning til Jesu radikale fiendekjærlighetsbud (v. 44–48) og leses i flere kirketradisjoner som evangelietekst i forbindelse med søndager etter pinse / treenighetstiden, ofte i sammenheng med temaer om kristen etikk og nestekjærlighet.

Oversettelsen bruker 'Elsk fiendene deres' for ἀγαπᾶτε τοὺς ἐχθροὺς ὑμῶν med etterstilt eiendomspronomen, som ble valgt i en revisjon som mer naturlig norsk. Noen håndskrifter utvider verset med 'velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere' (jf. Luk 6,27-28), men dette mangler i de beste håndskriftene.

Mange håndskrifter (inkludert Codex D, Bysantinske teksten, og Textus Receptus) har en lengre versjon med tilleggene εὐλογεῖτε τοὺς καταρωμένους ὑμᾶς, καλῶς ποιεῖτε τοῖς μισοῦσιν ὑμᾶς og ἐπηρεαζόντων ὑμᾶς καί. Disse mangler i de eldste og beste håndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus) og er sannsynligvis harmonisert fra Luk 6,27-28.

ἀγαπᾶτε bruker her det greske verbet ἀγαπάω, som i NT betegner en viljestyrt, uselvisk kjærlighet – ikke en følelsesmessig tilknytning. Imperativformen viser at dette er en befaling, ikke en oppfordring til en bestemt følelse. Dette skiller seg fra φιλέω, som mer betegner vennskap og hengivenhet.

ἐγὼ δέ ('men jeg') understreker kontrasten med det foregående og Jesu autoritative myndighet. Oversettelsen 'Men jeg sier dere' gjengir dette godt. ἀγαπᾶτε er presens imperativ, som antyder en vedvarende, habituell handling – 'fortsett å elske'. 'Elsk fiendene deres' med etterstilt pronomen ble valgt som mer naturlig moderne norsk. προσεύχεσθε ὑπέρ ('be for') er direkte gjengitt.

ἐγὼ δέ ('men jeg') markerer en sterk kontrast med den foregående tradisjonen og understreker Jesu unike autoritet – han stiller sin egen lære opp mot det som 'er sagt'. ἀγαπᾶτε er presens imperativ, som antyder vedvarende handling: 'fortsett å elske'. 'Elsk fiendene deres' med etterstilt pronomen ble valgt som mer naturlig moderne norsk. προσεύχεσθε ὑπέρ er direkte gjengitt 'be for'.

Det emfatiske ἐγώ ('jeg') i ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν er bemerkelsesverdig. Mens rabbinere typisk henviste til andre autoriteter ('Rabbi N.N. sier …'), taler Jesus med egen myndighet. Dette mønsteret gjentas gjennom hele Bergprekenen og utgjør et sentralt kristologisk poeng hos Matteus.

ὅπως γένησθε υἱοί er oversatt 'Da kan dere være barn av'. ὅπως med konjunktiv uttrykker hensikt ('for at/slik at'), men 'Da kan dere' ble valgt i en revisjon som mer idiomatisk norsk. υἱοί ('sønner') er gjengitt med det kjønnsnøytrale 'barn', som er naturlig norsk og inkluderende. 'Deres Far i himmelen' gjengir τοῦ πατρὸς ὑμῶν τοῦ ἐν οὐρανοῖς, der flertallet οὐρανοῖς er gjengitt med entall.

Uttrykket υἱοὶ τοῦ πατρός ('sønner av Faderen') er en semittisme som betyr 'de som ligner på/har karakter av'. Å være 'Guds sønner/barn' betyr her å handle som Gud handler – med kjærlighet mot alle. Det er ikke en ontologisk utsagn om guddommelighet, men en etisk oppfordring.

Bildet av at Gud lar solen skinne og regnet falle over onde og gode har paralleller i rabbinsk litteratur. I Talmud (Ta'anit 7a) sammenlignes regn med en velsignelse som gis til alle. I den stoiske filosofien fantes et lignende argument om guddommelig forsyn som omfatter alle mennesker.

Ordparet πονηρούς/ἀγαθούς ('onde/gode') og δικαίους/ἀδίκους ('rettferdige/urettferdige') skaper en bevisst kiastisk struktur: sol over onde og gode, regn over rettferdige og urettferdige. Rekkefølgen (negative først ved sol, positive først ved regn) understreker poenget om universell nåde ved å variere mønsteret.

ὅπως γένησθε er oversatt 'Da kan dere være' i stedet for det mer bokstavelige 'for at dere skal bli'. Denne løsningen er mer idiomatisk på norsk og gjenspeiler hensiktsbetydningen i konteksten. υἱοί ('sønner') er gjengitt med det kjønnsnøytrale 'barn', som er standard i norske bibeloversettelser og gjenspeiler at den semittiske bruken av 'sønner' ikke primært handler om kjønn. 'Deres Far' med foranstilt pronomen beholdes her fordi 'Faren deres' kan virke uærbødig i denne konteksten.

Verbet ἀνατέλλει ('lar gå opp') brukes her transitivt med Gud som subjekt – Gud er den som aktivt styrer solen. Tilsvarende er βρέχει ('lar det regne') upersonlig men med Gud som underforstått agens. Begge verbene uttrykker Guds aktive forsyn over hele skapningen.

Det greske τίνα μισθόν er oversatt «hva slags lønn» for å gjenspeile det retoriske spørsmålets karakter – det spørres ikke etter en bestemt lønn, men etter hva slags lønn man kan forvente seg. Alternativt kunne man oversatt «hvilken lønn». Ordet γάρ ('for') i begynnelsen knytter verset kausalt til Jesu foregående bud om å elske sine fiender (v. 44–45). «Tollerne» gjengir τελῶναι, som også kunne oversettes «skatteoppkrevere».

Τελῶναι (tollere/skatteoppkrevere) var jøder som krevde inn skatt og toll på vegne av den romerske okkupasjonsmakten. De ble foraktet både som kollaboratører og fordi de ofte beriket seg selv ved å kreve mer enn de hadde rett til. At Jesus bruker dem som eksempel, viser at selv de mest foraktede i samfunnet viser kjærlighet mot dem som elsker dem tilbake.

Oversettelsen 'hva slags lønn' for τίνα μισθόν fanger det retoriske spørsmålets karakter. γάρ ('for') er gjengitt med 'For' i begynnelsen, som tydeliggjør den kausale koblingen til de foregående versene. τὸ αὐτό ('det samme') er direkte gjengitt. 'Tollerne' for τελῶναι er et godt norsk valg som umiddelbart kommuniserer rollen.

Det retoriske spørsmålet οὐχί … ποιοῦσιν forventer et bekreftende svar ('jo, selvfølgelig'). Partikkelen οὐχί er en forsterket form av οὐ og signaliserer at svaret er åpenbart.

Det greske ἀδελφούς betyr bokstavelig 'brødre', men oversettes her med det kjønnsnøytrale 'søsknene' for å fange det inkluderende poenget: det handler om ens egen gruppe, ens nærmeste. «Hva stort» gjengir τί περισσόν, der περισσόν betyr 'ekstraordinært, utover det vanlige'. Noen oversettelser har «hva mer» eller «hva annerledes». «Hedningene» gjengir ἐθνικοί, som refererer til ikke-jøder – folk utenfor paktsfellesskapet.

Noen håndskrifter har τελῶναι ('tollere') i stedet for ἐθνικοί ('hedninger') i dette verset, sannsynligvis harmonisert med v. 46. Den best bevarte lesemåten er ἐθνικοί, som finnes i de eldste og mest pålitelige manuskriptene.

Ἀσπάσησθε ('hilse på') refererer ikke bare til en uforpliktende hilsen, men til den orientalske skikken med å hilse varmt og utførlig – med omfavnelse, fredsønske og gjestfrihet. Å bare hilse «sine egne» var allerede normen i antikken.

ἀδελφούς ('brødre') er oversatt med det inkluderende 'søsknene' som gjenspeiler at det greske ordet i konteksten refererer til ens egen gruppe, ikke kun mannlige slektninger. τί περισσόν ('hva ekstraordinært/utover det vanlige') er gjengitt med 'hva stort', som er naturlig norsk og formidler meningen. ἐθνικοί er oversatt 'hedningene' – dette betegner folk utenfor det jødiske trosfellesskapet. Alternativt kunne man brukt 'folkeslagene', men 'hedningene' er mer etablert i norsk bibeltradisjon.

Ordparet ἀδελφούς/ἐθνικοί skaper en kontrast: 'brødre' (de innenfor fellesskapet) versus 'hedninger' (de utenfor). Jesus utfordrer tilhørerne til å overskride denne grensen.

Ἔσεσθε er futurum indikativ ('dere skal være'), ikke imperativ ('vær'). Oversettelsen «Vær da fullkomne» tolker det som en formaning (imperativisk futurum), noe som er vanlig i bibeloversettelser og støttes av konteksten i Bergprekenen. Alternativt kunne man oversatt «Dere skal altså være fullkomne», som bevarer futurumformen. «Slik som» gjengir ὡς og markerer sammenligningen med Faderen tydelig. Οὐράνιος ('himmelsk') er et adjektiv som beskriver Faderen, og «deres himmelske Far» er en naturlig norsk gjengivelse av ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος.

Det greske τέλειος betyr ikke nødvendigvis moralsk perfeksjon i moderne forstand, men fullstendighet, modenhet og helhet. I konteksten av Bergprekenen handler det om å elske fullstendig og uten begrensning – slik Gud lar sin sol gå opp over onde og gode (v. 45). Den hebraiske parallellen תָּמִים (tamim) brukes om Noah (1 Mos 6,9) og om det offerdyret skal være: helt, uten lyte, udelt.

Parallellstedet i Lukas 6,36 har «barmhjertige» (οἰκτίρμονες) der Matteus har «fullkomne» (τέλειοι). Dette kan gjenspeile ulike tradisjoner av Jesu undervisning, eller at Matteus og Lukas vektlegger forskjellige aspekter av det samme budskapet.

Verset oppsummerer hele avsnittet Matt 5,43–48 og fungerer som klimaks i Bergprekenens radikalisering av loven. Det brukes liturgisk i mange tradisjoner som kall til helliggjørelse og er sentralt i debatten om kristen perfeksjonisme (særlig i wesleyansk teologi).

Det greske ordet δικαιοσύνη (dikaiosynē) er oversatt «rettferdighet». Noen manuskripter har ἐλεημοσύνην (almisse) i stedet. Oversettelsen «utøver deres rettferdighet» gjengir den generelle formuleringen som innleder de tre eksemplene som følger: almisse (v.2–4), bønn (v.5–15) og faste (v.16–18). Alternativt kunne man skrevet «fromhetsutøvelse» eller «gode gjerninger».

Tekstkritisk er det variasjon mellom δικαιοσύνην (rettferdighet), som leses i Sinaiticus og Vaticanus, og ἐλεημοσύνην (almisse), som finnes i noen senere manuskripter. Den førstnevnte lesemåten regnes som den best bevitnet og gir bedre mening som overskrift for hele avsnittet.

«Pass på» gjengir Προσέχετε, som bokstavelig betyr «vær oppmerksomme på» eller «vokt dere for». Hele verset er formet som en generell overskrift med advarsel. Valget «utøver deres rettferdighet» for τὴν δικαιοσύνην ὑμῶν μὴ ποιεῖν dekker det brede betydningsfeltet: rettferdighet her innebærer alle fromhetsgjerninger (almisse, bønn, faste). Alternativet «praktiserer» eller «viser frem» ble vurdert, men «utøver» er mer nøytralt og passer bedre som samlebegrep.

δὲ (de) er en svak konjunksjon som knytter dette avsnittet til det foregående (kap. 5). Mange oversettelser utelater den på norsk fordi den ikke har selvstendig betydning ut over tekstlig sammenheng. Alternativt kunne man åpnet med «Og pass på …» eller «Videre, pass på …», men det ville virket kunstig.

πρὸς τὸ θεαθῆναι αὐτοῖς bruker verbet θεάομαι som er sterkere enn bare «å se» – det innebærer å bli gjenstand for betraktning, nærmest som et skuespill. Formuleringen «for å bli sett av dem» gjengir dette tilstrekkelig, men nyansen av «å bli beundret/betraktet» ligger i bakgrunnen.

Jesu advarsel om å miste μισθὸν (lønn) hos Faderen innleder et lønn-motiv som går gjennom hele kapittel 6. Begrepet reiser teologiske spørsmål: Er frelse nåde eller fortjeneste? I konteksten handler det ikke om å gjøre seg fortjent til frelse, men om at Gud anerkjenner og belønner oppriktig fromhet – motivet for handlingen, ikke handlingen selv, er avgjørende.

Προσέχετε (prosechete) gjengis «Pass på». Verbet betyr bokstavelig «vend oppmerksomheten mot» eller «vokt dere for». Hele verset fungerer som programmatisk overskrift for de tre fromhetshandlingene som følger: almisse (v.2–4), bønn (v.5–15) og faste (v.16–18). «Utøver deres rettferdighet» er valgt som nøytralt samlebegrep for τὴν δικαιοσύνην ὑμῶν μὴ ποιεῖν. Alternativet «praktiserer» ble vurdert, men «utøver» dekker bredere. «Ellers» gjengir εἰ δὲ μή γε, som bokstavelig betyr «men hvis ikke» – en betingelsesformulering som på norsk gjengis mest naturlig med «ellers».

«Blåse i basun» gjengir μὴ σαλπίσῃς (mē salpisēs). Uttrykket er trolig en hyperbol – det finnes ingen kjent jødisk praksis med bokstavelig basunblåsing før almisseutdeling. Oversettelsen beholder det billedlige uttrykket slik det står i originalen.

Det greske ὑποκριταί (hypokritai) betyr opprinnelig «skuespillere» i gresk teater – de som spiller en rolle. Jesus bruker ordet om dem som opptrer religiøst for publikum. I Matteus brukes det konsekvent om falsk fromhet.

Uttrykket ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν bruker ἀπέχω, et teknisk term fra handel som betyr «å ha mottatt full betaling». Det er kjent fra kvitteringer i papyrusdokumenter. Poenget er at den menneskelige æren er alt de får – kvitteringen er skrevet.

«Blåse i basun» gjengir μὴ σαλπίσῃς. Uttrykket er trolig hyperbolsk – ingen kjent jødisk praksis med bokstavelig basunblåsing før almisseutdeling er dokumentert. Oversettelsen beholder billedspråket direkte. «Allerede fått sin lønn» gjengir ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν – det tillagte «allerede» tydeliggjør det perfektive aspektet ved ἀπέχω.

Jesu undervisning om almisser reflekterer en jødisk fromhetskultur der tsedakah (rettferdighet/velgjørenhet) var en sentral plikt. Almisseutdeling skjedde gjerne i synagogen eller ved tempelportene. Kritikken gjelder ikke praksisen, men motivet bak den.

«Når du gir almisse» gjengir Ὅταν ποιῇς ἐλεημοσύνην. Verbet ποιέω (gjøre) med ἐλεημοσύνη er et stående uttrykk for å utøve velgjørenhet. «Gir almisse» er valgt fremfor «utøver barmhjertighet» fordi det er mer konkret og gjenkjennelig på norsk. «For å bli æret» gjengir ὅπως δοξασθῶσιν – verbet δοξάζω betyr egentlig «prise/herliggjøre», men i denne konteksten handler det om menneskers anerkjennelse, derfor «æret».

Uttrykket «la ikke din venstre hånd vite hva din høyre hånd gjør» er en direkte gjengivelse av den greske idiomatiske formuleringen. Det er et billedlig uttrykk for fullstendig hemmeligholdelse – almissen skal gis så diskret at du knapt er bevisst det selv.

Verset gjengir en direkte oversettelse av den greske idiomen. «La ikke din venstre hånd vite hva din høyre hånd gjør» er bevart uten tilpasning fordi bildet er umiddelbart forståelig også på norsk.

Ordspråket om venstre og høyre hånd har blitt et stående uttrykk i mange språk. Den hyperbolske formuleringen understreker at almissen skal gis uten selvbevissthet – det er en indre holdning som kreves, ikke bare ytre diskresjon.

σοῦ δὲ ποιοῦντος ἐλεημοσύνην bruker en genitiv absolutt-konstruksjon, en typisk gresk setningsform som markerer et sceneskifte eller ny betingelse. «Men når du gir almisse» gjengir dette naturlig på norsk med en temporal leddsetning og kontrasterende «men».

Verset gjengir den greske idiomen direkte: μὴ γνώτω ἡ ἀριστερά σου τί ποιεῖ ἡ δεξιά σου. Bildet er umiddelbart forståelig på norsk og beholdes uten tilpasning. σοῦ δὲ ποιοῦντος ἐλεημοσύνην er en genitiv absolutt-konstruksjon som gjengis naturlig med «men når du gir almisse», der «men» markerer kontrasten til hyklernes oppførsel i v.2.

«Almisse» er valgt for ἐλεημοσύνη for å holde terminologien konsistent med v.2–3, som versjonshistorikken viser. En tidligere versjon hadde «gave», men dette var for generelt. Uttrykket ἐν τῷ κρυπτῷ (i det skjulte) gjentas som et nøkkelmotiv i avsnittet.

Noen manuskripter legger til ἐν τῷ φανερῷ (åpenlyst) etter ἀποδώσει σοι – «skal lønne deg åpenlyst». Denne tilføyelsen finnes i Textus Receptus men mangler i de eldste og mest pålitelige manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus). De fleste moderne oversettelser utelater den.

Motivet med det skjulte (ἐν τῷ κρυπτῷ) kontrasterer den synlige fromheten i v.2. Repetisjonen av dette uttrykket skaper en litterær parallellstruktur som gjentas i bønneafsnittet (v.5–6) og fasteafsnittet (v.16–18). Jesus etablerer et mønster: hyklernes offentlige fromhet vs. den ekte, skjulte fromheten som Faderen ser.

ἀποδώσει (apodōsei) er futurum av ἀποδίδωμι, som brukes i handelsspråk om tilbakebetaling av gjeld eller oppgjør. Det understreker at Guds belønning er sikker – ikke vilkårlig, men pålitelig som en kontraktfestet betaling.

«Almisse» gjengir ἐλεημοσύνη konsistent med v.2–3. «I det skjulte» gjengir ἐν τῷ κρυπτῷ, et nøkkelmotiv som gjentas i hele avsnittet. «Kan være» gjengir konjunktiven ᾖ, som uttrykker formål. «Skal lønne deg» gjengir ἀποδώσει σοι – futurum av ἀποδίδωμι, et verb fra handelssfæren som understreker sikkerheten i Guds belønning.

Oversettelsen endrer fra flertall (προσεύχησθε, «dere ber») til entall i v.6, som i originalen. «Skal dere ikke være som hyklerne» gjengir οὐκ ἔσεσθε ὡς, en sterk formaning (futurum med formanende kraft). Φιλοῦσιν er oversatt «elsker» – de liker/foretrekker å be synlig.

Bønn i synagogene var normal praksis, men å bevisst velge gatehjørner (γωνίαις τῶν πλατειῶν) for å bli sett av flest mulig, avslører motivet. Det var vanlig å be stående (ἑστῶτες), og dette kritiseres ikke i seg selv – det er motivasjonen som er problemet.

Overgangen fra flertall (προσεύχησθε, «dere ber») i v.5 til entall (προσεύχῃ, «du ber») i v.6 følger et mønster i hele Bergprekenen: den generelle formaningen gis i flertall, mens den konkrete instruksen individualiseres. Dette gjør appellen personlig.

Det å stå oppreist under bønn (ἑστῶτες) var normalstillingen i jødisk bønn, ikke en kritikkverdig praksis i seg selv. Den jødiske stående bønnen (Amidah, «den stående») vitner om dette. Jesu poeng er altså ikke kroppsstillingen, men at de bevisst velger maksimal synlighet.

Φιλοῦσιν (filousin) fra φιλέω betyr «å elske» eller «å ha kjært». Valget «elsker» i oversettelsen er bevisst sterkere enn et nøytralt «liker» eller «pleier» – det fanger den greske nyansen om at dette er noe hyklerne aktivt foretrekker og finner glede i, ikke bare en vane.

Det greske ταμεῖον (tameion) var opprinnelig et forrådsrom eller skattkammer. I enkle palestinske hus var dette gjerne det eneste rommet som kunne låses. Jesus kontrasterer det mest offentlige stedet (gatehjørnet) med det mest private.

Noen manuskripter legger til ἐν τῷ φανερῷ (åpenlyst) etter ἀποδώσει σοι, som i v.4. Tilføyelsen finnes i Textus Receptus men mangler i de eldste manuskriptene.

«Lønnkammer» gjengir ταμεῖον (tameion), et oppbevaringsrom eller indre rom. Det tradisjonelle norske «lønnkammer» fanger det private aspektet godt. «Lukk døren» gjengir κλείσας τὴν θύραν – en aorist partisipp som uttrykker avsluttet handling før hovedverbet.

Kontrastparet offentlig/skjult er sentralt i Jesu etikk i Bergprekenen. Det handler ikke om at all bønn skal skje i enerom – Jesus selv ba offentlig (Joh 11,41–42; Matt 11,25) – men om at motivet for bønn ikke skal være menneskelig anerkjennelse. Lønnkammeret fungerer som bilde på en indre holdning like mye som en fysisk anvisning.

«Ramse opp tomme ord» gjengir βατταλογήσητε (battalogēsēte). Ordets nøyaktige etymologi er omdiskutert – det kan komme fra Battus (en stamkong kjent for gjentakelser) eller være lydmalende for meningsløs tale. Oversettelsen kombinerer «ramse opp» og «tomme ord» for å dekke både gjentagelsesaspektet og innholdsløsheten. Alternativt: «bruk ikke tomme gjentakelser».

Βατταλογέω er et sjeldent ord (hapax legomenon i NT). Det kombinerer trolig en stamme som imiterer stammende tale (batt-) med λογέω (tale). Πολυλογία (mange ord) i samme vers forsterker poenget: det er mengden ord uten innhold som kritiseres, ikke lang bønn i seg selv.

«Hedningene» (οἱ ἐθνικοί) er her en referanse til ikke-jødisk religiøs praksis der man gjentok gudenavn og formler for å sikre guddommelig oppmerksomhet. Eksempler finnes i 1 Kong 18:26 (Baal-profetene) og i gresk-romersk religiøs praksis.

«Ramse opp tomme ord» gjengir βατταλογήσητε – et sjeldent ord med omdiskutert etymologi. Oversettelsen kombinerer gjentagelsesaspektet («ramse opp») med innholdsløsheten («tomme ord»). «De tror de blir bønnhørt» gjengir δοκοῦσιν ὅτι εἰσακουσθήσονται – der passivformen av εἰσακούω signaliserer guddommelig bønnhørelse.

«Vær ikke som dem» gjengir μὴ ὁμοιωθῆτε αὐτοῖς (bli ikke gjort lik dem). Formuleringen er kortfattet og direkte. «For deres Far vet hva dere trenger» gjengir poenget om at bønn ikke handler om å informere Gud, men om relasjon.

«Vær ikke som dem» gjengir μὴ ὁμοιωθῆτε αὐτοῖς – bokstavelig «bli ikke gjort lik dem», en aorist konjunktiv med prohibitiv kraft. «Før dere ber ham om det» gjengir πρὸ τοῦ ὑμᾶς αἰτῆσαι αὐτόν, der infinitivkonstruksjonen med πρό uttrykker tidspunkt. Formuleringen er kortfattet og naturlig på norsk.

Jesu utsagn om at Faderen allerede vet hva disiplene trenger, reiser spørsmålet om bønnens funksjon. Teologisk forstås dette ikke som at bønn er overflødig, men at den er relasjonell. Bønn handler om tillit og hengivelse, ikke om å overbringe informasjon til Gud. Jfr. Rom 8:26–27 der Ånden ber for oss.

«Slik skal dere da be» gjengir Οὕτως οὖν προσεύχεσθε ὑμεῖς – Jesus gir en modell for bønn, ikke nødvendigvis en ordrett formel. «Vår Far i himmelen» er den tradisjonelle norske gjengivelsen av Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Merk at det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk bruker entall.

Fadervår (Pater noster) er den mest kjente kristne bønnen og brukes i liturgien i praktisk talt alle kristne tradisjoner. I Den norske kirke brukes den i hovedgudstjenesten, dåp, nattverd og tidebønner. Den har hatt en fast norsk form i flere hundre år, og oversettelsen følger den liturgiske tradisjonen nært.

Tiltalen «Far» (Πάτερ) for Gud var uvanlig i jødisk bønn. Selv om Gud kalles far i GT (Jes 63:16; 64:7), var direkte tiltale som «Vår Far» sjelden. Jesus gjør dette til normalen for sine disipler, noe som uttrykker en ny nærhet i gudsrelasjonen.

ἁγιασθήτω bruker passivum divinum – en passivform der Gud er den underforståtte agenten. Bønnen ber altså egentlig Gud om å hellige sitt eget navn, dvs. å åpenbare sin hellighet i verden. Paralleller finnes i Esek 36:23: «Jeg vil hellige mitt store navn.»

«Vår Far i himmelen» gjengir Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk tradisjon bruker entall. «La ditt navn holdes hellig» gjengir ἁγιασθήτω τὸ ὄνομά σου, en aorist imperativ passiv. «Holdes hellig» er valgt for naturlig norsk fremfor det mer arkaiske «helliges». Passivformen (passivum divinum) antyder at det er Gud selv som til syvende og sist helliger sitt eget navn.

«La ditt rike komme» gjengir ἐλθέτω ἡ βασιλεία σου – en bønn om at Guds herredømme skal bli fullt virkeliggjort. «La din vilje skje» gjengir γενηθήτω τὸ θέλημά σου. Strukturen «som i himmelen, så også på jorden» er en tradisjonell gjengivelse av ὡς ἐν οὐρανῷ καὶ ἐπὶ γῆς. Det er omdiskutert om denne frasen hører til alle tre bønnene (navn, rike, vilje) eller bare den siste.

Det er en pågående teologisk debatt om βασιλεία (rike/kongedømme) skal forstås som Guds nåværende herredømme som bryter inn i verden, eller som et fremtidig eskatologisk rike. De fleste forskere mener begge aspekter er til stede: «allerede, men ennå ikke».

Grammatisk kan frasen «som i himmelen, så også på jorden» knyttes kun til den tredje bønnen (din vilje skje) eller til alle tre bønnene (navn, rike, vilje). Flere kirkefedre, inkludert Johannes Chrysostomos, knyttet den til alle tre. Moderne eksegeter er delt, men strukturen med tre parallelle aorist imperativer taler for at kvalifikasjonen gjelder den siste bønnen spesielt.

«Daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον τὸν ἐπιούσιον. Ordet ἐπιούσιος er et av de mest omdiskuterte ordene i NT – det forekommer nesten utelukkende her (og i Luk 11:3). Mulige betydninger: (1) «det som trengs for dagen» (fra ἐπί + οὐσία), (2) «for den kommende dag» (fra ἐπί + ἰέναι), (3) «oversubstansielt/overnaturlig» (Hieronymus: supersubstantialis). «Daglige» følger den vanligste fortolkningen og den norske liturgiske tradisjonen.

Ordet ἐπιούσιος er så sjeldent at Origenes (185–254) mente det var oppfunnet av evangelistene. Det finnes muligens i ett papyrusfragment fra 500-tallet som en regnskapspost, men dette er omdiskutert. Det er i praksis et hapax legomenon i gresk litteratur.

Imperativformen δός (gi) er en aorist imperativ, som uttrykker en enkel, direkte bønn. «I dag» (σήμερον) understreker det daglige avhengighetsforholdet til Gud. Strukturen med det foranstilte objektet (τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον) gir emfase til brødet – det er dette spesielle brødet vi ber om.

I jødisk tradisjon ble det daglige brødet knyttet til mannaen i ørkenen (2 Mos 16), der israelittene fikk nok mat for én dag om gangen. Bønnen om daglig brød gjenspeiler denne tilliten til Guds daglige forsørgelse.

«Gi oss i dag vårt daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον δὸς ἡμῖν σήμερον. Ordstillingen er tilpasset norsk – grunnteksten setter brødet (objektet) først for emfase. «Daglige» gjengir ἐπιούσιον, et svært sjeldent ord med omstridt betydning, men dette er den tradisjonelle og liturgisk innarbeidede gjengivelsen.

«Skyld» gjengir ὀφειλήματα (gjeld/det man skylder). Lukas bruker ἁμαρτίας (synder) i sin parallell (Luk 11:4). Matteus beholder den mer konkrete gjeldsterminologien. «Har forlatt» gjengir aorist ἀφήκαμεν, som indikerer en allerede utført handling. Tidligere versjon brukte presens «forlater», men ble rettet til fortid i tråd med grunnteksten.

Den arameiske bakgrunnen for ὀφειλήματα er חובא (ḥovā), som betyr både «gjeld» og «synd» på arameisk. Bønnen bruker dermed et dagligdags økonomisk bilde (gjeld) som metafor for synd. Dette viser den jødiske pedagogiske tradisjonen med å lære gjennom konkrete bilder.

Forholdet mellom Guds tilgivelse og vår tilgivelse av andre er teologisk utfordrende. Aoristformen (ἀφήκαμεν, «har forlatt») kan tyde på at menneskets tilgivelse er en forutsetning, men de fleste teologer tolker dette som at tilgivelse er en gjensidig bevegelse – den som har erfart Guds tilgivelse, tilgir andre (jf. v.14–15 og Matt 18:21–35).

Oversettelsen bruker «skyld» (ental) for ὀφειλήματα (flertall, «gjeldsposter»). Dette følger norsk liturgisk tradisjon fra Fadervår-bønnen, der «vår skyld» er den innarbeidede formuleringen. Flertallet i grunnteksten peker på de mange konkrete «gjeldsposter» vi har overfor Gud.

«Forlat oss vår skyld» gjengir ἄφες ἡμῖν τὰ ὀφειλήματα ἡμῶν. Norsk bruker entall «skyld» for det greske flertallet ὀφειλήματα, i tråd med liturgisk tradisjon. «Slik vi også har forlatt» gjengir ὡς καὶ ἡμεῖς ἀφήκαμεν, der aoristformen ble bevisst gjengitt med «har forlatt» (perfektum) fremfor presens «forlater», da grunnteksten beskriver en allerede utført handling.

«Led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν. Denne formuleringen er teologisk utfordrende – ber vi Gud om ikke å friste oss? Πειρασμός kan bety både «fristelse» og «prøvelse». «Fri oss» gjengir ῥῦσαι (befri/redd), valgt fremfor «frels» (σῴζω) som har bredere betydning. «Det onde» gjengir τοῦ πονηροῦ, som grammatisk kan være hankjønn («den onde», dvs. djevelen) eller intetkjønn («det onde»). Norsk tradisjon bruker intetkjønn.

Τοῦ πονηροῦ er grammatisk tvetydig: det kan være maskulin genitiv (den onde = Satan) eller nøytrum genitiv (det onde generelt). Kirkefedre var delt – Origenes og Chrysostomos foretrakk maskulin, mens den latinske tradisjonen (a malo) lot det stå åpent. Begge tolkninger er teologisk legitime.

Mange manuskripter (inkludert de som ligger bak Textus Receptus) legger til doksologien: ὅτι σοῦ ἐστιν ἡ βασιλεία καὶ ἡ δύναμις καὶ ἡ δόξα εἰς τοὺς αἰῶνας. ἀμήν («For riket er ditt, og makten og æren, i evighet. Amen.»). Denne mangler i de eldste manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus) og ble trolig lagt til fra liturgisk bruk, inspirert av 1 Krøn 29:11–13. De fleste kritiske utgaver utelater den fra bibelteksten.

Doksologien «For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen» brukes liturgisk i de fleste kirkesamfunn, selv om den ikke regnes som del av Matteus' originaltekst. I katolsk tradisjon tilføyes den av presten etter en tilleggsbønn (embolisme), mens protestantiske kirker oftest ber den som del av bønnen.

Oversettelsen «led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν direkte. Konjunktivformen med μή uttrykker en negativ bønn. Alternativet «bring oss ikke» eller «la oss ikke komme i fristelse» har blitt foreslått i moderne revisjoner (f.eks. pave Frans foreslo endring i 2017), men den tradisjonelle gjengivelsen er beholdt her da den er tro mot grunntekstens ordlyd.

Pave Frans godkjente i 2019 en endring av den italienske oversettelsen fra «non ci indurre in tentazione» (led oss ikke inn i fristelse) til «non abbandonarci alla tentazione» (la oss ikke falle i fristelse), med begrunnelsen at Gud ikke frister mennesker (jf. Jak 1:13). Den franske oversettelsen ble tilsvarende endret i 2017. Den norske oversettelsen beholder den tradisjonelle ordlyden.

Flere tidlige manuskripter (bl.a. Didaché 8:2, ca. 100 e.Kr.) vitner om at en doksologi ble knyttet til bønnen allerede svært tidlig i kristen bruk, noe som viser at Fadervår raskt ble et sentralt element i kristen liturgisk praksis.

«Overtredelser» gjengir παραπτώματα (feiltrinn/fall ved siden av). Oversettelsen bruker «tilgi» for ἀφῆτε/ἀφήσει, som bokstavelig betyr «la gå/slippe fri». Versene 14–15 fungerer som Jesu egen kommentar til Fadervårs femte bønn (v.12).

Oversettelsen gjengir ἀφῆτε med «tilgir» (nåtid) og ἀφήσει med «skal tilgi» (futurum), som gjenspeiler den greske kondisjonalkonstruksjonen (ἐάν + konjunktiv i protasis, futurum indikativ i apodosis). «Overtredelser» er valgt for παραπτώματα fremfor det mer generelle «synder» (ἁμαρτίαι). Legg merke til at Matteus bruker παραπτώματα i v.14–15 mens han bruker ὀφειλήματα i v.12 – ulike nyanser av samme tema.

Παράπτωμα er sammensatt av παρά (ved siden av) og πίπτω (falle) – altså et «feiltrinn» eller «å falle ved siden av veien». Det har en litt annen nyanse enn ὀφειλήματα (gjeld) i v.12 og ἁμαρτία (å bomme på målet). De ulike ordene belyser ulike aspekter av synd.

Versene 14–15 er Jesu utleggelse av Fadervårs femte bønn (v.12). Mens v.12 bruker ὀφειλήματα (gjeld), bruker Jesus her παραπτώματα (feiltrinn). Vekslingen mellom ordene viser at det dreier seg om samme realitet – synd – belyst fra ulike vinkler. Betingelseskonstruksjonen (ἐάν + konjunktiv) antyder ikke at tilgivelsen er «fortjent», men at tilgivelsesviljen er et kjennetegn på dem som har mottatt Guds nåde (jf. Matt 18:21–35).

Oversettelsen gjengir ἀφῆτε med «tilgir» (presens) og ἀφήσει med «skal tilgi» (futurum), noe som gjenspeiler den greske kondisjonalkonstruksjonen ἐάν + konjunktiv i protasis og futurum indikativ i apodosis. «Overtredelser» er valgt for παραπτώματα, som understreker aspektet av feiltrinn/sidespor, i stedet for det bredere «synder». Formuleringen «deres himmelske Far» gjengir ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος med naturlig norsk ordstilling der adjektivet plasseres foran substantivet.

Versene 14–15 utgjør Jesu utleggelse av Fadervårs femte bønn (v.12). Der v.12 bruker ὀφειλήματα (gjeld, skyld), bruker Jesus her παραπτώματα (feiltrinn). Betingelseskonstruksjonen antyder ikke at tilgivelsen er «fortjent» av oss, men at tilgivelsesviljen er et kjennetegn ved dem som selv har mottatt Guds nåde (jf. lignelsen om den ubarmhjertige tjener, Matt 18:21–35).

Oversettelsen legger til «deres overtredelser» som objekt etter «menneskene» for å tydeliggjøre hva som tilgis, parallelt med v.14. Grunnteksten utelater dette i noen manuskripter, mens andre har det med. Tilføyelsen gjør setningen mer fullstendig på norsk.

Oversettelsen legger til bestemt artikkel «menneskene» (τοῖς ἀνθρώποις) i tråd med grunnteksten, der den bestemte artikkelen peker tilbake på de samme menneskene som i v.14. I siste del av verset beholder oversettelsen «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν), som finnes i noen manuskripter men mangler i andre.

Noen viktige manuskripter (bl.a. Sinaiticus' opprinnelige hånd) utelater τὰ παραπτώματα αὐτῶν etter τοῖς ἀνθρώποις, mens det legges til i mange andre vitner. Tilsvarende har noen manuskripter τὰ παραπτώματα ὑμῶν på slutten, mens andre utelater det. NA28/UBS5 inkluderer begge, men med viss tekstkritisk usikkerhet.

Oversettelsen legger til «menneskene» med bestemt form, som gjenspeiler den greske bestemte artikkelen τοῖς ἀνθρώποις og peker tilbake til v.14. Siste ledd «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν) tydeliggjør at det nå er disiplenes egne overtredelser det handler om. Kontrasten mellom «menneskene» og «dere» drives av parallellismen med v.14.

Oversettelsen gjengir τοῖς ἀνθρώποις med «menneskene» (bestemt form), som gjenspeiler den greske bestemte artikkelen og knytter tilbake til v.14. I siste ledd beholdes «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν) – her refererer «deres» til tilhørerne (dere), ikke til menneskene. Kontrasten mellom andres overtredelser (v.14) og ens egne overtredelser (v.15) er sentral for passasjens logikk. Nåværende versjon utelater objekt etter «menneskene» og lar konteksten fylle inn, noe som er en bevisst forenkling etter flere revisjonsrunder.

Oversettelsen gjengir den negative betingelsen ἐὰν δὲ μὴ ἀφῆτε med «Men dersom dere ikke tilgir». Objektet τοῖς ἀνθρώποις gjengis med «menneskene» (bestemt form, som i grunnteksten). Etter flere revisjonsrunder er det bevisst valgt å utelate et eksplisitt objekt etter «menneskene» (slik som «deres overtredelser»), og la konteksten fra v.14 fylle inn. I siste ledd beholdes «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν), der «deres» refererer til tilhørerne.

«Gå rundt med mørkt ansikt» gjengir σκυθρωποί (med dyster mine). «Gjør ansiktet ukjennelig» gjengir ἀφανίζουσιν τὰ πρόσωπα αὐτῶν – bokstavelig «gjør ansiktene sine usynlige/uskjønnbare», trolig ved å smøre aske i ansiktet eller unnlate å vaske seg. Det er et ordspill mellom ἀφανίζουσιν (gjøre usynlig) og φανῶσιν (vise seg): de gjør seg usynlige for å bli synlige.

Faste var en viktig fromhetspraksis i jødedommen. Fariseerne fastet to ganger i uken (Luk 18:12), vanligvis mandag og torsdag. Under faste unnlot man å vaske seg og salve hodet, og noen strødde aske i håret for å vise sin ydmykhet for Gud.

«Gå rundt med mørkt ansikt» gjengir σκυθρωποί fritt men treffende. Grunntekstens ordstilling μὴ γίνεσθε ὡς οἱ ὑποκριταὶ σκυθρωποί (bli ikke som hyklerne dystre) er komprimert og oversettelsen deler opp for lesbarhet. «De har allerede fått sin lønn» gjengir ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν. Verbet ἀπέχω var et teknisk kvitteringsuttrykk: «mottatt fullt ut».

Ἀπέχω er godt attestert fra forretningspapyri som et teknisk begrep for kvittering – «betalt i sin helhet». Når Jesus bruker dette ordet, sier han i realiteten at hyklernes konto er oppgjort: den menneskelige beundringen de fikk, var hele betalingen. Det finnes ingen gjenstående «utbetaling» fra Gud.

Oversettelsen deler opp den greske periodens komprimerte struktur i flere setninger for bedre lesbarhet på norsk. «Gå rundt med mørkt ansikt» er en fri men treffende gjengivelse av σκυθρωποί (dystre). «Gjør ansiktet ukjennelig» gjengir ἀφανίζουσιν τὰ πρόσωπα – bokstavelig «gjør ansiktene usynlige». «De har allerede fått sin lønn» gjengir ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν der ἀπέχω er et teknisk kvitteringsuttrykk fra antikke forretningsdokumenter.

Σκυθρωπός er beslektet med σκυθρός (mørk, dyster) og ὤψ (ansikt) – altså bokstavelig «mørkt-ansiktet». Ordet forekommer i NT kun her og i Luk 24:17, der de to Emmaus-vandrerne beskrives som dystre.

Oversettelsen deler den greske perioden i tre kortere setninger for lesbarhetens skyld. «Gå rundt med mørkt ansikt» er en fri men treffende gjengivelse av σκυθρωποί. «Gjør ansiktet ukjennelig» gjengir ἀφανίζουσιν τὰ πρόσωπα αὐτῶν. Formuleringen «for å vise mennesker at de faster» gjengir ὅπως φανῶσιν τοῖς ἀνθρώποις νηστεύοντες – ordstillingen er tilpasset norsk. «De har allerede fått sin lønn» gjengir ἀπέχουσιν τὸν μισθὸν αὐτῶν, der «allerede» er en tolkende tilføyelse som tydeliggjør aspektet i det greske presensverbet.

Oversettelsen deler den komprimerte greske perioden i tre setninger for bedre lesbarhet. «Gå rundt med mørkt ansikt» gjengir σκυθρωποί fritt men treffende. «Gjør ansiktet ukjennelig» gjengir ἀφανίζουσιν τὰ πρόσωπα αὐτῶν. «For å vise mennesker at de faster» gjengir ὅπως φανῶσιν τοῖς ἀνθρώποις νηστεύοντες. «Allerede» i siste setning er en tolkende tilføyelse som fremhever aspektet i ἀπέχουσιν.

Det greske ordspillet mellom ἀφανίζουσιν (gjøre usynlig/ukjennelig) og φανῶσιν (bli synlige/vise seg) er umulig å gjenskape direkte på norsk. Ironien er skarp: de gjør seg usynlige (ustelte) nettopp for å bli synlige (lagt merke til).

Faste var en sentral fromhetspraksis i jødedommen. Fariseerne fastet to ganger i uken (Luk 18:12), vanligvis mandag og torsdag. Det var vanlig å unnlate å vaske seg og salve hodet, og noen strødde aske i håret. Jesus avviser ikke fasten som praksis, men den ytre motivasjonen – å bli sett av mennesker.

Ἀπέχω er godt attestert i antikke forretningspapyri som et teknisk kvitteringsuttrykk – «mottatt fullt ut, betalt i sin helhet». Når Jesus bruker dette uttrykket, sier han at hyklernes konto er oppgjort: den menneskelige beundringen var hele betalingen. Det finnes ingen ytterligere «utbetaling» fra Gud.

«Salv hodet ditt og vask ansiktet» gjengir ἄλειψαί σου τὴν κεφαλὴν καὶ τὸ πρόσωπόν σου νίψαι. Å salve hodet med olje og vaske ansiktet var del av normal daglig hygiene – poenget er at man skal se normal ut, ikke vise frem sin faste.

Oversettelsen følger den greske ordstillingen nært: σὺ δὲ νηστεύων (men du som faster) ἄλειψαι σου τὴν κεφαλήν (salv ditt hode) καὶ τὸ πρόσωπόν σου νίψαι (og vask ditt ansikt). «Salv» er valgt som gjenkjennelig norsk imperativ av «salve» – alternativt kunne man brukt «smør olje på», men «salv» er kortere og mer tradisjonelt. Verset er en ufullstendig setning som fortsetter i v.18.

Ἀλείφω (å salve/smøre) brukes om daglig hygiene med olivenolje, til forskjell fra χρίω som brukes om den rituelle/messianske salvingen. Poenget er hverdagslig grooming, ikke en religiøs handling.

Oversettelsen gjengir de to imperativene ἄλειψαι og νίψαι direkte med «salv» og «vask». Verset er syntaktisk en ufullstendig setning (protasis) som fullføres i v.18, noe oversettelsen bevarer. «Salv» er valgt som kortere og mer tradisjonelt enn «smør olje på».

Oversettelsen gjengir de greske imperativene ἄλειψαι og νίψαι med «salv» og «vask». Verset er en ufullstendig setning (protasis) som fullføres i v.18, og dette er bevisst bevart i oversettelsen med komma på slutten. «Salv» ble valgt fremfor «smør olje på» for korthetens skyld og fordi det er tradisjonelt gjenkjennelig i bibelspråk.

Oversettelsen gjengir de to greske imperativene ἄλειψαι (salv) og νίψαι (vask) direkte. Verset er syntaktisk ufullstendig og fullføres i v.18 – dette er bevisst bevart med komma til slutt. «Salv» er valgt fremfor «smør olje på» for korthets skyld og fordi det er tradisjonelt gjenkjennelig i bibelspråk.

Overgangen fra flertall i v.16 (ὑμῖν, «dere») til entall i v.17 (σύ, «du») er påfallende. Jesus tiltaler nå den enkelte tilhører direkte. Kontrasten mellom hyklernes gruppeadferd og den enkeltes personlige fromhetspraksis understrekes gjennom dette tallskiftet.

Overgangen fra flertall (ὅταν νηστεύητε i v.16) til entall (σύ i v.17) er retorisk virkningsfull. Jesus henvender seg nå direkte til den enkelte lytter, noe som gjør formaningen personlig og forpliktende.

Ἀλείφω (å salve/smøre) brukes om dagligdags hygiene med olivenolje, til forskjell fra χρίω som brukes om rituell og messiansk salving. Distinksjonen er viktig: Jesus oppfordrer ikke til en religiøs handling, men til vanlig kroppsstell.

Å salve hodet med olje og vaske ansiktet var del av normal daglig hygiene i det første århundrets Palestina. Under faste lot man gjerne være å stelle seg for å vise omverdenen sin fromhet. Jesu poeng er at man skal se helt normal ut – fasten er mellom den enkelte og Gud.

«I det skjulte» gjengir her ἐν τῷ κρυφαίῳ (i stedet for ἐν τῷ κρυπτῷ som i v.4 og 6). Forskjellen er minimal – begge betyr «i det skjulte/forborgne». Oversettelsen bruker konsekvent «i det skjulte» for begge.

Oversettelsen gjengir τῷ πατρί σου τῷ ἐν τῷ κρυφαίῳ med «din Far som er i det skjulte». «Bare» er lagt til i oversettelsen for å forsterke kontrasten mellom mennesker og Gud – det er underforstått i den greske ἀλλά-konstruksjonen (men), men gjøres eksplisitt for klarhet. «Skal lønne deg» gjengir ἀποδώσει σοι (futurum av ἀποδίδωμι, «gi tilbake/betale tilbake»).

Noen manuskripter (bl.a. Codex Bezae og Textus Receptus-tradisjonen) legger til ἐν τῷ φανερῷ (åpenlyst) etter ἀποδώσει σοι: «skal lønne deg åpenlyst». De eldste og beste manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus) mangler dette tillegget. Det er trolig en sekundær tilføyelse for å skape en tydeligere kontrast mellom det skjulte og det åpenbare.

Forholdet mellom «din Far som er i det skjulte» og «din Far som ser i det skjulte» har vært teologisk diskutert. Noen fortolkere forstår κρυφαίῳ som at Gud selv er skjult (Deus absconditus), andre at Gud ser det som skjer i det skjulte. Jesu poeng er uansett at den genuine fromhetshandlingen er rettet mot Gud alene, ikke mot et menneskelig publikum.

Oversettelsen gjengir ὅπως μὴ φανῇς τοῖς ἀνθρώποις νηστεύων med «så du ikke viser mennesker at du faster». Ordet «bare» er lagt til for å eksplisittere eksklusiviteten i ἀλλά-konstruksjonen. ἀποδώσει σοι er gjengitt «skal lønne deg», der futurumsformen er beholdt. κρυφαίῳ er gjengitt «det skjulte» konsekvent med resten av kapittelet, til tross for at det her er κρυφαῖος mens v.4 og v.6 bruker κρυπτός – nyansene er minimale.

Forholdet mellom «din Far som er i det skjulte» (τῷ πατρί σου τῷ ἐν τῷ κρυφαίῳ) og «din Far som ser i det skjulte» (ὁ βλέπων ἐν τῷ κρυφαίῳ) har vært teologisk diskutert. Noen fortolkere forstår den første frasen som at Gud selv er skjult (Deus absconditus), andre at Gud befinner seg der det skjulte skjer. Uansett tolkning er Jesu poeng at genuin fromhet rettes mot Gud alene, ikke mot menneskers blikk.

Matt 6:16–18 om faste leses tradisjonelt på askeonsdag i mange kirkesamfunn, sammen med v.1–6 og v.19–21. Passasjen danner grunnlaget for den kristne fastetradisjonens vektlegging av indre holdning fremfor ytre demonstrasjon.

«Møll og rust tærer» gjengir σὴς καὶ βρῶσις ἀφανίζει. Σής er møll, men βρῶσις betyr egentlig «fortæring/eten» – det kan referere til rust, råte, mark eller annen nedbryting. «Rust» er den tradisjonelle gjengivelsen. «Bryter inn» gjengir διορύσσουσιν, som bokstavelig betyr «graver seg gjennom» – husene hadde leirmursvegger som tyver kunne grave gjennom.

Palestinske hus var ofte bygget av soltørkede murstein (adobe). Tyver kunne bokstavelig grave seg gjennom veggen (διορύσσω) for å komme inn, i stedet for å bryte opp en dør. Skatter i hjemmet var sårbare for både naturlig forfall og tyveri.

«Samle dere ikke skatter» gjengir μὴ θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυρούς – det er en figura etymologica (θησαυρίζω + θησαυρός, samle skatter/skatter). Denne retoriske figuren forsterker budskapet. «Tærer» er valgt som felles verb for både møll og rust, selv om grunnteksten har det bredere ἀφανίζει (gjør usynlig/ødelegger) som også ble brukt i v.16 om hyklernes ansikter – et bevisst ordspill hos Matteus.

Det er bemerkelsesverdig at Matteus bruker verbet ἀφανίζω tre ganger i dette kapittelet: i v.16 om hyklerne som «gjør ansiktene sine ukjennelige», og her i v.19 om møll og rust som «gjør skattene usynlige». Ordspillet skaper en forbindelse: hykleri og forgjengelige skatter har det til felles at de «forsvinner» – det ytre og det materielle er like forgjengelig.

«Samle dere ikke skatter» gjengir den retoriske figuren θησαυρίζετε θησαυρούς (figura etymologica). «Møll og rust tærer» gjengir σὴς καὶ βρῶσις ἀφανίζει, der «rust» er en tradisjonell men ikke sikker tolkning av βρῶσις (egentlig «fortæring»). «Bryter inn» gjengir διορύσσουσιν, som bokstavelig betyr «graver gjennom», men «bryter inn» er mer idiomatisk på norsk.

Jesu formaning om jordiske skatter må forstås i lys av den eskatologiske forventningen i Bergprekenen. Spørsmålet er om Jesus forbyr all eiendom eller kun en eiendomsbesittende holdning. Tidlig monastisk tradisjon tolket dette bokstavelig som et kall til fattigdom, mens reformatorene generelt forstod det som en formaning om hjertets prioritering (jf. v.21: «der skatten din er, der vil også hjertet ditt være»).

Oversettelsen «Samle dere ikke skatter» gjengir μὴ θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυρούς. Forbudsformen med μή + imperativ presens brukes her, noe som på gresk kan bety «slutt med å samle» (at handlingen allerede pågår) eller «gjør det ikke til vane å samle». Verbet «tærer» er valgt for å dekke ἀφανίζει (bokstavelig «gjør usynlig/ødelegger»), og «bryter inn» gjengir διορύσσουσιν idiomatisk, selv om det bokstavelig betyr «graver seg gjennom».

«Samle dere ikke skatter» gjengir θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυρούς, en retorisk figur (figura etymologica) der verb og substantiv har samme rot. «Tærer» dekker det bredere ἀφανίζει (bokstavelig «gjør usynlig/ødelegger»), og «bryter inn» gjengir διορύσσουσιν idiomatisk – det greske verbet betyr egentlig «graver seg gjennom», men «bryter inn» er mer naturlig på norsk.

Matteus bruker verbet ἀφανίζω tre ganger i kapittel 6: i v.16 om hyklerne som «vansteller ansiktene sine», og i v.19–20 om møll og rust som «ødelegger/gjør usynlig» jordiske skatter. Ordspillet knytter de to perikopene sammen tematisk: hykleri og materialisme er begge former for det forgjengelige.

Palestinske hus i det første århundre var ofte bygget av soltørkede leirmurstein. Tyver kunne bokstavelig «grave seg gjennom» (διορύσσω) veggen for å komme inn. Kostbarheter ble oppbevart hjemme, da det ikke fantes banker i moderne forstand. Både naturlig forfall (møll i tekstiler, korrosjon av metaller) og tyveri var reelle trusler mot akkumulert rikdom.

Verset er en positiv parallell til v.19. «Skatter i himmelen» gjengir θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ. I jødisk tradisjon var «skatter i himmelen» et kjent begrep for gode gjerningers belønning hos Gud (jf. Tobit 4:9; 4 Esra 7:77). Oversettelsen speiler v.19 nøyaktig i struktur med «verken… eller» for οὔτε… οὔτε.

Verbet θησαυρίζετε ("samle skatter") bruker imperativ presens, som kan antyde en vedvarende handling: "fortsett å samle" eller "gjør det til en vane å samle". Det greske βρῶσις oversettes her med «rust», men ordet betyr egentlig «det å spise/gnage» og kan referere til ulike former for ødeleggelse – insekter, korrosjon eller forråtnelse. «Rust» er en tolkende oversettelse som fungerer godt som kontrast til «møll».

Imperativformen θησαυρίζετε er presens, noe som antyder en vedvarende, vanemessig handling: «fortsett å samle» eller «gjør det til praksis å samle». Denne nyansen går nødvendigvis tapt i den norske oversettelsen.

Verset speiler v.19 nøyaktig i struktur, noe oversettelsen bevisst gjenspeiler. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε, og hele den parallelle oppbygningen er bevart. «Skatter i himmelen» (θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ) er et idiomatisk uttrykk som ble forstått i jødisk tradisjon som belønning hos Gud for rettferdige handlinger.

Verset er den positive parallellen til v.19. Oversettelsen speiler bevisst strukturen i v.19 for å gjengi den retoriske symmetrien i grunnteksten. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε. «Skatter i himmelen» (θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ) er beholdt som fast uttrykk; alternativt kunne man skrevet «skatter i Guds rike», men det ville være mer tolkende enn grunnteksten.

I tidlig jødisk tradisjon var «skatter i himmelen» et velkjent begrep for de gode gjerningenes belønning hos Gud (jf. Tobit 4,9; Sirach 29,11; 4 Esra 7,77). Jesus bruker altså et kjent motiv, men gir det en radikalisert betydning i konteksten av Bergprekenen: det handler ikke bare om å supplere jordiske skatter med himmelske, men om et grunnleggende valg av lojalitet (jf. v.24).

Verset er den positive parallellen til v.19 og speiler bevisst dets struktur. «Samle dere skatter i himmelen» gjengir θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε. Det greske βρῶσις betyr egentlig «det å spise/gnage» og kan referere til korrosjon, forråtnelse eller insektangrep – «rust» er en tolkende men velfungerende oversettelse som danner god kontrast til «møll». Alternativet «ødeleggelse» ville vært bredere men vagere.

Verset er den positive parallellen til v.19, og oversettelsen speiler bevisst dets struktur. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε. «Skatter i himmelen» (θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ) er beholdt som fast uttrykk fra jødisk tradisjon. Imperativ presens θησαυρίζετε kan antyde en vedvarende handling: «gjør det til en vane å samle».

«Der skatten din er, der vil også hjertet ditt være» gjengir nøyaktig grunnteksten. Noen manuskripter har «deres» (flertall ὑμῶν) i stedet for «din» (entall σου). Oversettelsen følger entallsformen som finnes i flertallet av viktige manuskripter.

Det er en tekstkritisk variant mellom σου (din, entall) og ὑμῶν (deres, flertall). Sinaiticus og Vaticanus har σου, mens noen manuskripter har ὑμῶν. Entallsformen gjør budskapet mer personlig og direkte.

Verset fungerer som en sentens eller et ordspråk som oppsummerer avsnittet om skatter (v.19–20). Lignende tanker finnes i rabbinsk litteratur og i gresk-romersk filosofi. Hjertet (καρδία) er i bibelsk tenkning sentrum for vilje, tanke og hengivenhet – ikke bare følelser.

Verset er en gnomisk sentens – en tidløs sannhet uttrykt som ordspråk. Grammatisk brukes futurum ἔσται («vil være») om hjertet, mens presens ἐστιν brukes om skatten. Dette antyder at hjertets plassering følger etter skattens – ikke omvendt. Oversettelsen gjengir dette korrekt med «er» og «vil være».

Oversettelsen følger grunnteksten tett. Entallsformen «din» (σου) er valgt fremfor «deres» (ὑμῶν) basert på de best bevitnte manuskriptene. Skiftet fra flertall (v.19–20) til entall gjør budskapet personlig og direkte.

Oversettelsen gjengir grunnteksten tett og nøyaktig. «For» gjengir γάρ, som knytter verset kausalt til det foregående om skatter i himmelen (v.19–20). Entallsformen «din» (σου) følger de best bevitnte manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus). Tempusvekslingen mellom presens «er» (ἐστιν) og futurum «vil være» (ἔσται) er gjengitt korrekt og markerer at hjertets plassering følger etter skattens.

Oversettelsen gjengir grunnteksten nøyaktig. «For» gjengir γάρ, som knytter verset kausalt til v.19–20. Tempusvekslingen mellom presens «er» (ἐστιν) og futurum «vil være» (ἔσται) er korrekt gjengitt. Entallsformen «din» (σου) følger de best bevitnte manuskriptene.

«Øyet er kroppens lampe» gjengir Ὁ λύχνος τοῦ σώματός ἐστιν ὁ ὀφθαλμός. «Klart» gjengir ἁπλοῦς, som ble valgt fremfor «friskt» (se versjonshistorikk). Ordet har konnotasjoner av enkelhet, gavmildhet og oppriktighet – i jødisk tradisjon refererer «godt øye» (עין טובה) til gavmildhet. Sammenhengen med v.19–21 (skatter) og v.24 (Mammon) støtter denne tolkningen.

Det greske λύχνος betyr en oljelampe, den primære lyskilden i et palestinsk hjem på Jesu tid. Metaforen bygger på at hele husets belysning avhenger av lampens tilstand – på samme måte avhenger hele kroppens tilstand av øyets kvalitet.

Det greske ἁπλοῦς har et bredt semantisk felt: «enkel, oppriktig, gavmild, ren». I LXX brukes det om helhjertetthet og oppriktighet overfor Gud (jf. 1 Krøn 29:17). Den jødiske forestillingen om «godt øye» (עין טובה) som uttrykk for gavmildhet er sentral her. Motsetningen til πονηρός i v.23 bekrefter denne etiske betydningen fremfor en rent fysisk.

Konteksten med v.19–21 (skatter) og v.24 (Mammon) gjør at øye-metaforen får en økonomisk-etisk dimensjon: Det handler ikke primært om fysisk syn, men om hvordan mennesket orienterer seg mot rikdom og gavmildhet. I rabbinsk etikk er «godt øye» knyttet til sjenerøsitet (Pirke Avot 2:9).

«Klart» gjengir ἁπλοῦς, som har et rikt meningsfelt: enkelt, oppriktig, gavmild. Valget ble gjort bevisst for å fange den etiske dimensjonen i kontrast til πονηρός (ond) i v.23. «Fylt av lys» gjengir φωτεινόν, som betyr «lysende, full av lys» – en litt utvidende men treffende gjengivelse.

«Klart» gjengir ἁπλοῦς, et ord med et rikt meningsfelt som inkluderer enkelhet, oppriktighet og gavmildhet. Valget «klart» ble gjort bevisst for å fange den etiske dimensjonen, i kontrast til πονηρός (ond) i v.23. «Friskt» ble forkastet fordi det antyder fysisk syn snarere enn moralsk karakter. «Fylt av lys» er en lett utvidende men treffende gjengivelse av φωτεινόν (lysende, full av lys).

«Klart» gjengir ἁπλοῦς, som ble valgt bevisst for å fange den etiske dimensjonen av ordet (enkelhet, oppriktighet, gavmildhet) i kontrast til πονηρός i v.23. Det tidligere valget «friskt» ble forkastet fordi det antyder fysisk syn snarere enn moralsk karakter. «Fylt av lys» er en lett utvidende men treffende gjengivelse av φωτεινόν.

Metaforen om øyet som kroppens lampe fungerer som en overgang mellom skattebildet (v.19–21) og advarselen mot å tjene to herrer (v.24). I rabbinsk tradisjon betyr «godt øye» (עין טובה) gavmildhet, mens «ondt øye» (עין רעה) betyr gjerrighet (Pirke Avot 2:9; 5:13). Hele avsnittet handler dermed om forholdet til penger og eiendeler.

«Ondt» gjengir πονηρός, som ble valgt fremfor «sykt» (se versjonshistorikk). I jødisk tradisjon betyr «ondt øye» (עין רעה) misunnelse og gjerrighet. Setningen «hvor dypt er ikke da mørket» gjengir τὸ σκότος πόσον – bokstavelig «mørket, hvor stort!». Oversettelsen tolker dette som et retorisk utrop.

Metaforen om øyet som kroppens lampe bygger på den antikke forestillingen om at øyet sender ut lys (emisjonsteori for syn), snarere enn at det mottar lys. Et «ondt» øye slipper ikke lys inn, og kroppen forblir i mørke. Denne forståelsen var utbredt i antikken (Platon, Empedokles).

Den retoriske avslutningen τὸ σκότος πόσον er grammatisk komprimert og kan tolkes som enten et utrop («hvor stort er ikke mørket!») eller et retorisk spørsmål. Oversettelsen «hvor dypt er ikke da mørket!» legger til «dypt» for å forsterke det norske uttrykket, mens grunnteksten har πόσον («hvor mye/stort»). Dette er en tolkende gjengivelse som fungerer godt retorisk.

Kontrasten mellom φῶς (lys) og σκότος (mørke) er gjennomgående i Matteus og i johanneisk teologi. Her brukes den om moralsk og åndelig tilstand. Tanken om at selve lyskilden i mennesket kan bli til mørke, representerer en radikal advarsel: Selv ens evne til å se og forstå kan bli korrumpert.

Uttrykket τὸ φῶς τὸ ἐν σοί («lyset i deg») er paradoksalt: Det som skulle være lys, kan selv bli mørke. Denne doble artikkelen (τὸ φῶς τὸ ἐν σοί) fremhever og spesifiserer lyset – det er nettopp det lyset som er i deg. Konstruksjonen understreker det personlige og alvorlige.

«Ondt» gjengir πονηρός og fanger den etiske dimensjonen i kontrast til ἁπλοῦς i v.22. «Hvor dypt er ikke da mørket» gjengir τὸ σκότος πόσον med tolkende tillegg av «dypt» – grunnteksten har bare πόσον («hvor mye/stort»). Uttrykket er gjengitt som et retorisk utrop med utropstegn.

«Ondt» gjengir πονηρός og fanger den etiske og moralske dimensjonen, i tråd med jødisk tradisjon der «ondt øye» (עין רעה) betyr misunnelse og gjerrighet. «Sykt» ble forkastet da det mister denne teologiske poenget. Avslutningen «hvor dypt er ikke da mørket!» gjengir τὸ σκότος πόσον med et tolkende tillegg av «dypt» – grunnteksten har bare πόσον (hvor mye/stort). Dette er en retorisk forsterkning som fungerer godt på norsk.

Det er verdt å merke seg at den antikke synsteorien (emisjonsteorien) forsto øyet som en lyskilde som sender ut stråler, ikke som et mottakerorganer. Dette gjør metaforen enda sterkere: Hvis selve lyskilden i deg – din evne til å se og bedømme – er blitt mørke, da er tilstanden total og uten redning. Kontrasten φῶς/σκότος er fundamental i bibelsk teologi.

«Tjene» gjengir δουλεύειν, som betyr å være slave for. Det er sterkere enn bare å arbeide for noen – det innebærer fullstendig hengivenhet. «Mammon» (μαμωνᾶ) er beholdt som egennavn i oversettelsen, da det er et etablert begrep. Alternativt: «rikdom» eller «penger».

Μαμωνᾶς er et arameisk lånord (ממונא, māmōnā) som betyr «rikdom/eiendom/det man stoler på». Ordet kan etymologisk være relatert til roten אמן (aman, «stole på»), noe som gir en ironisk undertone: Mammon er det man setter sin tillit til i stedet for Gud. I senere jødisk og kristen tradisjon ble Mammon personifisert som en demon.

Ordet δουλεύειν refererer til slaveri, ikke ansettelsesforhold. I den gresk-romerske verden kunne en slave bare ha én eier – delt eierskap var juridisk mulig men praktisk umulig å tjene begge lojalt. Jesu utsagn har dermed en sosial realisme hans tilhørere umiddelbart ville gjenkjenne.

Strukturen i verset er kiastisk: hate–elske / holde seg til–forakte. De to parene beskriver ikke to ulike scenarier, men to sider av samme valg. δουλεύειν (å være slave) brukes to ganger – først generelt og deretter spesifikt om Gud og Mammon – noe som gjør overgangen fra prinsipp til anvendelse tydelig.

Personifiseringen av Mammon ved å sette det parallelt med Gud (θεῷ… μαμωνᾷ) er bemerkelsesverdig: Rikdommen fremstilles som en rival guddom som krever total hengivenhet. Dette gjenspeiles i oversettelsen ved at «Mammon» skrives med stor forbokstav, som et egennavn.

Oversettelsen bruker «tjene» for δουλεύειν, som egentlig betyr «å være slave for». «Tjene» er det etablerte norske bibelordet og fungerer godt, men leseren bør vite at det greske ordet innebærer total underkastelse, ikke bare tjeneste. «Mammon» (μαμωνᾷ) beholdes som egennavn med stor forbokstav fordi det er et etablert låneord i norsk bibeltradisjon. Alternativ: «rikdom» eller «penger». Strukturen «enten … eller» gjengir ἢ … ἢ og er idiomatisk norsk.

«Tjene» gjengir δουλεύειν, som egentlig betyr «å være slave for» – et sterkere uttrykk enn norsk «tjene» umiddelbart formidler. «Enten … eller» gjengir den doble ἢ … ἢ-konstruksjonen idiomatisk. «Mammon» beholdes uoversatt med stor forbokstav, noe som markerer personifiseringen av rikdom som en rivaliserende guddom. Alternativet «rikdom» eller «penger» ville mistet denne retoriske effekten.

Verset fungerer som klimaks i hele avsnittet v.19–24. Fra skatter (v.19–20) via hjertets orientering (v.21) og øyets tilstand (v.22–23) kulminerer undervisningen i et absolutt valg mellom Gud og Mammon. Den kiastiske strukturen (hate–elske / holde seg til–forakte) understreker at det ikke finnes noen mellomposisjon. Lukas 16:13 har en nesten identisk parallell.

«Livet» gjengir ψυχή, som kan bety «sjel», «liv» eller «selv». Her brukes det om det fysiske livets opprettholdelse (mat), i kontrast til σῶμα (kroppen, klær). Oversettelsen bruker tankestrekene for å klargjøre den apposisjonelle strukturen: «hva dere skal spise» forklarer hva bekymringen for livet handler om. Retorisk spørsmål avslutter verset.

Det greske ψυχή er et av de mest komplekse ordene i NT. Her brukes det ikke i filosofisk betydning («den udødelige sjelen»), men i hebraisk forstand som נֶפֶשׁ (nefesh) – hele det levende mennesket med dets behov. Oversettelsen «livet» fanger denne betydningen godt og unngår misforståelsen at Jesus snakker om sjelens frelse.

Jesu undervisning om bekymring (μεριμνᾶτε) må forstås i konteksten av fattige bønder og dagarbeidere i Galilea, som virkelig levde fra hånd til munn. Det er ikke en formaning mot planlegging, men mot den angstfylte bekymringen som viser manglende tillit til Gud.

μεριμνᾶτε (å bekymre seg) er ikke det samme som å planlegge eller arbeide. Verbet innebærer en angstfull, distraherende bekymring som splitter sinnet (jf. ordets mulige etymologiske tilknytning til μερίζω, «å dele»). Forbudet rettes mot bekymringens grep om mennesket, ikke mot ansvarlig livsførsel.

I den liturgiske tradisjonen leses dette avsnittet (Matt 6:25–34) ofte på 15. søndag etter trefoldighet i den lutherske perikopeordningen. Teksten har også en sentral plass i retreatsammenhenger og i åndelig veiledning om tillit til Guds omsorg.

Oversettelsen bruker tankestreker for å tydeliggjøre den apposisjonelle strukturen i grunnteksten, der «hva dere skal spise» utdyper «for livet» og «hva dere skal kle dere med» utdyper «for kroppen». ψυχή er gjengitt med «livet» fremfor «sjelen» fordi konteksten handler om fysiske behov. Det retoriske spørsmålet til slutt gjengir οὐχί-konstruksjonen som forventer bekreftende svar.

Oversettelsen gjengir ψυχή med «livet» fremfor «sjelen» fordi konteksten handler om fysiske behov (mat og klær). Tankestrekene er brukt for å tydeliggjøre den apposisjonelle strukturen der «hva dere skal spise» utdyper «for livet» og «hva dere skal kle dere med» utdyper «for kroppen». Det retoriske spørsmålet gjengir οὐχί-konstruksjonen som forventer bekreftende svar. Alternativet med komma i stedet for tankestreker er også mulig (se versjonshistorikk), men tankestrekene gir bedre visuell klarhet.

«Se på» gjengir ἐμβλέψατε (se nøye på/betrakt). «Fuglene under himmelen» gjengir τὰ πετεινὰ τοῦ οὐρανοῦ – et semittisk uttrykk for ville fugler. «Gir dem mat» ble valgt etter to revisjoner (se versjonshistorikk) som den mest naturlige norske formuleringen for τρέφει. «Er ikke dere mye mer verdt enn dem» gjengir οὐχ ὑμεῖς μᾶλλον διαφέρετε αὐτῶν – bokstavelig «skiller dere dere ikke mer fra dem?»

Argumentet a fortiori (קל וחומר, qal wa-ḥomer, «fra det lette til det tunge») er en klassisk rabbinsk argumentasjonsform: Hvis Gud sørger for fuglene, som ikke arbeider, hvor mye mer vil han da sørge for mennesker, som er skapt i hans bilde?

Uttrykket τὰ πετεινὰ τοῦ οὐρανοῦ (fuglene under himmelen) gjenspeiler hebraisk עוֹף הַשָּׁמַיִם. Her betyr οὐρανός «himmelen» i betydningen «himmelhvelvingen/luften» – altså fuglene som flyr under himmelen – ikke det himmelske riket. Samme ord οὐράνιος brukes om Faderen (ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος), men da i betydningen «den som er i himmelen». Denne dobbelte bruken av himmel-ordstammen skaper en elegant forbindelse i grunnteksten.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Se de allerede opprettede oversettelsesnotatene om ordvalg og struktur.

Etter to revisjoner ble «gir dem mat» valgt som den mest naturlige norske gjengivelsen av τρέφει. «Fuglene under himmelen» gjengir det semittiske uttrykket τὰ πετεινὰ τοῦ οὐρανοῦ. «Er ikke dere mye mer verdt enn dem?» er en idiomatisk gjengivelse av det retoriske spørsmålet οὐχ ὑμεῖς μᾶλλον διαφέρετε αὐτῶν, som bokstavelig betyr «skiller dere dere ikke mer fra dem?»

I gresk-romersk kultur var kornlagre (ἀποθῆκαι) sentrale for jordbrukssamfunnet. Trippelformuleringen «sår ikke, høster ikke, samler ikke i lader» dekker hele jordbrukssyklusen fra såing via innhøsting til lagring, og poengterer at fuglene er helt utenfor det menneskelige produksjonssystemet – likevel sørger Gud for dem.

Det greske ordet ἡλικίαν (hēlikian) kan bety både «levetid/alder» og «høyde/kroppslengde». Sammen med måleenheten πῆχυν (pēchyn, «alen», ca. 45 cm) gir «høyde» mest mening, siden en alen er et lengdemål. Konteksten med kropp og klær (v. 25, 28) støtter også denne tolkningen. Noen oversettelser velger likevel «levetid», der poenget blir at man ikke kan legge til selv en liten stund. Oversettelsen «én eneste alen» gjengir det greske πῆχυν ἕνα og forsterker det retoriske poenget: ikke engang dette lille kan dere oppnå ved bekymring.

Ordet πῆχυς (pēchys) betyr bokstavelig «underarm» og brukes som et lengdemål tilsvarende avstanden fra albue til fingerspiss, ca. 45 cm (en alen). Som mål på livslengde ville «én alen» vært en svært kort tidsperiode, men brukt om høyde gir det et komisk bilde: å bekymre seg for å bli 45 cm høyere.

Oversettelsen gjengir τίς δὲ ἐξ ὑμῶν μεριμνῶν som «Hvem av dere kan med all sin bekymring». Uttrykket «med all sin bekymring» er en fortolkende utvidelse av det greske partisippet μεριμνῶν (merimnōn, «som bekymrer seg»). Det gjør den retoriske kraften tydeligere på norsk: bekymring har ingen praktisk effekt. Valget av «høyden sin» (etterstilt possessiv) fremfor «sin høyde» reflekterer en bevisst tilpasning til naturlig moderne norsk bokmål. Se også de øvrige fotnotene for diskusjonen om ἡλικίαν og πῆχυν.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Se de allerede opprettede oversettelsesnotatene om ἡλικίαν, πῆχυν og strukturelle valg.

ἡλικίαν er gjengitt med «høyden» (ikke «livslengden»), fordi måleenheten πῆχυν (alen, ca. 45 cm) er et lengdemål. «Med all sin bekymring» er en fortolkende utvidelse av partisippet μεριμνῶν for å tydeliggjøre det retoriske poenget. «Én eneste alen» forsterker det greske πῆχυν ἕνα. «Høyden sin» med etterstilt possessiv er valgt for naturlig moderne bokmål.

Dobbeltbetydningen av ἡλικία (levetid eller høyde) har skapt en lang tolkningshistorie. Kirkefedre som Hieronymus tolket det som høyde, mens andre foretrakk levetid. Lukas 12:25–26 har den parallelle teksten der Jesus legger til «det minste» (ἐλάχιστον), noe som kan passe begge tolkninger – enten en liten økning i høyde, eller en kort forlengelse av livet.

Jesu retoriske spørsmål her er en del av det samme qal wa-ḥomer-argumentet (fra det mindre til det større) som preger hele avsnittet: Hvis dere ikke engang kan gjøre noe så lite som å legge en alen til høyden, hvorfor da bekymre dere for større ting? Poenget er ikke at høyde er uviktig, men at bekymring er maktesløs.

Oversettelsen «Legg merke til» gjengir det greske καταμάθετε (katamathete), som er sterkere enn det vanlige «se på» – det betyr «studer nøye, observer grundig». «Liljene på marken» oversetter τὰ κρίνα τοῦ ἀγροῦ. Det greske κρίνα kan referere til ulike ville blomster, ikke nødvendigvis det vi kaller liljer. «Spinner» gjengir νήθουσιν (nēthousin), som refererer til å spinne tråd – en viktig del av tekstilproduksjonen i antikken.

Det greske verbet καταμανθάνω (katamanthanō) er sammensatt av κατά (grundig) og μανθάνω (lære). Det innebærer ikke bare å se, men å trekke en lærdom av det man observerer. Dette er den eneste forekomsten av dette verbet i Det nye testamente.

Identiteten til τὰ κρίνα (ta krina, «liljene») er omdiskutert. Forslag inkluderer hvite liljer (Lilium candidum), anemoner, valmuer eller ville blomster generelt. Markens blomster i Galilea var kjent for sine sterke farger, noe som gjør sammenligningen med Salomos prakt spesielt treffende.

Verset er strukturert i tre ledd på norsk: et retorisk spørsmål, en oppfordring og en observasjon. Det greske καταμάθετε gjengis med «Legg merke til» – et bevisst valg for å fange den grundige observasjonen verbet innebærer, selv om det ikke fullt ut gjengir den lærende dimensjonen i κατα-μανθάνω. Utropstegnet etter «hvordan de vokser!» markerer den beundrende tonen i den greske teksten. De to vernektingene οὐ κοπιῶσιν οὐδὲ νήθουσιν gjengis parallelt som «De arbeider ikke og spinner ikke», der «arbeider» er en generell gjengivelse av κοπιάω (slite, streve).

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Se de allerede opprettede oversettelsesnotatene.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig, inkludert valget av «Legg merke til» for καταμάθετε, gjengivelsen av κρίνα som «liljene» og struktureringen av verset på norsk.

«I all sin prakt» gjengir ἐν πάσῃ τῇ δόξῃ αὐτοῦ (en pasē tē doxē autou). Det greske δόξα (doxa) betyr grunnleggende «herlighet» eller «ære», men i konteksten av Salomos kongelige utstyr er «prakt» en treffende gjengivelse. «Var kledd som» oversetter περιεβάλετο ὡς – verbet περιβάλλω betyr bokstavelig «kaste rundt» og brukes om å ikle seg klær. «Selv ikke» er lagt til for å forsterke det retoriske poenget i οὐδέ, som uttrykker «ikke engang».

Salomo var kjent i jødisk tradisjon for sin enorme rikdom og prakt (1 Kong 10:4–7, 23). Dronningen av Saba ble overveldet av det hun så. Jesu poeng er at selv den mest praktfulle menneskelige prakt ikke kan måle seg med Guds enkle skaperverk.

«Men jeg sier dere» gjengir λέγω δὲ ὑμῖν, en høytidelig innledningsformel Jesus bruker for å understreke autoritet. Partikkelen δέ markerer en overgang som her gjengis med «Men», noe som skaper en kontrast mellom liljenes enkelhet og Salomos storhet. «Var kledd som en av dem» følger det greske ὡς ἓν τούτων nøyaktig, der ἕν er nøytrum og refererer til en enkelt blomst.

Verbet περιβάλλω (periballō) brukes ofte i Septuaginta og NT om kongelig eller festlig bekledning (jf. Åp 3:5; 4:4). Det at dette verbet brukes om både Salomo og liljene skaper en subtil kobling: Gud «ikler» liljene på samme måte som en konge ikler seg – men Guds bekledning overgår selv den kongelige.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Se de allerede opprettede oversettelsesnotatene.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig, inkludert gjengivelsen av δόξα som «prakt», tilføyelsen av «Selv ikke» for οὐδέ, og den høytidelige innledningsformelen λέγω δὲ ὑμῖν.

Oversettelsen omstrukturerer den greske betingelsessetningen for bedre norsk flyt. Gresk har en εἰ δέ-konstruksjon (betingelse: «men hvis»), som her gjengis med «Når ... skal han ikke da». «Så fint» er en fortolkende tilføyelse for å tydeliggjøre οὕτως ἀμφιέννυσιν («kler slik»), der «slik» peker tilbake til den praktfulle bekledningen i v. 29. «Dere lite troende» gjengir det sammensatte greske ὀλιγόπιστοι (oligopistoi) direkte.

Det greske ὀλιγόπιστοι (oligopistoi) er et sammensatt ord av ὀλίγος (liten) og πίστις (tro). Det er nesten unikt for Matteusevangeliet i NT (Matt 6:30; 8:26; 14:31; 16:8, pluss Luk 12:28). Det betyr ikke «vantro» men «lite troende» – troen er til stede, men for svak.

κλίβανος (klibanos) var en leirovn brukt til baking av brød. Tørt gress og ville blomster ble brukt som brensel i områder med lite tilgang på ved. At blomstene hadde så kort levetid – fra markens prakt til ovnens ild – gjør Guds omsorg for dem enda mer bemerkelsesverdig.

Oversettelsen omstrukturerer den greske kondisjonalsetningen (εἰ δέ ... οὐ πολλῷ μᾶλλον ὑμᾶς) fra en betinget logikk til «Når ... skal han ikke da», som er mer naturlig norsk retorikk. Tilføyelsen «så fint» tolker οὕτως (slik) i lys av konteksten i v. 29 og gjør poenget eksplisitt. Tankestreker rundt det parentetiske innskuddet «det som står i dag og kastes i ovnen i morgen» ble valgt for å lette muntlig lesning.

Argumentasjonsformen er et qal wa-chomer (hebraisk: קל וחומר), «fra det mindre til det større» – en klassisk rabbinsk slutningsform. Hvis Gud bryr seg om gresset som har minimal verdi og kort levetid, hvor mye mer vil han da ta seg av mennesker? Denne argumentasjonsformen er godt kjent fra rabbinsk tradisjon og viser Jesu forankring i jødisk læremetode.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig, inkludert omstruktureringen av den greske betingelsessetningen, tilføyelsen av «så fint» og bruken av tankestreker.

Verbet ἀμφιέννυμι (amfiennymi, «kle, ikle») forekommer kun tre ganger i NT (Matt 6:30; 11:8; Luk 7:25 / 12:28). Det er et mer poetisk og høytidelig ord enn det vanlige ἐνδύω, noe som understreker det kunstferdige i Guds «bekledning» av blomstene.

Varianten med σήμερον ὄντα («som er/står i dag») er godt bevitnet i de fleste tidlige manuskripter. Noen sene vitner utelater σήμερον, men dette har svak attestasjon og anses som sekundært.

Oversettelsen gjengir μὴ μεριμνήσητε som «Vær ikke bekymret» (imperativ), som er naturlig norsk og fanger den greske aorist konjunktiv med prohibitiv μή. De tre spørsmålene «Hva skal vi spise/drikke/kle oss med?» gjengir deliberative konjunktiver (φάγωμεν, πίωμεν, περιβαλώμεθα). «Altså» gjengir οὖν og knytter formaningen tilbake til den foregående argumentasjonen.

De tre spørsmålene dekker menneskets grunnleggende fysiske behov: mat, drikke og klær. Dette minner om rabbinsk tradisjon der disse tre regnes som livets nødvendigheter. Jesu poeng er ikke at behovene er uviktige, men at bekymring for dem ikke skal dominere livet.

Den greske μὴ οὖν μεριμνήσητε gjengis med «Vær altså ikke bekymret», der «altså» (οὖν) markerer den logiske konklusjonen av argumentasjonsrekken i v. 25–30. De tre spørsmålene beholder den greske strukturen med deliberativ konjunktiv. Kolonet etter «si» markerer overgangen til direkte tale. «Kle oss med» gjengir περιβαλώμεθα (medium: «kle oss selv med»), og gir et naturlig norsk uttrykk for dette behovet.

Verbet μεριμνάω (merimnaō) er et nøkkelord i hele denne perikopen (v. 25, 27, 28, 31, 34). Det betyr ikke bare «tenke på», men å være oppslukt av angst og uro – en destruktiv form for bekymring som lammet tilliten til Gud. Det beslektede substantivet μέριμνα deler rot med μερίζω (å dele), noe som antyder en splittet sinn.

Μὴ οὖν μεριμνήσητε gjengis «Vær altså ikke bekymret», der «altså» markerer den logiske konklusjonen fra argumentasjonsrekken i v. 25–30. De tre spørsmålene beholder den greske strukturen med deliberativ konjunktiv. «Kle oss med» gjengir mediumformen περιβαλώμεθα naturlig på norsk.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig, inkludert gjengivelsen av μὴ μεριμνήσητε, bruken av «altså» for οὖν og de tre deliberative spørsmålene.

Strukturen med tre retoriske spørsmål innledet av Τί (hva) skaper en rytmisk oppramsing som bygger opp til klimaks. Den greske teksten bruker ἤ (eller) mellom hvert spørsmål, noe oversettelsen beholder. Denne triaden gjentar og oppsummerer temaene fra v. 25 (mat og drikke) og v. 28 (klær), og danner dermed en inclusio – en litterær ramme – rundt hele avsnittet.

Konstruksjonen λέγοντες (legontes, «mens dere sier») gjengis med «og si», som forenkler det greske partisippet. En mer bokstavelig gjengivelse ville vært «bekymret så dere sier», men den valgte løsningen er idiomatisk norsk og bevarer sammenhengen mellom bekymring og de konkrete spørsmålene som følger.

Denne formaningen har nære paralleller i Luk 12:29, men Lukas bruker μετεωρίζεσθε (å være rådvill/engstelig) i stedet for λέγοντες-konstruksjonen. Dette viser at tradisjonen ble overlevert med variasjon i detaljer, selv om kjernebudskapet er det samme.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. Oversettelsen gjengir μὴ οὖν μεριμνήσητε som «Vær altså ikke bekymret», der «altså» markerer den logiske konklusjonen fra v. 25–30. De tre deliberative konjunktivene (φάγωμεν, πίωμεν, περιβαλώμεθα) gjengis naturlig som «Hva skal vi spise/drikke/kle oss med?», og λέγοντες forenkles til «og si».

«Hedningene» gjengir τὰ ἔθνη (ta ethnē), som i jødisk språkbruk refererer til ikke-jødiske folk. Oversettelsen bruker «søker etter» for ἐπιζητοῦσιν, der prefikset ἐπι- forsterker søkingen (intensivt søk). «Deres himmelske Far» oversetter ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος og beholder den relasjonelle betegnelsen «Far» som er sentral i Bergprekenen.

Noen håndskrifter har ἐπιζητοῦσιν (søker ivrig etter), mens andre har ζητοῦσιν (søker) uten det forsterkende prefikset. Den tekstkritiske utgaven (NA28) velger ἐπιζητοῦσιν. Parallellstedet i Lukas 12:30 har tilsvarende ἐπιζητεῖ.

Kontrasten mellom «hedningene» og «dere» (disiplene) reflekterer forskjellen mellom dem som ikke kjenner Gud som Far, og dem som gjør det. Poenget er ikke en nedvurdering av hedningene, men en påminnelse om at troende har en Far som kjenner deres behov, og derfor ikke trenger å være drevet av angst.

«Hedningene» gjengir τὰ ἔθνη, som i jødisk sammenheng betegner folkeslagene utenfor paktsforholdet. Oversettelsen «søker etter» gjengir ἐπιζητοῦσιν med det forsterkende prefikset ἐπι-. «Deres himmelske Far» beholder den intime relasjonstermen πατήρ (Far) som er gjennomgående i Bergprekenen, og «himmelske» gjengir ὁ οὐράνιος som attributt. Verbet «trenger» gjengir χρῄζετε, som uttrykker reelt behov, ikke bare ønske.

Guds allvitenhet om menneskets behov (οἶδεν, «han vet») er et sentralt teologisk poeng. Bekymring er overflødig ikke fordi behovene er uvirkelige, men fordi den himmelske Far allerede kjenner dem. Dette står i kontrast til hedensk religiøsitet der gudene måtte overtales eller informeres om menneskenes behov gjennom ritualer og offergaver.

«Hedningene» gjengir τὰ ἔθνη i dets jødiske betydning. «Søker etter» gjengir ἐπιζητοῦσιν med det intensiverende prefikset ἐπι-. «Deres himmelske Far» beholder den relasjonelle termen πατήρ og attributtet ὁ οὐράνιος. «Trenger» gjengir χρῄζετε, som uttrykker reelt behov.

Kontrasten mellom «hedningene» (τὰ ἔθνη) og «dere» reflekterer en jødisk-kristen identitetsforståelse i den tidlige Jesus-bevegelsen. I den antikke verden var bekymring for mat, drikke og klær reelle eksistensielle spørsmål for de fleste. Hedensk religion innebar ofte forsøk på å sikre materielle goder gjennom riktige ritualer og offergaver, i motsetning til tilliten til en Far som allerede vet hva man trenger.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. «Hedningene» gjengir τὰ ἔθνη i jødisk betydning, «søker etter» gjengir det intensiverte ἐπιζητοῦσιν, og «Deres himmelske Far» beholder den relasjonelle termen πατήρ med attributtet ὁ οὐράνιος. «Trenger» gjengir χρῄζετε som uttrykker reelt behov.

«Guds rike» oversetter τὴν βασιλείαν, der noen håndskrifter har tillegget τοῦ θεοῦ (Guds), mens andre har τοῦ θεοῦ utelatt. Oversettelsen tolker βασιλείαν som Guds rike, i tråd med konteksten. «Hans rettferdighet» (τὴν δικαιοσύνην αὐτοῦ) beholdes som et separat begrep – rettferdigheten som hører til Gud/riket. «Så skal dere få alt det andre i tillegg» er en fri men presis gjengivelse av ταῦτα πάντα προστεθήσεται ὑμῖν (bokstavelig: «alt dette skal legges til for dere»).

Noen håndskrifter leser τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ («Guds rike»), andre τὴν βασιλείαν τῶν οὐρανῶν («himmelriket»), og noen har bare τὴν βασιλείαν («riket»). NA28 velger bare βασιλείαν uten tillegg, men konteksten gjør det klart at Guds rike er ment. Matteus bruker vanligvis «himmelriket», så τοῦ θεοῦ kan være en harmonisering med Luk 12:31.

Forholdet mellom «Guds rike» og «hans rettferdighet» er teologisk omdiskutert. Noen forstår δικαιοσύνη her som Guds egen rettferdighet (tilregnet rettferdighet), andre som den rettferdige livsførsel Gud krever (etisk rettferdighet). I Bergprekenens kontekst, der rettferdighet som overgår fariseernes nevnes (5:20), er begge aspekter sannsynligvis til stede.

Dette verset er et nøkkelvers i kristen spiritualitet og brukes ofte i undervisning om prioriteringer og tillit til Gud. Det oppsummerer hele avsnittet om bekymring (6:25–34) med en positiv formaning: i stedet for å bekymre seg, skal man aktivt søke Guds rike.

«Guds rike» gjengir τὴν βασιλείαν der konteksten klargjør at det er Guds rike som menes, selv om noen håndskrifter har ulike tillegg. «Hans rettferdighet» beholder δικαιοσύνην αὐτοῦ som eget begrep. «Så skal dere få alt det andre i tillegg» er en fri men presis gjengivelse av den greske passivkonstruksjonen προστεθήσεται ὑμῖν (bokstavelig: «skal legges til for dere»), der det guddommelige passiv peker på Gud som den handlende.

Det greske πρῶτον (prōton, «først») innebærer ikke bare en tidsmessig prioritering, men en grunnleggende livsorientering. Imperativet ζητεῖτε (søk!) er presens imperativ, som antyder en vedvarende, pågående handling – ikke en engangshendelse men en livsholdning.

Eksisterende fotnoter dekker dette verset grundig. «Søk» gjengir presens imperativ ζητεῖτε, «først» gjengir πρῶτον, «Guds rike» tolkes ut fra konteksten der NA28 bare har βασιλείαν. «Hans rettferdighet» beholder δικαιοσύνην αὐτοῦ, og «så skal dere få alt det andre i tillegg» er en idiomatisk gjengivelse av ταῦτα πάντα προστεθήσεται ὑμῖν med det guddommelige passiv.

«Vær altså ikke bekymret for morgendagen» gjengir μὴ οὖν μεριμνήσητε εἰς τὴν αὔριον. «Morgendagen skal bekymre seg for seg selv» er en fri men effektiv oversettelse av ἡ γὰρ αὔριον μεριμνήσει αὑτῆς – en personifisering av morgendagen. «Hver dag har nok med sin egen plage» gjengir ἀρκετὸν τῇ ἡμέρᾳ ἡ κακία αὐτῆς, der κακία her betyr «plage/vanskelighet» snarere enn «ondskap» i moralsk forstand.

Det greske κακία (kakia) betyr vanligvis «ondskap» eller «slettheter» i moralsk forstand, men her brukes det i betydningen «plage, vanskelighet, besvær» – altså dagens byrder og utfordringer. Denne bredere betydningen er godt attestert i gresk.

Noen håndskrifter leser ἑαυτῆς (heautēs, «seg selv» – refleksivt) mens andre har αὑτῆς (hautēs, med samme betydning men kortere form). Forskjellen er minimal og påvirker ikke meningen.

Den retoriske personifiseringen av morgendagen (ἡ αὔριον μεριμνήσει αὑτῆς) er uvanlig i bibelsk gresk og har paralleller i jødisk visdomslitteratur. Uttrykket har en nesten ordspråklig karakter og minner om visdomsordene i Ordspråkene.

Uttrykket «Hver dag har nok med sin egen plage» har blitt et ordtak i mange språk og kulturer. I Bergprekenen avslutter dette verset en lengre undervisning om bekymring (Matt 6:25–34) som er sentral i kristen forkynnelse om tillit til Guds omsorg. Verset leses ofte i sammenheng med søndager som tematiserer Guds forsyn og omsorg for skaperverket.

Jesu undervisning om ikke å bekymre seg for morgendagen må forstås i konteksten av hans eskatologiske forkynnelse: Guds rike er nær, og tilliten til Guds forsyn gjør overdreven fremtidsbekymring unødvendig. Ulike teologiske tradisjoner debatterer om dette er et absolutt forbud mot planlegging eller en formaning mot angstfylt bekymring. De fleste tolkere forstår μεριμνάω her som «å være engstelig/urolig» snarere enn «å tenke fremover» – altså en formaning mot den typen bekymring som viser manglende tillit til Gud, ikke mot fornuftig planlegging.

I antikk jødisk og hellenistisk kultur var dagarbeidere og småbønder svært avhengige av daglige inntekter, noe som gjør Jesu ord om å ikke bekymre seg for morgendagen både radikale og konkrete for tilhørerne. Mange av Jesu tilhørere levde fra hånd til munn, og ordene ville ha truffet med stor kraft.

Det greske «κρίνετε» (krinete) kan bety både «dømme» og «bedømme/vurdere». Oversettelsen bruker «døm» som er det mest dekkende norske ordet. Verbet er i imperativ presens med nektelse (μή), som på gresk typisk betyr «slutt å gjøre noe» eller «gjør ikke dette som vane». Konstruksjonen «ἵνα μή» (for at ikke) uttrykker formål: hensikten med å ikke dømme er å unngå å selv bli dømt.

Forbudet mot å dømme (κρίνετε) handler ikke om å gi avkall på all form for vurdering – Jesus oppfordrer selv til å bedømme falske profeter senere i kapitlet (v. 15–20). Poenget er fordømmende, selvrettferdig dom over andre mennesker.

I tidlig kristen liturgi og klosterliv ble dette verset mye brukt i undervisning om ydmykhet og selvransakelse. Det inngår i lesningene for den 4. søndag etter pinse i den bysantinske tradisjonen.

Oversettelsen gjenspeiler det greske ordspillet med «κρίματι κρίνετε» (med den dom dere dømmer) og «μέτρῳ μετρεῖτε» (med det mål dere måler). Den norske formuleringen bevarer den repetitive strukturen som finnes i originalen. «Målt opp for dere» gjengir det passive «μετρηθήσεται ὑμῖν».

Det greske bruker en elegant figura etymologica (ordspill med samme rot): «κρίματι κρίνετε» og «μέτρῳ μετρεῖτε». Denne retoriske figuren understreker gjengjeldelsens prinsipp – man høster det man sår.

Gjengjeldelseslogikken (lex talionis) her har paralleller i rabbinsk litteratur, f.eks. Misjna Sotah 1:7: «Med det mål et menneske måler, skal det bli målt opp for dem.»

«Flisen» gjengir «κάρφος» som betyr en liten pinne, flis eller strå – noe svært lite. «Bjelken» gjengir «δοκόν» som er en stor tømmerstokk brukt i takkonstruksjoner. Kontrasten er bevisst absurd og humoristisk. «Legger ikke merke til» gjengir «οὐ κατανοεῖς» som betyr å ikke betrakte nøye, ikke oppfatte – sterkere enn bare «ser ikke».

Det greske «κάρφος» er et lite tørt stykke (strå, flis), mens «δοκός» er en stor bærebjelke i en bygning. Den groteske overdrivelsen er typisk for Jesus' bruk av humor og hyperbol for å gjøre et poeng uforglemmelig.

Spørsmålsformen med «τί» (hvorfor) er retorisk og konfronterende – Jesus forventer ikke et svar, men avslører en moralsk blindhet. Bruken av andre person entall («du») midt i en tale til mengden gjør budskapet intenst personlig.

«Hvordan kan du si» gjengir det retoriske «πῶς ἐρεῖς». Uttrykket «og se» (καὶ ἰδοὺ) er beholdt for å gjenspeile den sterke retoriske kraften i originalen – det er et utrop som avslører absurditeten i situasjonen. Setningen avsluttes med utropstegn fremfor spørsmålstegn, et bevisst valg for å gjenspeile den retoriske ironien.

Noen manuskripter leser «ἀπό» i stedet for «ἐκ» foran «τοῦ ὀφθαλμοῦ σου». Betydningsforskjellen er minimal (begge betyr «fra/ut av»), men den kritiske teksten (NA28) foretrekker «ἐκ».

«Hykler» gjengir «ὑποκριτά» – et ord fra gresk teater som betegner en skuespiller som bærer maske. Jesus bruker det om dem som spiller en rolle og later som de er noe de ikke er. «Se klart nok til» gjengir «διαβλέψεις» som betyr å se gjennom, se tydelig – det innebærer at etter å ha fjernet sin egen bjelke, vil man ha klarsyn til å hjelpe andre.

Ordet «ὑποκριτής» (hypokritēs) kommer fra gresk teater der skuespillere bar masker. Det betegnet opprinnelig en som svarte under dialog på scenen. Jesus bruker begrepet om religiøs uærlighet – å bære en maske av fromhet.

Jesu bruk av «ὑποκριτά» i vokativ entall er påfallende – det er rettet direkte til tilhøreren som en individuell tiltale midt i en tale til flertall. Skiftet fra «dere» til «du» gjennom hele avsnittet (v. 3–5) gjør budskapet personlig og konfronterende.

Verbet «ἔκβαλε» (ta ut) er det samme som brukes om å drive ut demoner – et kraftfullt verb som understreker at å fjerne sin egen bjelke krever en drastisk, resolutt handling, ikke bare en mild justering.

Verbformen «τότε διαβλέψεις» inneholder et løfte: «da vil du se klart». Jesus forbyr ikke det å hjelpe sin bror – tvert imot forutsetter han at man etter selvransakelse faktisk skal hjelpe andre med deres feil. Forbudet gjelder rekkefølgen, ikke handlingen i seg selv.

Hunder og svin var begge urene dyr i jødisk kultur (3 Mos 11). Hunder i antikken var ikke tamme kjæledyr, men halvville åtseletere. «Det hellige» kan referere til offerkjøtt fra tempelet, som ikke skulle gis til urene dyr. Verset advarer mot å dele det dyrebare med dem som verken kan verdsette eller forstå det.

Det er diskutert om «det hellige» og «perlene» refererer til evangeliets budskap, sakramentene, eller hellig lære generelt. I tidlig kirke ble verset brukt som begrunnelse for å holde eukaristien hemmelig for ikke-døpte (disciplina arcani). Didaché 9:5 siterer dette verset i forbindelse med nattverden.

Det greske «καταπατήσουσιν» (tråkke ned) er i indikativ futurum, mens «ῥήξωσιν» (rive i stykker) er i konjunktiv aorist. Det er grammatisk uklart om subjektet for «tråkke ned» er svinene og subjektet for «rive i stykker» er hundene, eller om begge handlinger tilskrives svinene. Chiasmestrukturen (det hellige–hunder, perler–svin) kan tilsi at hundene river og svinene tråkker.

Tre imperativer på gresk – «Αἰτεῖτε» (be), «ζητεῖτε» (let), «κρούετε» (bank på) – gjengis med tilsvarende norske imperativer. Alle tre er presens imperativ, som indikerer vedvarende handling: «fortsett å be, fortsett å lete, fortsett å banke». De passive futurumformene «δοθήσεται» (det skal bli gitt), «εὑρήσετε» (dere skal finne), «ἀνοιγήσεται» (det skal bli åpnet) uttrykker Guds trofaste svar. «Lukkes opp» er valgt fremfor «åpnes» for bildet av å banke på en dør.

Dette verset leses på mange kirkefester og bededager. Det har en tredelt rytmisk struktur som gir det en nesten liturgisk karakter, velegnet for fellesresitasjon.

Den tredelte strukturen (be–få, lete–finne, banke–åpne) viser en stigende intensitet. Å be er passiv mottagelse, å lete er aktiv søken, og å banke er en dristig handling. Sammen maler de et bilde av utholdende, tillitsfull bønn.

De greske verbene «αἰτεῖτε», «ζητεῖτε» og «κρούετε» danner en tredelt struktur (trikolon) som var et vanlig retorisk virkemiddel i antikken. Hvert ledd følger samme mønster: imperativ etterfulgt av løfte. Bevegelsen fra be (verbal handling) til lete (fysisk søken) til banke (direkte, insisterende handling) viser en stigende intensitet i initiativ.

Oversettelsen gjengir de tre presens imperativene «Αἰτεῖτε», «ζητεῖτε», «κρούετε» med korte, direkte norske imperativer: «Be», «Let», «Bank på». Presens imperativ på gresk antyder vedvarende eller gjentatt handling – «fortsett å be, fortsett å lete, fortsett å banke» – men norsk imperativ har ikke denne aspektdistinksjonen. De passive futurumformene «δοθήσεται» (det skal bli gitt), «εὑρήσετε» (dere skal finne) og «ἀνοιγήσεται» (det skal bli åpnet) gjengis med «skal få», «skal finne» og «skal lukkes opp». «Lukkes opp» er valgt fremfor «åpnes» fordi det passer bedre til bildet av å banke på en dør.

Verset gjengir den universelle formuleringen «πᾶς ... ὁ αἰτῶν» (enhver som ber) med «hver den som ber». Partisippformene (ὁ αἰτῶν, ὁ ζητῶν, τῷ κρούοντι) fungerer som substantiver – «den bedende, den letende, den bankende». Oversettelsen bruker relativsetninger for naturlig norsk.

Noen håndskrifter har «ἀνοίγεται» (presens) i stedet for «ἀνοιγήσεται» (futurum). Forskjellen er minimal for meningen, men de fleste kritiske tekster foretrekker futurumsformen.

Verbformen «ἀνοιγήσεται» er futurum passiv: «det skal bli åpnet/lukket opp». Oversettelsen bruker «skal det lukkes opp» med passiv konstruksjon som gjenspeiler dette. Alternativt kunne man oversatt «skal det bli åpnet», men «lukkes opp» (i betydningen 'døren lukkes opp') er idiomatisk norsk for å åpne en dør etter banking. Treleddsstrukturen med ber/leter/banker på bevarer den greske trippelparallellismen.

Oversettelsen bruker «Hver den som ber» for «πᾶς ὁ αἰτῶν», en universell formulering som understreker at løftet gjelder alle. Partisippene (ὁ αἰτῶν, ὁ ζητῶν, τῷ κρούοντι) fungerer som substantiverte former og gjengis med relativsetninger for naturlig norsk. Den tredelte parallellismen fra vers 7 gjentas her som bekreftelse.

De greske partisippene ὁ αἰτῶν, ὁ ζητῶν og τῷ κρούοντι er alle i presens, noe som understreker pågående, vedvarende handling – ikke en engangsforespørsel. Den tredje formen (τῷ κρούοντι) bruker dativ i stedet for nominativ, muligens for variasjon, men passivformen «ἀνοιγήσεται» krever en dativkonstruksjon.

Det greske spørsmålet er konstruert med «μή» som forventer et negativt svar: «Han vil vel ikke gi ham en stein?» Oversettelsen forenkler den retoriske strukturen til et direkte spørsmål: «Hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød?» – der det implisitte svaret er «ingen». Konstruksjonen med «ὃν αἰτήσει» (som sønnen hans ber om) er omstrukturert for naturlig norsk.

Brød og steiner i Palestina kunne ligne hverandre – visse runde, flate steiner lignet brødleiver. Sammenligningen er derfor ikke bare retorisk, men visuell.

Oversettelsen omstrukturerer den greske syntaksen betydelig. Originalen har en todelt struktur: først «Hvem av dere er det som, når sønnen hans ber om brød...» og deretter det retoriske spørsmålet «vil vel ikke gi ham en stein?» (med μή som forventer negativt svar). Oversettelsen slår dette sammen til ett enkelt spørsmål for bedre flyt på norsk. «Vil gi» gjengir ἐπιδώσει (futurum av ἐπιδίδωμι, overrekke/gi).

Oversettelsen omstrukturerer den greske todelte syntaksen til ett enkelt retorisk spørsmål. Originalen har «τίς ἐστιν ἐξ ὑμῶν ἄνθρωπος» (hvilken mann blant dere) fulgt av et underordnet ledd med «μή» som forventer negativt svar. «Hvem av dere» gjengir «τίς ἐξ ὑμῶν» direkte, mens «ἄνθρωπος» (mann/menneske) utelates for naturlig norsk. Ordstillingen er endret slik at brød-forespørselen kommer sist for bedre flyt.

Brød i det første århundrets Palestina ble ofte bakt som flate, runde leiver som kunne ligne de glatte, runde steinene i området. Sammenligningen mellom stein og brød er derfor ikke bare retorisk, men visuelt treffende – en far som gir en stein i stedet for brød, ville gi noe som ligner det lovede, men er verdiløst og uspiselig.

Verset gjengir den elliptiske greske konstruksjonen med et fullstendig norsk uttrykk. «Gi ham» er lagt til (fra ἐπιδώσει) for å gjøre verset forståelig uten å måtte lese vers 9 først. Parallellismen med vers 9 er bevart: ber om X → vil du gi Y?

Som brød og stein, har fisk og slange en visuell likhet – en ål eller visse fisker fra Genesaretsjøen kunne ligne slanger. Parallellen er igjen visuell: noe som ligner det gode, men er skadelig.

Oversettelsen gjengir den elliptiske greske konstruksjonen med et fullstendig norsk uttrykk. «Gi ham» er lagt til (fra ἐπιδώσει) for å gjøre verset forståelig uten å måtte lese vers 9 først. Parallellismen med vers 9 er bevart: ber om X → vil du gi Y?

Konjunksjonen «καί» (og/også) sammen med «ἤ» (eller) gir en forsterkende effekt: «eller også» – som understreker at dette er enda et eksempel. Mønsteret ber om X → gir Y er identisk med vers 9 og skaper en retorisk parallellisme.

Oversettelsen legger til «gi ham» (fra ἐπιδώσει) for å gjøre verset selvstendig forståelig. «Ἤ» (eller) knytter dette til vers 9 som et parallelt eksempel. Også her forventer «μή» et negativt svar.

I Genesaretsjøen fantes det flere fiskearter, og visse arter – eller en ål – kunne visuelt minne om en slange. Sammenligningen er parallell med stein/brød i vers 9: noe som ligner det gode, men er farlig eller urent. En slange var dessuten urent etter jødisk lov.

«Selv dere som er onde» gjengir «ὑμεῖς πονηροὶ ὄντες» – der «πονηροί» (onde) er en sterk betegnelse. Oversettelsen legger til «selv» for å forsterke den konsessive betydningen i den greske partisippkonstruksjonen (selv om dere er). «Hvor mye mer» gjengir «πόσῳ μᾶλλον», et klassisk qal wa-chomer-argument (fra det mindre til det større). «Gode gaver» gjengir «ἀγαθά» (gode ting) som her oversettes likt med «δόματα ἀγαθά» (gode gaver) i første del.

Jesus bruker her en rabbinsk argumentasjonsform kalt qal wa-chomer (קל וחומר) – «fra det lette til det tunge»: Hvis selv syndige mennesker gir sine barn gode gaver, hvor mye mer vil da den fullkomment gode Gud gjøre det. Lukas' parallell (Luk 11:13) har «Den hellige ånd» i stedet for «gode gaver».

Det greske «δόματα» (gaver) er beslektet med «δίδωμι» (å gi) og «δώσει» (skal gi) senere i verset. Hele verset spiller på ulike former av å gi: δόματα – δώσει – αἰτοῦσιν (be om). Ordspillet mellom gave og giver understreker poenget: de som ber (αἰτέω) mottar (δίδωμι).

Oversettelsen legger til «selv» for å tydeliggjøre den konsessive partisippkonstruksjonen «ὑμεῖς πονηροὶ ὄντες» (dere som er onde). «Barna deres» er valgt fremfor «deres barn» for naturlig moderne norsk. «Gode gaver» brukes i begge ledd selv om gresk har «δόματα ἀγαθά» i første ledd og bare «ἀγαθά» (gode ting) i andre ledd – oversettelsen harmoniserer for jevnhet.

«Selv dere som er onde» gjengir den konsessive partisippkonstruksjonen «ὑμεῖς πονηροὶ ὄντες». «Selv» er lagt til for å tydeliggjøre kontrasten mellom menneskelig ondskap og Guds godhet. «Hvor mye mer» gjengir «πόσῳ μᾶλλον», et qal wa-chomer-argument. Gresk skiller mellom «δόματα ἀγαθά» (gode gaver) i første ledd og bare «ἀγαθά» (gode ting) i andre ledd, men oversettelsen bruker «gode gaver» begge steder for sammenheng.

Lukas' parallell (Luk 11,13) har «Den hellige ånd» der Matteus har «gode gaver». Denne forskjellen har vært gjenstand for mye teologisk diskusjon – noen ser Lukas' versjon som en presisering av hva «det gode» er, mens andre mener Matteus bevarer en bredere formulering. Forskjellen kan reflektere ulike teologiske vektlegginger hos evangelistene.

Det greske «πονηροί» (onde) er et sterkt ord som i Matteusevangeliet ofte brukes om det fundamentalt onde (jf. «ὁ πονηρός», den onde, i 6,13). At Jesus kaller sine tilhørere «onde» er en radikal uttalelse som understreker kontrasten med Guds absolutte godhet. Det er ikke ment som en personlig fornærmelse, men som en teologisk konstatering av menneskets syndige natur.

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere» gjengir «Πάντα ... ὅσα ἐὰν θέλητε ἵνα ποιῶσιν ὑμῖν οἱ ἄνθρωποι». «Andre» brukes for det greske «οἱ ἄνθρωποι» (menneskene) – en forenkling som fungerer godt på norsk. «Gjør også dere mot dem» bevarer den imperative formen «ποιεῖτε». Avslutningen «dette er loven og profetene» er en direkte gjengivelse av Jesu oppsummering.

Den gylne regel finnes i mange kulturer og religioner, men vanligvis i negativ form («gjør ikke mot andre det du ikke vil de skal gjøre mot deg», jf. Tobit 4:15, Rabbi Hillel i Talmud Shabbat 31a). Jesus formulerer den positivt, som en aktiv forpliktelse til å gjøre godt. At dette er «loven og profetene» knytter den til hele Det gamle testamente.

At Jesus sier «dette er loven og profetene» (ὁ νόμος καὶ οἱ προφῆται) betyr at den gylne regel oppsummerer hele Skriften. Uttrykket brukes også i Matt 5:17 og 22:40. Sammen med 22:37–40 danner dette en ramme rundt Bergprekenen der kjærligheten til Gud og nesten er Skriftens kjerne.

Konjunksjonen «οὖν» (altså/derfor) markerer at dette verset er en konklusjon av hele avsnittet om bønn (7:7–11). Oversettelsen gjengir ikke «οὖν» eksplisitt, men lar sammenhengen tale for seg. «οἱ ἄνθρωποι» (menneskene/folk) er forenklet til «andre» for naturlig norsk. Imperativformen «ποιεῖτε» er gjengitt med «gjør» – en direkte befaling.

Den gylne regel er uttrykt positivt av Jesus, i motsetning til den negative formuleringen hos Rabbi Hillel (Shabbat 31a): «Det du hater, gjør ikke mot din neste.» Tobit 4:15 har også en negativ form. Den positive formuleringen krever ikke bare å avstå fra det onde, men aktivt å gjøre godt.

Konjunksjonen «οὖν» (altså/derfor) innleder verset i grunnteksten og markerer at dette er en konklusjon av det foregående avsnittet om bønn og Guds gavmildhet (7:7–11). Oversettelsen gjengir ikke «οὖν» eksplisitt, men lar sammenhengen tale for seg – en vanlig strategi i moderne norsk. «οἱ ἄνθρωποι» (menneskene/folk) er forenklet til «andre» for naturlig norsk. Imperativet «ποιεῖτε» er gjengitt med «gjør», som bevarer befalingsformen.

«Gå inn gjennom den trange porten» gjengir imperativet «Εἰσέλθατε διὰ τῆς στενῆς πύλης» med utropstegn for å markere den imperativiske kraften. «Vid er porten» og «bred er veien» gjengir den greske ordstillingen med predikativet først (πλατεῖα ἡ πύλη, εὐρύχωρος ἡ ὁδός), som er retorisk effektivt. «Fortapelsen» gjengir «ἀπώλειαν» – total ødeleggelse/undergang.

Bildet av to veier og to porter har paralleller i jødisk visdomslitteratur (jf. 5 Mos 30:15–19, Jer 21:8) og i gresk filosofi (Herakles ved veiskillet). Didaché åpner med «to veier»-motivet. Byporter i antikken var stedet for inngang til sikkerhet og fellesskap.

Det greske «ἀπώλεια» (fortapelse/ødeleggelse) brukes i NT både om fysisk ødeleggelse og evig fortapelse (jf. Fil 3:19, 2 Pet 3:7). Ordets motstykke i v. 14 er «ζωή» (liv), som i Matteus konsekvent peker mot det evige liv (jf. Matt 19:16–17, 25:46).

Imperativet «Εἰσέλθατε» (gå inn!) er aorist, som peker mot en bestemt, avgjørende handling – ikke en pågående prosess. Oversettelsen markerer dette med utropstegn. Den greske ordstillingen med adjektivet først (πλατεῖα ἡ πύλη, εὐρύχωρος ἡ ὁδός) er bevart i «vid er porten og bred er veien» for retorisk effekt. «εὐρύχωρος» betyr bokstavelig «med bredt rom/god plass» og er gjengitt med «bred» som parallell til «vid» (πλατεῖα).

«στενῆς» (trang) og «πλατεῖα» (vid/bred) danner et antonymi som strukturerer hele avsnittet. «εὐρύχωρος» (romslig) er et sjeldent ord i NT (bare her) og forsterker inntrykket av den brede veien. «ἀπώλεια» (fortapelse/ødeleggelse) er beslektet med verbet «ἀπόλλυμι» (ødelegge, gå til grunne) og betegner total undergang.

Imperativet «Εἰσέλθατε» er aorist, som understreker en avgjørende handling. Utropstegnet markerer dette. Den greske ordstillingen med predikativ først (πλατεῖα ἡ πύλη, εὐρύχωρος ἡ ὁδός) er bevart i «vid er porten og bred er veien» for retorisk og poetisk effekt. «εὐρύχωρος» betyr egentlig «med bredt rom/god plass» og gjengis med «bred» som parallell til «vid» (πλατεῖα). «ἀπώλεια» er gjengitt med «fortapelsen».

«For» gjengir «ὅτι», som her fungerer som en begrunnelse for v. 13: grunnen til å velge den trange porten. «Trang» (στενή) og «smal» (τεθλιμμένη – egentlig «sammentrykt, trengt») beskriver porten og veien med to ulike, men beslektede adjektiver. «Få er de som finner den» (ὀλίγοι εἰσὶν οἱ εὑρίσκοντες) bruker «finner» – veien til livet krever aktiv søken.

Det greske «τεθλιμμένη» (tethlimenē) er perfektum partisipp av «θλίβω» (trenge sammen, plage) – samme rot som «θλῖψις» (trengsel/lidelse). Den smale veien er bokstavelig talt en «trengselspreget» vei, noe som antyder at veien til livet innebærer lidelse og prøvelser.

Noen viktige manuskripter (inkludert visse vestlige tekstvitner) har «τί» (hvor!) i stedet for «ὅτι» (for), som ville gi: «Hvor trang er porten...!» De fleste kritiske utgaver beholder «ὅτι».

«For» gjengir «ὅτι» som begrunnelse for v. 13. «Trang» (στενή) og «smal» (τεθλιμμένη) er to ulike greske ord – oversettelsen bruker to ulike norske adjektiver for å bevare dette. «Få er de som finner den» (ὀλίγοι εἰσὶν οἱ εὑρίσκοντες) bruker «finner» – et viktig ordvalg som antyder at veien til livet krever aktiv søken, i motsetning til den brede veien der folk bare «går inn» (εἰσερχόμενοι, v. 13).

Verset er knyttet liturgisk til fastetiden og askesen i kristen tradisjon. Den trange port og smale vei leses ofte i konteksten av Jesu kall til selvfornektelse (Matt 16:24), og brukes i mange kirketradisjoner i forberedelsen til påske.

«ὅτι» gjengis med «for» som begrunnelse for oppfordringen i v. 13. «τεθλιμμένη» (perfektum partisipp av θλίβω, trenge sammen/plage) er gjengitt med «smal» – et enklere norsk ord som fanger den fysiske betydningen uten å eksplisitt uttrykke lidelsesaspektet som ligger i den greske roten. Kontrasten mellom «finner» (εὑρίσκοντες) i v. 14 og «går inn gjennom» (εἰσερχόμενοι) i v. 13 er bevart – den smale veien krever aktiv søken.

«Vokt dere for» gjengir «Προσέχετε ἀπό» – bokstavelig «gi akt på / pass dere for». Utropstegnet markerer den sterke advarselen. «I fåreham» gjengir «ἐν ἐνδύμασι προβάτων» (i fåreklær) – et bilde på ytre fromhet. «Glupske ulver» gjengir «λύκοι ἅρπαγες» der «ἅρπαγες» betyr rovgriske, grådig – ulver som river i stykker.

Falske profeter var et vedvarende problem i Israel (jf. 5 Mos 13:1–5, Jer 23:16, Esek 22:27). Bildet av ulver i fåreklær kan spille på Esek 22:27 der Israels ledere sammenlignes med ulver som river i stykker bytte.

«Vokt dere for» gjengir «Προσέχετε ἀπό» – en imperativ med sterk advarsel. «I fåreham» er en idiomatisk norsk gjengivelse av «ἐν ἐνδύμασι προβάτων» (i fåreklær), som fanger bildet av forkleding. «Glupske ulver» gjengir «λύκοι ἅρπαγες» der ἅρπαγες (rovgriske) er sterkere enn bare «glupske» – det innebærer å rive til seg, plyndre. Valget av «glupske» gir god norsk klang og formidler ulvers rovnatur.

Det greske «ἅρπαγες» er beslektet med «ἁρπάζω» (å rive bort med makt), samme ord som brukes i Joh 10:12 om ulven som «river» fårene. Bildet handler ikke bare om grådighet, men om voldelig ødeleggelse av flokken.

Προσέχετε (prosechete) er presens imperativ, som indikerer en vedvarende handling: «vær stadig på vakt». Det er ikke en engangshendelse, men en konstant årvåkenhet som kreves. Verbet betyr egentlig «hold sinnet rettet mot», altså en mental og åndelig beredskap.

I den tidlige kirke ble dette verset brukt som begrunnelse for å prøve åndene (1 Joh 4:1) og utvikle kriterier for å gjenkjenne ekte profeter. Didache (kap. 11–12), et tidligkristent skrift fra ca. 100 e.Kr., gir praktiske retningslinjer for å skille sanne profeter fra falske – delvis basert på denne advarselens logikk.

«Προσέχετε ἀπό» (gi akt på/pass dere for) gjengis med «Vokt dere for» – en sterk, idiomatisk norsk advarsel. «ἐν ἐνδύμασι προβάτων» (i fåreklær) gjengis med det norske uttrykket «i fåreham», som er innarbeidet og treffer bildet av forkleding godt. «λύκοι ἅρπαγες» (rovgriske ulver) gjengis med «glupske ulver» – «glupske» er noe svakere enn det greske «ἅρπαγες» (som innebærer å rive til seg med vold), men gir god norsk klang og formidler rovdyrets natur.

«På fruktene skal dere kjenne dem» gjengir «ἀπὸ τῶν καρπῶν αὐτῶν ἐπιγνώσεσθε αὐτούς» – der «ἐπιγνώσεσθε» er en sterkere form av «γνώσεσθε» (kjenne) med prefikset ἐπι- som antyder gjennomgripende gjenkjennelse. «Kan man høste» gjengir den retoriske konstruksjonen «μήτι συλλέγουσιν» som forventer negativt svar. «Tornebusker» og «tistler» gjengir «ἀκανθῶν» og «τριβόλων» – begge ugress typiske for Palestina.

Frukt-motivet (καρπός) er sentralt i Matteus: det opptrer i Johannes døperens forkynnelse (3:8, 10), her i Bergprekenen (7:16–20), og i lignelsen om vingården (21:34, 43). Konsekvent bruker Matteus «frukt» som bilde på livsførsel og handlinger som svarer til omvendelse og tro.

Tornebusker (ἄκανθαι, akanthai) og tistler (τρίβολοι, triboloi) er begge planter som vokser vilt i Palestinas landskap og er assosiert med forbannelsen i 1 Mos 3:18 («torner og tistler»). Ordparet knytter Jesu billedspråk til skapelsesfortellingen og syndefallet.

Ordet «ἐπιγνώσεσθε» (epignōsesthe) har prefikset ἐπι- som forsterker grunnverbet γινώσκω (å kjenne). Det antyder ikke bare gjenkjennelse, men full, grundig innsikt – en dyp og sikker erkjennelse av hvem noen virkelig er.

Preposisjonen ἀπό brukes her to ganger – først om kjennetegnet («av fruktene») og deretter om kilden («fra tornebusker/tistler»). Oversettelsen varierer mellom «på» (kjennetegn) og «av» (kilde), noe som gjenspeiler at norsk idiomatisk skiller mellom disse funksjonene. Et alternativ ville vært «Av fruktene skal dere kjenne dem», som ligger nærmere det greske men er mindre naturlig norsk.

Det retoriske spørsmålet med μήτι forventer negativt svar – «man kan selvfølgelig ikke» – og fungerer som en appellerativ illustrasjon av prinsippet om at fruktene avslører treets natur. Oversettelsen velger «Kan man høste» fremfor det eldre «Høster man vel» for å gi en mer naturlig, muntlig tone. «Druer» og «fiken» (σταφυλάς og σῦκα) er hverdagsfrukter i Midtøsten som Jesu tilhørere ville kjent godt.

I Palestinas tørre klima vokser tornebusker (ἄκανθαι) og tistler (τρίβολοι) spontant og uten dyrkning. Det at noen av tornebuskens bær kan ligne små druer, gjør bildet enda mer treffende: ytre likhet kan bedra, men den egentlige frukten avslører plantens sanne natur.

Verbet συλλέγουσιν (samle inn, høste) brukes også i Matt 13:28–30 om innhøsting av ugress, og knytter dette bildet til den eskatologiske separasjonen mellom godt og ondt. Sammenhengen mellom frukt-metaforen her og lignelsen om ugresset i åkeren forsterker temaet om den endelige dommen.

Noen minuskelhåndskrifter har rekkefølgen σταφυλήν (entall «en drue/drueklase») i stedet for flertallsformen σταφυλάς, men flertallsformen er best bevitnet i de tidligste papyri og uncialene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus).

Preposisjonen ἀπό brukes tre ganger i verset med to ulike funksjoner: først om kjennetegnet («av/på fruktene») og deretter om kilden («fra tornebusker/tistler»). Oversettelsen varierer mellom «på» og «av» for å følge norsk idiom. Μήτι-konstruksjonen forventer negativt svar og gjengis med det retoriske «Kan man høste». «Fiken» er valgt for σῦκα fremfor det mer formelle «fikener» for å holde tonen hverdagslig og muntlig.

Oversettelsen bruker «bærer» for det greske «ποιεῖ» (gjør/produserer). «Bære frukt» er et naturlig norsk uttrykk som dekker betydningen godt. «Dårlig tre» gjengir «σαπρόν» som egentlig betyr «råttent, fordervet» – dette ble diskutert i revisjonshistorikken der «dårlig» til slutt ble valgt som den mest balanserte gjengivelsen i konteksten.

Det greske «σαπρόν» (sapron) betyr opprinnelig «råttent, fordervet» og brukes om fisk som har gått dårlig (Matt 13:48) eller trær som er syke. Det står i sterk kontrast til «ἀγαθόν» (godt) og understreker at problemet ikke bare er middelmådighet, men grunnleggende fordervethet.

Merk at det greske bruker to ulike ordpar for 'god': ἀγαθόν om treet og καλούς om fruktene (vers 17a), og σαπρόν om det dårlige treet med πονηρούς om de onde fruktene (vers 17b). πονηρούς har en sterkere moralsk klang enn bare 'dårlig' – det betyr 'ondt, skadelig'. Oversettelsen bruker 'dårlige' for begge for å bevare parallellismen, men det greske antyder at fruktene fra et fordervet tre ikke bare er middelmådige, men aktivt skadelige.

Oversettelsen bruker «bærer» for ποιεῖ (gjør/produserer) – «å bære frukt» er et naturlig norsk uttrykk. «Dårlig» er valgt for σαπρόν (egentlig «råttent/fordervet») som en mildere kontrast til «godt» (ἀγαθόν). Merk at verset bruker to ulike ordpar: ἀγαθόν/καλούς (godt tre / gode frukter) og σαπρόν/πονηρούς (råttent tre / onde frukter). πονηρούς har en sterkere moralsk klang enn bare «dårlige», men oversettelsen bruker «dårlige» for parallellismens skyld.

Oversettelsen bruker «bærer» for ποιεῖ (bokstavelig «gjør/produserer»). «Å bære frukt» er et veletablert norsk uttrykk som fungerer godt. Vers 17 bruker for øyeblikket «dårlig» for σαπρόν, mens vers 18 bruker «råttent» for det samme greske ordet. σαπρόν betyr egentlig «råttent, fordervet» og står i sterk kontrast til ἀγαθόν (godt). «Hvert» gjengir πᾶν (alle/hver) og bevarer den universelle karakteren i utsagnet.

Jesu bruk av tre-og-frukt-metaforen har paralleller i GT (Jer 17:7–8; Sal 1:3) og i jødisk visdomstradisjon. Forestillingen om at treets indre natur nødvendigvis viser seg i fruktene, ble brukt av både rabbinsk jødedom og tidlig kristendom til å bedømme læreres troverdighet.

Strukturen οὕτως πᾶν δένδρον ἀγαθὸν … τὸ δὲ σαπρὸν δένδρον er en antitetisk parallellisme, en vanlig retorisk form i jødisk visdomslitteratur. «Slik» gjengir οὕτως og binder verset tilbake til det retoriske spørsmålet i v.16 som konklusjon. Bruken av «hvert» for πᾶν understreker at dette er et universelt prinsipp uten unntak.

I den gresk-romerske verden var metaforen om treet og dets frukter også kjent fra stoisk filosofi, der den ble brukt om karakterdannelse. Jesu bruk av bildet ville ha vært umiddelbart forståelig for et bredt publikum i det hellenistiske Palestina, ikke bare for jødiske tilhørere.

Oversettelsen gjengir nå σαπρόν med «råttent», noe som er mer presist enn «dårlig» og samsvarer med bruken av «råttent» i vers 18 for det samme greske ordet. ποιεῖ (bokstavelig «gjør/produserer») gjengis idiomatisk med «bærer» siden «å bære frukt» er veletablert norsk. οὕτως («slik») knytter verset til det foregående retoriske spørsmålet som en konklusjon. πᾶν («hvert/alle») gir utsagnet en universell karakter uten unntak.

Oversettelsen gjengir σαπρόν med «råttent», som er mer presist enn «dårlig» og samsvarer med bruken i vers 18 for konsistens. ποιεῖ (bokstavelig «gjør/produserer») gjengis med «bærer» fordi «å bære frukt» er et veletablert norsk uttrykk. οὕτως («slik») knytter verset til den foregående argumentasjonen om å kjenne treet på fruktene. πᾶν («hvert») gjengir den universelle karakteren – det finnes ingen unntak fra prinsippet.

Verset gjengir den absolutte umuligheten uttrykt med «οὐ δύναται» (kan ikke). «Et godt tre kan ikke bære dårlige frukter» bevarer den kategoriske utsagnet. «Råttent tre» brukes her (i motsetning til «dårlig» i v. 17) for å opprettholde variasjon og gjenspeile at «σαπρόν» i konteksten av umulighetslogikken har en sterkere klang.

Den absolutte formuleringen – et godt tre kan ikke bære dårlig frukt – reiser teologiske spørsmål om determinisme og fri vilje. Augustin brukte dette verset i diskusjonen om nådens nødvendighet: uten Guds nåde (som gjør treet godt) kan mennesket ikke bære god frukt. Pelagianerne tolket det annerledes.

Vers 18 bruker 'råttent' (σαπρόν) mens vers 17 bruker 'dårlig' for samme greske ord. Denne variasjonen er et bevisst valg: i vers 18 er konteksten absolutt umulighet ('kan ikke'), og det sterkere 'råttent' understreker den kategoriske naturen i utsagnet. I vers 17 er 'dårlig' brukt som en mildere kontrast i den deskriptive beskrivelsen. En alternativ løsning ville vært å bruke konsekvent samme ord i begge vers.

Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstillingen i dette verset, men innholdet er stabilt på tvers av alle viktige tekstvitner. Enkelte vitner har «ἐνεγκεῖν» (bære) i stedet for «ποιεῖν» (gjøre/produsere), men dette endrer ikke betydningen vesentlig.

Oversettelsen gjengir οὐ δύναται med «kan ikke», som presist uttrykker den absolutte umuligheten i grunnteksten. Strukturen i det greske er parallell: to umulighetsutsagn som speiler hverandre. Norsk bruker «og» for å knytte dem sammen, mens gresk har οὐδέ (og heller ikke/og ikke). «Og» fungerer godt for å bevare flyten, men «heller ikke» ville ha vært et mer presist alternativ for οὐδέ.

Det greske πονηρούς (onde/dårlige) i vers 18a har en sterkere moralsk valør enn bare «dårlige». Det er beslektet med ὁ πονηρός (Den onde), som Matteus bruker om djevelen (13:19, 38). Kontrastparet ἀγαθόν/σαπρόν (godt/råttent) om treet og καλούς/πονηρούς (gode/onde) om fruktene viser at Jesus bruker et nyansert vokabular der treets tilstand og fruktenes karakter beskrives med ulike ordpar.

Noen manuskripter har ἐνεγκεῖν (bære) i stedet for ποιεῖν (gjøre/produsere), men dette endrer ikke innholdet vesentlig. Variantene viser at avskrivere tidlig forsøkte å harmonisere verbet med den naturlige metaforen om trær som «bærer» frukt.

Oversettelsen bruker presens ('hugges ned og kastes') i stedet for en mer passiv/futuristisk form. Det greske bruker presens passiv (ἐκκόπτεται, βάλλεται), som uttrykker et allmenngyldig prinsipp – slik er det alltid med trær som ikke bærer frukt. Denne formen ble bevisst valgt for å gjenspeile den tidløse sannheten i Jesu utsagn. Verset er nesten identisk med Johannes døperens ord i Matt 3,10, noe som skaper en sterk tematisk forbindelse.

Dette verset er nesten ordrett likt Matt 3,10, der Johannes døperen bruker samme bilde om trær og frukt. At Jesus gjentar dette bildet i Bergprekenen, knytter hans forkynnelse direkte til døperens budskap om omvendelse og dom.

Det greske καρπὸν καλόν er her i entall, i motsetning til flertallsformen i vers 17–18. Oversettelsen gjenspeiler dette korrekt med 'god frukt' (entall). Det kollektive entallet fungerer som en generalisering: det handler ikke om mengden frukter, men om hvorvidt treet i det hele tatt produserer noe godt.

Verset gjentar nesten ordrett Johannes døperens advarsel i Matt 3,10, og i begge tilfeller fungerer ilden som bilde på den endelige dommen. Sammenhengen mellom frukt og ild i gammeltestamentlig profeti (jf. Jes 5,1–7 om vingården; Jer 11,16 om oliventreet) danner bakgrunnen for metaforen.

Oversettelsen bruker «hugges ned og kastes» i presens, som gjenspeiler det greske presens passiv (ἐκκόπτεται, βάλλεται). Dette uttrykker et allmenngyldig prinsipp snarere enn en fremtidig hendelse. «God frukt» i entall (καρπὸν καλόν) er korrekt gjengitt, i motsetning til flertallet i vers 17–18. «På ilden» gjengir εἰς πῦρ, der εἰς angir retning/mål.

Uttrykket εἰς πῦρ βάλλεται («kastes på ilden») er nært knyttet til eskatologisk dom i jødisk tradisjon. I Bergprekenens kontekst fungerer dette som en advarsel rettet mot falske profeter (v. 15) og de som ikke lever i tråd med Guds vilje. Bildet av ild som domsmiddel finnes gjennomgående i Matteus (3:10–12; 13:40–42; 25:41).

Verbet ἐκκόπτεται (presens passiv av ἐκκόπτω, 'hugge av/ned') brukes gjennomgående i Matteus om trær som ikke bærer frukt (3,10; 7,19). Roten κόπτω betyr 'slå, hugge' og med prefikset ἐκ- ('ut/av') forsterkes handlingens endelige karakter: treet fjernes helt. Kombinasjonen med βάλλεται εἰς πῦρ danner et fast billedpar som finnes allerede i GT-profetene.

Verset bruker en gnomisk presens (ἐκκόπτεται, βάλλεται) som uttrykker en tidløs sannhet. Oversettelsen gjenspeiler dette med norsk presens passiv «hugges ned og kastes». Alternativt kunne man brukt «blir hugget ned og kastet», men presensformen understreker bedre det allmenngyldige prinsippet. «God frukt» gjengir entallsformen καρπὸν καλόν korrekt, i kontrast til flertallsformene i vers 17–18.

Det greske ἄρα γε er et konkluderende uttrykk ('altså', 'følgelig'). Oversettelsen gjenspeiler den greske ordstillingen der 'ἀπὸ τῶν καρπῶν αὐτῶν' (på fruktene deres) er foranstilt for emfase. Verset danner en inclusio (rammestruktur) med vers 16, som åpner med nøyaktig samme formulering. Verbet ἐπιγνώσεσθε (fra ἐπιγινώσκω) er en forsterket form av 'å kjenne' – det handler om dyp gjenkjennelse, ikke overflatisk observasjon.

Det greske ἐπιγινώσκω (forsterket form av γινώσκω) innebærer en dypere, mer gjennomgripende kjennskap enn vanlig gjenkjennelse. Prefikset ἐπι- forsterker betydningen til 'virkelig kjenne igjen', 'se klart'. Dette antyder at frukten gir en pålitelig og tydelig identifikasjon.

Det innledende 'Så' gjengir det greske ἄρα γε, som er en sterk konkluderende partikkel. Andre mulige gjengivelser inkluderer 'altså', 'følgelig', 'derfor'. 'Så' ble valgt fordi det kombinerer den konkluderende funksjonen med en naturlig, muntlig tone som passer Bergprekenens stil. Foranstillingen av 'på fruktene deres' gjenspeiler den greske ordstillingen der dette leddet er emfatisk plassert først.

Verset gjentar nøyaktig ordlyden fra vers 16 (ἀπὸ τῶν καρπῶν αὐτῶν ἐπιγνώσεσθε αὐτούς) og danner dermed en inclusio – en retorisk rammestruktur som var vanlig i jødisk undervisning. Alt mellom vers 16 og 20 fungerer som en utdyping av dette prinsippet.

Det innledende «Så» gjengir ἄρα γε, en sterk konkluderende partikkel som oppsummerer argumentet fra vers 15–19. Andre mulige gjengivelser er «altså» eller «følgelig». «Så» ble valgt for sin naturlige, muntlige tone. Foranstillingen «på fruktene deres» gjenspeiler den greske ordstillingen der ἀπὸ τῶν καρπῶν αὐτῶν er emfatisk plassert først, og danner en inclusio med vers 16 som har identisk formulering.

Verbet ἐπιγνώσεσθε er futurum av ἐπιγινώσκω. Futurumsformen kan forstås som enten prediktiv ('dere vil kjenne') eller imperativisk ('dere skal kjenne'). Oversettelsen velger 'skal dere kjenne', som fanger opp begge nyanser – det fungerer både som et løfte og en oppfordring. Det greske futurum brukt med imperativisk kraft er velkjent i Bergprekenen (jf. 5,48).

«Så» gjengir den konkluderende partikkelen ἄρα γε. Possessivet «deres» (αὐτῶν) er inkludert for å gjenspeile originalteksten fullt ut. Foranstillingen «på fruktene deres» bevarer den greske emfatiske ordstillingen og danner en inclusio med vers 16, som har identisk formulering. «Skal dere kjenne» gjengir futurumsformen ἐπιγνώσεσθε med en imperativisk-prediktiv nyanse.

'Herre, Herre!' gjengir det greske Κύριε κύριε, der gjentakelsen uttrykker intensitet og iver. Oversettelsen gjengir τὴν βασιλείαν τῶν οὐρανῶν som 'himmelriket', som er den etablerte norske gjengivelsen av Matteus' foretrukne uttrykk (der Markus og Lukas vanligvis bruker 'Guds rike'). 'Min himmelske Fars vilje' er en litt fortettet gjengivelse av τὸ θέλημα τοῦ πατρός μου τοῦ ἐν τοῖς οὐρανοῖς (bokstavelig: 'min Far som er i himlene sin vilje'), som gjør setningen mer lesbar på norsk.

Matteus bruker gjennomgående 'himmelriket' (βασιλεία τῶν οὐρανῶν) der de andre evangelistene sier 'Guds rike'. Dette reflekterer trolig jødisk ærefrykt for å bruke Guds navn direkte (omskrivning). Det er bred enighet om at uttrykkene er synonyme.

Den doble tiltalen 'Herre, Herre' (Κύριε κύριε) kan gjenspeile liturgisk praksis i den tidlige kirken. Passasjen advarer mot en tro som begrenser seg til bekjennelse og karismatisk praksis uten lydighet, og har vært sentral i debatten om forholdet mellom tro og gjerninger.

Den greske frasen τοῦ πατρός μου τοῦ ἐν τοῖς οὐρανοῖς betyr bokstavelig 'min Far, den i himlene'. Oversettelsen forenkler dette til 'min himmelske Fars vilje'. En mer bokstavelig gjengivelse ville vært 'min Far som er i himlene, hans vilje', men dette er tungt på norsk. 'Himmelske' brukes som adjektiv for å fange opp den relative setningen.

At Jesus skiller mellom dem som sier 'Herre, Herre' og dem som gjør Guds vilje, er sentralt i den reformatoriske debatten om sola fide (troen alene). Luther understreket at sann tro nødvendigvis produserer gjerninger, mens dette verset ved første lesning kan synes å betone gjerningenes nødvendighet. Jakobs brev 2,14–26 tar opp det samme temaet.

Uttrykket Κύριε κύριε (Herre, Herre) med dobbel tiltale er uvanlig i gresk og gjenspeiler sannsynligvis det semittiske mønsteret med gjentakelse for intensitet (jf. 'Abraham, Abraham' i 1 Mos 22,11; 'Saul, Saul' i Apg 9,4). Det indikerer iver og inntrengelse, men her brukt ironisk – iveren hjelper ikke uten lydighet.

Det greske πᾶς med negasjon (Οὐ πᾶς) betyr 'ikke enhver' – altså ikke at ingen som sier 'Herre, Herre' kommer inn, men at det ikke er tilstrekkelig i seg selv. Nyanseforskjellen mellom 'ikke alle' og 'ingen' er viktig teologisk: bekjennelsen er nødvendig men ikke tilstrekkelig.

Uttrykket τοῦ πατρός μου ('min Far') brukes her for første gang i Bergprekenen med possessiv 'min' snarere enn 'deres' eller 'vår'. Jesus skiller seg fra tilhørerne ved å kalle Gud 'min Far' i konteksten av hvem som har autoritet til å avgjøre inngang til himmelriket. Dette implisitte kristologiske krav forsterkes i versene som følger.

Uttrykket τοῦ πατρός μου τοῦ ἐν τοῖς οὐρανοῖς betyr bokstavelig «min Far, den i himlene». Oversettelsen forenkler dette til «min himmelske Fars vilje» for å unngå den tunge konstruksjonen «min Far som er i himlene, hans vilje». Adjektivet «himmelske» erstatter den relative setningen. Valget mellom «himmelriket» og «Guds rike» gjenspeiler Matteus' konsekvente bruk av βασιλεία τῶν οὐρανῶν; oversettelsen følger den etablerte norske tradisjonen.

Den tekstkritiske varianten i dette verset gjelder primært det lille ordet τοῖς foran οὐρανοῖς. Flertallet av manuskripter (inkludert de viktigste uncialene) har τοῖς, men noen vitner utelater artikkelen. Forskjellen er ubetydelig for oversettelsen. Ellers er verset svært stabilt på tvers av manuskripttradisjonen.

I jødisk kultur var det vanlig å anerkjenne en rabbis autoritet gjennom tiltale, men dobbel tiltale ('Herre, Herre') signaliserer en særlig intensitet som går utover vanlig høflighet. Konteksten i Bergprekenen antyder at Jesus her taler om mennesker innenfor trosmiljøet – de som bekjenner ham som Herre – ikke utenforstående. Advarselen er derfor rettet mot troende som ikke omsetter sin bekjennelse i lydighet.

Oversettelsen gjengir δαιμόνια som 'demoner' (heller enn 'onde ånder'), og δυνάμεις πολλάς som 'mange kraftige gjerninger'. δυνάμεις betyr bokstavelig 'krefter' og brukes som teknisk term for mirakuløse gjerninger. 'Den dagen' (ἐν ἐκείνῃ τῇ ἡμέρᾳ) er en eskatologisk term som peker mot dommens dag uten at det presiseres nærmere – oversettelsen beholder denne åpenheten.

'Den dagen' (ἐκείνῃ τῇ ἡμέρᾳ) er et vanlig uttrykk i jødisk og kristen eskatologi for dommens dag. Det har røtter i profetenes 'Herrens dag' (jom JHWH) hos Amos, Jesaja og Joel.

De tre aktivitetene – profeti, eksorsisme og undergjerninger – representerer de mest spektakulære formene for karismatisk tjeneste i den tidlige kirken (jf. 1 Kor 12,10.28). At Jesus avviser personer som har utført nettopp disse gjerningene, er et av de mest radikale utsagnene i Bergprekenen. Det utfordrer enhver forestilling om at karismatiske gaver er bevis på et rett gudsforhold.

'Drevet ut demoner' gjengir δαιμόνια ἐξεβάλομεν. Det greske ἐκβάλλω (kaste ut) er et kraftig verb som også brukes om å drive ut handelsmenn fra tempelet (Matt 21,12). 'Kraftige gjerninger' (δυνάμεις) er beslektet med δύναμις (kraft/makt), som også er ordet bak 'dynamitt' og 'dynamikk'. Det betegner gjerninger som åpenbarer guddommelig kraft.

Noen manuskripter har varianten οὐ τῷ σῷ ὀνόματι ('har vi ikke i ditt navn') med eller uten det innledende οὐ. Det retoriske spørsmålet med οὐ forventer et bekreftende svar ('jo, det har vi'). Alle de store tekstvitnene støtter denne lesemåten.

Oversettelsens tre ledd ('profetert … drevet ut demoner … gjort mange kraftige gjerninger') gjenspeiler den greske tredelingen med gjentatt τῷ σῷ ὀνόματι ('i ditt navn'). Utropstegnet etter 'Herre, Herre!' og spørsmålsformuleringen med 'Har vi ikke' gjengir den greske konstruksjonen med οὐ, som forventer bekreftende svar. 'Kraftige gjerninger' ble foretrukket fremfor 'mektige gjerninger' (se versjonshistorikk) fordi det knytter tettere an til δυνάμεις som krafthandlinger.

De tre gjerningene som nevnes – profeti, eksorsisme og undergjerninger – utføres alle 'i ditt navn' (τῷ σῷ ὀνόματι). I antikken var navnet ikke bare en betegnelse, men bærer av personens autoritet og makt. Å handle 'i noens navn' var å handle som deres representant med deres fullmakt. Dette gjør Jesu avvisning i neste vers desto mer dramatisk: selv autorisert praksis er utilstrekkelig uten lydighet.

Oversettelsen gjengir den tredelte retoriske strukturen med gjentatt τῷ σῷ ὀνόματι («i ditt navn»). Spørsmålet med οὐ forventer bekreftende svar og er gjengitt med «Har vi ikke». δαιμόνια er oversatt «demoner» fremfor «onde ånder» for presisjonens skyld, og δυνάμεις πολλάς gjengis som «mange kraftige gjerninger» der «kraftige» knytter tett an til δύναμις som krafthandling.

Verbet ὁμολογήσω betyr 'erklære åpent' eller 'bekjenne offentlig'. Oversettelsen 'åpent erklære' fanger det formelle, juridiske aspektet ved domserklæringen. 'Lovløshet' gjengir ἀνομίαν (bokstavelig: 'uten lov'), som betegner ikke bare lovbrudd men et grunnleggende fravær av lydighet mot Guds vilje. Uttrykket 'Jeg har aldri kjent dere' (οὐδέποτε ἔγνων ὑμᾶς) bruker 'kjenne' i bibelsk relasjonell betydning – det handler om personlig fellesskap, ikke intellektuell viten.

Uttrykket 'Gå bort fra meg, dere som driver med lovløshet' er et ekko av Salme 6,9 (LXX: ἀπόστητε ἀπ' ἐμοῦ πάντες οἱ ἐργαζόμενοι τὴν ἀνομίαν). Jesus siterer Skriften i sin domstale, noe som understreker dommens alvor og bibelsk forankring.

Verbet γινώσκω ('kjenne') brukes her i den semittiske relasjonelle betydningen, som innebærer et dypt personlig fellesskap, ikke bare intellektuell kjennskap. At Jesus sier 'aldri' (οὐδέποτε) er teologisk skarpt: det betyr at det aldri eksisterte noe ekte fellesskap, til tross for de karismatiske gjerningene.

Oversettelsen gjengir ὁμολογήσω med 'åpent erklære', som fanger det formelle og offentlige aspektet ved Jesu domsutsagn. Alternativet 'bekjenne' er for tvetydig på norsk. 'Lovløshet' for ἀνομίαν (bokstavelig 'uten lov') er valgt fremfor det mer generelle 'synd' fordi det presist beskriver et liv utenfor Guds vilje, ikke bare enkeltstående overtredelser. 'Jeg har aldri kjent dere' beholder det relasjonelle 'kjenne' (γινώσκω) fremfor f.eks. 'anerkjent', og 'aldri' for οὐδέποτε understreker det absolutte.

Oversettelsen bruker 'klok' for φρονίμῳ, som beskriver praktisk klokskap og godt skjønn (i motsetning til teoretisk visdom, σοφός). 'Gjør etter dem' gjengir ποιεῖ αὐτούς, som bokstavelig betyr 'gjør dem' – oversettelsen legger til 'etter' for naturlig norsk. 'Klippen' (πέτραν) er valgt fremfor 'fjell' (som ville vært ὄρος) og betegner fast berggrunn som fundament.

Det greske φρόνιμος ('klok') beskriver praktisk livsklokskap og handlingsorientert skjønn, til forskjell fra σοφός som betegner mer teoretisk eller filosofisk visdom. I Matteus er dette et nøkkelord som også forekommer i lignelsen om de ti brudepikene (Matt 25,1–13).

'Derfor' innleder verset og gjengir det greske οὖν, som knytter lignelsen tilbake til det foregående som en konklusjon. 'Gjør etter dem' er en naturlig norsk gjengivelse av ποιεῖ αὐτούς ('gjør dem'). 'Klok' for φρονίμῳ ble valgt fordi det dekker praktisk livsklokskap bedre enn 'vis'. 'Klippen' for πέτραν er valgt fremfor 'fjell' (ὄρος) for å presisere at det er tale om fast berggrunn som fundament.

Oversettelsen bruker dramatisk språk ('styrtet ned', 'flommet') for å gjengi de greske verbene κατέβη (kom ned), ἦλθον (kom), ἔπνευσαν (blåste). Det greske er mer nøkternt, men oversettelsen velger å formidle den dramatiske virkningen av naturkreftene som beskrives. Verbet προσέπεσαν ('falt mot') gjengis som 'slo mot'. Årsakssetningen τεθεμελίωτο γὰρ ἐπὶ τὴν πέτραν ('for det var grunnlagt på klippen') gjengis trofast med det passive perfektum 'var grunnlagt', som viser at fundamentet var lagt på forhånd og fortsatt bestod.

Det greske τεθεμελίωτο er pluskvamperfektum passiv av θεμελιόω ('grunnlegge'), og understreker at husets fundament var lagt grundig og vedvarende før stormen kom. Formen vektlegger den varige tilstanden som resultat av en tidligere handling.

De greske verbene er relativt nøkterne (κατέβη 'kom ned', ἦλθον 'kom', ἔπνευσαν 'blåste'), men oversettelsen bruker mer dramatisk norsk ('styrtet ned', 'flommet') for å formidle den retoriske kraften i trippelformelen med naturkrefter. 'Slo mot' for προσέπεσαν og 'var grunnlagt' for τεθεμελίωτο (pluskvamperfektum passiv) beholder det greske tempusaspektet – fundamentet var allerede lagt og bestod.

Den treledede formelen 'regnet… elvene… vindene' representerer en retorisk klimaks som minner om teofanibeskrivelser i Det gamle testamente (jf. Sal 18,5–16; Jes 28,2). I Palestinas klima kunne plutselige regnskyll forårsake voldsomme flommer i ellers tørre elveleier (wadier), noe som gjorde valg av byggegrunn til et livsavgjørende spørsmål.

Oversettelsen bruker 'uforstandig' for μωρῷ, som kontrast til 'klok' (φρονίμῳ) i vers 24. Det greske μωρός innebærer ikke bare mangel på kunnskap, men en dypere dårskap – en moralsk og åndelig uforstand. Andre mulige gjengivelser er 'tåpelig' eller 'dum', men 'uforstandig' har en mer alvorlig klang som passer konteksten. Strukturelt speiler dette verset vers 24 nøyaktig, men med negasjon (μὴ ποιῶν) og sand i stedet for klippe.

Det greske μωρός har bredere konnotasjoner enn bare intellektuell dumhet. I bibelsk sammenheng knyttes det til moralsk og åndelig blindhet (jf. Sal 14,1: 'Dåren sier i sitt hjerte: Det finnes ingen Gud'). I Matteus forekommer ordet også om de fem dårlige brudepikene (25,2–3).

Oversettelsen speiler vers 24 strukturelt, men med negasjon og kontrast: 'uforstandig' for μωρῷ er valgt fremfor 'tåpelig' eller 'dum' fordi det har en alvorligere klang som passer den moralsk-åndelige dårskapen som μωρός innebærer i bibelsk kontekst. 'Sand' for ἄμμον er entydig og trenger ingen tilpasning.

Lignelsens parallelle struktur med to husbyggere har paralleller i rabbinsk litteratur. I Avot de-Rabbi Natan (kap. 24) finnes en lignende lignelse om to menn som bygger – én på klippe og én på løs grunn – knyttet til Torah-studium. Dette antyder at Jesus brukte en kjent pedagogisk form, men fylte den med nytt innhold om lydighet mot sine egne ord.

Oversettelsen gjengir πᾶς ὁ ἀκούων ('enhver som hører') med 'den som hører', som er en naturlig norsk formulering. Det greske πᾶς ('enhver, alle') understreker universaliteten – dette gjelder alle uten unntak. Alternativet 'enhver som hører' ville vært mer bokstavelig, men 'den som' fungerer godt på norsk og er i tråd med gjengivelsen i v. 24. 'Gjør etter dem' gjengir μὴ ποιῶν αὐτούς (bokstavelig 'ikke gjør dem'), der 'gjør etter' er en naturlig norsk utvidelse som tydeliggjør at det handler om å etterleve ordene.

Verset har nesten identisk ordlyd som vers 25, men med avgjørende forskjeller: verbet προσέκοψαν ('slo mot', 'støtte mot') brukes i stedet for προσέπεσαν i v. 25, og utfallet er katastrofalt – huset faller. 'Fallet var stort' gjengir ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη, som er en dramatisk avslutningssetning. Oversettelsen beholder den greske strukturen med den korte, slagkraftige konklusjonen.

I vers 25 brukes verbet προσέπεσαν (fra προσπίπτω, 'falle mot'), mens vers 27 bruker προσέκοψαν (fra προσκόπτω, 'slå/støte mot'). Variasjonen kan være stilistisk, men noen forskere ser en nyansering: i det første tilfellet 'faller' naturkreftene mot huset, i det andre 'slår/dunker' de mot det – muligens for å forsterke inntrykket av ødeleggelse.

Uttrykket ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη ('og fallet var stort') fungerer som avslutning på hele Bergprekenen og lignelsen, og gir en alvorstung advarsel. Ordet πτῶσις brukes også i Luk 2,34 om den 'fall' som Jesus skal forårsake i Israel, noe som kan gi en bredere teologisk resonans.

Verset speiler vers 25 nesten ordrett, og oversettelsen gjengir det med tilsvarende parallellitet. 'Fallet var stort' for ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη er en kort og slagkraftig gjengivelse som beholder den greske setningsstrukturen og den dramatiske avslutningseffekten. 'Da falt det' gjengir καὶ ἔπεσεν med en tidsangivelse ('da') for å markere at fallet er resultatet av stormen, til forskjell fra vers 25 der huset nettopp ikke falt.

Oversettelsen gjengir de tre naturfenomenene (regn, elver, vind) i samme rekkefølge som i den greske teksten. 'Styrtet ned' for κατέβη ἡ βροχή er en dynamisk gjengivelse av det som bokstavelig betyr 'regnet kom ned'. 'Elvene flommet' gjengir ἦλθον οἱ ποταμοί ('elvene kom') med en fortolkende presisering som tydeliggjør at det handler om flom. Avslutningen 'fallet var stort' (ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη) er gjengitt nært originalen og bevarer den dramatiske slagkraften.

'Denne talen' gjengir τοὺς λόγους τούτους (bokstavelig: 'disse ordene'). Uttrykket brukes som en avslutningsformel som rammer inn Bergprekenen (kap. 5–7). 'Var slått av undring' gjengir ἐξεπλήσσοντο, et sterkt verb som innebærer å bli slått med forbauselse – sterkere enn vanlig forundring. Imperfektumformen antyder en vedvarende reaksjon blant tilhørerne.

Formelen 'Da Jesus hadde avsluttet disse ordene' (Καὶ ἐγένετο ὅτε ἐτέλεσεν ὁ Ἰησοῦς τοὺς λόγους τούτους) opptrer fem ganger i Matteus (7,28; 11,1; 13,53; 19,1; 26,1), og markerer avslutningen av de fem store taleavsnittene. Mange forskere ser dette som en bevisst strukturering av evangeliet i parallell med Mosebøkene.

Verbet ἐκπλήσσω er en sammensatt form (ἐκ + πλήσσω, 'slå ut av') som uttrykker en sterk emosjonell reaksjon. Imperfektumformen ἐξεπλήσσοντο indikerer at reaksjonen vedvarte – folkemengden fortsatte å være overveldet.

'Avsluttet denne talen' gjengir ἐτέλεσεν τοὺς λόγους τούτους (bokstavelig 'fullførte disse ordene'). Valget av 'talen' fremfor 'ordene' er en fortolkende gjengivelse som tydeliggjør at det dreier seg om Bergprekenen som helhet. 'Var slått av undring' for ἐξεπλήσσοντο er sterkere enn f.eks. 'var forundret' og gjenspeiler verbets emosjonelle kraft. Imperfektumformen i gresk gjengis med preteritum på norsk, da norsk mangler tilsvarende aspektdistinksjon.

Bergprekenen (Matt 5–7) er den første av fem store taler i Matteusevangeliet. Avslutningsformelen med ἐτέλεσεν markerer hver av disse (7,28; 11,1; 13,53; 19,1; 26,1). Denne femdelingen har blitt tolket som en bevisst parallell til de fem Mosebøkene, der Jesus fremstilles som den nye Moses som gir Guds lov fra et fjell.

Verbet ἐτέλεσεν (fra τελέω, 'fullføre, bringe til ende') har en dypere konnotasjon enn bare å 'avslutte'. Det antyder at talen er brakt til sin fullendelse – at Jesus har sagt alt han ville si. Ordet brukes også i Joh 19,30 ('Det er fullbrakt'), noe som gir det en teologisk resonans i den bredere nytestamentlige sammenhengen.

Formelen Καὶ ἐγένετο ὅτε ('og det skjedde da') er en semittisk narrativ innledning som Matteus bruker gjennomgående. Oversettelsen gjengir den idiomatisk med 'Da Jesus hadde avsluttet', noe som er naturlig norsk og unngår den tunge bokstavelige formen 'Og det skjedde at da Jesus hadde fullført'. Verbet ἐτέλεσεν ('fullførte') er gjengitt med 'avsluttet', som er noe svakere – 'fullført' ville fanget konnotasjonen av fullendelse bedre, men 'avsluttet' er mer naturlig norsk i denne konteksten.

'Myndighet' gjengir ἐξουσίαν, som betegner rettmessig autoritet og fullmakt, ikke bare makt (δύναμις). Oversettelsen beholder 'som en som har myndighet' for ὡς ἐξουσίαν ἔχων, som understreker at dette var en iboende egenskap, ikke en delegert autoritet. 'Deres skriftlærde' gjengir οἱ γραμματεῖς αὐτῶν, der possessivet 'deres' er viktig – det skaper en distanse mellom Jesus og de skriftlærde som tilhørte folkets egne religiøse autoriteter.

Noen viktige håndskrifter (bl.a. Codex Vaticanus) har αὐτῶν ('deres'), mens andre mangler det. Lesemåten 'deres skriftlærde' antyder at folkemengden opplevde en kontrast mellom sine egne religiøse lærere og Jesus. Lesemåten uten αὐτῶν finnes i blant annet Codex Sinaiticus' opprinnelige tekst.

De skriftlærde (γραμματεῖς) var profesjonelle lovtolkere som baserte sin lære på tradisjoner fra tidligere rabbinere. Deres undervisningsmetode bestod i å sitere og vekte ulike autoriteter. Jesu undervisning skilte seg radikalt ut ved at han talte med direkte guddommelig autoritet ('Men jeg sier dere', Matt 5,22 osv.) uten å påberope seg menneskelige forgjengere.

'Myndighet' for ἐξουσίαν er valgt fremfor 'autoritet' for å unngå lånordet og bruke et genuint norsk ord med klang av rettmessig fullmakt. 'Som en som har myndighet' beholder den greske partisippkonstruksjonen ὡς ἐξουσίαν ἔχων. 'Deres skriftlærde' gjengir οἱ γραμματεῖς αὐτῶν – possessivet 'deres' er bevart fordi det skaper en viktig avstand mellom Jesu autoritet og den tradisjonelle religiøse ledelsen.

Kontrasten mellom Jesus og de skriftlærde er teologisk sentral i Matteusevangeliet. De skriftlærde underviste ved å vise til tradisjonen og sitere tidligere autoriteter ('Rabbi N. sa i Rabbi M.s navn'). Jesu ἐξουσία er derimot fremstilt som direkte og uavledet – han taler på egne vegne ('Men jeg sier dere', 5,22.28.32.34.39.44). Dette peker mot Matteus' kristologi: Jesus er mer enn en profet eller rabbi, han er den som har myndighet i seg selv.

Konstruksjonen ὡς ἐξουσίαν ἔχων er en partisippfrase som bokstavelig betyr 'som en havende myndighet'. Oversettelsen gjengir dette med 'som en som har myndighet', som er idiomatisk norsk og bevarer den greske strukturen godt. Presensformen 'har' (ἔχων) gjenspeiler at myndigheten er en vedvarende egenskap, ikke noe situasjonsbestemt. Negasjonen οὐχ ὡς ('og ikke som') markerer en skarp kontrast som oversettelsen bevarer tydelig.

Verbet διδάσκων (imperfekt perifrastisk med ἦν) er et durativt imperfektum som indikerer vedvarende, gjentatt handling – Jesus underviste dem ikke bare ved én anledning, men dette var hans karakteristiske undervisningsstil. Oversettelsen 'lærte' fanger tidsaspektet godt på norsk, men mister noe av det durative preget som det greske imperfektum har. Alternativt kunne man oversatt 'pleide å undervise', men det ville blitt for omstendelig.

Denne versen avslutter Bergprekenen (Matt 5–7) og fungerer som en inklusjonsramme sammen med 5,1–2. Matteus bruker en lignende avslutningsformel etter alle fem store talesamlingene i evangeliet (7,28–29; 11,1; 13,53; 19,1; 26,1). Folkemengdens reaksjon bekrefter Jesu unike autoritet og forbereder leseren på de mirakelfortellingene som følger i kap. 8–9.

«Μακάριοι» er oversatt «salige» – det tradisjonelle norske valget som har dype røtter i kirkespråket. Alternativer som «lykkelige» eller «velsignet er» kunne brukes, men «salige» fanger bedre den eskatologiske dimensjonen: det handler ikke bare om følelsen av lykke, men om en guddommelig tilstand av velsignelse. «Πτωχοὶ τῷ πνεύματι» er gjengitt «fattige i ånden» – en ordrett oversettelse som kan misforstås, men som er den mest utbredte gjengivelsen.

Uttrykket «πτωχοὶ τῷ πνεύματι» (fattige i ånden) er omdiskutert. Det kan bety: (1) de som er ydmyke/avhengige av Gud (åndelig fattigdom), (2) de som er knust i ånden, eller (3) de materielt fattige som lever i tillit til Gud (jf. Lukas' kortere «fattige» i Luk 6:20). De fleste forskere forstår det som åndelig ydmykhet og erkjennelse av egen utilstrekkelighet overfor Gud.

«Μακάριος» har røtter i gresk visdomslitteratur og brukes i Septuaginta for hebraisk «אַשְׁרֵי» (ashre), som i Sal 1:1. Ordet betegner ikke en følelse, men en objektiv tilstand av guddommelig gunst.

Saligprisningene (Matt 5:3–12) leses på Allehelgensdag i mange kirketradisjoner, og i den ortodokse liturgien synges de regelmessig som en del av Den guddommelige liturgi.

Noen tidlige vitner (som Codex D) har en annen rekkefølge på saligprisningene, der vers 4 og 5 er byttet om. Den rekkefølgen vi finner i de fleste manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) anses som den opprinnelige.

«Οἱ πενθοῦντες» er oversatt «de som sørger». Verbet πενθέω betegner dyp sorg, ikke bare mild tristhet. Oversettelsen «trøstes» for «παρακληθήσονται» er passiv futurum – de skal bli trøstet (av Gud, passivum divinum). «Trøstes» er en god gjengivelse som bevarer den guddommelige passiven.

«Παρακληθήσονται» er et eksempel på passivum divinum – en passivkonstruksjon der Gud er den underforståtte agenten. Dette var et vanlig jødisk virkemiddel for å unngå å nevne Guds navn direkte. Flere av saligprisningene bruker denne formen.

Saligprisningen alluderer til Jes 61:2 («trøste alle som sørger») – den messianske teksten som Jesus siterer i Luk 4:18–19. Den eskatologiske trøsten innebærer at Gud selv vil gripe inn og gjøre slutt på alt som forårsaker sorg.

«Πραεῖς» er oversatt «ydmyke». Alternativet «saktmodige» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Ydmyke» fanger kjernen: de som ikke hevder sin rett med makt. Verset er et sitat/ekko av Sal 37:11 (LXX Sal 36:11). «Arve jorden» (κληρονομήσουσι τὴν γῆν) er beholdt som en tydelig allusjon til løfteslandet.

«Πραεῖς» er beslektet med Sal 37:11 (LXX: «οἱ δὲ πραεῖς κληρονομήσουσιν γῆν»). Det hebraiske «עֲנָוִים» (anavim) i Salmen betyr «de fattige/ydmyke» og ble i jødisk tradisjon forstått som de fromme som venter på Guds rettferdighet.

«Τὴν γῆν» kan bety både «jorden» (hele verden) og «landet» (løfteslandet). I Sal 37:11 er konteksten Israels land, men i Jesu eskatologiske forkynnelse utvides perspektivet til den fornyede skapelsen (jf. Rom 4:13 der Abraham er «arving til verden»).

«Πεινῶντες καὶ διψῶντες τὴν δικαιοσύνην» – hungrer og tørster brukt med akkusativobjekt er en sterk metafor for lengsel. Oversettelsen «hungrer og tørster etter rettferdighet» legger til preposisjonen «etter» for naturlig norsk, da man på norsk hungrer «etter» noe, ikke hungrer noe direkte. «Χορτασθήσονται» (mettes) er igjen passivum divinum.

«Δικαιοσύνη» har en bred semantisk rekkevidde: det kan bety personlig rettskaffenhet, sosial rettferdighet, eller Guds frelsende rettferdighet. I Matteus' kontekst omfatter det trolig alle disse aspektene.

Bildet av hunger og tørst etter rettferdighet har dype røtter i Det gamle testamentet (jf. Jes 55:1–2; Am 8:11; Sal 42:2–3). I en kultur preget av reell matmangel var metaforen umiddelbart forståelig – det handler om en eksistensiell, livsnødvendig lengsel.

«Ἐλεήμονες» er gjengitt «barmhjertige», som er det naturlige norske ordet. «Ἐλεηθήσονται» (de skal få barmhjertighet) har en fin etymologisk kobling til «ἐλεήμονες» i originalen – en ordlek som delvis bevares på norsk gjennom gjentakelsen av «barmhjertig/barmhjertighet».

Barmhjertighet (ἔλεος) er i Septuaginta den vanlige oversettelsen av hebraisk «חֶסֶד» (khesed), Guds trofaste paktskjærlighet. Saligprisningen lover at de som praktiserer Guds egenskap av trofast kjærlighet, selv skal erfare den fra Gud.

«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene av hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus). Alternativet «rene i hjertet» er også mulig og kanskje mer tradisjonelt, men «av hjertet» flyter naturlig på norsk og understreker at renheten springer ut fra hjertet.

Uttrykket alluderer til Sal 24:4 («den som har skyldfrie hender og rent hjerte»). I bibelsk tenkning er «hjertet» (καρδία/לֵב) sentrum for tanker, vilje og følelser – ikke bare følelseslivet, slik moderne vestlig kultur forstår det.

«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene i hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus) som angir i hvilken henseende de er rene. «I hjertet» er det tradisjonelle valget i norske bibeloversettelser og stemmer best overens med en dativ av henseende. En tidligere versjon hadde «rene av hjertet», men dette ble endret fordi «av» kan gi inntrykk av at renheten springer ut fra hjertet, snarere enn at hjertet er det som er rent.

«Τὸν θεὸν ὄψονται» – å «se Gud» (visio Dei) er et sentralt teologisk tema. I GT sies det at ingen kan se Gud og leve (2 Mos 33:20), men her loves de rene i hjertet nettopp dette. Løftet peker mot den eskatologiske fullendelsen (jf. 1 Joh 3:2; Åp 22:4), men har også en nåtidig dimensjon i den troendes gudsrelasjon.

«Εἰρηνοποιοί» er oversatt «de som skaper fred» – en relativsetning som gjengir det greske substantivet. Alternativet «fredsstiftere» ville vært mer kompakt og tro mot ordklassen i originalen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» (ikke «Guds barn»), da υἱοί spesifikt betyr «sønner» og bærer konnotasjoner av arverett og identitet i den antikke verden.

«Υἱοὶ θεοῦ» (Guds sønner) er i semittisk idiom en betegnelse for dem som ligner på eller tilhører Gud. Uttrykket «sønn av» brukes i hebraisk/arameisk for å uttrykke karakteregenskap (jf. «fredens sønn» i Luk 10:6). Fredsstiftere gjenspeiler Guds egen karakter, og kalles derfor hans «sønner».

«Εἰρηνοποιοί» er et sjeldent gresk ord (bare her i NT) som betyr «de som skaper/stifter fred» – et kompakt substantiv oversatt med «fredsstifterne». Tidligere versjoner brukte «de som skaper fred» og «de som skaper fred» igjen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» for å bevare distinksjonen fra τέκνα (barn), og fordi υἱοί bærer konnotasjoner av arverett og representasjon.

«Εἰρηνοποιοί» er her gjengitt «de som stifter fred» – en relativsetning som bryter opp det kompakte greske substantivet for å passe inn i mønsteret fra de andre saligprisningene (jf. «de som sørger», «de som hungrer»). Alternativt kunne man brukt «fredsstiftere», men dette ville bryte mønsteret ved å innføre bestemt form. «Υἱοὶ θεοῦ» er beholdt som «Guds sønner» fremfor «Guds barn» (τέκνα), da υἱοί bærer juridiske konnotasjoner av arverett og representasjon.

Det greske εἰρήνη svarer til hebraisk שָׁלוֹם (shalom), som innebærer ikke bare fravær av konflikt, men en tilstand av helhetlig velvære, rettferdighet og harmoni. En εἰρηνοποιός er derfor ikke bare en mekler, men en som aktivt bygger shalom i vid forstand.

I den jødiske konteksten ble det å skape fred (shalom) ansett som en av de høyeste dyder. Rabbin Hillel sa: «Vær blant Arons disipler, en som elsker fred og jager etter fred» (Pirke Avot 1:12). Rollen som fredsstifter hadde også politisk resonans i en tid med romersk okkupasjon, der 'Pax Romana' var påtvunget fred – Jesus' fredsstiftere tilbyr noe radikalt annerledes.

«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv – de som har blitt og fortsatt er forfulgt. Oversettelsen «blir forfulgt» gjengir presens, som er enklere norsk men mister nyanseforskjellen fra det lineære «forfølger» i vers 11. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler «δικαιοσύνη» fra vers 6 og ramme inn saligprisningene.

Vers 3 og 10 har identisk avslutning: «for himmelriket er deres» – dette skaper en litterær inclusio (ramme) rundt saligprisningene. De åtte saligprisningene i vers 3–10 er alle i tredje person, mens vers 11–12 skifter til andre person.

Noen manuskripter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene. Verset er tekstkritisk uproblematisk.

«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv og peker på en tilstand som har inntruffet og fortsatt gjelder. Oversettelsen «blir forfulgt» forenkler til en presensform, noe som er naturlig norsk men mister den resultative nyanseforskjellen. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler bruken av δικαιοσύνη i vers 6 og skaper en tematisk ramme.

Forfølgelse for rettferdighets skyld (v. 10) og for Jesu skyld (v. 11) stilles side om side, noe som implisitt identifiserer Jesus med rettferdigheten. Dette har kristologisk betydning: å følge Jesus og å leve rettferdig er ikke to ulike ting, men overlappende realiteter. Ulike tradisjoner vektlegger dette ulikt – noen ser det som en bevisst identifisering av Jesus med Guds rettferdighet.

«Ψευδόμενοι» (løgnaktig/lygende) modifiserer det å «si alt ondt». Oversettelsen «på løgnaktig vis» ble valgt for å unngå å gjøre det til en separat handling (som i den tidligere versjonen «lyver og sier»). Denne løsningen gjengir den greske partisippkonstruksjonen nøyaktig: de sier ondt – og det er løgn.

«Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner», som fanger den offentlige ydmykelsen godt. «Πᾶν πονηρόν» (alt ondt) er beholdt som «alt ondt» – «πονηρόν» kan også bety «ondt/skadelig/slemt». Hele verset følger en triadisk struktur: håne, forfølge, si ondt – og «ψευδόμενοι» (på løgnaktig vis) modifiserer det siste leddet. «Ἕνεκεν ἐμοῦ» (for min skyld) er gjengitt direkte.

Overgangen fra tredje person flertall i saligprisningene (v. 3–10: «de som...») til andre person flertall her (v. 11: «dere») er bemerkelsesverdig. Jesus går fra generelle utsagn til direkte tiltale av disiplene, noe som gjør dette verset til en personlig og direkte utfordring.

«Ψευδόμενοι» er et presens partisipp som modifiserer «sier alt ondt», gjengitt «på løgnaktig vis» for å bevare den greske syntaksen der løgnen er en kvalifisering av det å tale ondt, ikke en separat handling. «Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner» for å fange den offentlige ydmykelsesdimensjonen. Tredelingen «håne – forfølge – si ondt» gjengir den greske triadiske strukturen direkte.

Noen tekstkritiske vitner utelater «ψευδόμενοι» (løgnaktig). Codex Bezae (D) og enkelte latinske vitner mangler ordet, men det er godt attestert i de fleste viktige manuskripter (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). I tillegg leser noen vitner «πᾶν πονηρὸν ῥῆμα» (hvert ondt ord) istedenfor bare «πᾶν πονηρόν» (alt ondt).

Overgangen fra tredje person (v. 3–10) til andre person (v. 11–12) markerer et skifte fra generelle karakterbeskrivelser til direkte tiltale. I den tidlige kirken ble dette forstått som at Jesus først beskriver den salige tilstanden generelt, og deretter tiltaler disiplene direkte med et løfte om at forfølgelse for hans skyld bringer velsignelse – en tekst som fikk særlig aktualitet i martyrtradisjonene.

«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» bruker to imperativer for å uttrykke glede – «gled dere og juble» fanger begge. «Μισθός» (lønn) er oversatt direkte, selv om det kan gi et transaksjonelt inntrykk. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (i himlene) bruker flertall, som er typisk for Matteus og gjenspeiler hebraisk «shamayim» (som alltid er flertall).

Forfølgelsen av profetene er et gjennomgående tema i jødisk tradisjon (jf. 1 Kong 19:10; 2 Krøn 36:16; Jer 26:20–23). Ved å knytte disiplene til profetrekken, plasserer Jesus dem i en lang tradisjon av lidelse for Guds sak.

«Ἀγαλλιᾶσθε» er et sterkere ord enn vanlig glede – det betegner en ekstatisk, overveldende jubel. Ordet brukes i Septuaginta ofte om eskatologisk og messiansk glede (jf. Sal 2:11; Jes 61:10).

«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» gjengis med to norske imperativer «gled dere og juble» for å speile intensiteten i det greske. «Ὁ μισθὸς ὑμῶν πολύς» er gjengitt «stor er lønnen dere har» med inversjon for emfase, noe som reflekterer den greske ordstillingen der πολύς står som predikat. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» er gjengitt «i himlene» i flertall, tro mot Matteus' karakteristiske bruk (jf. hebraisk shamayim).

«Μισθός» (lønn) kan for moderne lesere gi et transaksjonelt inntrykk, men i den greske konteksten betegner det snarere Guds gjengjeldelse av troskap – en eskatologisk belønning, ikke betaling for utført arbeid. Uttrykket er rotfestet i gammeltestamentlig paktsterminologi der Gud lønner de trofaste (jf. 1 Mos 15:1 der Gud er Abrahams «lønn»).

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere» gjengir «Πάντα ... ὅσα ἐὰν θέλητε ἵνα ποιῶσιν ὑμῖν οἱ ἄνθρωποι». «Andre» brukes for det greske «οἱ ἄνθρωποι» (menneskene) – en forenkling som fungerer godt på norsk. «Gjør også dere mot dem» bevarer den imperative formen «ποιεῖτε». Avslutningen «dette er loven og profetene» er en direkte gjengivelse av Jesu oppsummering.

Den gylne regel finnes i mange kulturer og religioner, men vanligvis i negativ form («gjør ikke mot andre det du ikke vil de skal gjøre mot deg», jf. Tobit 4:15, Rabbi Hillel i Talmud Shabbat 31a). Jesus formulerer den positivt, som en aktiv forpliktelse til å gjøre godt. At dette er «loven og profetene» knytter den til hele Det gamle testamente.

At Jesus sier «dette er loven og profetene» (ὁ νόμος καὶ οἱ προφῆται) betyr at den gylne regel oppsummerer hele Skriften. Uttrykket brukes også i Matt 5:17 og 22:40. Sammen med 22:37–40 danner dette en ramme rundt Bergprekenen der kjærligheten til Gud og nesten er Skriftens kjerne.

Konjunksjonen «οὖν» (altså/derfor) markerer at dette verset er en konklusjon av hele avsnittet om bønn (7:7–11). Oversettelsen gjengir ikke «οὖν» eksplisitt, men lar sammenhengen tale for seg. «οἱ ἄνθρωποι» (menneskene/folk) er forenklet til «andre» for naturlig norsk. Imperativformen «ποιεῖτε» er gjengitt med «gjør» – en direkte befaling.

Den gylne regel er uttrykt positivt av Jesus, i motsetning til den negative formuleringen hos Rabbi Hillel (Shabbat 31a): «Det du hater, gjør ikke mot din neste.» Tobit 4:15 har også en negativ form. Den positive formuleringen krever ikke bare å avstå fra det onde, men aktivt å gjøre godt.

Konjunksjonen «οὖν» (altså/derfor) innleder verset i grunnteksten og markerer at dette er en konklusjon av det foregående avsnittet om bønn og Guds gavmildhet (7:7–11). Oversettelsen gjengir ikke «οὖν» eksplisitt, men lar sammenhengen tale for seg – en vanlig strategi i moderne norsk. «οἱ ἄνθρωποι» (menneskene/folk) er forenklet til «andre» for naturlig norsk. Imperativet «ποιεῖτε» er gjengitt med «gjør», som bevarer befalingsformen.

Oversettelsen bruker 'klok' for φρονίμῳ, som beskriver praktisk klokskap og godt skjønn (i motsetning til teoretisk visdom, σοφός). 'Gjør etter dem' gjengir ποιεῖ αὐτούς, som bokstavelig betyr 'gjør dem' – oversettelsen legger til 'etter' for naturlig norsk. 'Klippen' (πέτραν) er valgt fremfor 'fjell' (som ville vært ὄρος) og betegner fast berggrunn som fundament.

Det greske φρόνιμος ('klok') beskriver praktisk livsklokskap og handlingsorientert skjønn, til forskjell fra σοφός som betegner mer teoretisk eller filosofisk visdom. I Matteus er dette et nøkkelord som også forekommer i lignelsen om de ti brudepikene (Matt 25,1–13).

'Derfor' innleder verset og gjengir det greske οὖν, som knytter lignelsen tilbake til det foregående som en konklusjon. 'Gjør etter dem' er en naturlig norsk gjengivelse av ποιεῖ αὐτούς ('gjør dem'). 'Klok' for φρονίμῳ ble valgt fordi det dekker praktisk livsklokskap bedre enn 'vis'. 'Klippen' for πέτραν er valgt fremfor 'fjell' (ὄρος) for å presisere at det er tale om fast berggrunn som fundament.

Oversettelsen bruker dramatisk språk ('styrtet ned', 'flommet') for å gjengi de greske verbene κατέβη (kom ned), ἦλθον (kom), ἔπνευσαν (blåste). Det greske er mer nøkternt, men oversettelsen velger å formidle den dramatiske virkningen av naturkreftene som beskrives. Verbet προσέπεσαν ('falt mot') gjengis som 'slo mot'. Årsakssetningen τεθεμελίωτο γὰρ ἐπὶ τὴν πέτραν ('for det var grunnlagt på klippen') gjengis trofast med det passive perfektum 'var grunnlagt', som viser at fundamentet var lagt på forhånd og fortsatt bestod.

Det greske τεθεμελίωτο er pluskvamperfektum passiv av θεμελιόω ('grunnlegge'), og understreker at husets fundament var lagt grundig og vedvarende før stormen kom. Formen vektlegger den varige tilstanden som resultat av en tidligere handling.

De greske verbene er relativt nøkterne (κατέβη 'kom ned', ἦλθον 'kom', ἔπνευσαν 'blåste'), men oversettelsen bruker mer dramatisk norsk ('styrtet ned', 'flommet') for å formidle den retoriske kraften i trippelformelen med naturkrefter. 'Slo mot' for προσέπεσαν og 'var grunnlagt' for τεθεμελίωτο (pluskvamperfektum passiv) beholder det greske tempusaspektet – fundamentet var allerede lagt og bestod.

Den treledede formelen 'regnet… elvene… vindene' representerer en retorisk klimaks som minner om teofanibeskrivelser i Det gamle testamente (jf. Sal 18,5–16; Jes 28,2). I Palestinas klima kunne plutselige regnskyll forårsake voldsomme flommer i ellers tørre elveleier (wadier), noe som gjorde valg av byggegrunn til et livsavgjørende spørsmål.

Oversettelsen bruker 'uforstandig' for μωρῷ, som kontrast til 'klok' (φρονίμῳ) i vers 24. Det greske μωρός innebærer ikke bare mangel på kunnskap, men en dypere dårskap – en moralsk og åndelig uforstand. Andre mulige gjengivelser er 'tåpelig' eller 'dum', men 'uforstandig' har en mer alvorlig klang som passer konteksten. Strukturelt speiler dette verset vers 24 nøyaktig, men med negasjon (μὴ ποιῶν) og sand i stedet for klippe.

Det greske μωρός har bredere konnotasjoner enn bare intellektuell dumhet. I bibelsk sammenheng knyttes det til moralsk og åndelig blindhet (jf. Sal 14,1: 'Dåren sier i sitt hjerte: Det finnes ingen Gud'). I Matteus forekommer ordet også om de fem dårlige brudepikene (25,2–3).

Oversettelsen speiler vers 24 strukturelt, men med negasjon og kontrast: 'uforstandig' for μωρῷ er valgt fremfor 'tåpelig' eller 'dum' fordi det har en alvorligere klang som passer den moralsk-åndelige dårskapen som μωρός innebærer i bibelsk kontekst. 'Sand' for ἄμμον er entydig og trenger ingen tilpasning.

Lignelsens parallelle struktur med to husbyggere har paralleller i rabbinsk litteratur. I Avot de-Rabbi Natan (kap. 24) finnes en lignende lignelse om to menn som bygger – én på klippe og én på løs grunn – knyttet til Torah-studium. Dette antyder at Jesus brukte en kjent pedagogisk form, men fylte den med nytt innhold om lydighet mot sine egne ord.

Oversettelsen gjengir πᾶς ὁ ἀκούων ('enhver som hører') med 'den som hører', som er en naturlig norsk formulering. Det greske πᾶς ('enhver, alle') understreker universaliteten – dette gjelder alle uten unntak. Alternativet 'enhver som hører' ville vært mer bokstavelig, men 'den som' fungerer godt på norsk og er i tråd med gjengivelsen i v. 24. 'Gjør etter dem' gjengir μὴ ποιῶν αὐτούς (bokstavelig 'ikke gjør dem'), der 'gjør etter' er en naturlig norsk utvidelse som tydeliggjør at det handler om å etterleve ordene.

Verset har nesten identisk ordlyd som vers 25, men med avgjørende forskjeller: verbet προσέκοψαν ('slo mot', 'støtte mot') brukes i stedet for προσέπεσαν i v. 25, og utfallet er katastrofalt – huset faller. 'Fallet var stort' gjengir ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη, som er en dramatisk avslutningssetning. Oversettelsen beholder den greske strukturen med den korte, slagkraftige konklusjonen.

I vers 25 brukes verbet προσέπεσαν (fra προσπίπτω, 'falle mot'), mens vers 27 bruker προσέκοψαν (fra προσκόπτω, 'slå/støte mot'). Variasjonen kan være stilistisk, men noen forskere ser en nyansering: i det første tilfellet 'faller' naturkreftene mot huset, i det andre 'slår/dunker' de mot det – muligens for å forsterke inntrykket av ødeleggelse.

Uttrykket ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη ('og fallet var stort') fungerer som avslutning på hele Bergprekenen og lignelsen, og gir en alvorstung advarsel. Ordet πτῶσις brukes også i Luk 2,34 om den 'fall' som Jesus skal forårsake i Israel, noe som kan gi en bredere teologisk resonans.

Verset speiler vers 25 nesten ordrett, og oversettelsen gjengir det med tilsvarende parallellitet. 'Fallet var stort' for ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη er en kort og slagkraftig gjengivelse som beholder den greske setningsstrukturen og den dramatiske avslutningseffekten. 'Da falt det' gjengir καὶ ἔπεσεν med en tidsangivelse ('da') for å markere at fallet er resultatet av stormen, til forskjell fra vers 25 der huset nettopp ikke falt.

Oversettelsen gjengir de tre naturfenomenene (regn, elver, vind) i samme rekkefølge som i den greske teksten. 'Styrtet ned' for κατέβη ἡ βροχή er en dynamisk gjengivelse av det som bokstavelig betyr 'regnet kom ned'. 'Elvene flommet' gjengir ἦλθον οἱ ποταμοί ('elvene kom') med en fortolkende presisering som tydeliggjør at det handler om flom. Avslutningen 'fallet var stort' (ἦν ἡ πτῶσις αὐτῆς μεγάλη) er gjengitt nært originalen og bevarer den dramatiske slagkraften.

«Slik skal dere da be» gjengir Οὕτως οὖν προσεύχεσθε ὑμεῖς – Jesus gir en modell for bønn, ikke nødvendigvis en ordrett formel. «Vår Far i himmelen» er den tradisjonelle norske gjengivelsen av Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Merk at det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk bruker entall.

Fadervår (Pater noster) er den mest kjente kristne bønnen og brukes i liturgien i praktisk talt alle kristne tradisjoner. I Den norske kirke brukes den i hovedgudstjenesten, dåp, nattverd og tidebønner. Den har hatt en fast norsk form i flere hundre år, og oversettelsen følger den liturgiske tradisjonen nært.

Tiltalen «Far» (Πάτερ) for Gud var uvanlig i jødisk bønn. Selv om Gud kalles far i GT (Jes 63:16; 64:7), var direkte tiltale som «Vår Far» sjelden. Jesus gjør dette til normalen for sine disipler, noe som uttrykker en ny nærhet i gudsrelasjonen.

ἁγιασθήτω bruker passivum divinum – en passivform der Gud er den underforståtte agenten. Bønnen ber altså egentlig Gud om å hellige sitt eget navn, dvs. å åpenbare sin hellighet i verden. Paralleller finnes i Esek 36:23: «Jeg vil hellige mitt store navn.»

«Vår Far i himmelen» gjengir Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk tradisjon bruker entall. «La ditt navn holdes hellig» gjengir ἁγιασθήτω τὸ ὄνομά σου, en aorist imperativ passiv. «Holdes hellig» er valgt for naturlig norsk fremfor det mer arkaiske «helliges». Passivformen (passivum divinum) antyder at det er Gud selv som til syvende og sist helliger sitt eget navn.

«La ditt rike komme» gjengir ἐλθέτω ἡ βασιλεία σου – en bønn om at Guds herredømme skal bli fullt virkeliggjort. «La din vilje skje» gjengir γενηθήτω τὸ θέλημά σου. Strukturen «som i himmelen, så også på jorden» er en tradisjonell gjengivelse av ὡς ἐν οὐρανῷ καὶ ἐπὶ γῆς. Det er omdiskutert om denne frasen hører til alle tre bønnene (navn, rike, vilje) eller bare den siste.

Det er en pågående teologisk debatt om βασιλεία (rike/kongedømme) skal forstås som Guds nåværende herredømme som bryter inn i verden, eller som et fremtidig eskatologisk rike. De fleste forskere mener begge aspekter er til stede: «allerede, men ennå ikke».

Grammatisk kan frasen «som i himmelen, så også på jorden» knyttes kun til den tredje bønnen (din vilje skje) eller til alle tre bønnene (navn, rike, vilje). Flere kirkefedre, inkludert Johannes Chrysostomos, knyttet den til alle tre. Moderne eksegeter er delt, men strukturen med tre parallelle aorist imperativer taler for at kvalifikasjonen gjelder den siste bønnen spesielt.

«Daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον τὸν ἐπιούσιον. Ordet ἐπιούσιος er et av de mest omdiskuterte ordene i NT – det forekommer nesten utelukkende her (og i Luk 11:3). Mulige betydninger: (1) «det som trengs for dagen» (fra ἐπί + οὐσία), (2) «for den kommende dag» (fra ἐπί + ἰέναι), (3) «oversubstansielt/overnaturlig» (Hieronymus: supersubstantialis). «Daglige» følger den vanligste fortolkningen og den norske liturgiske tradisjonen.

Ordet ἐπιούσιος er så sjeldent at Origenes (185–254) mente det var oppfunnet av evangelistene. Det finnes muligens i ett papyrusfragment fra 500-tallet som en regnskapspost, men dette er omdiskutert. Det er i praksis et hapax legomenon i gresk litteratur.

Imperativformen δός (gi) er en aorist imperativ, som uttrykker en enkel, direkte bønn. «I dag» (σήμερον) understreker det daglige avhengighetsforholdet til Gud. Strukturen med det foranstilte objektet (τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον) gir emfase til brødet – det er dette spesielle brødet vi ber om.

I jødisk tradisjon ble det daglige brødet knyttet til mannaen i ørkenen (2 Mos 16), der israelittene fikk nok mat for én dag om gangen. Bønnen om daglig brød gjenspeiler denne tilliten til Guds daglige forsørgelse.

«Gi oss i dag vårt daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον δὸς ἡμῖν σήμερον. Ordstillingen er tilpasset norsk – grunnteksten setter brødet (objektet) først for emfase. «Daglige» gjengir ἐπιούσιον, et svært sjeldent ord med omstridt betydning, men dette er den tradisjonelle og liturgisk innarbeidede gjengivelsen.

«Skyld» gjengir ὀφειλήματα (gjeld/det man skylder). Lukas bruker ἁμαρτίας (synder) i sin parallell (Luk 11:4). Matteus beholder den mer konkrete gjeldsterminologien. «Har forlatt» gjengir aorist ἀφήκαμεν, som indikerer en allerede utført handling. Tidligere versjon brukte presens «forlater», men ble rettet til fortid i tråd med grunnteksten.

Den arameiske bakgrunnen for ὀφειλήματα er חובא (ḥovā), som betyr både «gjeld» og «synd» på arameisk. Bønnen bruker dermed et dagligdags økonomisk bilde (gjeld) som metafor for synd. Dette viser den jødiske pedagogiske tradisjonen med å lære gjennom konkrete bilder.

Forholdet mellom Guds tilgivelse og vår tilgivelse av andre er teologisk utfordrende. Aoristformen (ἀφήκαμεν, «har forlatt») kan tyde på at menneskets tilgivelse er en forutsetning, men de fleste teologer tolker dette som at tilgivelse er en gjensidig bevegelse – den som har erfart Guds tilgivelse, tilgir andre (jf. v.14–15 og Matt 18:21–35).

Oversettelsen bruker «skyld» (ental) for ὀφειλήματα (flertall, «gjeldsposter»). Dette følger norsk liturgisk tradisjon fra Fadervår-bønnen, der «vår skyld» er den innarbeidede formuleringen. Flertallet i grunnteksten peker på de mange konkrete «gjeldsposter» vi har overfor Gud.

«Forlat oss vår skyld» gjengir ἄφες ἡμῖν τὰ ὀφειλήματα ἡμῶν. Norsk bruker entall «skyld» for det greske flertallet ὀφειλήματα, i tråd med liturgisk tradisjon. «Slik vi også har forlatt» gjengir ὡς καὶ ἡμεῖς ἀφήκαμεν, der aoristformen ble bevisst gjengitt med «har forlatt» (perfektum) fremfor presens «forlater», da grunnteksten beskriver en allerede utført handling.

«Led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν. Denne formuleringen er teologisk utfordrende – ber vi Gud om ikke å friste oss? Πειρασμός kan bety både «fristelse» og «prøvelse». «Fri oss» gjengir ῥῦσαι (befri/redd), valgt fremfor «frels» (σῴζω) som har bredere betydning. «Det onde» gjengir τοῦ πονηροῦ, som grammatisk kan være hankjønn («den onde», dvs. djevelen) eller intetkjønn («det onde»). Norsk tradisjon bruker intetkjønn.

Τοῦ πονηροῦ er grammatisk tvetydig: det kan være maskulin genitiv (den onde = Satan) eller nøytrum genitiv (det onde generelt). Kirkefedre var delt – Origenes og Chrysostomos foretrakk maskulin, mens den latinske tradisjonen (a malo) lot det stå åpent. Begge tolkninger er teologisk legitime.

Mange manuskripter (inkludert de som ligger bak Textus Receptus) legger til doksologien: ὅτι σοῦ ἐστιν ἡ βασιλεία καὶ ἡ δύναμις καὶ ἡ δόξα εἰς τοὺς αἰῶνας. ἀμήν («For riket er ditt, og makten og æren, i evighet. Amen.»). Denne mangler i de eldste manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus) og ble trolig lagt til fra liturgisk bruk, inspirert av 1 Krøn 29:11–13. De fleste kritiske utgaver utelater den fra bibelteksten.

Doksologien «For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen» brukes liturgisk i de fleste kirkesamfunn, selv om den ikke regnes som del av Matteus' originaltekst. I katolsk tradisjon tilføyes den av presten etter en tilleggsbønn (embolisme), mens protestantiske kirker oftest ber den som del av bønnen.

Oversettelsen «led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν direkte. Konjunktivformen med μή uttrykker en negativ bønn. Alternativet «bring oss ikke» eller «la oss ikke komme i fristelse» har blitt foreslått i moderne revisjoner (f.eks. pave Frans foreslo endring i 2017), men den tradisjonelle gjengivelsen er beholdt her da den er tro mot grunntekstens ordlyd.

Pave Frans godkjente i 2019 en endring av den italienske oversettelsen fra «non ci indurre in tentazione» (led oss ikke inn i fristelse) til «non abbandonarci alla tentazione» (la oss ikke falle i fristelse), med begrunnelsen at Gud ikke frister mennesker (jf. Jak 1:13). Den franske oversettelsen ble tilsvarende endret i 2017. Den norske oversettelsen beholder den tradisjonelle ordlyden.

Flere tidlige manuskripter (bl.a. Didaché 8:2, ca. 100 e.Kr.) vitner om at en doksologi ble knyttet til bønnen allerede svært tidlig i kristen bruk, noe som viser at Fadervår raskt ble et sentralt element i kristen liturgisk praksis.