MatteusKapittel 5
Vis saligprisningene8 velsignelser fra Bergprekenen
Saligprisningene åpner Bergprekenen og beskriver kjennetegnene på Guds rikes borgere - og deres velsignelser.
Hungrer etter rettferdighet
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.
v.6Forfulgt for rettferdighet
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
v.10Parallelle tekster2 paralleller i dette kapitlet
SaligprisningeneML
Matteus har ni saligprisninger, Lukas har fire pluss fire ve-rop.
3Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres.
4Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
5Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
6Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.
7Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
8Salige er de rene i hjertet, for de skal se Gud.
9Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds sønner.
10Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
11Salige er dere når de håner dere og forfølger dere og sier alt ondt mot dere på løgnaktig vis, for min skyld.
12Gled dere og juble, for stor er lønnen dere har i himlene! For slik forfulgte de profetene før dere.
20Han løftet blikket mot disiplene sine og sa: «Salige er dere fattige, for Guds rike er deres.
21Salige er dere som nå sulter, for dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le.
22Salige er dere når mennesker hater dere, når de støter dere ut og håner dere og forkaster navnet deres som ondt – for Menneskesønnens skyld.
23Gled dere på den dagen og hopp av fryd! For stor er lønnen deres i himmelen. Slik gjorde også fedrene deres mot profetene.
24Men ve dere som er rike, for dere har allerede fått deres trøst.
25Ve dere som nå er mette, for dere skal sulte. Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte.
26Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for slik gjorde også fedrene deres mot de falske profetene.
Salt og lysMML
Matteus har den mest utfyllende versjonen.
13Dere er jordens salt. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, bare til å kastes ut og tråkkes ned av mennesker.
14Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.
15Heller ikke tenner man en lampe og setter den under et kar, men på lampeholderen, og den lyser for alle i huset.
16Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se deres gode gjerninger og ære deres Far i himlene.
50Salt er godt. Men om saltet mister sin kraft, hvordan skal dere gjøre det salt igjen? Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre!»
34Salt er en god ting. Men om saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort salt igjen?
35Det duger verken for jorden eller for gjødselhaugen. Folk kaster det ut. Den som har ører å høre med, la ham høre!»
*
Oversettelsen følger den greske teksten nøye. «Ἰδὼν δὲ τοὺς ὄχλους» er gjengitt med «Da han så folkemengden» – partisipp-konstruksjonen er omgjort til en temporal leddsetning, som er naturlig norsk. «Ἀνέβη εἰς τὸ ὄρος» er gjengitt «gikk opp på fjellet» med bestemt form, som er vanlig i norske oversettelser selv om gresk har artikkelen τό. «Καθίσαντος αὐτοῦ» (genitivus absolutus) er gjengitt «da han hadde satt seg», noe som viser at sittende stilling var den jødiske lærerens posisjon.
At Jesus setter seg ned før han taler, gjenspeiler den jødiske skikken der rabbinere satt mens de underviste (jf. Luk 4:20). Fjellet fungerer som en parallell til Sinai, hvor Moses mottok loven – Matteus fremstiller Jesus som den nye Moses.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger den greske teksten nøye. «Ἰδὼν δὲ τοὺς ὄχλους» er gjengitt med «Da han så folkemengden» – partisipp-konstruksjonen er omgjort til en temporal leddsetning, som er naturlig norsk. «Ἀνέβη εἰς τὸ ὄρος» er gjengitt «gikk opp på fjellet» med bestemt form, som er vanlig i norske oversettelser selv om gresk har artikkelen τό. «Καθίσαντος αὐτοῦ» (genitivus absolutus) er gjengitt «da han hadde satt seg», noe som viser at sittende stilling var den jødiske lærerens posisjon.
At Jesus setter seg ned før han taler, gjenspeiler den jødiske skikken der rabbinere satt mens de underviste (jf. Luk 4:20). Fjellet fungerer som en parallell til Sinai, hvor Moses mottok loven – Matteus fremstiller Jesus som den nye Moses.
*
Gresk «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» (ordrett: «han åpnet sin munn») er en semittisk/hebraisk formulering som signaliserer at en høytidelig tale er i ferd med å begynne (jf. Job 3:1; Apg 8:35). Uttrykket er oversatt «tok til orde» for å gi naturlig norsk flyt, men mister noe av den høytidelige overtonen i originalen.
Formuleringen «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» er et litterært signal i bibelsk gresk om at noe viktig følger. Det skiller seg fra vanlig tale og markerer en formell, autoritativ uttalelse.
Ingen referanser
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Gresk «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» (ordrett: «han åpnet sin munn») er en semittisk/hebraisk formulering som signaliserer at en høytidelig tale er i ferd med å begynne (jf. Job 3:1; Apg 8:35). Uttrykket er oversatt «tok til orde» for å gi naturlig norsk flyt, men mister noe av den høytidelige overtonen i originalen.
Formuleringen «ἀνοίξας τὸ στόμα αὐτοῦ» er et litterært signal i bibelsk gresk om at noe viktig følger. Det skiller seg fra vanlig tale og markerer en formell, autoritativ uttalelse.
*
«Μακάριοι» er oversatt «salige» – det tradisjonelle norske valget som har dype røtter i kirkespråket. Alternativer som «lykkelige» eller «velsignet er» kunne brukes, men «salige» fanger bedre den eskatologiske dimensjonen: det handler ikke bare om følelsen av lykke, men om en guddommelig tilstand av velsignelse. «Πτωχοὶ τῷ πνεύματι» er gjengitt «fattige i ånden» – en ordrett oversettelse som kan misforstås, men som er den mest utbredte gjengivelsen.
Uttrykket «πτωχοὶ τῷ πνεύματι» (fattige i ånden) er omdiskutert. Det kan bety: (1) de som er ydmyke/avhengige av Gud (åndelig fattigdom), (2) de som er knust i ånden, eller (3) de materielt fattige som lever i tillit til Gud (jf. Lukas' kortere «fattige» i Luk 6:20). De fleste forskere forstår det som åndelig ydmykhet og erkjennelse av egen utilstrekkelighet overfor Gud.
«Μακάριος» har røtter i gresk visdomslitteratur og brukes i Septuaginta for hebraisk «אַשְׁרֵי» (ashre), som i Sal 1:1. Ordet betegner ikke en følelse, men en objektiv tilstand av guddommelig gunst.
Saligprisningene (Matt 5:3–12) leses på Allehelgensdag i mange kirketradisjoner, og i den ortodokse liturgien synges de regelmessig som en del av Den guddommelige liturgi.
Noen tidlige vitner (som Codex D) har en annen rekkefølge på saligprisningene, der vers 4 og 5 er byttet om. Den rekkefølgen vi finner i de fleste manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) anses som den opprinnelige.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Μακάριοι» er oversatt «salige» – det tradisjonelle norske valget som har dype røtter i kirkespråket. Alternativer som «lykkelige» eller «velsignet er» kunne brukes, men «salige» fanger bedre den eskatologiske dimensjonen: det handler ikke bare om følelsen av lykke, men om en guddommelig tilstand av velsignelse. «Πτωχοὶ τῷ πνεύματι» er gjengitt «fattige i ånden» – en ordrett oversettelse som kan misforstås, men som er den mest utbredte gjengivelsen.
Uttrykket «πτωχοὶ τῷ πνεύματι» (fattige i ånden) er omdiskutert. Det kan bety: (1) de som er ydmyke/avhengige av Gud (åndelig fattigdom), (2) de som er knust i ånden, eller (3) de materielt fattige som lever i tillit til Gud (jf. Lukas' kortere «fattige» i Luk 6:20). De fleste forskere forstår det som åndelig ydmykhet og erkjennelse av egen utilstrekkelighet overfor Gud.
«Μακάριος» har røtter i gresk visdomslitteratur og brukes i Septuaginta for hebraisk «אַשְׁרֵי» (ashre), som i Sal 1:1. Ordet betegner ikke en følelse, men en objektiv tilstand av guddommelig gunst.
Saligprisningene (Matt 5:3–12) leses på Allehelgensdag i mange kirketradisjoner, og i den ortodokse liturgien synges de regelmessig som en del av Den guddommelige liturgi.
Noen tidlige vitner (som Codex D) har en annen rekkefølge på saligprisningene, der vers 4 og 5 er byttet om. Den rekkefølgen vi finner i de fleste manuskripter (inkludert Codex Vaticanus og Sinaiticus) anses som den opprinnelige.
*
«Οἱ πενθοῦντες» er oversatt «de som sørger». Verbet πενθέω betegner dyp sorg, ikke bare mild tristhet. Oversettelsen «trøstes» for «παρακληθήσονται» er passiv futurum – de skal bli trøstet (av Gud, passivum divinum). «Trøstes» er en god gjengivelse som bevarer den guddommelige passiven.
«Παρακληθήσονται» er et eksempel på passivum divinum – en passivkonstruksjon der Gud er den underforståtte agenten. Dette var et vanlig jødisk virkemiddel for å unngå å nevne Guds navn direkte. Flere av saligprisningene bruker denne formen.
Saligprisningen alluderer til Jes 61:2 («trøste alle som sørger») – den messianske teksten som Jesus siterer i Luk 4:18–19. Den eskatologiske trøsten innebærer at Gud selv vil gripe inn og gjøre slutt på alt som forårsaker sorg.
Ingen manuskripter for dette verset
«Οἱ πενθοῦντες» er oversatt «de som sørger». Verbet πενθέω betegner dyp sorg, ikke bare mild tristhet. Oversettelsen «trøstes» for «παρακληθήσονται» er passiv futurum – de skal bli trøstet (av Gud, passivum divinum). «Trøstes» er en god gjengivelse som bevarer den guddommelige passiven.
«Παρακληθήσονται» er et eksempel på passivum divinum – en passivkonstruksjon der Gud er den underforståtte agenten. Dette var et vanlig jødisk virkemiddel for å unngå å nevne Guds navn direkte. Flere av saligprisningene bruker denne formen.
Saligprisningen alluderer til Jes 61:2 («trøste alle som sørger») – den messianske teksten som Jesus siterer i Luk 4:18–19. Den eskatologiske trøsten innebærer at Gud selv vil gripe inn og gjøre slutt på alt som forårsaker sorg.
*
«Πραεῖς» er oversatt «ydmyke». Alternativet «saktmodige» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Ydmyke» fanger kjernen: de som ikke hevder sin rett med makt. Verset er et sitat/ekko av Sal 37:11 (LXX Sal 36:11). «Arve jorden» (κληρονομήσουσι τὴν γῆν) er beholdt som en tydelig allusjon til løfteslandet.
«Πραεῖς» er beslektet med Sal 37:11 (LXX: «οἱ δὲ πραεῖς κληρονομήσουσιν γῆν»). Det hebraiske «עֲנָוִים» (anavim) i Salmen betyr «de fattige/ydmyke» og ble i jødisk tradisjon forstått som de fromme som venter på Guds rettferdighet.
«Τὴν γῆν» kan bety både «jorden» (hele verden) og «landet» (løfteslandet). I Sal 37:11 er konteksten Israels land, men i Jesu eskatologiske forkynnelse utvides perspektivet til den fornyede skapelsen (jf. Rom 4:13 der Abraham er «arving til verden»).
Ingen manuskripter for dette verset
«Πραεῖς» er oversatt «ydmyke». Alternativet «saktmodige» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Ydmyke» fanger kjernen: de som ikke hevder sin rett med makt. Verset er et sitat/ekko av Sal 37:11 (LXX Sal 36:11). «Arve jorden» (κληρονομήσουσι τὴν γῆν) er beholdt som en tydelig allusjon til løfteslandet.
«Πραεῖς» er beslektet med Sal 37:11 (LXX: «οἱ δὲ πραεῖς κληρονομήσουσιν γῆν»). Det hebraiske «עֲנָוִים» (anavim) i Salmen betyr «de fattige/ydmyke» og ble i jødisk tradisjon forstått som de fromme som venter på Guds rettferdighet.
«Τὴν γῆν» kan bety både «jorden» (hele verden) og «landet» (løfteslandet). I Sal 37:11 er konteksten Israels land, men i Jesu eskatologiske forkynnelse utvides perspektivet til den fornyede skapelsen (jf. Rom 4:13 der Abraham er «arving til verden»).
*
«Πεινῶντες καὶ διψῶντες τὴν δικαιοσύνην» – hungrer og tørster brukt med akkusativobjekt er en sterk metafor for lengsel. Oversettelsen «hungrer og tørster etter rettferdighet» legger til preposisjonen «etter» for naturlig norsk, da man på norsk hungrer «etter» noe, ikke hungrer noe direkte. «Χορτασθήσονται» (mettes) er igjen passivum divinum.
«Δικαιοσύνη» har en bred semantisk rekkevidde: det kan bety personlig rettskaffenhet, sosial rettferdighet, eller Guds frelsende rettferdighet. I Matteus' kontekst omfatter det trolig alle disse aspektene.
Bildet av hunger og tørst etter rettferdighet har dype røtter i Det gamle testamentet (jf. Jes 55:1–2; Am 8:11; Sal 42:2–3). I en kultur preget av reell matmangel var metaforen umiddelbart forståelig – det handler om en eksistensiell, livsnødvendig lengsel.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Πεινῶντες καὶ διψῶντες τὴν δικαιοσύνην» – hungrer og tørster brukt med akkusativobjekt er en sterk metafor for lengsel. Oversettelsen «hungrer og tørster etter rettferdighet» legger til preposisjonen «etter» for naturlig norsk, da man på norsk hungrer «etter» noe, ikke hungrer noe direkte. «Χορτασθήσονται» (mettes) er igjen passivum divinum.
«Δικαιοσύνη» har en bred semantisk rekkevidde: det kan bety personlig rettskaffenhet, sosial rettferdighet, eller Guds frelsende rettferdighet. I Matteus' kontekst omfatter det trolig alle disse aspektene.
Bildet av hunger og tørst etter rettferdighet har dype røtter i Det gamle testamentet (jf. Jes 55:1–2; Am 8:11; Sal 42:2–3). I en kultur preget av reell matmangel var metaforen umiddelbart forståelig – det handler om en eksistensiell, livsnødvendig lengsel.
*
«Ἐλεήμονες» er gjengitt «barmhjertige», som er det naturlige norske ordet. «Ἐλεηθήσονται» (de skal få barmhjertighet) har en fin etymologisk kobling til «ἐλεήμονες» i originalen – en ordlek som delvis bevares på norsk gjennom gjentakelsen av «barmhjertig/barmhjertighet».
Barmhjertighet (ἔλεος) er i Septuaginta den vanlige oversettelsen av hebraisk «חֶסֶד» (khesed), Guds trofaste paktskjærlighet. Saligprisningen lover at de som praktiserer Guds egenskap av trofast kjærlighet, selv skal erfare den fra Gud.
Ingen manuskripter for dette verset
«Ἐλεήμονες» er gjengitt «barmhjertige», som er det naturlige norske ordet. «Ἐλεηθήσονται» (de skal få barmhjertighet) har en fin etymologisk kobling til «ἐλεήμονες» i originalen – en ordlek som delvis bevares på norsk gjennom gjentakelsen av «barmhjertig/barmhjertighet».
Barmhjertighet (ἔλεος) er i Septuaginta den vanlige oversettelsen av hebraisk «חֶסֶד» (khesed), Guds trofaste paktskjærlighet. Saligprisningen lover at de som praktiserer Guds egenskap av trofast kjærlighet, selv skal erfare den fra Gud.
*
«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene av hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus). Alternativet «rene i hjertet» er også mulig og kanskje mer tradisjonelt, men «av hjertet» flyter naturlig på norsk og understreker at renheten springer ut fra hjertet.
Uttrykket alluderer til Sal 24:4 («den som har skyldfrie hender og rent hjerte»). I bibelsk tenkning er «hjertet» (καρδία/לֵב) sentrum for tanker, vilje og følelser – ikke bare følelseslivet, slik moderne vestlig kultur forstår det.
«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene i hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus) som angir i hvilken henseende de er rene. «I hjertet» er det tradisjonelle valget i norske bibeloversettelser og stemmer best overens med en dativ av henseende. En tidligere versjon hadde «rene av hjertet», men dette ble endret fordi «av» kan gi inntrykk av at renheten springer ut fra hjertet, snarere enn at hjertet er det som er rent.
«Τὸν θεὸν ὄψονται» – å «se Gud» (visio Dei) er et sentralt teologisk tema. I GT sies det at ingen kan se Gud og leve (2 Mos 33:20), men her loves de rene i hjertet nettopp dette. Løftet peker mot den eskatologiske fullendelsen (jf. 1 Joh 3:2; Åp 22:4), men har også en nåtidig dimensjon i den troendes gudsrelasjon.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene av hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus). Alternativet «rene i hjertet» er også mulig og kanskje mer tradisjonelt, men «av hjertet» flyter naturlig på norsk og understreker at renheten springer ut fra hjertet.
Uttrykket alluderer til Sal 24:4 («den som har skyldfrie hender og rent hjerte»). I bibelsk tenkning er «hjertet» (καρδία/לֵב) sentrum for tanker, vilje og følelser – ikke bare følelseslivet, slik moderne vestlig kultur forstår det.
«Καθαροὶ τῇ καρδίᾳ» er gjengitt «rene i hjertet». Dativformen «τῇ καρδίᾳ» er en dativ av henseende (dativus respectus) som angir i hvilken henseende de er rene. «I hjertet» er det tradisjonelle valget i norske bibeloversettelser og stemmer best overens med en dativ av henseende. En tidligere versjon hadde «rene av hjertet», men dette ble endret fordi «av» kan gi inntrykk av at renheten springer ut fra hjertet, snarere enn at hjertet er det som er rent.
«Τὸν θεὸν ὄψονται» – å «se Gud» (visio Dei) er et sentralt teologisk tema. I GT sies det at ingen kan se Gud og leve (2 Mos 33:20), men her loves de rene i hjertet nettopp dette. Løftet peker mot den eskatologiske fullendelsen (jf. 1 Joh 3:2; Åp 22:4), men har også en nåtidig dimensjon i den troendes gudsrelasjon.
*
«Εἰρηνοποιοί» er oversatt «de som skaper fred» – en relativsetning som gjengir det greske substantivet. Alternativet «fredsstiftere» ville vært mer kompakt og tro mot ordklassen i originalen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» (ikke «Guds barn»), da υἱοί spesifikt betyr «sønner» og bærer konnotasjoner av arverett og identitet i den antikke verden.
«Υἱοὶ θεοῦ» (Guds sønner) er i semittisk idiom en betegnelse for dem som ligner på eller tilhører Gud. Uttrykket «sønn av» brukes i hebraisk/arameisk for å uttrykke karakteregenskap (jf. «fredens sønn» i Luk 10:6). Fredsstiftere gjenspeiler Guds egen karakter, og kalles derfor hans «sønner».
«Εἰρηνοποιοί» er et sjeldent gresk ord (bare her i NT) som betyr «de som skaper/stifter fred» – et kompakt substantiv oversatt med «fredsstifterne». Tidligere versjoner brukte «de som skaper fred» og «de som skaper fred» igjen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» for å bevare distinksjonen fra τέκνα (barn), og fordi υἱοί bærer konnotasjoner av arverett og representasjon.
«Εἰρηνοποιοί» er her gjengitt «de som stifter fred» – en relativsetning som bryter opp det kompakte greske substantivet for å passe inn i mønsteret fra de andre saligprisningene (jf. «de som sørger», «de som hungrer»). Alternativt kunne man brukt «fredsstiftere», men dette ville bryte mønsteret ved å innføre bestemt form. «Υἱοὶ θεοῦ» er beholdt som «Guds sønner» fremfor «Guds barn» (τέκνα), da υἱοί bærer juridiske konnotasjoner av arverett og representasjon.
Det greske εἰρήνη svarer til hebraisk שָׁלוֹם (shalom), som innebærer ikke bare fravær av konflikt, men en tilstand av helhetlig velvære, rettferdighet og harmoni. En εἰρηνοποιός er derfor ikke bare en mekler, men en som aktivt bygger shalom i vid forstand.
I den jødiske konteksten ble det å skape fred (shalom) ansett som en av de høyeste dyder. Rabbin Hillel sa: «Vær blant Arons disipler, en som elsker fred og jager etter fred» (Pirke Avot 1:12). Rollen som fredsstifter hadde også politisk resonans i en tid med romersk okkupasjon, der 'Pax Romana' var påtvunget fred – Jesus' fredsstiftere tilbyr noe radikalt annerledes.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Εἰρηνοποιοί» er oversatt «de som skaper fred» – en relativsetning som gjengir det greske substantivet. Alternativet «fredsstiftere» ville vært mer kompakt og tro mot ordklassen i originalen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» (ikke «Guds barn»), da υἱοί spesifikt betyr «sønner» og bærer konnotasjoner av arverett og identitet i den antikke verden.
«Υἱοὶ θεοῦ» (Guds sønner) er i semittisk idiom en betegnelse for dem som ligner på eller tilhører Gud. Uttrykket «sønn av» brukes i hebraisk/arameisk for å uttrykke karakteregenskap (jf. «fredens sønn» i Luk 10:6). Fredsstiftere gjenspeiler Guds egen karakter, og kalles derfor hans «sønner».
«Εἰρηνοποιοί» er et sjeldent gresk ord (bare her i NT) som betyr «de som skaper/stifter fred» – et kompakt substantiv oversatt med «fredsstifterne». Tidligere versjoner brukte «de som skaper fred» og «de som skaper fred» igjen. «Υἱοὶ θεοῦ» er gjengitt «Guds sønner» for å bevare distinksjonen fra τέκνα (barn), og fordi υἱοί bærer konnotasjoner av arverett og representasjon.
«Εἰρηνοποιοί» er her gjengitt «de som stifter fred» – en relativsetning som bryter opp det kompakte greske substantivet for å passe inn i mønsteret fra de andre saligprisningene (jf. «de som sørger», «de som hungrer»). Alternativt kunne man brukt «fredsstiftere», men dette ville bryte mønsteret ved å innføre bestemt form. «Υἱοὶ θεοῦ» er beholdt som «Guds sønner» fremfor «Guds barn» (τέκνα), da υἱοί bærer juridiske konnotasjoner av arverett og representasjon.
Det greske εἰρήνη svarer til hebraisk שָׁלוֹם (shalom), som innebærer ikke bare fravær av konflikt, men en tilstand av helhetlig velvære, rettferdighet og harmoni. En εἰρηνοποιός er derfor ikke bare en mekler, men en som aktivt bygger shalom i vid forstand.
I den jødiske konteksten ble det å skape fred (shalom) ansett som en av de høyeste dyder. Rabbin Hillel sa: «Vær blant Arons disipler, en som elsker fred og jager etter fred» (Pirke Avot 1:12). Rollen som fredsstifter hadde også politisk resonans i en tid med romersk okkupasjon, der 'Pax Romana' var påtvunget fred – Jesus' fredsstiftere tilbyr noe radikalt annerledes.
*
«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv – de som har blitt og fortsatt er forfulgt. Oversettelsen «blir forfulgt» gjengir presens, som er enklere norsk men mister nyanseforskjellen fra det lineære «forfølger» i vers 11. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler «δικαιοσύνη» fra vers 6 og ramme inn saligprisningene.
Vers 3 og 10 har identisk avslutning: «for himmelriket er deres» – dette skaper en litterær inclusio (ramme) rundt saligprisningene. De åtte saligprisningene i vers 3–10 er alle i tredje person, mens vers 11–12 skifter til andre person.
Noen manuskripter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene. Verset er tekstkritisk uproblematisk.
«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv og peker på en tilstand som har inntruffet og fortsatt gjelder. Oversettelsen «blir forfulgt» forenkler til en presensform, noe som er naturlig norsk men mister den resultative nyanseforskjellen. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler bruken av δικαιοσύνη i vers 6 og skaper en tematisk ramme.
Forfølgelse for rettferdighets skyld (v. 10) og for Jesu skyld (v. 11) stilles side om side, noe som implisitt identifiserer Jesus med rettferdigheten. Dette har kristologisk betydning: å følge Jesus og å leve rettferdig er ikke to ulike ting, men overlappende realiteter. Ulike tradisjoner vektlegger dette ulikt – noen ser det som en bevisst identifisering av Jesus med Guds rettferdighet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv – de som har blitt og fortsatt er forfulgt. Oversettelsen «blir forfulgt» gjengir presens, som er enklere norsk men mister nyanseforskjellen fra det lineære «forfølger» i vers 11. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler «δικαιοσύνη» fra vers 6 og ramme inn saligprisningene.
Vers 3 og 10 har identisk avslutning: «for himmelriket er deres» – dette skaper en litterær inclusio (ramme) rundt saligprisningene. De åtte saligprisningene i vers 3–10 er alle i tredje person, mens vers 11–12 skifter til andre person.
Noen manuskripter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av tekstvitnene. Verset er tekstkritisk uproblematisk.
«Δεδιωγμένοι» er perfektum partisipp passiv og peker på en tilstand som har inntruffet og fortsatt gjelder. Oversettelsen «blir forfulgt» forenkler til en presensform, noe som er naturlig norsk men mister den resultative nyanseforskjellen. «Ἕνεκεν δικαιοσύνης» (for rettferdighets skyld) speiler bruken av δικαιοσύνη i vers 6 og skaper en tematisk ramme.
Forfølgelse for rettferdighets skyld (v. 10) og for Jesu skyld (v. 11) stilles side om side, noe som implisitt identifiserer Jesus med rettferdigheten. Dette har kristologisk betydning: å følge Jesus og å leve rettferdig er ikke to ulike ting, men overlappende realiteter. Ulike tradisjoner vektlegger dette ulikt – noen ser det som en bevisst identifisering av Jesus med Guds rettferdighet.
*
«Ψευδόμενοι» (løgnaktig/lygende) modifiserer det å «si alt ondt». Oversettelsen «på løgnaktig vis» ble valgt for å unngå å gjøre det til en separat handling (som i den tidligere versjonen «lyver og sier»). Denne løsningen gjengir den greske partisippkonstruksjonen nøyaktig: de sier ondt – og det er løgn.
«Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner», som fanger den offentlige ydmykelsen godt. «Πᾶν πονηρόν» (alt ondt) er beholdt som «alt ondt» – «πονηρόν» kan også bety «ondt/skadelig/slemt». Hele verset følger en triadisk struktur: håne, forfølge, si ondt – og «ψευδόμενοι» (på løgnaktig vis) modifiserer det siste leddet. «Ἕνεκεν ἐμοῦ» (for min skyld) er gjengitt direkte.
Overgangen fra tredje person flertall i saligprisningene (v. 3–10: «de som...») til andre person flertall her (v. 11: «dere») er bemerkelsesverdig. Jesus går fra generelle utsagn til direkte tiltale av disiplene, noe som gjør dette verset til en personlig og direkte utfordring.
«Ψευδόμενοι» er et presens partisipp som modifiserer «sier alt ondt», gjengitt «på løgnaktig vis» for å bevare den greske syntaksen der løgnen er en kvalifisering av det å tale ondt, ikke en separat handling. «Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner» for å fange den offentlige ydmykelsesdimensjonen. Tredelingen «håne – forfølge – si ondt» gjengir den greske triadiske strukturen direkte.
Noen tekstkritiske vitner utelater «ψευδόμενοι» (løgnaktig). Codex Bezae (D) og enkelte latinske vitner mangler ordet, men det er godt attestert i de fleste viktige manuskripter (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). I tillegg leser noen vitner «πᾶν πονηρὸν ῥῆμα» (hvert ondt ord) istedenfor bare «πᾶν πονηρόν» (alt ondt).
Overgangen fra tredje person (v. 3–10) til andre person (v. 11–12) markerer et skifte fra generelle karakterbeskrivelser til direkte tiltale. I den tidlige kirken ble dette forstått som at Jesus først beskriver den salige tilstanden generelt, og deretter tiltaler disiplene direkte med et løfte om at forfølgelse for hans skyld bringer velsignelse – en tekst som fikk særlig aktualitet i martyrtradisjonene.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Ψευδόμενοι» (løgnaktig/lygende) modifiserer det å «si alt ondt». Oversettelsen «på løgnaktig vis» ble valgt for å unngå å gjøre det til en separat handling (som i den tidligere versjonen «lyver og sier»). Denne løsningen gjengir den greske partisippkonstruksjonen nøyaktig: de sier ondt – og det er løgn.
«Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner», som fanger den offentlige ydmykelsen godt. «Πᾶν πονηρόν» (alt ondt) er beholdt som «alt ondt» – «πονηρόν» kan også bety «ondt/skadelig/slemt». Hele verset følger en triadisk struktur: håne, forfølge, si ondt – og «ψευδόμενοι» (på løgnaktig vis) modifiserer det siste leddet. «Ἕνεκεν ἐμοῦ» (for min skyld) er gjengitt direkte.
Overgangen fra tredje person flertall i saligprisningene (v. 3–10: «de som...») til andre person flertall her (v. 11: «dere») er bemerkelsesverdig. Jesus går fra generelle utsagn til direkte tiltale av disiplene, noe som gjør dette verset til en personlig og direkte utfordring.
«Ψευδόμενοι» er et presens partisipp som modifiserer «sier alt ondt», gjengitt «på løgnaktig vis» for å bevare den greske syntaksen der løgnen er en kvalifisering av det å tale ondt, ikke en separat handling. «Ὀνειδίσωσιν» (håne/spotte) er oversatt «håner» for å fange den offentlige ydmykelsesdimensjonen. Tredelingen «håne – forfølge – si ondt» gjengir den greske triadiske strukturen direkte.
Noen tekstkritiske vitner utelater «ψευδόμενοι» (løgnaktig). Codex Bezae (D) og enkelte latinske vitner mangler ordet, men det er godt attestert i de fleste viktige manuskripter (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). I tillegg leser noen vitner «πᾶν πονηρὸν ῥῆμα» (hvert ondt ord) istedenfor bare «πᾶν πονηρόν» (alt ondt).
Overgangen fra tredje person (v. 3–10) til andre person (v. 11–12) markerer et skifte fra generelle karakterbeskrivelser til direkte tiltale. I den tidlige kirken ble dette forstått som at Jesus først beskriver den salige tilstanden generelt, og deretter tiltaler disiplene direkte med et løfte om at forfølgelse for hans skyld bringer velsignelse – en tekst som fikk særlig aktualitet i martyrtradisjonene.
*
«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» bruker to imperativer for å uttrykke glede – «gled dere og juble» fanger begge. «Μισθός» (lønn) er oversatt direkte, selv om det kan gi et transaksjonelt inntrykk. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (i himlene) bruker flertall, som er typisk for Matteus og gjenspeiler hebraisk «shamayim» (som alltid er flertall).
Forfølgelsen av profetene er et gjennomgående tema i jødisk tradisjon (jf. 1 Kong 19:10; 2 Krøn 36:16; Jer 26:20–23). Ved å knytte disiplene til profetrekken, plasserer Jesus dem i en lang tradisjon av lidelse for Guds sak.
«Ἀγαλλιᾶσθε» er et sterkere ord enn vanlig glede – det betegner en ekstatisk, overveldende jubel. Ordet brukes i Septuaginta ofte om eskatologisk og messiansk glede (jf. Sal 2:11; Jes 61:10).
«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» gjengis med to norske imperativer «gled dere og juble» for å speile intensiteten i det greske. «Ὁ μισθὸς ὑμῶν πολύς» er gjengitt «stor er lønnen dere har» med inversjon for emfase, noe som reflekterer den greske ordstillingen der πολύς står som predikat. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» er gjengitt «i himlene» i flertall, tro mot Matteus' karakteristiske bruk (jf. hebraisk shamayim).
«Μισθός» (lønn) kan for moderne lesere gi et transaksjonelt inntrykk, men i den greske konteksten betegner det snarere Guds gjengjeldelse av troskap – en eskatologisk belønning, ikke betaling for utført arbeid. Uttrykket er rotfestet i gammeltestamentlig paktsterminologi der Gud lønner de trofaste (jf. 1 Mos 15:1 der Gud er Abrahams «lønn»).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» bruker to imperativer for å uttrykke glede – «gled dere og juble» fanger begge. «Μισθός» (lønn) er oversatt direkte, selv om det kan gi et transaksjonelt inntrykk. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (i himlene) bruker flertall, som er typisk for Matteus og gjenspeiler hebraisk «shamayim» (som alltid er flertall).
Forfølgelsen av profetene er et gjennomgående tema i jødisk tradisjon (jf. 1 Kong 19:10; 2 Krøn 36:16; Jer 26:20–23). Ved å knytte disiplene til profetrekken, plasserer Jesus dem i en lang tradisjon av lidelse for Guds sak.
«Ἀγαλλιᾶσθε» er et sterkere ord enn vanlig glede – det betegner en ekstatisk, overveldende jubel. Ordet brukes i Septuaginta ofte om eskatologisk og messiansk glede (jf. Sal 2:11; Jes 61:10).
«Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε» gjengis med to norske imperativer «gled dere og juble» for å speile intensiteten i det greske. «Ὁ μισθὸς ὑμῶν πολύς» er gjengitt «stor er lønnen dere har» med inversjon for emfase, noe som reflekterer den greske ordstillingen der πολύς står som predikat. «Ἐν τοῖς οὐρανοῖς» er gjengitt «i himlene» i flertall, tro mot Matteus' karakteristiske bruk (jf. hebraisk shamayim).
«Μισθός» (lønn) kan for moderne lesere gi et transaksjonelt inntrykk, men i den greske konteksten betegner det snarere Guds gjengjeldelse av troskap – en eskatologisk belønning, ikke betaling for utført arbeid. Uttrykket er rotfestet i gammeltestamentlig paktsterminologi der Gud lønner de trofaste (jf. 1 Mos 15:1 der Gud er Abrahams «lønn»).
*
«Τὸ ἅλας τῆς γῆς» er oversatt «jordens salt». Verbet «μωρανθῇ» betyr egentlig «bli dum/dåraktig» (fra μωρός, dåre), men brukes her metaforisk om salt som mister sin kraft. Oversettelsen «mister sin kraft» er en tolkning som fanger meningen godt. «Ἁλισθήσεται» (saltes) er beholdt i oversettelsen. «Βληθὲν ἔξω» (kastet ut) er gjengitt «kastes ut».
Det er omdiskutert om rent salt (NaCl) kan «miste sin kraft». I antikken ble salt ofte utvunnet fra Dødehavet og kunne inneholde urenheter; når saltet ble utvasket, sto man igjen med et verdiløst mineral. Dette gir den historiske bakgrunnen for metaforen.
Ordspillet i det greske er bemerkelsesverdig: «μωρανθῇ» (fra μωραίνω) betyr først og fremst «å gjøre dum/dåraktig» (jf. Rom 1:22; 1 Kor 1:20). At dette verbet brukes om salt, skaper en dobbel betydning: saltet som blir «dumt» – dvs. som mister sin identitet og funksjon. Det er mulig at det underliggende arameiske ordet «tāpēl» også hadde dobbeltbetydning: «smakløs» og «dum».
«Μωρανθῇ» betyr egentlig «bli gjort til dåre» (fra μωρός), men brukes her metaforisk om salt. Oversettelsen «mister sin kraft» er tolkende men kommuniserer meningen godt på norsk. «Εἰς οὐδὲν ἰσχύει ἔτι εἰ μὴ βληθὲν ἔξω καταπατεῖσθαι» er en kompakt konstruksjon gjengitt som «det duger ikke lenger til noe, bare til å kastes ut og tråkkes ned» – der infinitivene βληθὲν og καταπατεῖσθαι er gjort om til «kastes ut» og «tråkkes ned».
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Τὸ ἅλας τῆς γῆς» er oversatt «jordens salt». Verbet «μωρανθῇ» betyr egentlig «bli dum/dåraktig» (fra μωρός, dåre), men brukes her metaforisk om salt som mister sin kraft. Oversettelsen «mister sin kraft» er en tolkning som fanger meningen godt. «Ἁλισθήσεται» (saltes) er beholdt i oversettelsen. «Βληθὲν ἔξω» (kastet ut) er gjengitt «kastes ut».
Det er omdiskutert om rent salt (NaCl) kan «miste sin kraft». I antikken ble salt ofte utvunnet fra Dødehavet og kunne inneholde urenheter; når saltet ble utvasket, sto man igjen med et verdiløst mineral. Dette gir den historiske bakgrunnen for metaforen.
Ordspillet i det greske er bemerkelsesverdig: «μωρανθῇ» (fra μωραίνω) betyr først og fremst «å gjøre dum/dåraktig» (jf. Rom 1:22; 1 Kor 1:20). At dette verbet brukes om salt, skaper en dobbel betydning: saltet som blir «dumt» – dvs. som mister sin identitet og funksjon. Det er mulig at det underliggende arameiske ordet «tāpēl» også hadde dobbeltbetydning: «smakløs» og «dum».
«Μωρανθῇ» betyr egentlig «bli gjort til dåre» (fra μωρός), men brukes her metaforisk om salt. Oversettelsen «mister sin kraft» er tolkende men kommuniserer meningen godt på norsk. «Εἰς οὐδὲν ἰσχύει ἔτι εἰ μὴ βληθὲν ἔξω καταπατεῖσθαι» er en kompakt konstruksjon gjengitt som «det duger ikke lenger til noe, bare til å kastes ut og tråkkes ned» – der infinitivene βληθὲν og καταπατεῖσθαι er gjort om til «kastes ut» og «tråkkes ned».
*
«Τὸ φῶς τοῦ κόσμου» er oversatt «verdens lys». «Κόσμου» (verden) kontrasterer med «γῆς» (jorden) i vers 13 – salt for jorden, lys for verden. «Πόλις ... ἐπάνω ὄρους κειμένη» (en by som ligger på et fjell) er gjengitt nøyaktig. Partisippet «κειμένη» (liggende) er gjengitt med relativsetning, som er naturlig norsk.
Bildet av en by på et fjell kan hentyde til Jerusalem, som lå på Sion-fjellet og var synlig på lang avstand. I jødisk tradisjon var Jerusalem «lys for folkeslagene» (jf. Jes 2:2–3; 60:1–3).
I jødisk tradisjon er lys en metafor for Gud, Torah og Israel (jf. Jes 42:6; 49:6; Sal 119:105). At Jesus kaller disiplene «verdens lys» gir dem en rolle som minner om Israels kall til å være et «lys for folkeslagene». I Johannesevangeliet kaller Jesus seg selv «verdens lys» (Joh 8:12), noe som skaper en interessant teologisk parallell.
«Τὸ φῶς τοῦ κόσμου» er oversatt «verdens lys» – en direkte gjengivelse. «Οὐ δύναται πόλις κρυβῆναι ἐπάνω ὄρους κειμένη» er gjengitt «en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules». Partisippet «κειμένη» (liggende) er naturlig gjengitt som relativsetning på norsk. Ordvalget «fjell» for «ὄρους» er norsk standard; alternativet «berg» ville også fungert.
«Κόσμου» (verden) i vers 14 kontrasterer med «γῆς» (jorden) i vers 13, noe som skaper en bevisst parallellstruktur: disiplene er salt for jorden og lys for verden. Denne overgangen fra det jordiske til det kosmiske understreker den universelle rekkevidden av disiplenes oppdrag.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Τὸ φῶς τοῦ κόσμου» er oversatt «verdens lys». «Κόσμου» (verden) kontrasterer med «γῆς» (jorden) i vers 13 – salt for jorden, lys for verden. «Πόλις ... ἐπάνω ὄρους κειμένη» (en by som ligger på et fjell) er gjengitt nøyaktig. Partisippet «κειμένη» (liggende) er gjengitt med relativsetning, som er naturlig norsk.
Bildet av en by på et fjell kan hentyde til Jerusalem, som lå på Sion-fjellet og var synlig på lang avstand. I jødisk tradisjon var Jerusalem «lys for folkeslagene» (jf. Jes 2:2–3; 60:1–3).
I jødisk tradisjon er lys en metafor for Gud, Torah og Israel (jf. Jes 42:6; 49:6; Sal 119:105). At Jesus kaller disiplene «verdens lys» gir dem en rolle som minner om Israels kall til å være et «lys for folkeslagene». I Johannesevangeliet kaller Jesus seg selv «verdens lys» (Joh 8:12), noe som skaper en interessant teologisk parallell.
«Τὸ φῶς τοῦ κόσμου» er oversatt «verdens lys» – en direkte gjengivelse. «Οὐ δύναται πόλις κρυβῆναι ἐπάνω ὄρους κειμένη» er gjengitt «en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules». Partisippet «κειμένη» (liggende) er naturlig gjengitt som relativsetning på norsk. Ordvalget «fjell» for «ὄρους» er norsk standard; alternativet «berg» ville også fungert.
«Κόσμου» (verden) i vers 14 kontrasterer med «γῆς» (jorden) i vers 13, noe som skaper en bevisst parallellstruktur: disiplene er salt for jorden og lys for verden. Denne overgangen fra det jordiske til det kosmiske understreker den universelle rekkevidden av disiplenes oppdrag.
*
«Μόδιον» (modius) var et romersk kornmål på ca. 8,75 liter. Det er oversatt «kar» – et generelt norsk ord som er forståelig uten fotnoter. Alternativet «skjeppe» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Λυχνίαν» (lampestativ) er gjengitt «lampeholderen». «Λύχνον» (oljelampe) er gjengitt «lampe». Konstruksjonen med «Nei, man setter den» er en fri gjengivelse av «ἀλλʼ ἐπὶ τὴν λυχνίαν» (men på lampeholderen).
En typisk oljelampe i et jødisk hjem på Jesu tid var liten, av keramikk, og ble fylt med olivenolje. Den ble plassert på et stativ (λυχνία) for å gi lys til hele rommet. Hjemmene var ofte enkle ettromshus.
«Οὐδὲ καίουσιν» (heller ikke tenner man) bruker tredje person flertall som upersonlig konstruksjon – en vanlig gresk måte å uttrykke «man» på. Oversettelsen gjengir dette naturlig med «man tenner». «Kar» er valgt for «μόδιον» (modius, et romersk kornmål) som et forståelig og nøytralt norsk ord. «Lampeholderen» for «λυχνίαν» er mer presist enn det tradisjonelle «lysestaken», da det dreier seg om et stativ for oljelampe, ikke et stearinlys. Setningen følger originalens enkle «ἀλλʼ» (men)-kontrast uten å legge til ekstra elementer.
«Οὐδὲ καίουσιν» bruker tredje person flertall som upersonlig konstruksjon, naturlig gjengitt med «man tenner». «Μόδιον» (modius, et romersk kornmål på ca. 8,75 liter) er oversatt «kar» – et forståelig og nøytralt norsk ord. «Lampeholderen» for «λυχνίαν» er presist, da det dreier seg om et stativ for oljelampe. Setningen følger originalens enkle «ἀλλʼ»-kontrast (men) uten å legge til ekstra elementer.
Bildet i vers 15 forutsetter et typisk galileisk ettromshus. Én enkelt oljelampe på et stativ kunne lyse opp hele rommet. At Jesus bruker det mest hverdagslige eksempelet tenkelig – en lampe i hjemmet – for å illustrere disiplenes rolle, viser hans pedagogiske evne til å gjøre det abstrakte konkret.
«Λύχνος» refererer spesifikt til en liten oljelampe av keramikk, vanlig i hushold i det første århundrets Palestina. «Μόδιος» var et standardisert romersk kornmål (ca. 8,75 liter). At Jesus nevner nettopp dette karet, kan antyde et spesifikt husholdsscenario: en oljelampe ble av og til dekket med et slikt kar for å slukke den trygt.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Μόδιον» (modius) var et romersk kornmål på ca. 8,75 liter. Det er oversatt «kar» – et generelt norsk ord som er forståelig uten fotnoter. Alternativet «skjeppe» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Λυχνίαν» (lampestativ) er gjengitt «lampeholderen». «Λύχνον» (oljelampe) er gjengitt «lampe». Konstruksjonen med «Nei, man setter den» er en fri gjengivelse av «ἀλλʼ ἐπὶ τὴν λυχνίαν» (men på lampeholderen).
En typisk oljelampe i et jødisk hjem på Jesu tid var liten, av keramikk, og ble fylt med olivenolje. Den ble plassert på et stativ (λυχνία) for å gi lys til hele rommet. Hjemmene var ofte enkle ettromshus.
«Οὐδὲ καίουσιν» (heller ikke tenner man) bruker tredje person flertall som upersonlig konstruksjon – en vanlig gresk måte å uttrykke «man» på. Oversettelsen gjengir dette naturlig med «man tenner». «Kar» er valgt for «μόδιον» (modius, et romersk kornmål) som et forståelig og nøytralt norsk ord. «Lampeholderen» for «λυχνίαν» er mer presist enn det tradisjonelle «lysestaken», da det dreier seg om et stativ for oljelampe, ikke et stearinlys. Setningen følger originalens enkle «ἀλλʼ» (men)-kontrast uten å legge til ekstra elementer.
«Οὐδὲ καίουσιν» bruker tredje person flertall som upersonlig konstruksjon, naturlig gjengitt med «man tenner». «Μόδιον» (modius, et romersk kornmål på ca. 8,75 liter) er oversatt «kar» – et forståelig og nøytralt norsk ord. «Lampeholderen» for «λυχνίαν» er presist, da det dreier seg om et stativ for oljelampe. Setningen følger originalens enkle «ἀλλʼ»-kontrast (men) uten å legge til ekstra elementer.
Bildet i vers 15 forutsetter et typisk galileisk ettromshus. Én enkelt oljelampe på et stativ kunne lyse opp hele rommet. At Jesus bruker det mest hverdagslige eksempelet tenkelig – en lampe i hjemmet – for å illustrere disiplenes rolle, viser hans pedagogiske evne til å gjøre det abstrakte konkret.
«Λύχνος» refererer spesifikt til en liten oljelampe av keramikk, vanlig i hushold i det første århundrets Palestina. «Μόδιος» var et standardisert romersk kornmål (ca. 8,75 liter). At Jesus nevner nettopp dette karet, kan antyde et spesifikt husholdsscenario: en oljelampe ble av og til dekket med et slikt kar for å slukke den trygt.
*
«Λαμψάτω» er imperativ aorist – «la skinne» / «skal skinne». Oversettelsen «Slik skal deres lys skinne» bruker «skal» som imperativisk uttrykk, noe som fungerer godt. «Τὰ καλὰ ἔργα» er «de gode gjerninger» – «καλά» betyr her ikke bare moralsk godt, men også vakkert/edelt. «Δοξάσωσιν» (ære/herliggjøre) er gjengitt «ære».
«Λαμψάτω» er imperativ aorist – en sterk oppfordring. Oversettelsen «Slik skal deres lys skinne» bruker «skal» som imperativisk uttrykk. «Τὰ καλὰ ἔργα» er «de gode gjerninger» – «καλά» betyr ikke bare moralsk godt, men også vakkert og edelt. «Ὅπως» (så at) angir formålet: gode gjerninger fører til at Gud æres. «Δοξάσωσιν» (herliggjøre/ære) er gjengitt «ære».
Formålskonstruksjonen med «ὅπως» viser at de gode gjerningene ikke er et mål i seg selv, men har som formål å lede til Guds ære. Dette står i spenning med Matt 6:1–4, der Jesus advarer mot å gjøre gode gjerninger for å bli sett. Spenningen løses i at motivasjonen er nøkkelen: her handler det om å peke mot Gud, ikke mot seg selv.
Imperativformen «λαμψάτω» (la skinne) gjengis med «skal skinne», som fungerer godt som norsk imperativ. «Ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» (foran menneskene) er oversatt «for menneskene» for naturlig norsk. «Τὰ καλὰ ἔργα» – adjektivet «καλά» rommer både «god» og «vakker/edel», men oversettelsen «gode» er standard. «Τὸν πατέρα ὑμῶν τὸν ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (deres Far, den i himlene) gjengis «deres Far i himlene» – flertallsformen «οὐρανοῖς» beholdes med «himlene».
«Καλά» (καλός) er rikere enn det norske «gode». Det greske ordet favner estetisk skjønnhet, moralsk godhet og noe som er edelt og beundringsverdig. I klassisk gresk brukes det om det som er vakkert i sin helhet – ikke bare nyttig eller moralsk riktig. Gjerningene skal altså ikke bare være etisk korrekte, men tiltrekkende og vitne om noe større.
«Ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» betyr bokstavelig «foran menneskene» – oversettelsen bruker «for menneskene» som er mer naturlig norsk. «Ὅπως» innleder en formålssetning (så at), gjengitt med «så de kan se». «Δοξάσωσιν» (herliggjøre/ære) er gjengitt «ære» – et enklere norsk ord som dekker kjernen, selv om «herliggjøre» ville vært mer bokstavelig.
Verset brukes liturgisk som del av lesningen på Allehelgensdag i mange tradisjoner, der de helliges liv forstås som et lys som peker mot Guds herlighet.
Imperativformen «λαμψάτω» (aorist imperativ tredje person) gjengis med «skal skinne», som fungerer som norsk imperativ. «Ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» (bokstavelig «foran menneskene») er oversatt «for menneskene» for naturlig norsk. «Ὅπως» innleder formålssetning gjengitt med «så de kan se». «Δοξάσωσιν» (herliggjøre) er gjengitt «ære» – et enklere norsk ord som dekker kjernen, selv om «herliggjøre» ville vært mer bokstavelig. Flertallsformen «οὐρανοῖς» beholdes med «himlene».
«Καλά» (fra καλός) er rikere enn det norske «gode». Det greske ordet favner estetisk skjønnhet, moralsk godhet og noe edelt og beundringsverdig. Gjerningene skal altså ikke bare være etisk korrekte, men tiltrekkende og vitne om noe større.
Formålskonstruksjonen med «ὅπως» viser at gode gjerninger ikke er mål i seg selv, men skal lede til Guds ære. Dette skaper en tilsynelatende spenning med Matt 6:1–4, der Jesus advarer mot å gjøre gode gjerninger for å bli sett. Spenningen løses i motivasjonen: her handler det om å peke mot Gud, ikke mot seg selv.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Λαμψάτω» er imperativ aorist – «la skinne» / «skal skinne». Oversettelsen «Slik skal deres lys skinne» bruker «skal» som imperativisk uttrykk, noe som fungerer godt. «Τὰ καλὰ ἔργα» er «de gode gjerninger» – «καλά» betyr her ikke bare moralsk godt, men også vakkert/edelt. «Δοξάσωσιν» (ære/herliggjøre) er gjengitt «ære».
«Λαμψάτω» er imperativ aorist – en sterk oppfordring. Oversettelsen «Slik skal deres lys skinne» bruker «skal» som imperativisk uttrykk. «Τὰ καλὰ ἔργα» er «de gode gjerninger» – «καλά» betyr ikke bare moralsk godt, men også vakkert og edelt. «Ὅπως» (så at) angir formålet: gode gjerninger fører til at Gud æres. «Δοξάσωσιν» (herliggjøre/ære) er gjengitt «ære».
Formålskonstruksjonen med «ὅπως» viser at de gode gjerningene ikke er et mål i seg selv, men har som formål å lede til Guds ære. Dette står i spenning med Matt 6:1–4, der Jesus advarer mot å gjøre gode gjerninger for å bli sett. Spenningen løses i at motivasjonen er nøkkelen: her handler det om å peke mot Gud, ikke mot seg selv.
Imperativformen «λαμψάτω» (la skinne) gjengis med «skal skinne», som fungerer godt som norsk imperativ. «Ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» (foran menneskene) er oversatt «for menneskene» for naturlig norsk. «Τὰ καλὰ ἔργα» – adjektivet «καλά» rommer både «god» og «vakker/edel», men oversettelsen «gode» er standard. «Τὸν πατέρα ὑμῶν τὸν ἐν τοῖς οὐρανοῖς» (deres Far, den i himlene) gjengis «deres Far i himlene» – flertallsformen «οὐρανοῖς» beholdes med «himlene».
«Καλά» (καλός) er rikere enn det norske «gode». Det greske ordet favner estetisk skjønnhet, moralsk godhet og noe som er edelt og beundringsverdig. I klassisk gresk brukes det om det som er vakkert i sin helhet – ikke bare nyttig eller moralsk riktig. Gjerningene skal altså ikke bare være etisk korrekte, men tiltrekkende og vitne om noe større.
«Ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» betyr bokstavelig «foran menneskene» – oversettelsen bruker «for menneskene» som er mer naturlig norsk. «Ὅπως» innleder en formålssetning (så at), gjengitt med «så de kan se». «Δοξάσωσιν» (herliggjøre/ære) er gjengitt «ære» – et enklere norsk ord som dekker kjernen, selv om «herliggjøre» ville vært mer bokstavelig.
Verset brukes liturgisk som del av lesningen på Allehelgensdag i mange tradisjoner, der de helliges liv forstås som et lys som peker mot Guds herlighet.
Imperativformen «λαμψάτω» (aorist imperativ tredje person) gjengis med «skal skinne», som fungerer som norsk imperativ. «Ἔμπροσθεν τῶν ἀνθρώπων» (bokstavelig «foran menneskene») er oversatt «for menneskene» for naturlig norsk. «Ὅπως» innleder formålssetning gjengitt med «så de kan se». «Δοξάσωσιν» (herliggjøre) er gjengitt «ære» – et enklere norsk ord som dekker kjernen, selv om «herliggjøre» ville vært mer bokstavelig. Flertallsformen «οὐρανοῖς» beholdes med «himlene».
«Καλά» (fra καλός) er rikere enn det norske «gode». Det greske ordet favner estetisk skjønnhet, moralsk godhet og noe edelt og beundringsverdig. Gjerningene skal altså ikke bare være etisk korrekte, men tiltrekkende og vitne om noe større.
Formålskonstruksjonen med «ὅπως» viser at gode gjerninger ikke er mål i seg selv, men skal lede til Guds ære. Dette skaper en tilsynelatende spenning med Matt 6:1–4, der Jesus advarer mot å gjøre gode gjerninger for å bli sett. Spenningen løses i motivasjonen: her handler det om å peke mot Gud, ikke mot seg selv.
*
Betydningen av «πληρῶσαι» (oppfylle) er svært omdiskutert. Mulige tolkninger: (1) å bekrefte/stadfeste lovens gyldighet, (2) å oppfylle profetiene i loven, (3) å bringe loven til sitt fulle uttrykk/intensjon, (4) å fullende lovens mål. Dette har store konsekvenser for kristen etikk og forholdet mellom GT og NT.
«Τὸν νόμον ἢ τοὺς προφήτας» (loven eller profetene) er en teknisk betegnelse for de to første delene av den hebraiske bibelen: Torah (de fem Mosebøkene) og Nevi'im (profetskriftene). Sammen med Ketuvim (skriftene) utgjør de Tanakh. I noen sammenhenger dekker uttrykket hele den hebraiske bibelen.
«Μὴ νομίσητε» er aorist konjunktiv med nektelse – en sterk, prohibitiv form: «tro aldri/ikke engang tenk». Oversettelsen «Tro ikke» gjengir dette, om enn uten den ekstra styrken. «Καταλῦσαι» (oppheve/rive ned) oversettes «oppheve» – et godt valg i juridisk-teologisk sammenheng. «Πληρῶσαι» gjengis «oppfylle» som det tradisjonelle og ladede valget, til tross for ordets brede betydningsfelt.
«Καταλῦσαι» brukes ellers om å rive ned bygninger (Matt 24:2; 26:61). Metaforen antyder at loven og profetene sees som en konstruksjon – noe som er bygd opp og har struktur. Jesus avviser at han er kommet for å «rive ned» dette byggverket.
«Μὴ νομίσητε» – aorist konjunktiv med nektelse er en sterk prohibitiv form som nærmest betyr «slutt å tenke» eller «ikke engang vurder». Oversettelsen «Tro ikke» gjengir dette adekvat, men uten den ekstra intensiteten. «Καταλῦσαι» (oppheve/rive ned) og «πληρῶσαι» (oppfylle/fullende) utgjør et kontrastpar som oversettelsen gjengir godt med «oppheve» og «oppfylle».
«Καταλῦσαι» brukes ellers i evangeliene om å rive ned bygninger (Matt 24:2; 26:61). Metaforen antyder at loven og profetene forstås som en konstruksjon – noe med struktur og sammenheng – som Jesus avviser å rive ned.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Betydningen av «πληρῶσαι» (oppfylle) er svært omdiskutert. Mulige tolkninger: (1) å bekrefte/stadfeste lovens gyldighet, (2) å oppfylle profetiene i loven, (3) å bringe loven til sitt fulle uttrykk/intensjon, (4) å fullende lovens mål. Dette har store konsekvenser for kristen etikk og forholdet mellom GT og NT.
«Τὸν νόμον ἢ τοὺς προφήτας» (loven eller profetene) er en teknisk betegnelse for de to første delene av den hebraiske bibelen: Torah (de fem Mosebøkene) og Nevi'im (profetskriftene). Sammen med Ketuvim (skriftene) utgjør de Tanakh. I noen sammenhenger dekker uttrykket hele den hebraiske bibelen.
«Μὴ νομίσητε» er aorist konjunktiv med nektelse – en sterk, prohibitiv form: «tro aldri/ikke engang tenk». Oversettelsen «Tro ikke» gjengir dette, om enn uten den ekstra styrken. «Καταλῦσαι» (oppheve/rive ned) oversettes «oppheve» – et godt valg i juridisk-teologisk sammenheng. «Πληρῶσαι» gjengis «oppfylle» som det tradisjonelle og ladede valget, til tross for ordets brede betydningsfelt.
«Καταλῦσαι» brukes ellers om å rive ned bygninger (Matt 24:2; 26:61). Metaforen antyder at loven og profetene sees som en konstruksjon – noe som er bygd opp og har struktur. Jesus avviser at han er kommet for å «rive ned» dette byggverket.
«Μὴ νομίσητε» – aorist konjunktiv med nektelse er en sterk prohibitiv form som nærmest betyr «slutt å tenke» eller «ikke engang vurder». Oversettelsen «Tro ikke» gjengir dette adekvat, men uten den ekstra intensiteten. «Καταλῦσαι» (oppheve/rive ned) og «πληρῶσαι» (oppfylle/fullende) utgjør et kontrastpar som oversettelsen gjengir godt med «oppheve» og «oppfylle».
«Καταλῦσαι» brukes ellers i evangeliene om å rive ned bygninger (Matt 24:2; 26:61). Metaforen antyder at loven og profetene forstås som en konstruksjon – noe med struktur og sammenheng – som Jesus avviser å rive ned.
*
«Ἰῶτα» (jota) er den minste bokstaven i det greske alfabetet, tilsvarende «yod» (י) i hebraisk – den minste hebraiske bokstaven. «Κεραία» er oversatt «tøddel» – et tradisjonelt norsk ord for de små strekene som skiller lignende hebraiske bokstaver (f.eks. ב/כ eller ד/ר). Uttrykket «den minste bokstav eller en eneste tøddel» gjengir poenget: absolutt ingenting i loven skal gå til grunne.
«Ἕως ἂν πάντα γένηται» (før alt er skjedd/oppfylt) er teologisk komplekst. Hva menes med «alt»? Noen tolker det som alle profetiene, andre som hele frelseshistorien, og atter andre som endetiden. Tolkningens implikasjoner for lovens fortsatte gyldighet er et kjernespørsmål i kristen teologi.
«Ἀμήν» (sannelig) er beholdt som «sannelig» – Matteus bruker det enkelt (mens Johannes bruker dobbelt «amen amen»). «Ἰῶτα» og «κεραία» er oversatt henholdsvis «den minste bokstav» og «tøddel». «Παρέλθῃ» brukes to ganger i verset med ulik referanse: om himmel og jord som forgår, og om lovens elementer som forgår. Denne parallellen gjengis godt med «forgår/forgå» i oversettelsen.
«Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» (sannelig, jeg sier dere) er en formel som er unik for Jesus i evangeliene. I jødisk tradisjon ble «amen» brukt som respons på andres utsagn – aldri som innledning til egne. At Jesus bruker det som innledningsformel, understreker hans autoritet og er et implisitt krav om å bli trodd.
«Sannelig» for «ἀμήν» er standard. «Forgår» brukes for «παρέλθῃ» begge ganger, noe som speiler den greske parallellen godt. «Tøddel» for «κεραία» er et tradisjonelt norsk ord som ble bevisst valgt fremfor det mer hverdagslige «prikk» for å gjenspeile det tekniske og spesifikke i det greske ordet. «Ἕως ἂν πάντα γένηται» (før alt er skjedd) – «γένηται» kan bety både «skjedd» og «oppfylt», og oversettelsen velger det mer nøytrale «skjedd».
«Ἀμήν» er translitterert fra hebraisk og brukes her som innledningsformel – «Sannelig» er standardgjengivelsen. «Παρέλθῃ» (forgå/passere forbi) brukes to ganger med ulik referanse: himmel og jord som forgår, og loven som ikke forgår. Den norske oversettelsen speiler denne parallellen med «forgår/forgå». «Ἰῶτα» og «κεραία» er gjengitt «den minste bokstav» og «tøddel» – se egne noter. «Γένηται» kan oversettes «skjedd» eller «oppfylt»; «skjedd» ble valgt som det mer nøytrale alternativet.
«Ἀμήν» gjengis «Sannelig» som standard. «Ἰῶτα ἓν ἢ μία κεραία» er bokstavelig «én jota eller én tøddel» – oversettelsen utvider til «den minste bokstav eller en eneste tøddel» for å gjøre meningen tilgjengelig. «Παρέλθῃ» brukes to ganger i verset, noe som skaper en bevisst parallell mellom himmel og jords forgåelse og lovens bestandighet; den norske oversettelsen speiler dette med «forgår/forgå». «Γένηται» er oversatt «skjedd» fremfor «oppfylt» som et mer nøytralt alternativ.
«Οὐ μή» er den sterkeste formen for nektelse i koinégresk – en dobbel negasjon som uttrykker absolutt umulighet. Det understreker at ikke det minste av loven under noen omstendighet skal bli ugyldig. Denne emfatiske nektelsen er vanskelig å gjengi fullt ut på norsk, der «skal ikke» er det nærmeste.
Tekstkritisk er dette verset stabilt overlevert. Enkelte manuskripter har små variasjoner i ordstilling, men ingen vesentlige varianter påvirker meningsinnholdet. Den doble tidsbetingelsen (ἕως ἂν … ἕως ἂν) finnes konsistent i alle hovedvitner.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Ἰῶτα» (jota) er den minste bokstaven i det greske alfabetet, tilsvarende «yod» (י) i hebraisk – den minste hebraiske bokstaven. «Κεραία» er oversatt «tøddel» – et tradisjonelt norsk ord for de små strekene som skiller lignende hebraiske bokstaver (f.eks. ב/כ eller ד/ר). Uttrykket «den minste bokstav eller en eneste tøddel» gjengir poenget: absolutt ingenting i loven skal gå til grunne.
«Ἕως ἂν πάντα γένηται» (før alt er skjedd/oppfylt) er teologisk komplekst. Hva menes med «alt»? Noen tolker det som alle profetiene, andre som hele frelseshistorien, og atter andre som endetiden. Tolkningens implikasjoner for lovens fortsatte gyldighet er et kjernespørsmål i kristen teologi.
«Ἀμήν» (sannelig) er beholdt som «sannelig» – Matteus bruker det enkelt (mens Johannes bruker dobbelt «amen amen»). «Ἰῶτα» og «κεραία» er oversatt henholdsvis «den minste bokstav» og «tøddel». «Παρέλθῃ» brukes to ganger i verset med ulik referanse: om himmel og jord som forgår, og om lovens elementer som forgår. Denne parallellen gjengis godt med «forgår/forgå» i oversettelsen.
«Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» (sannelig, jeg sier dere) er en formel som er unik for Jesus i evangeliene. I jødisk tradisjon ble «amen» brukt som respons på andres utsagn – aldri som innledning til egne. At Jesus bruker det som innledningsformel, understreker hans autoritet og er et implisitt krav om å bli trodd.
«Sannelig» for «ἀμήν» er standard. «Forgår» brukes for «παρέλθῃ» begge ganger, noe som speiler den greske parallellen godt. «Tøddel» for «κεραία» er et tradisjonelt norsk ord som ble bevisst valgt fremfor det mer hverdagslige «prikk» for å gjenspeile det tekniske og spesifikke i det greske ordet. «Ἕως ἂν πάντα γένηται» (før alt er skjedd) – «γένηται» kan bety både «skjedd» og «oppfylt», og oversettelsen velger det mer nøytrale «skjedd».
«Ἀμήν» er translitterert fra hebraisk og brukes her som innledningsformel – «Sannelig» er standardgjengivelsen. «Παρέλθῃ» (forgå/passere forbi) brukes to ganger med ulik referanse: himmel og jord som forgår, og loven som ikke forgår. Den norske oversettelsen speiler denne parallellen med «forgår/forgå». «Ἰῶτα» og «κεραία» er gjengitt «den minste bokstav» og «tøddel» – se egne noter. «Γένηται» kan oversettes «skjedd» eller «oppfylt»; «skjedd» ble valgt som det mer nøytrale alternativet.
«Ἀμήν» gjengis «Sannelig» som standard. «Ἰῶτα ἓν ἢ μία κεραία» er bokstavelig «én jota eller én tøddel» – oversettelsen utvider til «den minste bokstav eller en eneste tøddel» for å gjøre meningen tilgjengelig. «Παρέλθῃ» brukes to ganger i verset, noe som skaper en bevisst parallell mellom himmel og jords forgåelse og lovens bestandighet; den norske oversettelsen speiler dette med «forgår/forgå». «Γένηται» er oversatt «skjedd» fremfor «oppfylt» som et mer nøytralt alternativ.
«Οὐ μή» er den sterkeste formen for nektelse i koinégresk – en dobbel negasjon som uttrykker absolutt umulighet. Det understreker at ikke det minste av loven under noen omstendighet skal bli ugyldig. Denne emfatiske nektelsen er vanskelig å gjengi fullt ut på norsk, der «skal ikke» er det nærmeste.
Tekstkritisk er dette verset stabilt overlevert. Enkelte manuskripter har små variasjoner i ordstilling, men ingen vesentlige varianter påvirker meningsinnholdet. Den doble tidsbetingelsen (ἕως ἂν … ἕως ἂν) finnes konsistent i alle hovedvitner.
*
«Λύσῃ» er oversatt «opphever» – verbet kan bety «løse opp, bryte, oppheve». «Ἐλαχίστων» (minste) brukes to ganger i verset med ulik referanse: de minste budene og den minste i himmelriket. «Ποιήσῃ» (gjør) ble valgt fremfor «holder» for å gjenspeile det aktive aspektet i det greske verbet.
Uttrykket «kalles den minste i himmelriket» er teologisk tvetydig. Betyr det at vedkommende fortsatt er i himmelriket men med lavest rang, eller er det en eufemisme for utelukkelse? Noen fortolkere mener det første (med ulik grad av ære), mens andre (bl.a. Chrysostomos) tolker det som å bli ekskludert. Konteksten med vers 20 kan tyde på det siste.
«Λύσῃ» oversettes «opphever», som knytter tematisk an til «καταλῦσαι» i vers 17 (samme rot λύω). «Ἐλαχίστων» (minste) brukes i en bevisst dobbelthet – om de minste budene og om den minste i himmelriket. «Ποιήσῃ» er gjengitt «gjør» (ikke «holder»), som er nærmere det greske verbets aktive betydning. «Himmelriket» for «βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν» er den innarbeidede norske gjengivelsen av Matteus' karakteristiske uttrykk (som Markus og Lukas gjengir som «Guds rike»).
«Βασιλεία τῶν οὐρανῶν» (himmelriket) er et uttrykk som nesten utelukkende finnes hos Matteus (ca. 32 ganger). Det antas å gjenspeile en jødisk praksis med å unngå å bruke Guds navn direkte – «himlene» brukes som en omskrivning for Gud. De andre evangelistene bruker «Guds rike» (βασιλεία τοῦ θεοῦ), og innholdsmessig regnes uttrykkene som synonyme.
Verbet «λύσῃ» (løse opp) i vers 19 og «καταλῦσαι» (rive ned) i vers 17 deler roten «λύω». Dette skaper en sterk forbindelse: den som «løser opp» et bud, gjør i praksis det Jesus nettopp har sagt at han ikke er kommet for å gjøre – nemlig å «rive ned» loven.
«Λύσῃ» er oversatt «opphever», som knytter an til «καταλῦσαι» i vers 17 (samme rot λύω). «Ἐλαχίστων» brukes to ganger i en retorisk dobbelthet: om de minste budene og den minste i himmelriket. «Ποιήσῃ» er gjengitt «gjør» (ikke «holder») for å speile det aktive greske verbet. «Οὕτως τοὺς ἀνθρώπους» er gjengitt «menneskene dette» – en lett forenkling for flyt. «Himmelriket» for «βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν» er Matteus' karakteristiske uttrykk.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Λύσῃ» er oversatt «opphever» – verbet kan bety «løse opp, bryte, oppheve». «Ἐλαχίστων» (minste) brukes to ganger i verset med ulik referanse: de minste budene og den minste i himmelriket. «Ποιήσῃ» (gjør) ble valgt fremfor «holder» for å gjenspeile det aktive aspektet i det greske verbet.
Uttrykket «kalles den minste i himmelriket» er teologisk tvetydig. Betyr det at vedkommende fortsatt er i himmelriket men med lavest rang, eller er det en eufemisme for utelukkelse? Noen fortolkere mener det første (med ulik grad av ære), mens andre (bl.a. Chrysostomos) tolker det som å bli ekskludert. Konteksten med vers 20 kan tyde på det siste.
«Λύσῃ» oversettes «opphever», som knytter tematisk an til «καταλῦσαι» i vers 17 (samme rot λύω). «Ἐλαχίστων» (minste) brukes i en bevisst dobbelthet – om de minste budene og om den minste i himmelriket. «Ποιήσῃ» er gjengitt «gjør» (ikke «holder»), som er nærmere det greske verbets aktive betydning. «Himmelriket» for «βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν» er den innarbeidede norske gjengivelsen av Matteus' karakteristiske uttrykk (som Markus og Lukas gjengir som «Guds rike»).
«Βασιλεία τῶν οὐρανῶν» (himmelriket) er et uttrykk som nesten utelukkende finnes hos Matteus (ca. 32 ganger). Det antas å gjenspeile en jødisk praksis med å unngå å bruke Guds navn direkte – «himlene» brukes som en omskrivning for Gud. De andre evangelistene bruker «Guds rike» (βασιλεία τοῦ θεοῦ), og innholdsmessig regnes uttrykkene som synonyme.
Verbet «λύσῃ» (løse opp) i vers 19 og «καταλῦσαι» (rive ned) i vers 17 deler roten «λύω». Dette skaper en sterk forbindelse: den som «løser opp» et bud, gjør i praksis det Jesus nettopp har sagt at han ikke er kommet for å gjøre – nemlig å «rive ned» loven.
«Λύσῃ» er oversatt «opphever», som knytter an til «καταλῦσαι» i vers 17 (samme rot λύω). «Ἐλαχίστων» brukes to ganger i en retorisk dobbelthet: om de minste budene og den minste i himmelriket. «Ποιήσῃ» er gjengitt «gjør» (ikke «holder») for å speile det aktive greske verbet. «Οὕτως τοὺς ἀνθρώπους» er gjengitt «menneskene dette» – en lett forenkling for flyt. «Himmelriket» for «βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν» er Matteus' karakteristiske uttrykk.
*
«Περισσεύσῃ ... πλεῖον» (overflødighet/mer enn) er gjengitt «langt overgår», som er en dynamisk oversettelse men fanger intensiteten i den doble komparativkonstruksjonen. «Γραμματέων» (skriftlærde) og «Φαρισαίων» (fariseere) er beholdt som kjente bibelske betegnelser.
Fariseerne var kjent for sin nøye overholdelse av loven og muntlig tradisjon. At Jesus krever en rettferdighet som «overgår» deres, ville ha vært sjokkerende for tilhørerne. Det peker mot en indre rettferdighet, ikke bare ytre lovoppfyllelse.
Den doble nektelsen «οὐ μή» etterfulgt av konjunktiv aorist er den sterkeste formen for nekting i gresk. Det uttrykker absolutt umulighet – ikke bare «dere vil ikke», men «det er på ingen måte mulig at dere kommer inn». Denne grammatiske konstruksjonen understreker alvorsgraden i Jesu utsagn.
«Βασιλείαν τῶν οὐρανῶν» (himmelriket) er et uttrykk særegent for Matteusevangeliet, der de andre evangeliene vanligvis bruker «Guds rike». Det gjenspeiler trolig jødisk tilbakeholdenhet med å bruke Guds navn direkte. Oversettelsen «himmelriket» er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon.
«Περισσεύσῃ ... πλεῖον» kombinerer et verb om overflod med en komparativ, noe som skaper en intens dobbel sammenligning. «Langt overgår» er en dynamisk gjengivelse som fanger denne intensiteten. Et mer ordrett alternativ ville vært «overflødigheten av deres rettferdighet overgår», men det er tungt på norsk. «Οὐ μὴ εἰσέλθητε» er den sterkeste greske nektelsesformen og gjengis med «skal dere aldri komme inn». «Γραμματέων» og «Φαρισαίων» er beholdt med de tradisjonelle norske termene «skriftlærde» og «fariseere».
«Λέγω γὰρ ὑμῖν» innleder med en høytidelig formel som understreker Jesu autoritet. «Γάρ» (for) knytter verset til det foregående (v. 17–19) som en oppsummerende konklusjon. Oversettelsen «For jeg sier dere» gjengir dette direkte. «Περισσεύσῃ ... πλεῖον» kombinerer et verb om overflod med komparativ, noe som skaper en dobbel forsterkende sammenligning – «langt overgår» er en dynamisk gjengivelse som fanger denne intensiteten. Et mer ordrett alternativ ville vært «overflødig mer enn», men det fungerer dårlig på norsk. «Οὐ μὴ εἰσέλθητε» bruker den sterkeste greske nektelsesformen (dobbel negasjon + konjunktiv aorist), gjengitt «skal dere aldri komme inn».
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Περισσεύσῃ ... πλεῖον» (overflødighet/mer enn) er gjengitt «langt overgår», som er en dynamisk oversettelse men fanger intensiteten i den doble komparativkonstruksjonen. «Γραμματέων» (skriftlærde) og «Φαρισαίων» (fariseere) er beholdt som kjente bibelske betegnelser.
Fariseerne var kjent for sin nøye overholdelse av loven og muntlig tradisjon. At Jesus krever en rettferdighet som «overgår» deres, ville ha vært sjokkerende for tilhørerne. Det peker mot en indre rettferdighet, ikke bare ytre lovoppfyllelse.
Den doble nektelsen «οὐ μή» etterfulgt av konjunktiv aorist er den sterkeste formen for nekting i gresk. Det uttrykker absolutt umulighet – ikke bare «dere vil ikke», men «det er på ingen måte mulig at dere kommer inn». Denne grammatiske konstruksjonen understreker alvorsgraden i Jesu utsagn.
«Βασιλείαν τῶν οὐρανῶν» (himmelriket) er et uttrykk særegent for Matteusevangeliet, der de andre evangeliene vanligvis bruker «Guds rike». Det gjenspeiler trolig jødisk tilbakeholdenhet med å bruke Guds navn direkte. Oversettelsen «himmelriket» er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon.
«Περισσεύσῃ ... πλεῖον» kombinerer et verb om overflod med en komparativ, noe som skaper en intens dobbel sammenligning. «Langt overgår» er en dynamisk gjengivelse som fanger denne intensiteten. Et mer ordrett alternativ ville vært «overflødigheten av deres rettferdighet overgår», men det er tungt på norsk. «Οὐ μὴ εἰσέλθητε» er den sterkeste greske nektelsesformen og gjengis med «skal dere aldri komme inn». «Γραμματέων» og «Φαρισαίων» er beholdt med de tradisjonelle norske termene «skriftlærde» og «fariseere».
«Λέγω γὰρ ὑμῖν» innleder med en høytidelig formel som understreker Jesu autoritet. «Γάρ» (for) knytter verset til det foregående (v. 17–19) som en oppsummerende konklusjon. Oversettelsen «For jeg sier dere» gjengir dette direkte. «Περισσεύσῃ ... πλεῖον» kombinerer et verb om overflod med komparativ, noe som skaper en dobbel forsterkende sammenligning – «langt overgår» er en dynamisk gjengivelse som fanger denne intensiteten. Et mer ordrett alternativ ville vært «overflødig mer enn», men det fungerer dårlig på norsk. «Οὐ μὴ εἰσέλθητε» bruker den sterkeste greske nektelsesformen (dobbel negasjon + konjunktiv aorist), gjengitt «skal dere aldri komme inn».
*
«Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη τοῖς ἀρχαίοις» innleder den første av seks antiteser (5:21–48). «Τοῖς ἀρχαίοις» er gjengitt «dem i gammel tid» for å vise at det refererer til forfedrene som mottok loven, ikke til «de eldre» generelt. «Οὐ φονεύσεις» siterer det femte/sjette bud (2 Mos 20:13). Den påfølgende setningen om domstol er en rabbinsk utleggelse av budet, ikke del av selve sitatet – derfor uten anførselstegn.
«Ἐρρέθη τοῖς ἀρχαίοις» kan forstås som «sagt til de gamle» (dativ av mottaker) eller «sagt av de gamle» (dativ av opphav). De fleste oversettelser velger «til» – altså Guds ord til forfedrene ved Sinai. Jesus kontrasterer ikke med Mose lov direkte, men med den tradisjonelle tolkningen.
«Φονεύσεις» (slå i hjel) refererer til det hebraiske «רָצַח» i 2 Mos 20:13, som spesifikt betegner ulovlig drap – ikke all form for å ta liv (som krig eller dødsstraff). Det greske verbet «φονεύω» er tilsvarende mer spesifikt enn det generelle «ἀποκτείνω». Norsk «slå i hjel» fanger denne betydningen godt.
Dette verset innleder den første av seks «antiteser» i Bergprekenen (5:21–48), der Jesus kontrasterer tradisjonell lovtolkning med sin egen autoritative utleggelse. Formelen «Dere har hørt … men jeg sier dere» er unik for Jesus og hevder en bemerkelsesverdig autoritet – han taler ikke som en skriftlærd som siterer andre autoriteter, men på egne vegne.
«Ὅτι» etter «Ἠκούσατε» innleder en indirekte tale-konstruksjon som på norsk gjengis naturlig med «det er sagt». Formelen «Dere har hørt det er sagt» fungerer som innledning til alle seks antitesene. Valget «dem i gammel tid» for «τοῖς ἀρχαίοις» ble gjort for å unngå at «de gamle» forstås som «eldre mennesker». Anførselstegnene rundt kun budet (ikke den rabbinske utlegningen) er et bevisst valg etter flere revisjoner.
«Ὅτι» etter «Ἠκούσατε» innleder indirekte tale som på norsk gjengis «det er sagt». Formelen «Dere har hørt det er sagt» fungerer som innledning til alle seks antitesene. «Τοῖς ἀρχαίοις» er gjengitt «dem i gammel tid» for å unngå at «de gamle» forstås som eldre mennesker. Anførselstegnene rundt kun budet (ikke den rabbinske utlegningen) er et bevisst valg etter flere revisjoner.
Oversettelsen «dem i gammel tid» for «τοῖς ἀρχαίοις» ble innført i revisjon 3 for å unngå at «de gamle» misforstås som eldre mennesker. Anførselstegnene er plassert kun rundt selve budet fra 2 Mos 20:13, mens den påfølgende setningen om domstol er en rabbinsk utlegning som ikke er del av det bibelske sitatet – dette ble avklart gjennom revisjon 2. «Ἔνοχος ἔσται τῇ κρίσει» er gjengitt «skal være skyldig for domstolen», der «κρίσις» her refererer til den lokale domstolen (i motsetning til «συνέδριον» i v. 22).
Formelen «Dere har hørt det er sagt» gjengir «Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη», der «ὅτι» innleder indirekte tale. «Τοῖς ἀρχαίοις» er oversatt «dem i gammel tid» for å unngå at «de gamle» misforstås som eldre mennesker. Anførselstegnene er bevisst plassert kun rundt budet fra 2 Mos 20:13, mens den påfølgende setningen om domstol er en rabbinsk utlegning og ikke del av det bibelske sitatet. «Ἔνοχος ἔσται τῇ κρίσει» er gjengitt «skal være skyldig for domstolen», der «κρίσις» refererer til den lokale domstolen – i motsetning til «συνέδριον» (Sanhedrin/Rådet) i v. 22.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη τοῖς ἀρχαίοις» innleder den første av seks antiteser (5:21–48). «Τοῖς ἀρχαίοις» er gjengitt «dem i gammel tid» for å vise at det refererer til forfedrene som mottok loven, ikke til «de eldre» generelt. «Οὐ φονεύσεις» siterer det femte/sjette bud (2 Mos 20:13). Den påfølgende setningen om domstol er en rabbinsk utleggelse av budet, ikke del av selve sitatet – derfor uten anførselstegn.
«Ἐρρέθη τοῖς ἀρχαίοις» kan forstås som «sagt til de gamle» (dativ av mottaker) eller «sagt av de gamle» (dativ av opphav). De fleste oversettelser velger «til» – altså Guds ord til forfedrene ved Sinai. Jesus kontrasterer ikke med Mose lov direkte, men med den tradisjonelle tolkningen.
«Φονεύσεις» (slå i hjel) refererer til det hebraiske «רָצַח» i 2 Mos 20:13, som spesifikt betegner ulovlig drap – ikke all form for å ta liv (som krig eller dødsstraff). Det greske verbet «φονεύω» er tilsvarende mer spesifikt enn det generelle «ἀποκτείνω». Norsk «slå i hjel» fanger denne betydningen godt.
Dette verset innleder den første av seks «antiteser» i Bergprekenen (5:21–48), der Jesus kontrasterer tradisjonell lovtolkning med sin egen autoritative utleggelse. Formelen «Dere har hørt … men jeg sier dere» er unik for Jesus og hevder en bemerkelsesverdig autoritet – han taler ikke som en skriftlærd som siterer andre autoriteter, men på egne vegne.
«Ὅτι» etter «Ἠκούσατε» innleder en indirekte tale-konstruksjon som på norsk gjengis naturlig med «det er sagt». Formelen «Dere har hørt det er sagt» fungerer som innledning til alle seks antitesene. Valget «dem i gammel tid» for «τοῖς ἀρχαίοις» ble gjort for å unngå at «de gamle» forstås som «eldre mennesker». Anførselstegnene rundt kun budet (ikke den rabbinske utlegningen) er et bevisst valg etter flere revisjoner.
«Ὅτι» etter «Ἠκούσατε» innleder indirekte tale som på norsk gjengis «det er sagt». Formelen «Dere har hørt det er sagt» fungerer som innledning til alle seks antitesene. «Τοῖς ἀρχαίοις» er gjengitt «dem i gammel tid» for å unngå at «de gamle» forstås som eldre mennesker. Anførselstegnene rundt kun budet (ikke den rabbinske utlegningen) er et bevisst valg etter flere revisjoner.
Oversettelsen «dem i gammel tid» for «τοῖς ἀρχαίοις» ble innført i revisjon 3 for å unngå at «de gamle» misforstås som eldre mennesker. Anførselstegnene er plassert kun rundt selve budet fra 2 Mos 20:13, mens den påfølgende setningen om domstol er en rabbinsk utlegning som ikke er del av det bibelske sitatet – dette ble avklart gjennom revisjon 2. «Ἔνοχος ἔσται τῇ κρίσει» er gjengitt «skal være skyldig for domstolen», der «κρίσις» her refererer til den lokale domstolen (i motsetning til «συνέδριον» i v. 22).
Formelen «Dere har hørt det er sagt» gjengir «Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη», der «ὅτι» innleder indirekte tale. «Τοῖς ἀρχαίοις» er oversatt «dem i gammel tid» for å unngå at «de gamle» misforstås som eldre mennesker. Anførselstegnene er bevisst plassert kun rundt budet fra 2 Mos 20:13, mens den påfølgende setningen om domstol er en rabbinsk utlegning og ikke del av det bibelske sitatet. «Ἔνοχος ἔσται τῇ κρίσει» er gjengitt «skal være skyldig for domstolen», der «κρίσις» refererer til den lokale domstolen – i motsetning til «συνέδριον» (Sanhedrin/Rådet) i v. 22.
*
«Ῥακά» er et arameisk uttrykk som betyr noe som «tomhode» eller «verdiløs». Det er beholdt i translitterert form for å markere fremmedspråklig opprinnelse og alvorlighetsgrad. «Μωρέ» (dåre) er et gresk ord som i bibelsk kontekst kan ha dypere mening enn bare «dum» – i GT kan det innebære gudløshet (jf. Sal 14:1). «Συνεδρίῳ» er gjengitt «Rådet», som refererer til Sanhedrin – den øverste jødiske domstolen. «Γέενναν τοῦ πυρός» er gjengitt «helvetes ild».
«Γέεννα» (Gehenna) kommer fra hebraisk «גֵּי הִנֹּם» (Ge-Hinnom, Hinnoms dal), en dal sør for Jerusalem som var forbundet med barnofring (2 Kong 23:10; Jer 7:31). I mellomtestamentlig tid ble den et symbol på Guds endelige dom og straff.
Verset viser en stigende alvorlighetsgrad: sinne → Raka (arameisk skjellsord) → dåre, med tilsvarende straff: lokal domstol → Sanhedrin → Gehennas ild. Noen forskere ser dette som retorisk hyperbel for å understreke at alle former for forakt er alvorlige i Guds øyne.
Noen håndskrifter utelater «αὐτοῦ» etter «τῷ ἀδελφῷ» i den første setningen (sinne mot broren). Utelatelsen finnes i viktige vitner som ℵ og B. NA28 markerer dette med en tekstvariasjon. Betydningsforskjellen er liten: med «αὐτοῦ» er det «sin bror», uten er det «en bror» mer generelt. Mange moderne oversettelser inkluderer «sin bror» for klarhetens skyld. Noen vitner legger også til «εἰκῇ» (uten grunn), noe som mildner utsagnet betraktelig – men dette anses som en sekundær tilføyelse.
Jesu ord i dette verset har vært sentralt i kristen etisk undervisning om at synd begynner i hjertet, ikke først i handlingen. Flere kirketradisjoner bruker dette i forbindelse med botens sakrament og samvittighetsransakelse.
Oversettelsen beholder «Raka» i translitterert form for å markere at det er et arameisk fremmedord i den greske teksten. «Μωρέ» er gjengitt «Din dåre!» – med tillagt «Din» for naturlig norsk tiltaleform, selv om det greske bare har vokativformen. «Rådet» for «συνεδρίῳ» er et kompromiss mellom det fremmedspråklige «Sanhedrin» og en full omskrivning. «Helvetes ild» for «γέενναν τοῦ πυρός» velger det tradisjonelle norske ordet «helvete» fremfor «Gehenna», noe som gjør teksten umiddelbart forståelig men mister den geografiske referansen.
«Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» – det emfatiske «ἐγώ» (jeg) er uvanlig sterkt; Jesus setter sin egen autoritet opp mot tradisjonen. Oversettelsen «Men jeg sier dere» gjengir kontrasten med «δέ» og den emfatiske formen godt. «Ὀργιζόμενος» (presens partisipp) antyder vedvarende sinne, ikke bare et øyeblikks raseri – «er sint» fanger dette rimelig godt. «Raka» er beholdt i translitterert form fra arameisk (ῥακά) for å markere det som et fremmedord med stigende alvor. «Μωρέ» i vokativ er gjengitt «Din dåre!» med tillagt «Din» for naturlig norsk tiltaleform. «Γέενναν τοῦ πυρός» er oversatt «helvetes ild» med det tradisjonelle norske «helvete» fremfor det mer presise «Gehenna», noe som gjør teksten tilgjengelig men mister den geografiske referansen til Hinnoms dal.
«Ὀργιζόμενος» er presens partisipp, noe som i gresk typisk uttrykker vedvarende eller pågående handling. Dette antyder at Jesus taler om et varig sinne eller nag, ikke bare et kort øyeblikks irritasjon. Distinksjonen mellom presens og aorist partisipp er viktig for tolkningen av hvor radikalt Jesu krav faktisk er.
«Ῥακά» (רֵיקָא) er et arameisk ord beslektet med hebraisk «רֵיק» (tom/verdiløs). Det vitner om at Jesus og hans tilhørere talte arameisk i dagliglivet. At Matteus beholder det arameiske ordet i sin greske tekst, gir et glimt av den opprinnelige språksituasjonen i Palestina.
«Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» gjengis «Men jeg sier dere» – det emfatiske pronomenet «ἐγώ» markerer Jesu unike autoritet. «Ὀργιζόμενος» (presens partisipp) antyder vedvarende sinne og er gjengitt «er sint». «Ῥακά» er beholdt i translitterert form fra arameisk for å markere fremmedordets kulturelle tyngde. «Μωρέ» i vokativ er gjengitt «Din dåre!» med tillagt «Din» for naturlig norsk tiltale. «Συνεδρίῳ» er gjengitt «Rådet» som kompromiss mellom «Sanhedrin» og en full forklaring. «Γέενναν τοῦ πυρός» er oversatt «helvetes ild» med det tradisjonelle norske «helvete» fremfor «Gehenna», noe som gir umiddelbar tilgjengelighet men mister den geografiske referansen til Hinnoms dal.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Ῥακά» er et arameisk uttrykk som betyr noe som «tomhode» eller «verdiløs». Det er beholdt i translitterert form for å markere fremmedspråklig opprinnelse og alvorlighetsgrad. «Μωρέ» (dåre) er et gresk ord som i bibelsk kontekst kan ha dypere mening enn bare «dum» – i GT kan det innebære gudløshet (jf. Sal 14:1). «Συνεδρίῳ» er gjengitt «Rådet», som refererer til Sanhedrin – den øverste jødiske domstolen. «Γέενναν τοῦ πυρός» er gjengitt «helvetes ild».
«Γέεννα» (Gehenna) kommer fra hebraisk «גֵּי הִנֹּם» (Ge-Hinnom, Hinnoms dal), en dal sør for Jerusalem som var forbundet med barnofring (2 Kong 23:10; Jer 7:31). I mellomtestamentlig tid ble den et symbol på Guds endelige dom og straff.
Verset viser en stigende alvorlighetsgrad: sinne → Raka (arameisk skjellsord) → dåre, med tilsvarende straff: lokal domstol → Sanhedrin → Gehennas ild. Noen forskere ser dette som retorisk hyperbel for å understreke at alle former for forakt er alvorlige i Guds øyne.
Noen håndskrifter utelater «αὐτοῦ» etter «τῷ ἀδελφῷ» i den første setningen (sinne mot broren). Utelatelsen finnes i viktige vitner som ℵ og B. NA28 markerer dette med en tekstvariasjon. Betydningsforskjellen er liten: med «αὐτοῦ» er det «sin bror», uten er det «en bror» mer generelt. Mange moderne oversettelser inkluderer «sin bror» for klarhetens skyld. Noen vitner legger også til «εἰκῇ» (uten grunn), noe som mildner utsagnet betraktelig – men dette anses som en sekundær tilføyelse.
Jesu ord i dette verset har vært sentralt i kristen etisk undervisning om at synd begynner i hjertet, ikke først i handlingen. Flere kirketradisjoner bruker dette i forbindelse med botens sakrament og samvittighetsransakelse.
Oversettelsen beholder «Raka» i translitterert form for å markere at det er et arameisk fremmedord i den greske teksten. «Μωρέ» er gjengitt «Din dåre!» – med tillagt «Din» for naturlig norsk tiltaleform, selv om det greske bare har vokativformen. «Rådet» for «συνεδρίῳ» er et kompromiss mellom det fremmedspråklige «Sanhedrin» og en full omskrivning. «Helvetes ild» for «γέενναν τοῦ πυρός» velger det tradisjonelle norske ordet «helvete» fremfor «Gehenna», noe som gjør teksten umiddelbart forståelig men mister den geografiske referansen.
«Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» – det emfatiske «ἐγώ» (jeg) er uvanlig sterkt; Jesus setter sin egen autoritet opp mot tradisjonen. Oversettelsen «Men jeg sier dere» gjengir kontrasten med «δέ» og den emfatiske formen godt. «Ὀργιζόμενος» (presens partisipp) antyder vedvarende sinne, ikke bare et øyeblikks raseri – «er sint» fanger dette rimelig godt. «Raka» er beholdt i translitterert form fra arameisk (ῥακά) for å markere det som et fremmedord med stigende alvor. «Μωρέ» i vokativ er gjengitt «Din dåre!» med tillagt «Din» for naturlig norsk tiltaleform. «Γέενναν τοῦ πυρός» er oversatt «helvetes ild» med det tradisjonelle norske «helvete» fremfor det mer presise «Gehenna», noe som gjør teksten tilgjengelig men mister den geografiske referansen til Hinnoms dal.
«Ὀργιζόμενος» er presens partisipp, noe som i gresk typisk uttrykker vedvarende eller pågående handling. Dette antyder at Jesus taler om et varig sinne eller nag, ikke bare et kort øyeblikks irritasjon. Distinksjonen mellom presens og aorist partisipp er viktig for tolkningen av hvor radikalt Jesu krav faktisk er.
«Ῥακά» (רֵיקָא) er et arameisk ord beslektet med hebraisk «רֵיק» (tom/verdiløs). Det vitner om at Jesus og hans tilhørere talte arameisk i dagliglivet. At Matteus beholder det arameiske ordet i sin greske tekst, gir et glimt av den opprinnelige språksituasjonen i Palestina.
«Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» gjengis «Men jeg sier dere» – det emfatiske pronomenet «ἐγώ» markerer Jesu unike autoritet. «Ὀργιζόμενος» (presens partisipp) antyder vedvarende sinne og er gjengitt «er sint». «Ῥακά» er beholdt i translitterert form fra arameisk for å markere fremmedordets kulturelle tyngde. «Μωρέ» i vokativ er gjengitt «Din dåre!» med tillagt «Din» for naturlig norsk tiltale. «Συνεδρίῳ» er gjengitt «Rådet» som kompromiss mellom «Sanhedrin» og en full forklaring. «Γέενναν τοῦ πυρός» er oversatt «helvetes ild» med det tradisjonelle norske «helvete» fremfor «Gehenna», noe som gir umiddelbar tilgjengelighet men mister den geografiske referansen til Hinnoms dal.
*
«Προσφέρῃς τὸ δῶρόν σου ἐπὶ τὸ θυσιαστήριον» er gjengitt «bærer din gave frem til alteret». «Μνησθῇς» (komme i hu) er et arkaisk men bibelsk uttrykk som er beholdt. «Ἔχει τι κατὰ σοῦ» er «har noe mot deg» – merk at det er broren som har noe mot deg, ikke omvendt. Originalen har «οὖν» (altså/så) som knytter verset til det foregående, men dette er utelatt i oversettelsen.
Verset forutsetter at tempelet i Jerusalem fortsatt sto og at offerpraksisen var aktiv. Dette plasserer Jesu undervisning i en konkret jødisk kontekst og viser at han talte til praktiserende jøder.
«Κἀκεῖ» er en krasis (sammentrekning) av «καὶ ἐκεῖ» (og der). Slike sammentrekninger er vanlige i koiné-gresk og gir teksten en naturlig flyt. «Μνησθῇς» (komme i hu) er aorist passiv konjunktiv av «μιμνῄσκομαι» – den passive formen antyder at erindringen kommer over en, snarere enn at man aktivt søker den.
«Οὖν» er gjengitt «Så» i begynnelsen av setningen, noe som knytter verset logisk til det foregående om sinne. «Kommer i hu» for «μνησθῇς» er et noe arkaisk uttrykk som likevel er gjenkjennelig i norsk bibeltradisjon og gir høytidelig klang. Et alternativ ville vært «husker» eller «kommer på». «Imot» er valgt fremfor «mot» i uttrykket «har noe imot deg», som er den mest naturlige norske formuleringen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
«Προσφέρῃς τὸ δῶρόν σου ἐπὶ τὸ θυσιαστήριον» er gjengitt «bærer din gave frem til alteret». «Μνησθῇς» (komme i hu) er et arkaisk men bibelsk uttrykk som er beholdt. «Ἔχει τι κατὰ σοῦ» er «har noe mot deg» – merk at det er broren som har noe mot deg, ikke omvendt. Originalen har «οὖν» (altså/så) som knytter verset til det foregående, men dette er utelatt i oversettelsen.
Verset forutsetter at tempelet i Jerusalem fortsatt sto og at offerpraksisen var aktiv. Dette plasserer Jesu undervisning i en konkret jødisk kontekst og viser at han talte til praktiserende jøder.
«Κἀκεῖ» er en krasis (sammentrekning) av «καὶ ἐκεῖ» (og der). Slike sammentrekninger er vanlige i koiné-gresk og gir teksten en naturlig flyt. «Μνησθῇς» (komme i hu) er aorist passiv konjunktiv av «μιμνῄσκομαι» – den passive formen antyder at erindringen kommer over en, snarere enn at man aktivt søker den.
«Οὖν» er gjengitt «Så» i begynnelsen av setningen, noe som knytter verset logisk til det foregående om sinne. «Kommer i hu» for «μνησθῇς» er et noe arkaisk uttrykk som likevel er gjenkjennelig i norsk bibeltradisjon og gir høytidelig klang. Et alternativ ville vært «husker» eller «kommer på». «Imot» er valgt fremfor «mot» i uttrykket «har noe imot deg», som er den mest naturlige norske formuleringen.
*
«Ἄφες» (la ligge/forlat) og «ὕπαγε» (gå) er begge imperativer. «Διαλλάγηθι» (forlik deg) er passiv imperativ aorist – forliket krever gjensidig handling. «Πρῶτον» (først) understreker prioriteringen: forlik før gudstjeneste. Oversettelsen «la da gaven ligge» og «gå først og forlik deg» gjengir dette godt.
At forsoning med medmennesker prioriteres over offerhandling, er en radikal uttalelse. Det speiler profetisk tradisjon: «Barmhjertighet vil jeg ha, ikke offer» (Hos 6:6, sitert av Jesus i Matt 9:13 og 12:7).
«Ἄφες» (la/la ligge) og «ὕπαγε» (gå) er korte, skarpe imperativer. «Διαλλάγηθι» (forlik deg) er aorist passiv imperativ – forliket er noe man lar skje, ikke bare ensidig handling. Oversettelsen «la da gaven ligge foran alteret og gå først og forlik deg» gjengir den greske imperativkjeden godt. «Πρῶτον» (først) markerer klart prioriteringen.
Den greske verbalformen «διαλλάγηθι» er passiv, ikke bare medium. Dette kan antyde at forsoning ikke er noe man ensidig gjennomfører, men noe man åpner seg for og lar skje. Roten «ἀλλάσσω» (å bytte/forandre) med prefikset «δια-» gir betydningen «å endre gjensidig» – en gjensidig forvandling av forholdet.
Ingen kjente håndskriftvarianter påvirker meningen i dette verset vesentlig. Teksten er stabil på tvers av de viktigste manuskriptvitnene.
Imperativkjeden «ἄφες … ὕπαγε … διαλλάγηθι … ἐλθὼν πρόσφερε» gjengis med fire handlinger: la ligge, gå, forlik deg, kom og bær frem. «Da» er lagt til for å forsterke den betingelseskonstruksjonen som startet i vers 23 (ἐὰν). «Først» for «πρῶτον» understreker prioriteringen tydelig. «Kom så tilbake og bær frem» er en god gjengivelse av «τότε ἐλθὼν πρόσφερε» – «τότε» (da/deretter) markerer at offerhandlingen kan gjenopptas først etter forliket.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Ἄφες» (la ligge/forlat) og «ὕπαγε» (gå) er begge imperativer. «Διαλλάγηθι» (forlik deg) er passiv imperativ aorist – forliket krever gjensidig handling. «Πρῶτον» (først) understreker prioriteringen: forlik før gudstjeneste. Oversettelsen «la da gaven ligge» og «gå først og forlik deg» gjengir dette godt.
At forsoning med medmennesker prioriteres over offerhandling, er en radikal uttalelse. Det speiler profetisk tradisjon: «Barmhjertighet vil jeg ha, ikke offer» (Hos 6:6, sitert av Jesus i Matt 9:13 og 12:7).
«Ἄφες» (la/la ligge) og «ὕπαγε» (gå) er korte, skarpe imperativer. «Διαλλάγηθι» (forlik deg) er aorist passiv imperativ – forliket er noe man lar skje, ikke bare ensidig handling. Oversettelsen «la da gaven ligge foran alteret og gå først og forlik deg» gjengir den greske imperativkjeden godt. «Πρῶτον» (først) markerer klart prioriteringen.
Den greske verbalformen «διαλλάγηθι» er passiv, ikke bare medium. Dette kan antyde at forsoning ikke er noe man ensidig gjennomfører, men noe man åpner seg for og lar skje. Roten «ἀλλάσσω» (å bytte/forandre) med prefikset «δια-» gir betydningen «å endre gjensidig» – en gjensidig forvandling av forholdet.
Ingen kjente håndskriftvarianter påvirker meningen i dette verset vesentlig. Teksten er stabil på tvers av de viktigste manuskriptvitnene.
Imperativkjeden «ἄφες … ὕπαγε … διαλλάγηθι … ἐλθὼν πρόσφερε» gjengis med fire handlinger: la ligge, gå, forlik deg, kom og bær frem. «Da» er lagt til for å forsterke den betingelseskonstruksjonen som startet i vers 23 (ἐὰν). «Først» for «πρῶτον» understreker prioriteringen tydelig. «Kom så tilbake og bær frem» er en god gjengivelse av «τότε ἐλθὼν πρόσφερε» – «τότε» (da/deretter) markerer at offerhandlingen kan gjenopptas først etter forliket.
*
«Ἴσθι εὐνοῶν» (vær velvillig/kom overens) er en perifrastisk imperativ som uttrykker en vedvarende holdning. «Τῷ ἀντιδίκῳ» (motparten, den som fører sak mot deg) er et juridisk begrep. Oversettelsen «skynd deg å komme overens» gjengir «ταχύ» (raskt) som «skynd deg», noe som er dynamisk og forståelig. «Ἐν τῇ ὁδῷ» (på veien) er gjengitt «på vei med ham» – det kan tolkes både bokstavelig (på vei til retten) og metaforisk (i dette livet).
Bildet er hentet fra jødisk-romersk rettspraksis. Partene i en sivil sak kunne møtes på vei til domstolen, og det var klokt å komme til enighet før saken ble avgjort, da dommeren kunne være strengere. «Ὑπηρέτῃ» (vakt/tjener) var den som utførte rettens beslutninger.
«Ἴσθι εὐνοῶν» er en perifrastisk konstruksjon (imperativ av εἰμί + presens partisipp) som gjengis «skynd deg å komme overens». Strengt tatt betyr det «vær velvillig innstilt», mens «ταχύ» (raskt) legger til hastigheten. Oversettelsen samler begge elementene i det dynamiske «skynd deg å komme overens». «Ἀντιδίκῳ» (motpart i rettssak) er gjengitt «motpart», som er presist og forståelig. «Μήποτε» innleder en advarsel om konsekvens.
NA28 har varianten «μετʼ αὐτοῦ ἐν τῇ ὁδῷ» (med ham på veien), mens noen vitner har rekkefølgen «ἐν τῇ ὁδῷ μετʼ αὐτοῦ». Forskjellen i mening er minimal, men det finnes også varianter der «σε παραδῷ» har ulike subjekter. Teksten følger hovedteksten i NA28.
Uttrykket «μήποτε» (for at ikke / så ikke) innleder en formålssetning med advarsel. Juridisk språkbruk gjennomsyrer hele verset – «ἀντίδικος» (motpart), «κριτής» (dommer), «ὑπηρέτης» (vakt/rettsbetjent), «φυλακή» (fengsel) – og tegner et bilde av en eskalerende rettsprosess.
Jesus bruker her et bilde fra hverdagens rettspraksis for å illustrere viktigheten av forsoning. Å ordne opp med sin motpart «på veien» – altså før man når domstolen – var et velkjent råd i antikken. Bildet kan også leses eskatologisk: «veien» er dette livet, og «dommeren» representerer Guds dom. I den sammenhengen er budskapet at forsoning bør skje nå, i dette livet, før det er for sent.
«Ἴσθι εὐνοῶν» er en perifrastisk imperativ (εἰμί + presens partisipp) som egentlig betyr «vær velvillig innstilt», mens «ταχύ» (raskt) legger til hastigheten. Oversettelsen samler begge elementene i det dynamiske «skynd deg å komme overens». «Ἀντιδίκῳ» (motpart i rettssak) gjengis presist som «motpart». «Μήποτε» (for at ikke / så ikke) innleder advarselen om konsekvens og er gjengitt «så ikke».
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
«Ἴσθι εὐνοῶν» (vær velvillig/kom overens) er en perifrastisk imperativ som uttrykker en vedvarende holdning. «Τῷ ἀντιδίκῳ» (motparten, den som fører sak mot deg) er et juridisk begrep. Oversettelsen «skynd deg å komme overens» gjengir «ταχύ» (raskt) som «skynd deg», noe som er dynamisk og forståelig. «Ἐν τῇ ὁδῷ» (på veien) er gjengitt «på vei med ham» – det kan tolkes både bokstavelig (på vei til retten) og metaforisk (i dette livet).
Bildet er hentet fra jødisk-romersk rettspraksis. Partene i en sivil sak kunne møtes på vei til domstolen, og det var klokt å komme til enighet før saken ble avgjort, da dommeren kunne være strengere. «Ὑπηρέτῃ» (vakt/tjener) var den som utførte rettens beslutninger.
«Ἴσθι εὐνοῶν» er en perifrastisk konstruksjon (imperativ av εἰμί + presens partisipp) som gjengis «skynd deg å komme overens». Strengt tatt betyr det «vær velvillig innstilt», mens «ταχύ» (raskt) legger til hastigheten. Oversettelsen samler begge elementene i det dynamiske «skynd deg å komme overens». «Ἀντιδίκῳ» (motpart i rettssak) er gjengitt «motpart», som er presist og forståelig. «Μήποτε» innleder en advarsel om konsekvens.
NA28 har varianten «μετʼ αὐτοῦ ἐν τῇ ὁδῷ» (med ham på veien), mens noen vitner har rekkefølgen «ἐν τῇ ὁδῷ μετʼ αὐτοῦ». Forskjellen i mening er minimal, men det finnes også varianter der «σε παραδῷ» har ulike subjekter. Teksten følger hovedteksten i NA28.
Uttrykket «μήποτε» (for at ikke / så ikke) innleder en formålssetning med advarsel. Juridisk språkbruk gjennomsyrer hele verset – «ἀντίδικος» (motpart), «κριτής» (dommer), «ὑπηρέτης» (vakt/rettsbetjent), «φυλακή» (fengsel) – og tegner et bilde av en eskalerende rettsprosess.
Jesus bruker her et bilde fra hverdagens rettspraksis for å illustrere viktigheten av forsoning. Å ordne opp med sin motpart «på veien» – altså før man når domstolen – var et velkjent råd i antikken. Bildet kan også leses eskatologisk: «veien» er dette livet, og «dommeren» representerer Guds dom. I den sammenhengen er budskapet at forsoning bør skje nå, i dette livet, før det er for sent.
«Ἴσθι εὐνοῶν» er en perifrastisk imperativ (εἰμί + presens partisipp) som egentlig betyr «vær velvillig innstilt», mens «ταχύ» (raskt) legger til hastigheten. Oversettelsen samler begge elementene i det dynamiske «skynd deg å komme overens». «Ἀντιδίκῳ» (motpart i rettssak) gjengis presist som «motpart». «Μήποτε» (for at ikke / så ikke) innleder advarselen om konsekvens og er gjengitt «så ikke».
*
Gresk κοδράντης (kodrantēs) er en latinsk lånord fra quadrans, den minste romerske kobbermynten, verdt 1/64 av en denar. Oversettelsen 'til siste øre' bruker et norsk idiom som formidler den samme meningen: det aller minste beløp. Alternative oversettelser kunne vært 'den siste lille mynt' eller det mer bokstavelige 'den siste kvadrant'.
Uttrykket ἀμὴν λέγω σοι ('sannelig, jeg sier deg') er et høytidelig forsikringsuttrykk som Jesus bruker for å understreke alvoret i det han sier. Det hebraiske 'amen' betyr 'det er fast/pålitelig'. I motsetning til vanlig jødisk bruk der 'amen' kom som respons på andres ord, bruker Jesus det som innledning til sine egne.
Bildet av gjeldsfengselet reflekterer en reell praksis i den gresk-romerske verden der en skyldner kunne fengsles inntil gjelden var betalt, enten av den fengslede selv gjennom arbeid eller av familie og venner. Paradokset er at en som satt fengslet knapt kunne tjene penger – poenget er altså at man aldri ville komme ut.
«Κοδράντην» (kodrantēs) er et latinsk lånord i gresk, fra quadrans – den minste romerske kobbermynten. Oversettelsen «til siste øre» bruker et etablert norsk idiom som fanger meningen perfekt: det aller minste beløp. Alternativet «den siste lille mynt» ville vært mer bokstavelig, mens «kvadrant» ble vurdert men forkastet som for ukjent for moderne norske lesere. «Ἀμὴν λέγω σοι» gjengis med det høytidelige «Sannelig, jeg sier deg».
Jesus bruker her entall «σοι» (deg) i stedet for flertall, noe som gjør utsagnet mer personlig og direkte – som om han taler til den enkelte tilhører. Det er en retorisk grep som skjerper budskapet.
Uttrykket «οὐ μή» er den sterkeste formen for nektelse på gresk – en dobbel negasjon som uttrykker absolutt umulighet: 'Du skal på ingen måte komme ut.' Dette forsterker alvoret i Jesu advarsel.
I den jødiske konteksten var «amen» et ord man brukte som bekreftelse på noe en annen hadde sagt. Jesus bruker det unikt som innledning til sine egne utsagn, noe som understreker hans autoritative selvforståelse – han taler med en myndighet som overgår profetenes «Så sier Herren».
Den doble negasjonen «οὐ μή» med konjunktiv aorist (ἐξέλθῃς) uttrykker den sterkeste mulige nektelse på gresk: 'Du skal absolutt ikke komme ut.' Oversettelsen gjengir dette med det enklere 'Du skal ikke komme ut', som er naturlig norsk men mister noe av den emfatiske kraften. Et alternativ kunne vært 'Du skal på ingen måte komme ut derfra'. «Ἕως ἂν ἀποδῷς» (konjunktiv aorist) angir en betingelse som i konteksten fremstår nærmest uoppnåelig – poenget er at gjelden aldri kan betales fullt ut fra et gjeldsfengsel.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Gresk κοδράντης (kodrantēs) er en latinsk lånord fra quadrans, den minste romerske kobbermynten, verdt 1/64 av en denar. Oversettelsen 'til siste øre' bruker et norsk idiom som formidler den samme meningen: det aller minste beløp. Alternative oversettelser kunne vært 'den siste lille mynt' eller det mer bokstavelige 'den siste kvadrant'.
Uttrykket ἀμὴν λέγω σοι ('sannelig, jeg sier deg') er et høytidelig forsikringsuttrykk som Jesus bruker for å understreke alvoret i det han sier. Det hebraiske 'amen' betyr 'det er fast/pålitelig'. I motsetning til vanlig jødisk bruk der 'amen' kom som respons på andres ord, bruker Jesus det som innledning til sine egne.
Bildet av gjeldsfengselet reflekterer en reell praksis i den gresk-romerske verden der en skyldner kunne fengsles inntil gjelden var betalt, enten av den fengslede selv gjennom arbeid eller av familie og venner. Paradokset er at en som satt fengslet knapt kunne tjene penger – poenget er altså at man aldri ville komme ut.
«Κοδράντην» (kodrantēs) er et latinsk lånord i gresk, fra quadrans – den minste romerske kobbermynten. Oversettelsen «til siste øre» bruker et etablert norsk idiom som fanger meningen perfekt: det aller minste beløp. Alternativet «den siste lille mynt» ville vært mer bokstavelig, mens «kvadrant» ble vurdert men forkastet som for ukjent for moderne norske lesere. «Ἀμὴν λέγω σοι» gjengis med det høytidelige «Sannelig, jeg sier deg».
Jesus bruker her entall «σοι» (deg) i stedet for flertall, noe som gjør utsagnet mer personlig og direkte – som om han taler til den enkelte tilhører. Det er en retorisk grep som skjerper budskapet.
Uttrykket «οὐ μή» er den sterkeste formen for nektelse på gresk – en dobbel negasjon som uttrykker absolutt umulighet: 'Du skal på ingen måte komme ut.' Dette forsterker alvoret i Jesu advarsel.
I den jødiske konteksten var «amen» et ord man brukte som bekreftelse på noe en annen hadde sagt. Jesus bruker det unikt som innledning til sine egne utsagn, noe som understreker hans autoritative selvforståelse – han taler med en myndighet som overgår profetenes «Så sier Herren».
Den doble negasjonen «οὐ μή» med konjunktiv aorist (ἐξέλθῃς) uttrykker den sterkeste mulige nektelse på gresk: 'Du skal absolutt ikke komme ut.' Oversettelsen gjengir dette med det enklere 'Du skal ikke komme ut', som er naturlig norsk men mister noe av den emfatiske kraften. Et alternativ kunne vært 'Du skal på ingen måte komme ut derfra'. «Ἕως ἂν ἀποδῷς» (konjunktiv aorist) angir en betingelse som i konteksten fremstår nærmest uoppnåelig – poenget er at gjelden aldri kan betales fullt ut fra et gjeldsfengsel.
*
Oversettelsen gjengir Οὐ μοιχεύσεις med 'Du skal ikke bryte ekteskapet'. Det greske μοιχεύσεις er spesifikt 'å begå ekteskapsbrudd' (adultery), ikke generelt seksuell umoral. 'Bryte ekteskapet' er en god dynamisk gjengivelse som er klar og tydelig på norsk, selv om den er noe bredere enn det greske ordet.
Dette er et sitat fra 2 Mos 20,14 (det sjette/syvende bud avhengig av tellemåte). I den greske Septuaginta-versjonen lyder det identisk: Οὐ μοιχεύσεις.
Formelen «Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη» ('Dere har hørt det er sagt') innleder en ny antitese i Bergprekenen. Oversettelsen gjengir dette treffende uten å legge til «til de gamle» (som finnes i v. 21 men ikke her). Det greske «ἐρρέθη» er aorist passiv av λέγω og refererer til hva som ble sagt av Gud gjennom Skriften – den passive formen fungerer som et «guddommelig passiv» (passivum divinum).
Μοιχεύω (moicheuō) refererer spesifikt til seksuelt samkvem med en annen manns hustru, til forskjell fra det bredere πορνεία (porneia) som dekker seksuell umoral generelt. I GT-konteksten (2 Mos 20,14) er budet rettet mot handlingen som krenker ekteskapspakten. Verbet står her i futurum indikativ med nektende Οὐ, som i gresk lovspråk fungerer som et absolutt forbud.
I jødisk tradisjon ble budene ikke bare lest fra Skriften, men først og fremst hørt – i synagogen, i undervisning og i liturgisk sammenheng. «Dere har hørt» reflekterer denne muntlige tradisjonen. Jesu ord forutsetter at tilhørerne kjenner budene gjennom det de har hørt, ikke nødvendigvis gjennom egen lesning.
Denne antitesen er kortere enn den første (v. 21–26) og mangler tillegget «τοῖς ἀρχαίοις» ('til de gamle') som finnes i v. 21. Oversettelsen gjenspeiler dette korrekt ved å utelate det. Sitatet fra 2 Mos 20,14 / 5 Mos 5,18 gjengis identisk i Septuaginta: Οὐ μοιχεύσεις.
I katolsk og luthersk tradisjon regnes dette som det sjette bud, mens i reformert (kalvinistisk) tradisjon er det det syvende. Forskjellen skyldes ulike måter å nummerere de ti bud på, basert på hvordan det første og siste budet deles opp.
Oversettelsen gjengir «Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη» med «Dere har hørt det er sagt», og sitatet fra 2 Mos 20,14 / 5 Mos 5,18 er satt i enkle anførselstegn for konsistens med andre sitater i kapitlet (jf. versjonshistorikken). «Οὐ μοιχεύσεις» er gjengitt «Du skal ikke bryte ekteskapet» – en dynamisk oversettelse av det greske μοιχεύω, som spesifikt betyr å begå ekteskapsbrudd.
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir Οὐ μοιχεύσεις med 'Du skal ikke bryte ekteskapet'. Det greske μοιχεύσεις er spesifikt 'å begå ekteskapsbrudd' (adultery), ikke generelt seksuell umoral. 'Bryte ekteskapet' er en god dynamisk gjengivelse som er klar og tydelig på norsk, selv om den er noe bredere enn det greske ordet.
Dette er et sitat fra 2 Mos 20,14 (det sjette/syvende bud avhengig av tellemåte). I den greske Septuaginta-versjonen lyder det identisk: Οὐ μοιχεύσεις.
Formelen «Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη» ('Dere har hørt det er sagt') innleder en ny antitese i Bergprekenen. Oversettelsen gjengir dette treffende uten å legge til «til de gamle» (som finnes i v. 21 men ikke her). Det greske «ἐρρέθη» er aorist passiv av λέγω og refererer til hva som ble sagt av Gud gjennom Skriften – den passive formen fungerer som et «guddommelig passiv» (passivum divinum).
Μοιχεύω (moicheuō) refererer spesifikt til seksuelt samkvem med en annen manns hustru, til forskjell fra det bredere πορνεία (porneia) som dekker seksuell umoral generelt. I GT-konteksten (2 Mos 20,14) er budet rettet mot handlingen som krenker ekteskapspakten. Verbet står her i futurum indikativ med nektende Οὐ, som i gresk lovspråk fungerer som et absolutt forbud.
I jødisk tradisjon ble budene ikke bare lest fra Skriften, men først og fremst hørt – i synagogen, i undervisning og i liturgisk sammenheng. «Dere har hørt» reflekterer denne muntlige tradisjonen. Jesu ord forutsetter at tilhørerne kjenner budene gjennom det de har hørt, ikke nødvendigvis gjennom egen lesning.
Denne antitesen er kortere enn den første (v. 21–26) og mangler tillegget «τοῖς ἀρχαίοις» ('til de gamle') som finnes i v. 21. Oversettelsen gjenspeiler dette korrekt ved å utelate det. Sitatet fra 2 Mos 20,14 / 5 Mos 5,18 gjengis identisk i Septuaginta: Οὐ μοιχεύσεις.
I katolsk og luthersk tradisjon regnes dette som det sjette bud, mens i reformert (kalvinistisk) tradisjon er det det syvende. Forskjellen skyldes ulike måter å nummerere de ti bud på, basert på hvordan det første og siste budet deles opp.
Oversettelsen gjengir «Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη» med «Dere har hørt det er sagt», og sitatet fra 2 Mos 20,14 / 5 Mos 5,18 er satt i enkle anførselstegn for konsistens med andre sitater i kapitlet (jf. versjonshistorikken). «Οὐ μοιχεύσεις» er gjengitt «Du skal ikke bryte ekteskapet» – en dynamisk oversettelse av det greske μοιχεύω, som spesifikt betyr å begå ekteskapsbrudd.
*
Uttrykket πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι αὐτήν er gjengitt 'med begjær etter henne'. Den greske konstruksjonen πρὸς τό + infinitiv uttrykker hensikt: 'for å begjære henne'. Oversettelsen 'med begjær' beskriver mer tilstanden enn hensikten, men er naturlig norsk. Et mer bokstavelig alternativ ville vært 'for å begjære henne', som tydeligere viser at det handler om en viljesrettet handling, ikke bare et ubevisst blikk.
Verbet ἐπιθυμέω ('begjære') er det samme som brukes i Septuagintas gjengivelse av det tiende bud (2 Mos 20,17): 'Du skal ikke begjære din nestes hustru.' Jesus knytter dermed det sjette og det tiende budet sammen og viser at ekteskapsbrudd begynner i hjertet.
Jesus sier ἤδη ἐμοίχευσεν αὐτὴν ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτοῦ – bokstavelig 'har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte'. Uttrykket αὐτήν ('henne') etter ἐμοίχευσεν er uvanlig; normalt tar μοιχεύω et objekt som angir den krenkede ektefellen, ikke lustobjektet. Dette understreker at den begjærte kvinnen også rammes.
Uttrykket «πᾶς ὁ βλέπων» ('enhver som ser') bruker presens partisipp, som kan antyde en vedvarende, intensjonell handling – ikke bare et flyktig blikk. Sammen med hensiktskonstruksjonen «πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι» forsterkes inntrykket av en viljestyrt handling. Oversettelsen «den som ser på en kvinne med begjær» fanger dette godt.
«Γυναῖκα» kan bety både 'kvinne' og 'kone/hustru'. I konteksten av ekteskapsbrudd (μοιχεύω) er det sannsynlig at det primært siktes til en gift kvinne, men Jesus ser ut til å utvide budet til å gjelde enhver kvinne. Denne tvetydigheten er bevart i oversettelsen 'en kvinne'.
Uttrykket «πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι αὐτήν» er en hensiktskonstruksjon (πρὸς τό + infinitiv) som egentlig betyr 'for å begjære henne', altså en viljesrettet handling. Oversettelsen «med begjær etter henne» beskriver mer tilstanden enn hensikten, men er naturlig norsk. «Πᾶς ὁ βλέπων» bruker presens partisipp som antyder en vedvarende, intensjonell handling.
Bergprekenens antiteser («Dere har hørt det er sagt ... men jeg sier dere») har vært gjenstand for intens teologisk debatt. Skjerper Jesus Moseloven (radikalisering), opphever han den (antinomisme), eller avdekker han dens opprinnelige intensjon (dypere mening)? Mainstreamtolkningen i de fleste tradisjoner er at Jesus avdekker lovens dypeste intensjon: at Gud alltid har vært opptatt av hjertets holdning, ikke bare ytre handlinger. Dette verset viser at synden begynner i viljen og hjertet, ikke først i den ytre handlingen.
Enkelte håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste vitnene. Noen vestlige tekstvitner utelater «ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτοῦ» ('i sitt hjerte'), men dette er svakt attestert og regnes som en forkorting. Hovedteksten i NA28 er godt støttet.
«Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» ('Men jeg sier dere') er Jesu autoritative motformel til «Dere har hørt det er sagt». Det emfatiske pronomenet ἐγώ er uvanlig på gresk (der verbet alene normalt er tilstrekkelig) og understreker Jesu personlige autoritet. Oversettelsen beholder dette godt med «Men jeg sier dere». «Ἤδη ἐμοίχευσεν» (aorist) er gjengitt «har allerede begått ekteskapsbrudd» – aoristformen markerer at handlingen i Guds øyne allerede er fullbyrdet i og med den begjærende viljen.
Oversettelsen gjengir «πᾶς ὁ βλέπων γυναῖκα πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι αὐτήν» som «Den som ser på en kvinne med begjær etter henne». Hensiktskonstruksjonen πρὸς τό + infinitiv betyr egentlig «for å begjære henne», men «med begjær» er valgt som mer naturlig norsk. Det emfatiske «ἐγὼ» i «Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» understreker Jesu autoritet og er beholdt med «Men jeg sier dere».
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Uttrykket πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι αὐτήν er gjengitt 'med begjær etter henne'. Den greske konstruksjonen πρὸς τό + infinitiv uttrykker hensikt: 'for å begjære henne'. Oversettelsen 'med begjær' beskriver mer tilstanden enn hensikten, men er naturlig norsk. Et mer bokstavelig alternativ ville vært 'for å begjære henne', som tydeligere viser at det handler om en viljesrettet handling, ikke bare et ubevisst blikk.
Verbet ἐπιθυμέω ('begjære') er det samme som brukes i Septuagintas gjengivelse av det tiende bud (2 Mos 20,17): 'Du skal ikke begjære din nestes hustru.' Jesus knytter dermed det sjette og det tiende budet sammen og viser at ekteskapsbrudd begynner i hjertet.
Jesus sier ἤδη ἐμοίχευσεν αὐτὴν ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτοῦ – bokstavelig 'har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte'. Uttrykket αὐτήν ('henne') etter ἐμοίχευσεν er uvanlig; normalt tar μοιχεύω et objekt som angir den krenkede ektefellen, ikke lustobjektet. Dette understreker at den begjærte kvinnen også rammes.
Uttrykket «πᾶς ὁ βλέπων» ('enhver som ser') bruker presens partisipp, som kan antyde en vedvarende, intensjonell handling – ikke bare et flyktig blikk. Sammen med hensiktskonstruksjonen «πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι» forsterkes inntrykket av en viljestyrt handling. Oversettelsen «den som ser på en kvinne med begjær» fanger dette godt.
«Γυναῖκα» kan bety både 'kvinne' og 'kone/hustru'. I konteksten av ekteskapsbrudd (μοιχεύω) er det sannsynlig at det primært siktes til en gift kvinne, men Jesus ser ut til å utvide budet til å gjelde enhver kvinne. Denne tvetydigheten er bevart i oversettelsen 'en kvinne'.
Uttrykket «πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι αὐτήν» er en hensiktskonstruksjon (πρὸς τό + infinitiv) som egentlig betyr 'for å begjære henne', altså en viljesrettet handling. Oversettelsen «med begjær etter henne» beskriver mer tilstanden enn hensikten, men er naturlig norsk. «Πᾶς ὁ βλέπων» bruker presens partisipp som antyder en vedvarende, intensjonell handling.
Bergprekenens antiteser («Dere har hørt det er sagt ... men jeg sier dere») har vært gjenstand for intens teologisk debatt. Skjerper Jesus Moseloven (radikalisering), opphever han den (antinomisme), eller avdekker han dens opprinnelige intensjon (dypere mening)? Mainstreamtolkningen i de fleste tradisjoner er at Jesus avdekker lovens dypeste intensjon: at Gud alltid har vært opptatt av hjertets holdning, ikke bare ytre handlinger. Dette verset viser at synden begynner i viljen og hjertet, ikke først i den ytre handlingen.
Enkelte håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste vitnene. Noen vestlige tekstvitner utelater «ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτοῦ» ('i sitt hjerte'), men dette er svakt attestert og regnes som en forkorting. Hovedteksten i NA28 er godt støttet.
«Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» ('Men jeg sier dere') er Jesu autoritative motformel til «Dere har hørt det er sagt». Det emfatiske pronomenet ἐγώ er uvanlig på gresk (der verbet alene normalt er tilstrekkelig) og understreker Jesu personlige autoritet. Oversettelsen beholder dette godt med «Men jeg sier dere». «Ἤδη ἐμοίχευσεν» (aorist) er gjengitt «har allerede begått ekteskapsbrudd» – aoristformen markerer at handlingen i Guds øyne allerede er fullbyrdet i og med den begjærende viljen.
Oversettelsen gjengir «πᾶς ὁ βλέπων γυναῖκα πρὸς τὸ ἐπιθυμῆσαι αὐτήν» som «Den som ser på en kvinne med begjær etter henne». Hensiktskonstruksjonen πρὸς τό + infinitiv betyr egentlig «for å begjære henne», men «med begjær» er valgt som mer naturlig norsk. Det emfatiske «ἐγὼ» i «Ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν» understreker Jesu autoritet og er beholdt med «Men jeg sier dere».
*
Gresk σκανδαλίζει σε er oversatt 'fører deg til fall'. Ordet σκανδαλίζω kommer fra σκάνδαλον, som opprinnelig betyr en felle-pinne eller snublestein. 'Fører til fall' er en god gjengivelse som fanger opp både snublings- og fristelsesaspektet. Andre alternativer kunne vært 'lokker deg til synd' eller 'blir en snare for deg'.
Γέεννα (gehenna) er oversatt med 'helvete'. Navnet stammer fra hebraisk גֵּי הִנֹּם (Ge-Hinnom), 'Hinnoms dal' sør for Jerusalem, der det ifølge tradisjonen hadde foregått barneoffer (2 Kong 23,10). I mellomtestamentlig jødisk litteratur ble Gehenna et bilde på Guds endelige straff.
Verbet «ἔξελε» (riv ut) er aorist imperativ av ἐξαιρέω, som beskriver en resoluttbestemt handling. Oversettelsen 'riv det ut og kast det fra deg' gjengir de to imperativene presist. 'Helvete' for γέεννα er en tolkende oversettelse; se historisk note. 'Det er bedre for deg' gjengir «συμφέρει σοι» (det er til din fordel/det gagner deg), noe som gir god norsk flyt.
Jesu bruk av hyperbolsk språk her – å rive ut et øye – er typisk for rabbinsk retorisk stil. Det er bred enighet blant kommentatorer om at dette ikke er ment bokstavelig, men er en kraftig metafor for å fjerne det som leder til synd. Det høyre øyet nevnes fordi det ble ansett som det mest verdifulle.
Oversettelsen gjengir «σκανδαλίζει σε» med «fører deg til fall», de to aorist-imperativene «ἔξελε» og «βάλε» med «riv det ut» og «kast det fra deg», og «συμφέρει σοι» med «det er bedre for deg». Γέεννα er gjengitt «helvete» – en tolkende oversettelse som formidler meningen for norske lesere, selv om det greske ordet er et egennavn (Gehenna). Et alternativ hadde vært å beholde «Gehenna» og forklare i fotnote.
Uttrykket «ἓν τῶν μελῶν σου» ('ett av dine lemmer') og «ὅλον τὸ σῶμά σου» ('hele din kropp') danner en bevisst kontrast mellom del og helhet. Denne retoriske figuren (a minore ad maius / fra det mindre til det større) understreker at et lite offer nå er å foretrekke fremfor total ødeleggelse senere. Ordet μέλος ('lem, kroppsdel') brukes i NT også av Paulus om menighetens lemmer (1 Kor 12,12ff), men her er det rent kroppslig.
Jesus nevner spesifikt «ὁ δεξιός» (det høyre) øyet. I jødisk og hellenistisk kultur ble den høyre siden ansett som den sterkere, edlere og mer verdifulle. Poenget er altså: selv det mest verdifulle bør ofres dersom det fører til fall. Dette hyperbolske språket er typisk for rabbinsk undervisningsstil.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Gresk σκανδαλίζει σε er oversatt 'fører deg til fall'. Ordet σκανδαλίζω kommer fra σκάνδαλον, som opprinnelig betyr en felle-pinne eller snublestein. 'Fører til fall' er en god gjengivelse som fanger opp både snublings- og fristelsesaspektet. Andre alternativer kunne vært 'lokker deg til synd' eller 'blir en snare for deg'.
Γέεννα (gehenna) er oversatt med 'helvete'. Navnet stammer fra hebraisk גֵּי הִנֹּם (Ge-Hinnom), 'Hinnoms dal' sør for Jerusalem, der det ifølge tradisjonen hadde foregått barneoffer (2 Kong 23,10). I mellomtestamentlig jødisk litteratur ble Gehenna et bilde på Guds endelige straff.
Verbet «ἔξελε» (riv ut) er aorist imperativ av ἐξαιρέω, som beskriver en resoluttbestemt handling. Oversettelsen 'riv det ut og kast det fra deg' gjengir de to imperativene presist. 'Helvete' for γέεννα er en tolkende oversettelse; se historisk note. 'Det er bedre for deg' gjengir «συμφέρει σοι» (det er til din fordel/det gagner deg), noe som gir god norsk flyt.
Jesu bruk av hyperbolsk språk her – å rive ut et øye – er typisk for rabbinsk retorisk stil. Det er bred enighet blant kommentatorer om at dette ikke er ment bokstavelig, men er en kraftig metafor for å fjerne det som leder til synd. Det høyre øyet nevnes fordi det ble ansett som det mest verdifulle.
Oversettelsen gjengir «σκανδαλίζει σε» med «fører deg til fall», de to aorist-imperativene «ἔξελε» og «βάλε» med «riv det ut» og «kast det fra deg», og «συμφέρει σοι» med «det er bedre for deg». Γέεννα er gjengitt «helvete» – en tolkende oversettelse som formidler meningen for norske lesere, selv om det greske ordet er et egennavn (Gehenna). Et alternativ hadde vært å beholde «Gehenna» og forklare i fotnote.
Uttrykket «ἓν τῶν μελῶν σου» ('ett av dine lemmer') og «ὅλον τὸ σῶμά σου» ('hele din kropp') danner en bevisst kontrast mellom del og helhet. Denne retoriske figuren (a minore ad maius / fra det mindre til det større) understreker at et lite offer nå er å foretrekke fremfor total ødeleggelse senere. Ordet μέλος ('lem, kroppsdel') brukes i NT også av Paulus om menighetens lemmer (1 Kor 12,12ff), men her er det rent kroppslig.
Jesus nevner spesifikt «ὁ δεξιός» (det høyre) øyet. I jødisk og hellenistisk kultur ble den høyre siden ansett som den sterkere, edlere og mer verdifulle. Poenget er altså: selv det mest verdifulle bør ofres dersom det fører til fall. Dette hyperbolske språket er typisk for rabbinsk undervisningsstil.
*
Oversettelsen følger vers 29 med 'fører deg til fall' for σκανδαλίζει og 'ett av dine lemmer' for ἓν τῶν μελῶν σου. En liten forskjell er at vers 29 har 'kastes i helvete' (βληθῇ εἰς γέενναν) mens vers 30 har 'havner i helvete' (εἰς γέενναν ἀπέλθῃ – bokstavelig 'går bort til Gehenna'). Denne variasjonen gjenspeiler den greske teksten, som bruker forskjellige verb.
Noen håndskrifter (inkludert Codex Bezae) har βληθῇ εἰς γέενναν ('kastes i Gehenna') som i vers 29, mens de beste håndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus) har εἰς γέενναν ἀπέλθῃ ('går bort til Gehenna'). NA28/UBS5 følger den siste lesemåten.
Verbet i vers 30 er «ἔκκοψον» (hogg av), et annet verb enn i vers 29 («ἔξελε», riv ut), tilpasset konteksten med hånd i stedet for øye. Oversettelsen 'hogg den av' er presis. Forskjellen mellom 'havner i helvete' (v. 30) og 'kastes i helvete' (v. 29) gjenspeiler den greske tekstens variasjon mellom «ἀπέλθῃ» (gå bort) og «βληθῇ» (kastes). Denne distinksjonen er bevisst beholdt.
At høyre hånd spesifikt nevnes, kan ha sammenheng med at høyre side symboliserte styrke, ære og handlingskraft i den antikke verden. Å miste høyre hånd ville være et ekstremt offer – noe som understreker alvoret i Jesu budskap om å ta radikale grep mot synd.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen følger vers 29 med 'fører deg til fall' for σκανδαλίζει og 'ett av dine lemmer' for ἓν τῶν μελῶν σου. En liten forskjell er at vers 29 har 'kastes i helvete' (βληθῇ εἰς γέενναν) mens vers 30 har 'havner i helvete' (εἰς γέενναν ἀπέλθῃ – bokstavelig 'går bort til Gehenna'). Denne variasjonen gjenspeiler den greske teksten, som bruker forskjellige verb.
Noen håndskrifter (inkludert Codex Bezae) har βληθῇ εἰς γέενναν ('kastes i Gehenna') som i vers 29, mens de beste håndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus) har εἰς γέενναν ἀπέλθῃ ('går bort til Gehenna'). NA28/UBS5 følger den siste lesemåten.
Verbet i vers 30 er «ἔκκοψον» (hogg av), et annet verb enn i vers 29 («ἔξελε», riv ut), tilpasset konteksten med hånd i stedet for øye. Oversettelsen 'hogg den av' er presis. Forskjellen mellom 'havner i helvete' (v. 30) og 'kastes i helvete' (v. 29) gjenspeiler den greske tekstens variasjon mellom «ἀπέλθῃ» (gå bort) og «βληθῇ» (kastes). Denne distinksjonen er bevisst beholdt.
At høyre hånd spesifikt nevnes, kan ha sammenheng med at høyre side symboliserte styrke, ære og handlingskraft i den antikke verden. Å miste høyre hånd ville være et ekstremt offer – noe som understreker alvoret i Jesu budskap om å ta radikale grep mot synd.
*
Ἐρρέθη δέ er oversatt 'Det er også sagt', der δέ gjengis med 'også' for å markere overgangen. ἀποστάσιον ('skilsmissebrev') er et juridisk begrep. Oversettelsen 'skilsmissebrev' er en presis gjengivelse. 'Hustru' for γυναῖκα (som også kan bety 'kvinne') er riktig valg her i ekteskapskonteksten.
Jesus refererer til 5 Mos 24,1 om skilsmissebrevet (סֵפֶר כְּרִיתֻת). I jødisk tradisjon var det stor debatt mellom Rabbi Shammai-skolen (som bare tillot skilsmisse ved seksuell umoral) og Rabbi Hillel-skolen (som tillot det av nesten enhver grunn). Jesus stiller seg nærmere Shammai-tradisjonen her.
Formelen Ἐρρέθη ('det er sagt') er en passivform av λέγω og brukes av Jesus som en referanse til Torah-tekster. Denne 'guddommelige passiv' unngår å nevne Gud direkte som subjekt, i tråd med jødisk ærefrykt for Guds navn. Formelen innleder hvert av de seks kontrastparene i Bergprekenen (5,21.27.31.33.38.43).
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Ἐρρέθη δέ er oversatt 'Det er også sagt', der δέ gjengis med 'også' for å markere overgangen. ἀποστάσιον ('skilsmissebrev') er et juridisk begrep. Oversettelsen 'skilsmissebrev' er en presis gjengivelse. 'Hustru' for γυναῖκα (som også kan bety 'kvinne') er riktig valg her i ekteskapskonteksten.
Jesus refererer til 5 Mos 24,1 om skilsmissebrevet (סֵפֶר כְּרִיתֻת). I jødisk tradisjon var det stor debatt mellom Rabbi Shammai-skolen (som bare tillot skilsmisse ved seksuell umoral) og Rabbi Hillel-skolen (som tillot det av nesten enhver grunn). Jesus stiller seg nærmere Shammai-tradisjonen her.
Formelen Ἐρρέθη ('det er sagt') er en passivform av λέγω og brukes av Jesus som en referanse til Torah-tekster. Denne 'guddommelige passiv' unngår å nevne Gud direkte som subjekt, i tråd med jødisk ærefrykt for Guds navn. Formelen innleder hvert av de seks kontrastparene i Bergprekenen (5,21.27.31.33.38.43).
*
παρεκτὸς λόγου πορνείας er gjengitt 'av annen grunn enn hor'. Det greske πορνεία har et bredere betydningsfelt enn 'hor' (μοιχεία) og kan omfatte ulike former for seksuell umoral. 'Hor' er valgt fordi det er det mest relevante i ekteskapskonteksten. Alternativet 'utroskap' kunne også fungert. λόγου (bokstavelig 'ord/sak') er gjengitt som 'grunn', noe som er naturlig norsk.
Denne såkalte 'unntaksklausulen' (παρεκτὸς λόγου πορνείας) finnes bare hos Matteus (her og i 19,9). Markus (10,11-12) og Lukas (16,18) har ingen slik klausul. Dette er en av de mest debatterte passasjene i kristen etikk. Noen tolker πορνεία som ekteskap innenfor forbudte slektskapsgrader, andre som utroskap, og atter andre som seksuell umoral generelt.
Verbet μοιχευθῆναι er passiv aorist infinitiv – bokstavelig 'bli gjort til ekteskapsbryter'. Oversettelsen 'gjør at hun bryter ekteskapet' er aktivisert for bedre norsk, men den greske passivformen antyder at kvinnen er et offer for mannens handlinger snarere enn en aktiv synder. Noen oversettelser gjengir det mer bokstavelig: 'volder at det blir begått hor mot henne'.
Strukturen ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν ('men jeg sier dere') er Jesu egen kontrastformel som stilles opp mot Ἐρρέθη ('det er sagt'). Det emfatiske pronomenet ἐγώ understreker Jesu personlige autoritet – han setter sin egen lære opp mot den tradisjonelle fortolkningen av Moseloven, noe som er bemerkelsesverdig i jødisk kontekst der ingen rabbi ville sette sin autoritet over Torah.
I en kultur der kvinner var økonomisk avhengige av ektemenn, ville skilsmisse uten gyldig grunn sette kvinnen i en svært sårbar posisjon. Hun ville i praksis bli tvunget til å gifte seg igjen for å overleve, og Jesu ord kan forstås som en beskyttelse av kvinnens rettigheter. Shammai-skolens strenge tolkning begrenset mannens rett til å skille seg, mens Hillel-skolen tillot det for nesten enhver grunn – også trivielle grunner som at hun brente maten.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
παρεκτὸς λόγου πορνείας er gjengitt 'av annen grunn enn hor'. Det greske πορνεία har et bredere betydningsfelt enn 'hor' (μοιχεία) og kan omfatte ulike former for seksuell umoral. 'Hor' er valgt fordi det er det mest relevante i ekteskapskonteksten. Alternativet 'utroskap' kunne også fungert. λόγου (bokstavelig 'ord/sak') er gjengitt som 'grunn', noe som er naturlig norsk.
Denne såkalte 'unntaksklausulen' (παρεκτὸς λόγου πορνείας) finnes bare hos Matteus (her og i 19,9). Markus (10,11-12) og Lukas (16,18) har ingen slik klausul. Dette er en av de mest debatterte passasjene i kristen etikk. Noen tolker πορνεία som ekteskap innenfor forbudte slektskapsgrader, andre som utroskap, og atter andre som seksuell umoral generelt.
Verbet μοιχευθῆναι er passiv aorist infinitiv – bokstavelig 'bli gjort til ekteskapsbryter'. Oversettelsen 'gjør at hun bryter ekteskapet' er aktivisert for bedre norsk, men den greske passivformen antyder at kvinnen er et offer for mannens handlinger snarere enn en aktiv synder. Noen oversettelser gjengir det mer bokstavelig: 'volder at det blir begått hor mot henne'.
Strukturen ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν ('men jeg sier dere') er Jesu egen kontrastformel som stilles opp mot Ἐρρέθη ('det er sagt'). Det emfatiske pronomenet ἐγώ understreker Jesu personlige autoritet – han setter sin egen lære opp mot den tradisjonelle fortolkningen av Moseloven, noe som er bemerkelsesverdig i jødisk kontekst der ingen rabbi ville sette sin autoritet over Torah.
I en kultur der kvinner var økonomisk avhengige av ektemenn, ville skilsmisse uten gyldig grunn sette kvinnen i en svært sårbar posisjon. Hun ville i praksis bli tvunget til å gifte seg igjen for å overleve, og Jesu ord kan forstås som en beskyttelse av kvinnens rettigheter. Shammai-skolens strenge tolkning begrenset mannens rett til å skille seg, mens Hillel-skolen tillot det for nesten enhver grunn – også trivielle grunner som at hun brente maten.
*
Oversettelsen gjengir Οὐκ ἐπιορκήσεις som 'Du skal ikke sverge falskt' og ἀποδώσεις δὲ τῷ κυρίῳ τοὺς ὅρκους σου som 'men holde det du har sverget for Herren'. Det andre leddet utelater 'du skal' som stod i en tidligere versjon, noe som gir en lettere setning. Sitatet er ikke et direkte sitat fra GT men en sammenfatning av flere tekster (3 Mos 19,12; 4 Mos 30,3; 5 Mos 23,21-23).
ἐπιορκέω betyr spesifikt å sverge falskt eller bryte en ed, til forskjell fra ὀμνύω som er det nøytrale verbet for å sverge. τοῖς ἀρχαίοις ('til de gamle') viser at Jesus refererer til den muntlige tradisjonen som var overlevert fra forfedrene.
Oversettelsen gjengir Πάλιν ('igjen') med 'også' i uttrykket 'Dere har også hørt'. Πάλιν signaliserer at Jesus fortsetter en rekke eksempler, og 'også' fanger opp dette på naturlig norsk. Sitatet er ikke et direkte sitat fra GT men en sammenfatning av flere tekster (3 Mos 19,12; 4 Mos 30,3; 5 Mos 23,21–23). Andre ledd ('men holde det du har sverget for Herren') gjengir ἀποδώσεις δὲ τῷ κυρίῳ τοὺς ὅρκους σου, der ἀποδώσεις ('oppfylle/gi tilbake') er tolket som 'holde'.
I tekstvitner er det variasjon om verset lyder τοῖς ἀρχαίοις ('til de gamle') eller ikke. Noen manuskripter utelater dette, men det er medtatt i de fleste kritiske utgaver her i v. 33.
Πάλιν ('igjen') gjengis med 'også' i uttrykket 'Dere har også hørt', som signaliserer at Jesus fortsetter sin rekke av kontrastpar. Οὐκ ἐπιορκήσεις gjengis 'Du skal ikke sverge falskt', og ἀποδώσεις δὲ τῷ κυρίῳ τοὺς ὅρκους σου gjengis 'men holde det du har sverget for Herren', der ἀποδώσεις ('oppfylle/gi tilbake') tolkes som 'holde'. Sitatet er ikke et direkte GT-sitat men en sammenfatning av flere tekster (3 Mos 19,12; 4 Mos 30,3; 5 Mos 23,21–23).
Uttrykket 'til de gamle' (τοῖς ἀρχαίοις) kan tolkes både som 'til forfedrene' (dativ for indirekte objekt – det ble sagt til dem) og 'av de gamle' (dativ som agens). Majoriteten av kommentatorer forstår det som 'til forfedrene', altså at Gud talte til de gamle gjennom Moseloven.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir Οὐκ ἐπιορκήσεις som 'Du skal ikke sverge falskt' og ἀποδώσεις δὲ τῷ κυρίῳ τοὺς ὅρκους σου som 'men holde det du har sverget for Herren'. Det andre leddet utelater 'du skal' som stod i en tidligere versjon, noe som gir en lettere setning. Sitatet er ikke et direkte sitat fra GT men en sammenfatning av flere tekster (3 Mos 19,12; 4 Mos 30,3; 5 Mos 23,21-23).
ἐπιορκέω betyr spesifikt å sverge falskt eller bryte en ed, til forskjell fra ὀμνύω som er det nøytrale verbet for å sverge. τοῖς ἀρχαίοις ('til de gamle') viser at Jesus refererer til den muntlige tradisjonen som var overlevert fra forfedrene.
Oversettelsen gjengir Πάλιν ('igjen') med 'også' i uttrykket 'Dere har også hørt'. Πάλιν signaliserer at Jesus fortsetter en rekke eksempler, og 'også' fanger opp dette på naturlig norsk. Sitatet er ikke et direkte sitat fra GT men en sammenfatning av flere tekster (3 Mos 19,12; 4 Mos 30,3; 5 Mos 23,21–23). Andre ledd ('men holde det du har sverget for Herren') gjengir ἀποδώσεις δὲ τῷ κυρίῳ τοὺς ὅρκους σου, der ἀποδώσεις ('oppfylle/gi tilbake') er tolket som 'holde'.
I tekstvitner er det variasjon om verset lyder τοῖς ἀρχαίοις ('til de gamle') eller ikke. Noen manuskripter utelater dette, men det er medtatt i de fleste kritiske utgaver her i v. 33.
Πάλιν ('igjen') gjengis med 'også' i uttrykket 'Dere har også hørt', som signaliserer at Jesus fortsetter sin rekke av kontrastpar. Οὐκ ἐπιορκήσεις gjengis 'Du skal ikke sverge falskt', og ἀποδώσεις δὲ τῷ κυρίῳ τοὺς ὅρκους σου gjengis 'men holde det du har sverget for Herren', der ἀποδώσεις ('oppfylle/gi tilbake') tolkes som 'holde'. Sitatet er ikke et direkte GT-sitat men en sammenfatning av flere tekster (3 Mos 19,12; 4 Mos 30,3; 5 Mos 23,21–23).
Uttrykket 'til de gamle' (τοῖς ἀρχαίοις) kan tolkes både som 'til forfedrene' (dativ for indirekte objekt – det ble sagt til dem) og 'av de gamle' (dativ som agens). Majoriteten av kommentatorer forstår det som 'til forfedrene', altså at Gud talte til de gamle gjennom Moseloven.
*
μὴ ὀμόσαι ὅλως er oversatt 'Sverg overhodet ikke!' Utropstegnet markerer den radikale karakteren i Jesu bud. Himmelen som 'Guds trone' er et sitat/allusjon til Jes 66,1. Oversettelsen deler verset naturlig med utropstegn og punktum for å skape rytme og tydelighet.
Jesu forbud mot å sverge har blitt tolket svært ulikt i kristen tradisjon. Noen grupper (kvekere, mennonitter, visse anabaptister) tar det bokstavelig og nekter å avlegge enhver form for ed, også i rettssalen. Andre tradisjoner (luthersk, reformert, katolsk) forstår det som et forbud mot unødvendig og lettsindig edsavleggelse, ikke mot juridiske eder.
I den greske teksten innleder μήτε ('hverken') en rekke med fire ting man ikke skal sverge ved (himmelen, jorden, Jerusalem, sitt eget hode – v. 34–36). Denne listestrukturen er typisk for Jesu retoriske stil i Bergprekenen.
μὴ ὀμόσαι ὅλως er gjengitt 'Sverg overhodet ikke!' med utropstegn for å markere det radikale i Jesu påbud. θρόνος ἐστὶν τοῦ θεοῦ ('er Guds trone') alluderer til Jes 66,1. Oversettelsen deler verset med utropstegn etter det generelle forbudet, deretter punktum etter den første begrunnelsen, noe som skaper klar rytme.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
μὴ ὀμόσαι ὅλως er oversatt 'Sverg overhodet ikke!' Utropstegnet markerer den radikale karakteren i Jesu bud. Himmelen som 'Guds trone' er et sitat/allusjon til Jes 66,1. Oversettelsen deler verset naturlig med utropstegn og punktum for å skape rytme og tydelighet.
Jesu forbud mot å sverge har blitt tolket svært ulikt i kristen tradisjon. Noen grupper (kvekere, mennonitter, visse anabaptister) tar det bokstavelig og nekter å avlegge enhver form for ed, også i rettssalen. Andre tradisjoner (luthersk, reformert, katolsk) forstår det som et forbud mot unødvendig og lettsindig edsavleggelse, ikke mot juridiske eder.
I den greske teksten innleder μήτε ('hverken') en rekke med fire ting man ikke skal sverge ved (himmelen, jorden, Jerusalem, sitt eget hode – v. 34–36). Denne listestrukturen er typisk for Jesu retoriske stil i Bergprekenen.
μὴ ὀμόσαι ὅλως er gjengitt 'Sverg overhodet ikke!' med utropstegn for å markere det radikale i Jesu påbud. θρόνος ἐστὶν τοῦ θεοῦ ('er Guds trone') alluderer til Jes 66,1. Oversettelsen deler verset med utropstegn etter det generelle forbudet, deretter punktum etter den første begrunnelsen, noe som skaper klar rytme.
*
Oversettelsen gjengir ὑποπόδιον τῶν ποδῶν αὐτοῦ med 'hans fotskammel', som er en idiomatisk og forståelig gjengivelse av metaforen. Jerusalem som 'den store kongens by' alluderer til Sal 48,3. Hvert ledd følger samme mønster: 'Ikke ved X, for…' – en bevisst parallellstruktur som speiler den greske teksten.
Hele argumentasjonen i v. 34-36 bygger på at alt man kunne sverge ved – himmelen, jorden, Jerusalem, sitt eget hode – tilhører Gud, ikke mennesket. Derfor har mennesket ingen rett til å binde seg med ed ved noe av dette.
ὑποπόδιόν ἐστιν τῶν ποδῶν αὐτοῦ er gjengitt 'hans fotskammel'. Uttrykket alluderer til Jes 66,1. πόλις τοῦ μεγάλου βασιλέως ('den store kongens by') gjengir Sal 48,3 og er beholdt som et stående uttrykk. 'Den store kongen' refererer til Gud. Parallellstrukturen 'Ikke ved X, for…' er bevisst opprettholdt for å speile det greske μήτε-mønsteret.
'Den store kongen' (τοῦ μεγάλου βασιλέως) er en tittel for Gud som kjennes fra Sal 48,3 (47,3 LXX). I konteksten understreker Jesus at Jerusalem tilhører Gud, ikke mennesket, og derfor ikke kan brukes som garantist for eder.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Oversettelsen gjengir ὑποπόδιον τῶν ποδῶν αὐτοῦ med 'hans fotskammel', som er en idiomatisk og forståelig gjengivelse av metaforen. Jerusalem som 'den store kongens by' alluderer til Sal 48,3. Hvert ledd følger samme mønster: 'Ikke ved X, for…' – en bevisst parallellstruktur som speiler den greske teksten.
Hele argumentasjonen i v. 34-36 bygger på at alt man kunne sverge ved – himmelen, jorden, Jerusalem, sitt eget hode – tilhører Gud, ikke mennesket. Derfor har mennesket ingen rett til å binde seg med ed ved noe av dette.
ὑποπόδιόν ἐστιν τῶν ποδῶν αὐτοῦ er gjengitt 'hans fotskammel'. Uttrykket alluderer til Jes 66,1. πόλις τοῦ μεγάλου βασιλέως ('den store kongens by') gjengir Sal 48,3 og er beholdt som et stående uttrykk. 'Den store kongen' refererer til Gud. Parallellstrukturen 'Ikke ved X, for…' er bevisst opprettholdt for å speile det greske μήτε-mønsteret.
'Den store kongen' (τοῦ μεγάλου βασιλέως) er en tittel for Gud som kjennes fra Sal 48,3 (47,3 LXX). I konteksten understreker Jesus at Jerusalem tilhører Gud, ikke mennesket, og derfor ikke kan brukes som garantist for eder.
*
Oversettelsen bruker imperativ 'Sverg heller ikke' for μήτε … ὀμόσῃς, i tråd med imperativbruken i vers 34-35. μίαν τρίχα λευκὴν ποιῆσαι ἢ μέλαιναν ('gjøre ett hår hvitt eller svart') er gjengitt 'gjøre ett eneste hår hvitt eller svart', der 'eneste' (som ikke står i grunnteksten) forsterker poenget. Dette er en naturlig forsterkning på norsk.
μήτε ἐν τῇ κεφαλῇ σου ὀμόσῃς er gjengitt 'Sverg heller ikke ved ditt hode', med imperativ for å matche stilen i v. 34–35. Tillegget 'eneste' (μίαν gjengitt som 'ett eneste') er en naturlig norsk forsterkning som tydeliggjør poenget uten å endre meningen.
Overgangen fra konjunktiv ὀμόσῃς i v. 36 til infinitiv ὀμόσαι i v. 34 reflekterer en stilistisk variasjon i den greske teksten, men begge fungerer som forbud. Uttrykket μίαν τρίχα λευκὴν ποιῆσαι ἢ μέλαιναν bruker fargekontrasten hvitt/svart som eksempel på noe helt elementært mennesket ikke har makt over.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen bruker imperativ 'Sverg heller ikke' for μήτε … ὀμόσῃς, i tråd med imperativbruken i vers 34-35. μίαν τρίχα λευκὴν ποιῆσαι ἢ μέλαιναν ('gjøre ett hår hvitt eller svart') er gjengitt 'gjøre ett eneste hår hvitt eller svart', der 'eneste' (som ikke står i grunnteksten) forsterker poenget. Dette er en naturlig forsterkning på norsk.
μήτε ἐν τῇ κεφαλῇ σου ὀμόσῃς er gjengitt 'Sverg heller ikke ved ditt hode', med imperativ for å matche stilen i v. 34–35. Tillegget 'eneste' (μίαν gjengitt som 'ett eneste') er en naturlig norsk forsterkning som tydeliggjør poenget uten å endre meningen.
Overgangen fra konjunktiv ὀμόσῃς i v. 36 til infinitiv ὀμόσαι i v. 34 reflekterer en stilistisk variasjon i den greske teksten, men begge fungerer som forbud. Uttrykket μίαν τρίχα λευκὴν ποιῆσαι ἢ μέλαιναν bruker fargekontrasten hvitt/svart som eksempel på noe helt elementært mennesket ikke har makt over.
*
Gresk ναὶ ναί, οὒ οὔ er oversatt 'ja være ja, og … nei være nei'. Det er debatt om dette betyr 'la deres ja være [et enkelt] ja' (altså: vær ærlige) eller 'la deres ja-ja [dvs. ed] og nei-nei bare være et enkelt ja eller nei' (altså: unngå forsikringer). Oversettelsen følger den første tolkningen. τοῦ πονηροῦ kan bety 'det onde' (nøytrum) eller 'den onde' (maskulinum, dvs. Satan); 'det onde' er valgt.
Jakob 5,12 har en nesten identisk formulering: 'La deres ja være ja og deres nei være nei, for at dere ikke skal falle under dom.' Dette tyder på at Jesu ord var godt kjent i urkirken.
ναὶ ναί, οὒ οὔ er gjengitt 'ja være ja, og … nei være nei'. Uttrykket kan tolkes som (1) 'la et enkelt ja være nok' – dvs. vær ærlig uten tilleggsed, eller (2) en dobling som i seg selv fungerer som en mildere form for ed. Oversettelsen følger tolkning (1). τοῦ πονηροῦ kan grammatisk være nøytrum ('det onde') eller maskulinum ('den onde', dvs. djevelen); oversettelsen velger 'det onde'.
Formuleringen i dette verset har en sterk parallell i Jakob 5,12, noe som tyder på at ordene var godt kjent og videreført i den tidlige kirken. Kvekere og mennonitter har historisk sett praktisert dette budet bokstavelig og nektet å avlegge eder i rettssaler.
Diskusjonen om τοῦ πονηροῦ er teologisk viktig: hvis det er maskulinum, knytter Jesus edsavleggelse direkte til Satan som kilde; hvis det er nøytrum, er poenget mer allment at alt utover enkel ærlighet hører til i sfæren av det onde. Kirkefedre som Augustin og Chrysostomos tolket det ulikt. Den nøytrale lesningen 'det onde' lar begge tolkninger stå åpne.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Gresk ναὶ ναί, οὒ οὔ er oversatt 'ja være ja, og … nei være nei'. Det er debatt om dette betyr 'la deres ja være [et enkelt] ja' (altså: vær ærlige) eller 'la deres ja-ja [dvs. ed] og nei-nei bare være et enkelt ja eller nei' (altså: unngå forsikringer). Oversettelsen følger den første tolkningen. τοῦ πονηροῦ kan bety 'det onde' (nøytrum) eller 'den onde' (maskulinum, dvs. Satan); 'det onde' er valgt.
Jakob 5,12 har en nesten identisk formulering: 'La deres ja være ja og deres nei være nei, for at dere ikke skal falle under dom.' Dette tyder på at Jesu ord var godt kjent i urkirken.
ναὶ ναί, οὒ οὔ er gjengitt 'ja være ja, og … nei være nei'. Uttrykket kan tolkes som (1) 'la et enkelt ja være nok' – dvs. vær ærlig uten tilleggsed, eller (2) en dobling som i seg selv fungerer som en mildere form for ed. Oversettelsen følger tolkning (1). τοῦ πονηροῦ kan grammatisk være nøytrum ('det onde') eller maskulinum ('den onde', dvs. djevelen); oversettelsen velger 'det onde'.
Formuleringen i dette verset har en sterk parallell i Jakob 5,12, noe som tyder på at ordene var godt kjent og videreført i den tidlige kirken. Kvekere og mennonitter har historisk sett praktisert dette budet bokstavelig og nektet å avlegge eder i rettssaler.
Diskusjonen om τοῦ πονηροῦ er teologisk viktig: hvis det er maskulinum, knytter Jesus edsavleggelse direkte til Satan som kilde; hvis det er nøytrum, er poenget mer allment at alt utover enkel ærlighet hører til i sfæren av det onde. Kirkefedre som Augustin og Chrysostomos tolket det ulikt. Den nøytrale lesningen 'det onde' lar begge tolkninger stå åpne.
*
Oversettelsen 'Øye for øye og tann for tann' er den etablerte norske gjengivelsen av lex talionis. ἀντί betyr 'i stedet for' eller 'som erstatning for'. Sitatet gjengir 2 Mos 21,24 / 3 Mos 24,20 / 5 Mos 19,21.
Lex talionis ('gjengjeldelsens lov') var i sin opprinnelige kontekst ment som en begrensning av hevn – straffen skulle ikke overskride forbrytelsen. Den var et rettferdighetsprinsipp, ikke en oppfordring til hevn. I rabbinsk tradisjon ble den i praksis forstått som et krav om økonomisk kompensasjon, ikke bokstavelig lemlestelse.
Ὀφθαλμὸν ἀντὶ ὀφθαλμοῦ καὶ ὀδόντα ἀντὶ ὀδόντος er gjengitt med den veletablerte formuleringen 'Øye for øye og tann for tann'. ἀντί betyr 'i stedet for / som motytelse til'. Anførselstegnene markerer at dette er et sitat fra loven (2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21).
Innledningsformelen Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη ('Dere har hørt det er sagt') er gjengitt uten det mellomliggende 'at' (ὅτι), noe som gir en smidigere norsk setning. Formuleringen er konsistent med de øvrige antitesene i kapitlet (v. 21, 27, 33, 43). Det passive ἐρρέθη ('det ble sagt') peker tilbake på Guds tale gjennom Moseloven, ikke bare på menneskelig tradisjon.
Innledningsformelen Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη gjengis 'Dere har hørt det er sagt', uten konjunksjonen 'at' for ὅτι, noe som gir en smidigere norsk formulering. Det passive ἐρρέθη ('det ble sagt') peker tilbake på Guds tale gjennom Moseloven. Sitatet 'Øye for øye og tann for tann' er den veletablerte norske gjengivelsen av lex talionis. ἀντί betyr 'i stedet for / som motytelse til'. Sitatene er fra 2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21. Anførselstegnene markerer at dette er et direkte sitat fra loven, konsistent med de øvrige antitesene i kapitlet.
Lex talionis ('gjengjeldelsens lov') finnes i 2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21. Prinsippet var opprinnelig ment som en begrensning av hevn – straffen skulle stå i forhold til forbrytelsen, ikke overskride den. I rabbinsk tradisjon (Bava Kamma 83b-84a) ble bestemmelsen i praksis forstått som et krav om økonomisk kompensasjon snarere enn bokstavelig fysisk gjengjeldelse.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen 'Øye for øye og tann for tann' er den etablerte norske gjengivelsen av lex talionis. ἀντί betyr 'i stedet for' eller 'som erstatning for'. Sitatet gjengir 2 Mos 21,24 / 3 Mos 24,20 / 5 Mos 19,21.
Lex talionis ('gjengjeldelsens lov') var i sin opprinnelige kontekst ment som en begrensning av hevn – straffen skulle ikke overskride forbrytelsen. Den var et rettferdighetsprinsipp, ikke en oppfordring til hevn. I rabbinsk tradisjon ble den i praksis forstått som et krav om økonomisk kompensasjon, ikke bokstavelig lemlestelse.
Ὀφθαλμὸν ἀντὶ ὀφθαλμοῦ καὶ ὀδόντα ἀντὶ ὀδόντος er gjengitt med den veletablerte formuleringen 'Øye for øye og tann for tann'. ἀντί betyr 'i stedet for / som motytelse til'. Anførselstegnene markerer at dette er et sitat fra loven (2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21).
Innledningsformelen Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη ('Dere har hørt det er sagt') er gjengitt uten det mellomliggende 'at' (ὅτι), noe som gir en smidigere norsk setning. Formuleringen er konsistent med de øvrige antitesene i kapitlet (v. 21, 27, 33, 43). Det passive ἐρρέθη ('det ble sagt') peker tilbake på Guds tale gjennom Moseloven, ikke bare på menneskelig tradisjon.
Innledningsformelen Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη gjengis 'Dere har hørt det er sagt', uten konjunksjonen 'at' for ὅτι, noe som gir en smidigere norsk formulering. Det passive ἐρρέθη ('det ble sagt') peker tilbake på Guds tale gjennom Moseloven. Sitatet 'Øye for øye og tann for tann' er den veletablerte norske gjengivelsen av lex talionis. ἀντί betyr 'i stedet for / som motytelse til'. Sitatene er fra 2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21. Anførselstegnene markerer at dette er et direkte sitat fra loven, konsistent med de øvrige antitesene i kapitlet.
Lex talionis ('gjengjeldelsens lov') finnes i 2 Mos 21,24; 3 Mos 24,20; 5 Mos 19,21. Prinsippet var opprinnelig ment som en begrensning av hevn – straffen skulle stå i forhold til forbrytelsen, ikke overskride den. I rabbinsk tradisjon (Bava Kamma 83b-84a) ble bestemmelsen i praksis forstått som et krav om økonomisk kompensasjon snarere enn bokstavelig fysisk gjengjeldelse.
*
μὴ ἀντιστῆναι τῷ πονηρῷ er oversatt 'Sett dere ikke til motverge mot den som er ond'. 'Motverge' er et godt norsk ord som fanger opp ἀντιστῆναι ('stå imot'). ῥαπίζει εἰς τὴν δεξιὰν σιαγόνα ('slår på høyre kinn') er en detalj med mulig symbolsk betydning. Oversettelsen 'Om noen slår deg' gjengir ὅστις σε ῥαπίζει – presens indikativ, gjengitt som en generell situasjon.
Et slag på høyre kinn med høyre hånd (som var det normale) ville kreve et bakhendt slag, noe som i antikken ble ansett som en spesielt ydmykende fornærmelse. I Misjna (Bava Kamma 8,6) straffes et bakhendt slag med dobbelt bot sammenlignet med et vanlig slag.
τῷ πονηρῷ i v. 39a kan grammatisk være maskulinum ('den onde personen') eller nøytrum ('det onde'). Oversettelsen har valgt 'den som er ond', altså en omskrivning av maskulinum-tolkningen. Versjonshistorikken viser at 'den onde' ble endret til 'den som er ond' for å unngå forveksling med Satan.
μὴ ἀντιστῆναι τῷ πονηρῷ er gjengitt 'Sett dere ikke til motverge mot den som er ond'. ῥαπίζει ('slår') er presens indikativ og gjengis som en generell situasjon med 'Om noen slår deg'. 'Høyre kinn' (τὴν δεξιὰν σιαγόνα) er beholdt fordi detaljen har symbolsk betydning. 'Vend også det andre til' gjengir στρέψον αὐτῷ καὶ τὴν ἄλλην.
Jesu ord her har vært gjenstand for ulike teologiske tolkninger gjennom historien. Noen ser dem som bokstavelig pasifisme, andre som et kall til radikal ikke-gjengjeldelse uten å utelukke enhver form for selvforsvar. Tolstoj og den anabaptistiske tradisjonen har forstått verset som absolutt voldsforbud, mens Augustin og luthersk tradisjon har skilt mellom den personlige holdningen (som verset handler om) og samfunnets behov for orden og rettshåndhevelse.
ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν er gjengitt 'Men jeg sier dere'. Det emfatiske ἐγώ ('jeg') understreker Jesu autoritet i kontrast til det som 'er sagt' (ἐρρέθη). Oversettelsen lar konteksten bære denne vekten uten å tilføye et ekstra 'jeg' (som 'Men jeg, jeg sier dere'). 'Sett dere ikke til motverge' gjengir μὴ ἀντιστῆναι med en norsk idiomatisk formulering som fanger opp den aktive motstanden i verbet.
Et slag på høyre kinn med høyre hånd ville normalt kreve et bakhendt slag, noe som i antikken ble ansett som en spesielt ydmykende fornærmelse. I Misjna (Bava Kamma 8,6) straffes et bakhendt slag med dobbelt bot sammenlignet med et vanlig slag. Jesu poeng synes å handle om å tåle ydmykelse uten å gjengjelde.
τῷ πονηρῷ kan grammatisk være maskulinum ('den onde personen') eller nøytrum ('det onde'). Konteksten med de konkrete eksemplene som følger (noen som slår, noen som saksøker, noen som tvinger til tjeneste) taler for maskulinum-tolkningen. Verbet ἀντιστῆναι ('stå imot') brukes også i Jak 4,7 og 1 Pet 5,9 om å stå djevelen imot, men her er konteksten mellommenneskelig.
Jesu ord har vært tolket ulikt gjennom kirkens historie. Tolstoj og den anabaptistiske tradisjonen har forstått det som et absolutt voldsforbud. Augustin og luthersk tradisjon har skilt mellom den personlige holdningen (som verset handler om) og samfunnets behov for orden og rettshåndhevelse (toregimentslæren). Jesu poeng er radikal ikke-gjengjeldelse – å bryte spiralen av vold og ydmykelse.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
μὴ ἀντιστῆναι τῷ πονηρῷ er oversatt 'Sett dere ikke til motverge mot den som er ond'. 'Motverge' er et godt norsk ord som fanger opp ἀντιστῆναι ('stå imot'). ῥαπίζει εἰς τὴν δεξιὰν σιαγόνα ('slår på høyre kinn') er en detalj med mulig symbolsk betydning. Oversettelsen 'Om noen slår deg' gjengir ὅστις σε ῥαπίζει – presens indikativ, gjengitt som en generell situasjon.
Et slag på høyre kinn med høyre hånd (som var det normale) ville kreve et bakhendt slag, noe som i antikken ble ansett som en spesielt ydmykende fornærmelse. I Misjna (Bava Kamma 8,6) straffes et bakhendt slag med dobbelt bot sammenlignet med et vanlig slag.
τῷ πονηρῷ i v. 39a kan grammatisk være maskulinum ('den onde personen') eller nøytrum ('det onde'). Oversettelsen har valgt 'den som er ond', altså en omskrivning av maskulinum-tolkningen. Versjonshistorikken viser at 'den onde' ble endret til 'den som er ond' for å unngå forveksling med Satan.
μὴ ἀντιστῆναι τῷ πονηρῷ er gjengitt 'Sett dere ikke til motverge mot den som er ond'. ῥαπίζει ('slår') er presens indikativ og gjengis som en generell situasjon med 'Om noen slår deg'. 'Høyre kinn' (τὴν δεξιὰν σιαγόνα) er beholdt fordi detaljen har symbolsk betydning. 'Vend også det andre til' gjengir στρέψον αὐτῷ καὶ τὴν ἄλλην.
Jesu ord her har vært gjenstand for ulike teologiske tolkninger gjennom historien. Noen ser dem som bokstavelig pasifisme, andre som et kall til radikal ikke-gjengjeldelse uten å utelukke enhver form for selvforsvar. Tolstoj og den anabaptistiske tradisjonen har forstått verset som absolutt voldsforbud, mens Augustin og luthersk tradisjon har skilt mellom den personlige holdningen (som verset handler om) og samfunnets behov for orden og rettshåndhevelse.
ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν er gjengitt 'Men jeg sier dere'. Det emfatiske ἐγώ ('jeg') understreker Jesu autoritet i kontrast til det som 'er sagt' (ἐρρέθη). Oversettelsen lar konteksten bære denne vekten uten å tilføye et ekstra 'jeg' (som 'Men jeg, jeg sier dere'). 'Sett dere ikke til motverge' gjengir μὴ ἀντιστῆναι med en norsk idiomatisk formulering som fanger opp den aktive motstanden i verbet.
Et slag på høyre kinn med høyre hånd ville normalt kreve et bakhendt slag, noe som i antikken ble ansett som en spesielt ydmykende fornærmelse. I Misjna (Bava Kamma 8,6) straffes et bakhendt slag med dobbelt bot sammenlignet med et vanlig slag. Jesu poeng synes å handle om å tåle ydmykelse uten å gjengjelde.
τῷ πονηρῷ kan grammatisk være maskulinum ('den onde personen') eller nøytrum ('det onde'). Konteksten med de konkrete eksemplene som følger (noen som slår, noen som saksøker, noen som tvinger til tjeneste) taler for maskulinum-tolkningen. Verbet ἀντιστῆναι ('stå imot') brukes også i Jak 4,7 og 1 Pet 5,9 om å stå djevelen imot, men her er konteksten mellommenneskelig.
Jesu ord har vært tolket ulikt gjennom kirkens historie. Tolstoj og den anabaptistiske tradisjonen har forstått det som et absolutt voldsforbud. Augustin og luthersk tradisjon har skilt mellom den personlige holdningen (som verset handler om) og samfunnets behov for orden og rettshåndhevelse (toregimentslæren). Jesu poeng er radikal ikke-gjengjeldelse – å bryte spiralen av vold og ydmykelse.
*
χιτών ('kjortel') var det indre klesplagg, mens ἱμάτιον ('kappe') var det ytre, mer verdifulle plagget som også ble brukt som teppe om natten. Oversettelsen bruker 'kjortelen' og 'kappen', som bevarer distinksjonen. I jødisk lov (2 Mos 22,26-27) kunne man ikke beholde en persons kappe over natten som pant, noe som gjør Jesu ord ekstra radikale.
Konteksten er en rettssak (κριθῆναι). Ifølge jødisk lov kunne en kreditor kreve skyldnerens indre klesplagg (χιτών), men ikke kappen (ἱμάτιον), som var uunnværlig. Jesus oppfordrer til å gi mer enn det loven krever – til og med det man har rett til å beholde.
χιτών ('kjortel') var det indre klesplagget, mens ἱμάτιον ('kappe') var det ytre og mer verdifulle. Oversettelsen bevarer denne distinksjonen med 'kjortelen' og 'kappen'. κριθῆναι ('føre sak') viser at konteksten er juridisk. 'La ham også få kappen' gjengir ἄφες αὐτῷ καὶ τὸ ἱμάτιον, der ἄφες har en nyanserik betydning – både 'la/tillat' og 'gi fra deg'.
τῷ θέλοντί σοι κριθῆναι er gjengitt 'Om noen vil føre sak mot deg'. Det greske uttrykket bruker partisipp av θέλω ('den som vil') pluss infinitiv κριθῆναι ('å bringe til doms'), som oversettelsen naturlig gjengir med 'føre sak'. ἄφες ('la/slipp/gi fra deg') er gjengitt med 'la ham også få', som kommuniserer frivillig overgivelse av rettigheter.
Ifølge jødisk lov (2 Mos 22,26-27; 5 Mos 24,12-13) kunne en kreditor ikke beholde en persons kappe (ἱμάτιον) over natten som pant, fordi den var uunnværlig som teppe. Konteksten er en rettssak der noen krever kjortelen (det indre plagget). Jesu poeng er å gi frivillig mer enn det motparten rettmessig kan kreve – selv det man har lovbeskyttet rett til å beholde.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
χιτών ('kjortel') var det indre klesplagg, mens ἱμάτιον ('kappe') var det ytre, mer verdifulle plagget som også ble brukt som teppe om natten. Oversettelsen bruker 'kjortelen' og 'kappen', som bevarer distinksjonen. I jødisk lov (2 Mos 22,26-27) kunne man ikke beholde en persons kappe over natten som pant, noe som gjør Jesu ord ekstra radikale.
Konteksten er en rettssak (κριθῆναι). Ifølge jødisk lov kunne en kreditor kreve skyldnerens indre klesplagg (χιτών), men ikke kappen (ἱμάτιον), som var uunnværlig. Jesus oppfordrer til å gi mer enn det loven krever – til og med det man har rett til å beholde.
χιτών ('kjortel') var det indre klesplagget, mens ἱμάτιον ('kappe') var det ytre og mer verdifulle. Oversettelsen bevarer denne distinksjonen med 'kjortelen' og 'kappen'. κριθῆναι ('føre sak') viser at konteksten er juridisk. 'La ham også få kappen' gjengir ἄφες αὐτῷ καὶ τὸ ἱμάτιον, der ἄφες har en nyanserik betydning – både 'la/tillat' og 'gi fra deg'.
τῷ θέλοντί σοι κριθῆναι er gjengitt 'Om noen vil føre sak mot deg'. Det greske uttrykket bruker partisipp av θέλω ('den som vil') pluss infinitiv κριθῆναι ('å bringe til doms'), som oversettelsen naturlig gjengir med 'føre sak'. ἄφες ('la/slipp/gi fra deg') er gjengitt med 'la ham også få', som kommuniserer frivillig overgivelse av rettigheter.
Ifølge jødisk lov (2 Mos 22,26-27; 5 Mos 24,12-13) kunne en kreditor ikke beholde en persons kappe (ἱμάτιον) over natten som pant, fordi den var uunnværlig som teppe. Konteksten er en rettssak der noen krever kjortelen (det indre plagget). Jesu poeng er å gi frivillig mer enn det motparten rettmessig kan kreve – selv det man har lovbeskyttet rett til å beholde.
*
ἀγγαρεύσει er oversatt 'tvinger deg til å gå'. Verbet ἀγγαρεύω er et persisk lånord som betyr å rekvirere til tjeneste. Samme verb brukes om Simon fra Kyrene som ble tvunget til å bære Jesu kors (Matt 27,32). 'Mil' gjengir μίλιον, en romersk mil (ca. 1,5 km).
Romerske soldater hadde rett til å tvinge sivilbefolkningen til å bære utstyr eller yte tjenester over en viss distanse (angaria). En romersk mil (mille passuum = tusen dobbeltskritt) var ca. 1,48 km. Denne praksisen var dypt forhatt i den jødiske befolkningen.
Det greske verbet ἀγγαρεύω kommer fra persisk og har sin opprinnelse i det persiske postvesenet der kurerer kunne rekvirere hester og tjenester fra lokalbefolkningen. Ordet gikk over i gresk og ble brukt om enhver form for tvangsrekvirering, særlig den romerske praksisen der soldater kunne tvinge sivile til å bære utstyr.
Den nåværende oversettelsen gjengir originalen tett og naturlig. ὅστις σε ἀγγαρεύσει er oversatt 'om noen tvinger deg til å gå', der det greske verbet ἀγγαρεύω beskriver tvangsrekvirering. μίλιον ἕν og δύο er gjengitt 'én mil' og 'to', og den enkle numeriske kontrasten er bevart. Ordstillingen 'gå to med ham' speiler ὕπαγε μετʼ αὐτοῦ δύο, der imperativet ὕπαγε ('gå') kommer først. Alternativt kunne man formulert 'gå med ham to mil', men den valgte ordstillingen er mer slagkraftig.
Jesu oppfordring om å gå den ekstra milen er blitt et velkjent uttrykk langt utenfor kirkelig sammenheng. I Bergprekenens kontekst handler det om å møte undertrykkelse med en overraskende, frivillig generøsitet som sprenger rammene for hva som er påkrevd.
ὕπαγε μετʼ αὐτοῦ δύο er gjengitt 'gå to med ham'. Imperativet ὕπαγε ('gå') er plassert først i den norske setningen for å gjenspeile originalens ordstilling og slagkraft. Tallet δύο ('to') står uten substantiv i originalen – det underforstås at det dreier seg om mil, og oversettelsen lar dette være implisitt på samme måte.
Ingen manuskripter for dette verset
ἀγγαρεύσει er oversatt 'tvinger deg til å gå'. Verbet ἀγγαρεύω er et persisk lånord som betyr å rekvirere til tjeneste. Samme verb brukes om Simon fra Kyrene som ble tvunget til å bære Jesu kors (Matt 27,32). 'Mil' gjengir μίλιον, en romersk mil (ca. 1,5 km).
Romerske soldater hadde rett til å tvinge sivilbefolkningen til å bære utstyr eller yte tjenester over en viss distanse (angaria). En romersk mil (mille passuum = tusen dobbeltskritt) var ca. 1,48 km. Denne praksisen var dypt forhatt i den jødiske befolkningen.
Det greske verbet ἀγγαρεύω kommer fra persisk og har sin opprinnelse i det persiske postvesenet der kurerer kunne rekvirere hester og tjenester fra lokalbefolkningen. Ordet gikk over i gresk og ble brukt om enhver form for tvangsrekvirering, særlig den romerske praksisen der soldater kunne tvinge sivile til å bære utstyr.
Den nåværende oversettelsen gjengir originalen tett og naturlig. ὅστις σε ἀγγαρεύσει er oversatt 'om noen tvinger deg til å gå', der det greske verbet ἀγγαρεύω beskriver tvangsrekvirering. μίλιον ἕν og δύο er gjengitt 'én mil' og 'to', og den enkle numeriske kontrasten er bevart. Ordstillingen 'gå to med ham' speiler ὕπαγε μετʼ αὐτοῦ δύο, der imperativet ὕπαγε ('gå') kommer først. Alternativt kunne man formulert 'gå med ham to mil', men den valgte ordstillingen er mer slagkraftig.
Jesu oppfordring om å gå den ekstra milen er blitt et velkjent uttrykk langt utenfor kirkelig sammenheng. I Bergprekenens kontekst handler det om å møte undertrykkelse med en overraskende, frivillig generøsitet som sprenger rammene for hva som er påkrevd.
ὕπαγε μετʼ αὐτοῦ δύο er gjengitt 'gå to med ham'. Imperativet ὕπαγε ('gå') er plassert først i den norske setningen for å gjenspeile originalens ordstilling og slagkraft. Tallet δύο ('to') står uten substantiv i originalen – det underforstås at det dreier seg om mil, og oversettelsen lar dette være implisitt på samme måte.
*
Verset har to deler: τῷ αἰτοῦντί σε δός ('gi til den som ber deg') og τὸν θέλοντα ἀπὸ σοῦ δανίσασθαι μὴ ἀποστραφῇς ('vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg'). Oversettelsen er tett på originalen og flyter godt. δανίσασθαι er middelform av δανείζω og betyr spesifikt 'å låne' (fra långiverens perspektiv: 'låne ut').
I jødisk lovtradisjon var det en plikt å låne til trengende (5 Mos 15,7-11), og det var forbud mot å ta rente fra medisraelitter (2 Mos 22,24; 3 Mos 25,35-37). Verset kan sees i sammenheng med denne tradisjonen, der Jesus skjerper kravet til gavmildhet.
Verbet δός er aorist imperativ av δίδωμι, som gir en direkte og umiddelbar tone: 'gi!' Oversettelsen gjengir dette naturlig med 'Gi til den som ber deg'. μὴ ἀποστραφῇς (aorist konjunktiv passiv av ἀποστρέφω) er oversatt 'vend deg ikke bort fra', som er en nær og idiomatisk gjengivelse av det greske uttrykket. Alternativt kunne man skrevet 'ikke avvis den som vil låne av deg', men den valgte formuleringen bevarer det fysiske bildet i det greske verbet.
δός er aorist imperativ av δίδωμι og gir en direkte, umiddelbar tone: 'gi!' μὴ ἀποστραφῇς er oversatt 'vend deg ikke bort fra', som bevarer det fysiske bildet i det greske verbet ἀποστρέφω. Et alternativ kunne vært 'ikke avvis den som vil låne av deg', men den valgte formuleringen er mer billedrik.
Oversettelsen følger den greske setningsstrukturen tett. δός (aorist imperativ av δίδωμι) gjengis med det direkte 'Gi'. μὴ ἀποστραφῇς bevarer det fysiske bildet 'vend deg ikke bort fra'. δανίσασθαι (medium infinitiv av δανείζω) er oversatt 'låne av deg', der mediumformen indikerer at det er den andre parten som ønsker å låne – oversettelsen formidler dette perspektivet klart.
Forbudet mot å ta rente av medisraelitter (2 Mos 22,24; 3 Mos 25,35–37) og plikten til å låne til trengende (5 Mos 15,7–11) danner bakgrunnen for dette verset. I det sabbatiske sjuårs-systemet skulle gjeld slettes hvert sjuende år, noe som kunne friste långivere til å nekte lån når sabbatsåret nærmet seg – nettopp dette advarer 5 Mos 15,9 mot.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Verset har to deler: τῷ αἰτοῦντί σε δός ('gi til den som ber deg') og τὸν θέλοντα ἀπὸ σοῦ δανίσασθαι μὴ ἀποστραφῇς ('vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg'). Oversettelsen er tett på originalen og flyter godt. δανίσασθαι er middelform av δανείζω og betyr spesifikt 'å låne' (fra långiverens perspektiv: 'låne ut').
I jødisk lovtradisjon var det en plikt å låne til trengende (5 Mos 15,7-11), og det var forbud mot å ta rente fra medisraelitter (2 Mos 22,24; 3 Mos 25,35-37). Verset kan sees i sammenheng med denne tradisjonen, der Jesus skjerper kravet til gavmildhet.
Verbet δός er aorist imperativ av δίδωμι, som gir en direkte og umiddelbar tone: 'gi!' Oversettelsen gjengir dette naturlig med 'Gi til den som ber deg'. μὴ ἀποστραφῇς (aorist konjunktiv passiv av ἀποστρέφω) er oversatt 'vend deg ikke bort fra', som er en nær og idiomatisk gjengivelse av det greske uttrykket. Alternativt kunne man skrevet 'ikke avvis den som vil låne av deg', men den valgte formuleringen bevarer det fysiske bildet i det greske verbet.
δός er aorist imperativ av δίδωμι og gir en direkte, umiddelbar tone: 'gi!' μὴ ἀποστραφῇς er oversatt 'vend deg ikke bort fra', som bevarer det fysiske bildet i det greske verbet ἀποστρέφω. Et alternativ kunne vært 'ikke avvis den som vil låne av deg', men den valgte formuleringen er mer billedrik.
Oversettelsen følger den greske setningsstrukturen tett. δός (aorist imperativ av δίδωμι) gjengis med det direkte 'Gi'. μὴ ἀποστραφῇς bevarer det fysiske bildet 'vend deg ikke bort fra'. δανίσασθαι (medium infinitiv av δανείζω) er oversatt 'låne av deg', der mediumformen indikerer at det er den andre parten som ønsker å låne – oversettelsen formidler dette perspektivet klart.
Forbudet mot å ta rente av medisraelitter (2 Mos 22,24; 3 Mos 25,35–37) og plikten til å låne til trengende (5 Mos 15,7–11) danner bakgrunnen for dette verset. I det sabbatiske sjuårs-systemet skulle gjeld slettes hvert sjuende år, noe som kunne friste långivere til å nekte lån når sabbatsåret nærmet seg – nettopp dette advarer 5 Mos 15,9 mot.
*
Oversettelsen gjengir sitatet presist. 'Du skal elske din neste' er fra 3 Mos 19,18, mens 'hate din fiende' ikke finnes ordrett i GT. Valget 'at det er sagt' (med 'at') ble innført i en revisjon for grammatisk korrekthet; de andre tilsvarende versene i kapitlet mangler 'at', noe som skaper en liten inkonsistens.
'Hate din fiende' finnes ikke som direkte bud i GT, men kan reflektere en populær tolkning eller praksis i visse jødiske miljøer. Qumran-tekster (1QS 1,9-10) oppfordrer til å 'elske alle lysets sønner … og hate alle mørkets sønner', noe som kan belyse bakgrunnen for denne formuleringen.
Oversettelsen gjengir ὅτι etter Ἠκούσατε uten 'at', i tråd med de øvrige parallellversene i kapitlet (v. 27, 33, 38). Denne konsistensen ble bevisst valgt etter flere revisjoner. Sitatet fra 3 Mos 19,18 ('Du skal elske din neste') gjengis presist. 'Hate din fiende' finnes ikke som direkte GT-bud, men Matteus fremstiller det som en utbredt tolkning Jesus korrigerer.
Oversettelsen gjengir Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη uten 'at' etter 'hørt', i tråd med de øvrige parallellversene i kapitlet (v. 27, 33, 38). Denne konsistensen ble bevisst valgt etter flere revisjoner. 'Du skal elske din neste' siterer 3 Mos 19,18, mens 'hate din fiende' ikke finnes ordrett i GT men fremstilles som en utbredt tolkning Jesus korrigerer.
Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη gjengis 'Dere har hørt det er sagt' uten eksplisitt 'at', konsistent med parallellversene i kapitlet (v. 27, 33, 38). Denne konsistensen ble bevisst valgt etter flere revisjoner. Ἀγαπήσεις τὸν πλησίον σου siterer 3 Mos 19,18, og μισήσεις τὸν ἐχθρόν σου finnes ikke ordrett i GT men fremstilles som en utbredt tolkning som Jesus korrigerer.
Kontrasten mellom ἀγαπήσεις ('du skal elske') og μισήσεις ('du skal hate') bruker begge futurum indikativ med imperativisk betydning, en vanlig konstruksjon i lovtekster i Septuaginta. Denne formen speiler hebraisk lovspråk der yiqtol-former brukes for påbud.
I Septuaginta brukes futurum indikativ (ἀγαπήσεις, μισήσεις) med imperativisk kraft, en konstruksjon som speiler hebraisk yiqtol-form i lovtekster. Kontrasten mellom de to verbene er retorisk skarp: det ene budet er bibelsk (3 Mos 19,18), det andre er en utbredt tolkning Jesus avviser.
Qumran-samfunnets sektregel (1QS 1,9–10) inneholder formuleringen «elske alle lysets sønner … og hate alle mørkets sønner», noe som viser at tanken om å hate sine fiender var levende i deler av samtidas jødedom. Det er omdiskutert om Jesus sikter til slike grupperinger spesielt, eller til en mer allmenn folkelig tolkning av Moseloven.
Verset brukes liturgisk som innledning til Jesu radikale fiendekjærlighetsbud (v. 44–48) og leses i flere kirketradisjoner som evangelietekst i forbindelse med søndager etter pinse / treenighetstiden, ofte i sammenheng med temaer om kristen etikk og nestekjærlighet.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen gjengir sitatet presist. 'Du skal elske din neste' er fra 3 Mos 19,18, mens 'hate din fiende' ikke finnes ordrett i GT. Valget 'at det er sagt' (med 'at') ble innført i en revisjon for grammatisk korrekthet; de andre tilsvarende versene i kapitlet mangler 'at', noe som skaper en liten inkonsistens.
'Hate din fiende' finnes ikke som direkte bud i GT, men kan reflektere en populær tolkning eller praksis i visse jødiske miljøer. Qumran-tekster (1QS 1,9-10) oppfordrer til å 'elske alle lysets sønner … og hate alle mørkets sønner', noe som kan belyse bakgrunnen for denne formuleringen.
Oversettelsen gjengir ὅτι etter Ἠκούσατε uten 'at', i tråd med de øvrige parallellversene i kapitlet (v. 27, 33, 38). Denne konsistensen ble bevisst valgt etter flere revisjoner. Sitatet fra 3 Mos 19,18 ('Du skal elske din neste') gjengis presist. 'Hate din fiende' finnes ikke som direkte GT-bud, men Matteus fremstiller det som en utbredt tolkning Jesus korrigerer.
Oversettelsen gjengir Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη uten 'at' etter 'hørt', i tråd med de øvrige parallellversene i kapitlet (v. 27, 33, 38). Denne konsistensen ble bevisst valgt etter flere revisjoner. 'Du skal elske din neste' siterer 3 Mos 19,18, mens 'hate din fiende' ikke finnes ordrett i GT men fremstilles som en utbredt tolkning Jesus korrigerer.
Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη gjengis 'Dere har hørt det er sagt' uten eksplisitt 'at', konsistent med parallellversene i kapitlet (v. 27, 33, 38). Denne konsistensen ble bevisst valgt etter flere revisjoner. Ἀγαπήσεις τὸν πλησίον σου siterer 3 Mos 19,18, og μισήσεις τὸν ἐχθρόν σου finnes ikke ordrett i GT men fremstilles som en utbredt tolkning som Jesus korrigerer.
Kontrasten mellom ἀγαπήσεις ('du skal elske') og μισήσεις ('du skal hate') bruker begge futurum indikativ med imperativisk betydning, en vanlig konstruksjon i lovtekster i Septuaginta. Denne formen speiler hebraisk lovspråk der yiqtol-former brukes for påbud.
I Septuaginta brukes futurum indikativ (ἀγαπήσεις, μισήσεις) med imperativisk kraft, en konstruksjon som speiler hebraisk yiqtol-form i lovtekster. Kontrasten mellom de to verbene er retorisk skarp: det ene budet er bibelsk (3 Mos 19,18), det andre er en utbredt tolkning Jesus avviser.
Qumran-samfunnets sektregel (1QS 1,9–10) inneholder formuleringen «elske alle lysets sønner … og hate alle mørkets sønner», noe som viser at tanken om å hate sine fiender var levende i deler av samtidas jødedom. Det er omdiskutert om Jesus sikter til slike grupperinger spesielt, eller til en mer allmenn folkelig tolkning av Moseloven.
Verset brukes liturgisk som innledning til Jesu radikale fiendekjærlighetsbud (v. 44–48) og leses i flere kirketradisjoner som evangelietekst i forbindelse med søndager etter pinse / treenighetstiden, ofte i sammenheng med temaer om kristen etikk og nestekjærlighet.
*
Oversettelsen bruker 'Elsk fiendene deres' for ἀγαπᾶτε τοὺς ἐχθροὺς ὑμῶν med etterstilt eiendomspronomen, som ble valgt i en revisjon som mer naturlig norsk. Noen håndskrifter utvider verset med 'velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere' (jf. Luk 6,27-28), men dette mangler i de beste håndskriftene.
Mange håndskrifter (inkludert Codex D, Bysantinske teksten, og Textus Receptus) har en lengre versjon med tilleggene εὐλογεῖτε τοὺς καταρωμένους ὑμᾶς, καλῶς ποιεῖτε τοῖς μισοῦσιν ὑμᾶς og ἐπηρεαζόντων ὑμᾶς καί. Disse mangler i de eldste og beste håndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus) og er sannsynligvis harmonisert fra Luk 6,27-28.
ἀγαπᾶτε bruker her det greske verbet ἀγαπάω, som i NT betegner en viljestyrt, uselvisk kjærlighet – ikke en følelsesmessig tilknytning. Imperativformen viser at dette er en befaling, ikke en oppfordring til en bestemt følelse. Dette skiller seg fra φιλέω, som mer betegner vennskap og hengivenhet.
ἐγὼ δέ ('men jeg') understreker kontrasten med det foregående og Jesu autoritative myndighet. Oversettelsen 'Men jeg sier dere' gjengir dette godt. ἀγαπᾶτε er presens imperativ, som antyder en vedvarende, habituell handling – 'fortsett å elske'. 'Elsk fiendene deres' med etterstilt pronomen ble valgt som mer naturlig moderne norsk. προσεύχεσθε ὑπέρ ('be for') er direkte gjengitt.
ἐγὼ δέ ('men jeg') markerer en sterk kontrast med den foregående tradisjonen og understreker Jesu unike autoritet – han stiller sin egen lære opp mot det som 'er sagt'. ἀγαπᾶτε er presens imperativ, som antyder vedvarende handling: 'fortsett å elske'. 'Elsk fiendene deres' med etterstilt pronomen ble valgt som mer naturlig moderne norsk. προσεύχεσθε ὑπέρ er direkte gjengitt 'be for'.
Det emfatiske ἐγώ ('jeg') i ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν er bemerkelsesverdig. Mens rabbinere typisk henviste til andre autoriteter ('Rabbi N.N. sier …'), taler Jesus med egen myndighet. Dette mønsteret gjentas gjennom hele Bergprekenen og utgjør et sentralt kristologisk poeng hos Matteus.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Oversettelsen bruker 'Elsk fiendene deres' for ἀγαπᾶτε τοὺς ἐχθροὺς ὑμῶν med etterstilt eiendomspronomen, som ble valgt i en revisjon som mer naturlig norsk. Noen håndskrifter utvider verset med 'velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere' (jf. Luk 6,27-28), men dette mangler i de beste håndskriftene.
Mange håndskrifter (inkludert Codex D, Bysantinske teksten, og Textus Receptus) har en lengre versjon med tilleggene εὐλογεῖτε τοὺς καταρωμένους ὑμᾶς, καλῶς ποιεῖτε τοῖς μισοῦσιν ὑμᾶς og ἐπηρεαζόντων ὑμᾶς καί. Disse mangler i de eldste og beste håndskriftene (Sinaiticus, Vaticanus) og er sannsynligvis harmonisert fra Luk 6,27-28.
ἀγαπᾶτε bruker her det greske verbet ἀγαπάω, som i NT betegner en viljestyrt, uselvisk kjærlighet – ikke en følelsesmessig tilknytning. Imperativformen viser at dette er en befaling, ikke en oppfordring til en bestemt følelse. Dette skiller seg fra φιλέω, som mer betegner vennskap og hengivenhet.
ἐγὼ δέ ('men jeg') understreker kontrasten med det foregående og Jesu autoritative myndighet. Oversettelsen 'Men jeg sier dere' gjengir dette godt. ἀγαπᾶτε er presens imperativ, som antyder en vedvarende, habituell handling – 'fortsett å elske'. 'Elsk fiendene deres' med etterstilt pronomen ble valgt som mer naturlig moderne norsk. προσεύχεσθε ὑπέρ ('be for') er direkte gjengitt.
ἐγὼ δέ ('men jeg') markerer en sterk kontrast med den foregående tradisjonen og understreker Jesu unike autoritet – han stiller sin egen lære opp mot det som 'er sagt'. ἀγαπᾶτε er presens imperativ, som antyder vedvarende handling: 'fortsett å elske'. 'Elsk fiendene deres' med etterstilt pronomen ble valgt som mer naturlig moderne norsk. προσεύχεσθε ὑπέρ er direkte gjengitt 'be for'.
Det emfatiske ἐγώ ('jeg') i ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν er bemerkelsesverdig. Mens rabbinere typisk henviste til andre autoriteter ('Rabbi N.N. sier …'), taler Jesus med egen myndighet. Dette mønsteret gjentas gjennom hele Bergprekenen og utgjør et sentralt kristologisk poeng hos Matteus.
*
ὅπως γένησθε υἱοί er oversatt 'Da kan dere være barn av'. ὅπως med konjunktiv uttrykker hensikt ('for at/slik at'), men 'Da kan dere' ble valgt i en revisjon som mer idiomatisk norsk. υἱοί ('sønner') er gjengitt med det kjønnsnøytrale 'barn', som er naturlig norsk og inkluderende. 'Deres Far i himmelen' gjengir τοῦ πατρὸς ὑμῶν τοῦ ἐν οὐρανοῖς, der flertallet οὐρανοῖς er gjengitt med entall.
Uttrykket υἱοὶ τοῦ πατρός ('sønner av Faderen') er en semittisme som betyr 'de som ligner på/har karakter av'. Å være 'Guds sønner/barn' betyr her å handle som Gud handler – med kjærlighet mot alle. Det er ikke en ontologisk utsagn om guddommelighet, men en etisk oppfordring.
Bildet av at Gud lar solen skinne og regnet falle over onde og gode har paralleller i rabbinsk litteratur. I Talmud (Ta'anit 7a) sammenlignes regn med en velsignelse som gis til alle. I den stoiske filosofien fantes et lignende argument om guddommelig forsyn som omfatter alle mennesker.
Ordparet πονηρούς/ἀγαθούς ('onde/gode') og δικαίους/ἀδίκους ('rettferdige/urettferdige') skaper en bevisst kiastisk struktur: sol over onde og gode, regn over rettferdige og urettferdige. Rekkefølgen (negative først ved sol, positive først ved regn) understreker poenget om universell nåde ved å variere mønsteret.
ὅπως γένησθε er oversatt 'Da kan dere være' i stedet for det mer bokstavelige 'for at dere skal bli'. Denne løsningen er mer idiomatisk på norsk og gjenspeiler hensiktsbetydningen i konteksten. υἱοί ('sønner') er gjengitt med det kjønnsnøytrale 'barn', som er standard i norske bibeloversettelser og gjenspeiler at den semittiske bruken av 'sønner' ikke primært handler om kjønn. 'Deres Far' med foranstilt pronomen beholdes her fordi 'Faren deres' kan virke uærbødig i denne konteksten.
Verbet ἀνατέλλει ('lar gå opp') brukes her transitivt med Gud som subjekt – Gud er den som aktivt styrer solen. Tilsvarende er βρέχει ('lar det regne') upersonlig men med Gud som underforstått agens. Begge verbene uttrykker Guds aktive forsyn over hele skapningen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
ὅπως γένησθε υἱοί er oversatt 'Da kan dere være barn av'. ὅπως med konjunktiv uttrykker hensikt ('for at/slik at'), men 'Da kan dere' ble valgt i en revisjon som mer idiomatisk norsk. υἱοί ('sønner') er gjengitt med det kjønnsnøytrale 'barn', som er naturlig norsk og inkluderende. 'Deres Far i himmelen' gjengir τοῦ πατρὸς ὑμῶν τοῦ ἐν οὐρανοῖς, der flertallet οὐρανοῖς er gjengitt med entall.
Uttrykket υἱοὶ τοῦ πατρός ('sønner av Faderen') er en semittisme som betyr 'de som ligner på/har karakter av'. Å være 'Guds sønner/barn' betyr her å handle som Gud handler – med kjærlighet mot alle. Det er ikke en ontologisk utsagn om guddommelighet, men en etisk oppfordring.
Bildet av at Gud lar solen skinne og regnet falle over onde og gode har paralleller i rabbinsk litteratur. I Talmud (Ta'anit 7a) sammenlignes regn med en velsignelse som gis til alle. I den stoiske filosofien fantes et lignende argument om guddommelig forsyn som omfatter alle mennesker.
Ordparet πονηρούς/ἀγαθούς ('onde/gode') og δικαίους/ἀδίκους ('rettferdige/urettferdige') skaper en bevisst kiastisk struktur: sol over onde og gode, regn over rettferdige og urettferdige. Rekkefølgen (negative først ved sol, positive først ved regn) understreker poenget om universell nåde ved å variere mønsteret.
ὅπως γένησθε er oversatt 'Da kan dere være' i stedet for det mer bokstavelige 'for at dere skal bli'. Denne løsningen er mer idiomatisk på norsk og gjenspeiler hensiktsbetydningen i konteksten. υἱοί ('sønner') er gjengitt med det kjønnsnøytrale 'barn', som er standard i norske bibeloversettelser og gjenspeiler at den semittiske bruken av 'sønner' ikke primært handler om kjønn. 'Deres Far' med foranstilt pronomen beholdes her fordi 'Faren deres' kan virke uærbødig i denne konteksten.
Verbet ἀνατέλλει ('lar gå opp') brukes her transitivt med Gud som subjekt – Gud er den som aktivt styrer solen. Tilsvarende er βρέχει ('lar det regne') upersonlig men med Gud som underforstått agens. Begge verbene uttrykker Guds aktive forsyn over hele skapningen.
*
Det greske τίνα μισθόν er oversatt «hva slags lønn» for å gjenspeile det retoriske spørsmålets karakter – det spørres ikke etter en bestemt lønn, men etter hva slags lønn man kan forvente seg. Alternativt kunne man oversatt «hvilken lønn». Ordet γάρ ('for') i begynnelsen knytter verset kausalt til Jesu foregående bud om å elske sine fiender (v. 44–45). «Tollerne» gjengir τελῶναι, som også kunne oversettes «skatteoppkrevere».
Τελῶναι (tollere/skatteoppkrevere) var jøder som krevde inn skatt og toll på vegne av den romerske okkupasjonsmakten. De ble foraktet både som kollaboratører og fordi de ofte beriket seg selv ved å kreve mer enn de hadde rett til. At Jesus bruker dem som eksempel, viser at selv de mest foraktede i samfunnet viser kjærlighet mot dem som elsker dem tilbake.
Oversettelsen 'hva slags lønn' for τίνα μισθόν fanger det retoriske spørsmålets karakter. γάρ ('for') er gjengitt med 'For' i begynnelsen, som tydeliggjør den kausale koblingen til de foregående versene. τὸ αὐτό ('det samme') er direkte gjengitt. 'Tollerne' for τελῶναι er et godt norsk valg som umiddelbart kommuniserer rollen.
Det retoriske spørsmålet οὐχί … ποιοῦσιν forventer et bekreftende svar ('jo, selvfølgelig'). Partikkelen οὐχί er en forsterket form av οὐ og signaliserer at svaret er åpenbart.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske τίνα μισθόν er oversatt «hva slags lønn» for å gjenspeile det retoriske spørsmålets karakter – det spørres ikke etter en bestemt lønn, men etter hva slags lønn man kan forvente seg. Alternativt kunne man oversatt «hvilken lønn». Ordet γάρ ('for') i begynnelsen knytter verset kausalt til Jesu foregående bud om å elske sine fiender (v. 44–45). «Tollerne» gjengir τελῶναι, som også kunne oversettes «skatteoppkrevere».
Τελῶναι (tollere/skatteoppkrevere) var jøder som krevde inn skatt og toll på vegne av den romerske okkupasjonsmakten. De ble foraktet både som kollaboratører og fordi de ofte beriket seg selv ved å kreve mer enn de hadde rett til. At Jesus bruker dem som eksempel, viser at selv de mest foraktede i samfunnet viser kjærlighet mot dem som elsker dem tilbake.
Oversettelsen 'hva slags lønn' for τίνα μισθόν fanger det retoriske spørsmålets karakter. γάρ ('for') er gjengitt med 'For' i begynnelsen, som tydeliggjør den kausale koblingen til de foregående versene. τὸ αὐτό ('det samme') er direkte gjengitt. 'Tollerne' for τελῶναι er et godt norsk valg som umiddelbart kommuniserer rollen.
Det retoriske spørsmålet οὐχί … ποιοῦσιν forventer et bekreftende svar ('jo, selvfølgelig'). Partikkelen οὐχί er en forsterket form av οὐ og signaliserer at svaret er åpenbart.
*
Det greske ἀδελφούς betyr bokstavelig 'brødre', men oversettes her med det kjønnsnøytrale 'søsknene' for å fange det inkluderende poenget: det handler om ens egen gruppe, ens nærmeste. «Hva stort» gjengir τί περισσόν, der περισσόν betyr 'ekstraordinært, utover det vanlige'. Noen oversettelser har «hva mer» eller «hva annerledes». «Hedningene» gjengir ἐθνικοί, som refererer til ikke-jøder – folk utenfor paktsfellesskapet.
Noen håndskrifter har τελῶναι ('tollere') i stedet for ἐθνικοί ('hedninger') i dette verset, sannsynligvis harmonisert med v. 46. Den best bevarte lesemåten er ἐθνικοί, som finnes i de eldste og mest pålitelige manuskriptene.
Ἀσπάσησθε ('hilse på') refererer ikke bare til en uforpliktende hilsen, men til den orientalske skikken med å hilse varmt og utførlig – med omfavnelse, fredsønske og gjestfrihet. Å bare hilse «sine egne» var allerede normen i antikken.
ἀδελφούς ('brødre') er oversatt med det inkluderende 'søsknene' som gjenspeiler at det greske ordet i konteksten refererer til ens egen gruppe, ikke kun mannlige slektninger. τί περισσόν ('hva ekstraordinært/utover det vanlige') er gjengitt med 'hva stort', som er naturlig norsk og formidler meningen. ἐθνικοί er oversatt 'hedningene' – dette betegner folk utenfor det jødiske trosfellesskapet. Alternativt kunne man brukt 'folkeslagene', men 'hedningene' er mer etablert i norsk bibeltradisjon.
Ordparet ἀδελφούς/ἐθνικοί skaper en kontrast: 'brødre' (de innenfor fellesskapet) versus 'hedninger' (de utenfor). Jesus utfordrer tilhørerne til å overskride denne grensen.
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Det greske ἀδελφούς betyr bokstavelig 'brødre', men oversettes her med det kjønnsnøytrale 'søsknene' for å fange det inkluderende poenget: det handler om ens egen gruppe, ens nærmeste. «Hva stort» gjengir τί περισσόν, der περισσόν betyr 'ekstraordinært, utover det vanlige'. Noen oversettelser har «hva mer» eller «hva annerledes». «Hedningene» gjengir ἐθνικοί, som refererer til ikke-jøder – folk utenfor paktsfellesskapet.
Noen håndskrifter har τελῶναι ('tollere') i stedet for ἐθνικοί ('hedninger') i dette verset, sannsynligvis harmonisert med v. 46. Den best bevarte lesemåten er ἐθνικοί, som finnes i de eldste og mest pålitelige manuskriptene.
Ἀσπάσησθε ('hilse på') refererer ikke bare til en uforpliktende hilsen, men til den orientalske skikken med å hilse varmt og utførlig – med omfavnelse, fredsønske og gjestfrihet. Å bare hilse «sine egne» var allerede normen i antikken.
ἀδελφούς ('brødre') er oversatt med det inkluderende 'søsknene' som gjenspeiler at det greske ordet i konteksten refererer til ens egen gruppe, ikke kun mannlige slektninger. τί περισσόν ('hva ekstraordinært/utover det vanlige') er gjengitt med 'hva stort', som er naturlig norsk og formidler meningen. ἐθνικοί er oversatt 'hedningene' – dette betegner folk utenfor det jødiske trosfellesskapet. Alternativt kunne man brukt 'folkeslagene', men 'hedningene' er mer etablert i norsk bibeltradisjon.
Ordparet ἀδελφούς/ἐθνικοί skaper en kontrast: 'brødre' (de innenfor fellesskapet) versus 'hedninger' (de utenfor). Jesus utfordrer tilhørerne til å overskride denne grensen.
*
Ἔσεσθε er futurum indikativ ('dere skal være'), ikke imperativ ('vær'). Oversettelsen «Vær da fullkomne» tolker det som en formaning (imperativisk futurum), noe som er vanlig i bibeloversettelser og støttes av konteksten i Bergprekenen. Alternativt kunne man oversatt «Dere skal altså være fullkomne», som bevarer futurumformen. «Slik som» gjengir ὡς og markerer sammenligningen med Faderen tydelig. Οὐράνιος ('himmelsk') er et adjektiv som beskriver Faderen, og «deres himmelske Far» er en naturlig norsk gjengivelse av ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος.
Det greske τέλειος betyr ikke nødvendigvis moralsk perfeksjon i moderne forstand, men fullstendighet, modenhet og helhet. I konteksten av Bergprekenen handler det om å elske fullstendig og uten begrensning – slik Gud lar sin sol gå opp over onde og gode (v. 45). Den hebraiske parallellen תָּמִים (tamim) brukes om Noah (1 Mos 6,9) og om det offerdyret skal være: helt, uten lyte, udelt.
Parallellstedet i Lukas 6,36 har «barmhjertige» (οἰκτίρμονες) der Matteus har «fullkomne» (τέλειοι). Dette kan gjenspeile ulike tradisjoner av Jesu undervisning, eller at Matteus og Lukas vektlegger forskjellige aspekter av det samme budskapet.
Verset oppsummerer hele avsnittet Matt 5,43–48 og fungerer som klimaks i Bergprekenens radikalisering av loven. Det brukes liturgisk i mange tradisjoner som kall til helliggjørelse og er sentralt i debatten om kristen perfeksjonisme (særlig i wesleyansk teologi).
Ord for ord
Ingen manuskripter for dette verset
Velg hvilken oversettelse du vil bruke for dette verset:
Ἔσεσθε er futurum indikativ ('dere skal være'), ikke imperativ ('vær'). Oversettelsen «Vær da fullkomne» tolker det som en formaning (imperativisk futurum), noe som er vanlig i bibeloversettelser og støttes av konteksten i Bergprekenen. Alternativt kunne man oversatt «Dere skal altså være fullkomne», som bevarer futurumformen. «Slik som» gjengir ὡς og markerer sammenligningen med Faderen tydelig. Οὐράνιος ('himmelsk') er et adjektiv som beskriver Faderen, og «deres himmelske Far» er en naturlig norsk gjengivelse av ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος.
Det greske τέλειος betyr ikke nødvendigvis moralsk perfeksjon i moderne forstand, men fullstendighet, modenhet og helhet. I konteksten av Bergprekenen handler det om å elske fullstendig og uten begrensning – slik Gud lar sin sol gå opp over onde og gode (v. 45). Den hebraiske parallellen תָּמִים (tamim) brukes om Noah (1 Mos 6,9) og om det offerdyret skal være: helt, uten lyte, udelt.
Parallellstedet i Lukas 6,36 har «barmhjertige» (οἰκτίρμονες) der Matteus har «fullkomne» (τέλειοι). Dette kan gjenspeile ulike tradisjoner av Jesu undervisning, eller at Matteus og Lukas vektlegger forskjellige aspekter av det samme budskapet.
Verset oppsummerer hele avsnittet Matt 5,43–48 og fungerer som klimaks i Bergprekenens radikalisering av loven. Det brukes liturgisk i mange tradisjoner som kall til helliggjørelse og er sentralt i debatten om kristen perfeksjonisme (særlig i wesleyansk teologi).