Rettssaken for Pilatus

Oversettelsen gjengir ἐστάθη ἔμπροσθεν τοῦ ἡγεμόνος som 'ble stilt frem for landshøvdingen'. Det greske verbet kan tolkes passivt ('ble stilt') eller intransitivt ('sto'). Mange moderne oversettelser velger 'sto foran', men 'ble stilt frem' understreker at Jesus ble ført dit av andre, noe som passer konteksten. Uttrykket Σὺ λέγεις er gjengitt som 'Du sier det selv', som er en vanlig norsk gjengivelse. Alternativt kunne man oversatt 'Det er som du sier' eller bare 'Du sier det'.

Verbet ἐστάθη er aorist passiv av ἵστημι, men i koiné-gresk fungerer denne formen ofte intransitivt ('sto') snarere enn rent passivt ('ble stilt'). Uttrykket Σὺ λέγεις er et idiomatisk svar som verken er en klar bekreftelse eller avkreftelse, men legger ansvaret for utsagnet tilbake på spørsmålsstilleren.

Jesu svar Σὺ λέγεις ('Du sier det') har vært gjenstand for mye teologisk diskusjon. Noen tolker det som en forsiktig bekreftelse – Jesus aksepterer tittelen 'jødenes konge', men muligens med en annen betydning enn den politiske Pilatus tenker på. Andre ser det som et tvetydig svar som unngår direkte bekreftelse. I alle de fire evangeliene gir Jesus dette svaret til Pilatus, noe som understreker dets betydning.

ἡγεμών (landshøvding) refererer til den romerske prefekten Pontius Pilatus, som styrte Judea fra ca. 26–36 e.Kr. Forhøret fant sted i pretoriet (stattholderens residens) i Jerusalem, trolig i Herodes' palass eller i Antonia-festningen. Spørsmålet om kongeverdighet var politisk ladet – en påstand om å være 'jødenes konge' ville bli oppfattet som opprør mot Roma.

Noen håndskrifter har ἔστη (aktiv/intransitiv aorist) i stedet for ἐστάθη (passiv aorist). Den kritiske teksten (NA28/UBS5) leser ἐστάθη. Varianten ἔφη for Jesu svar er godt attestert, mens enkelte manuskripter har εἶπεν.

Dette verset leses som del av Matteus-pasjonen i mange kirketradisjoner, særlig på palmesøndag. Dialogen mellom Pilatus og Jesus er et sentralt element i pasjonsspillet og liturgisk dramatisering av lidelseshistorien.

Grunnteksten begynner med καὶ ('og'), men oversettelsen bruker 'Men' for å markere kontrasten mellom Jesu svar i v. 11 og hans taushet i dette verset. 'Kom med sine anklager' er en dynamisk gjengivelse av den greske konstruksjonen ἐν τῷ κατηγορεῖσθαι αὐτὸν ('da han ble anklaget'). Et alternativ ville være det mer direkte 'da overprestene og de eldste anklaget ham.'

Uttrykket ἐν τῷ κατηγορεῖσθαι αὐτὸν er en temporal infinitivskonstruksjon med preposisjonen ἐν + artikkelen τῷ + infinitiv, som angir samtidighet ('mens/da han ble anklaget'). κατηγορεῖσθαι er presens passiv infinitiv av κατηγορέω, som betyr 'anklage' (opprinnelig et juridisk begrep). οὐδὲν ἀπεκρίνατο bruker aorist medium av ἀποκρίνομαι, som understreker den definitive karakteren av hans taushet.

Jesu taushet for anklagerne er et sentralt motiv som oppfyller profetien i Jesaja 53,7: 'Som et lam som føres bort for å slaktes, og som en sau som tier når den klippes, åpnet han ikke sin munn.' Kontrasten er slående: Jesus svarer Pilatus' direkte spørsmål om hans identitet (v. 11), men tier overfor de falske anklagene. Dette viser at han aksepterer sin rolle som den lidende tjener.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) og de eldste (πρεσβύτεροι) utgjorde flertallet av Sanhedrin, det jødiske rådet. Under rettergangen for den romerske landshøvdingen fungerte de som anklagere, noe som var vanlig praksis i det romerske rettssystemet (accusatio), der private parter fremmet anklagene.

Noen håndskrifter utelater καὶ πρεσβυτέρων ('og de eldste'), mens andre inkluderer det. Nestle-Aland-teksten markerer en variant her med ⸀ foran καὶ. Noen manuskripter leser bare 'overprestene,' mens hovedteksten inkluderer 'og de eldste.' De fleste moderne utgaver beholder den lengre lesningen.

Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig. «πόσα σου καταμαρτυροῦσιν» er oversatt med «alt det de vitner imot deg», som formidler meningen godt. Et alternativ kunne vært «hvor mye de vitner imot deg» for å gjenspeile det kvantitative aspektet i «πόσα» (hvor mye/mange), men «alt det» fungerer godt på norsk og fanger opp intensiteten i Pilatus' spørsmål.

Verbet «καταμαρτυροῦσιν» er sammensatt av «κατά» (imot) og «μαρτυρέω» (vitne/bevitne). Prefikset «κατά» gir verbet en negativ retning – å vitne imot noen. «πόσα» er et spørrepronomen i nøytrum flertall som bokstavelig betyr «hvor mange ting» eller «hvor mye», og understreker mengden av anklager som rettes mot Jesus.

Pilatus' spørsmål til Jesus avslører hans forundring over Jesu taushet i møte med alvorlige anklager. Jesu taushet her knyttes tradisjonelt til profetien i Jesaja 53,7 om Herrens lidende tjener som «åpnet ikke sin munn». Dette temaet om den tause Messias under rettergangen er sentralt i passionsfortellingen.

I romersk rettspraksis hadde den anklagede rett til å forsvare seg mot anklager. Pilatus' spørsmål gjenspeiler hans forventning om at Jesus ville benytte denne retten. At Jesus unnlot å forsvare seg, var svært uvanlig og ville naturlig vekke undring hos en romersk embedsmann.

Det greske «καὶ οὐκ ἀπεκρίθη αὐτῷ πρὸς οὐδὲ ἓν ῥῆμα» er oversatt med «han svarte ham ikke på et eneste ord». Innledende «καί» (og) er gjengitt med «Men» for å markere kontrasten mellom Pilatus' spørsmål og Jesu taushet, noe som er naturlig i norsk bokmål. «ῥῆμα» kan bety både «ord» og «anklagepunkt/sak», og her er «ord» valgt for å beholde en enkel og lettlest tekst. Alternativt kunne man oversatt «han svarte ham ikke på en eneste anklage».

Uttrykket «πρὸς οὐδὲ ἓν ῥῆμα» er en forsterket nektelse som understreker at Jesus overhodet ikke svarte – ikke på et eneste punkt. Konstruksjonen med «πρός» + akkusativ her betyr «med hensyn til» eller «på». «ὥστε» + infinitiv (θαυμάζειν) uttrykker resultat: tausheten var så påfallende at den førte til at landshøvdingen undret seg. «λίαν» (stort/svært) forsterker landshøvdingens reaksjon ytterligere.

Jesu taushet overfor Pilatus ses tradisjonelt som en oppfyllelse av Jesaja 53,7: «Som et lam som føres bort for å slaktes, og som et får som tier når det klippes, åpnet han ikke sin munn.» Tausheten understreker Jesu frivillige underkastelse under lidelsen og hans rolle som den lidende tjener.

«Ἡγεμών» (landshøvding) var den greske betegnelsen for den romerske prefekten eller prokuratoren i Judea. Pilatus tjenestegjorde ca. 26–36 e.Kr. At en tiltalt ikke forsvarte seg, var svært uvanlig i romersk rettspleie og forklarer Pilatus' store undring.

Det greske «Κατὰ δὲ ἑορτὴν» er oversatt «Ved høytiden», som gjenspeiler den bestemte høytiden det refereres til, nemlig påskehøytiden. Alternativt kunne man oversatt «Ved hver høytid» for å understreke at dette var en regelmessig skikk, men konteksten gjør det klart at det dreier seg om påsken. «εἰώθει» (imperfektum av ἔθω) betyr «pleide», og viser til en etablert praksis. «ἀπολύειν ἕνα τῷ ὄχλῳ δέσμιον ὃν ἤθελον» er gjengitt «å gi folkemengden én fange fri, den de selv ønsket», som er en naturlig og tydelig norsk gjengivelse. Man kunne også oversatt «løslate én fange for folkemengden», men «gi fri» er mer idiomatisk på moderne norsk.

Verbet «εἰώθει» er pluperfektum av «ἔθω» (å ha for vane), og uttrykker en sedvane eller etablert praksis. «δέσμιον» (fange, bundet person) kommer fra «δέω» (å binde). «ὃν ἤθελον» er relativsetning med imperfektum av «θέλω» – «den de ville/ønsket» – der subjektet er folkemengden (ὄχλῳ).

Skikken med å frigi en fange ved påskehøytiden er kjent som privilegium paschale. Den er ikke bekreftet i noen utenombibelske kilder, men alle fire evangelier nevner den (Matt 27:15; Mark 15:6; Luk 23:17; Joh 18:39). Noen forskere mener det kan ha vært en lokal praksis innført av de romerske prefektene i Judea som en gest for å opprettholde ro under den folkerike påskehøytiden. Andre har sammenlignet den med kjente romerske amnesti-praksiser.

Teologisk sett setter denne skikken opp kontrasten mellom Jesus og Barabbas – den uskyldige og den skyldige – og understreker stedfortredertanken: den skyldige settes fri mens den uskyldige dømmes. Dette foregriper forsoningsteologien der Kristus tar den skyldiges plass.

Tekstvarianter er minimale for dette verset. Enkelte manuskripter har små variasjoner i ordstilling, men innholdet er stabilt i alle viktige tekstvitner.

«Beryktet» oversetter gresk «ἐπίσημον», som kan bety enten «beryktet» (negativt) eller «fremtredende/kjent» (nøytralt/positivt). De fleste norske oversettelser velger «beryktet» for å understreke kontrasten til Jesus. Alternativt kunne man oversette «velkjent» eller «beryktede».

Ordet ἐπίσημος er sammensatt av ἐπί (på/over) og σῆμα (tegn/merke), og betyr bokstavelig 'iøynefallende, tydelig merket'. Det kan brukes i positiv forstand ('fremtredende') eller negativ forstand ('beryktet'). Konteksten med en fange gjør at de fleste velger den negative betydningen.

Navnet «Jesus Barabbas» (Ἰησοῦν Βαραββᾶν) er tekstkritisk omdiskutert. Flere viktige håndskrifter (bl.a. Θ, f1, noen syriske vitner, og Origenes nevner lesemåten) inkluderer fornavnet «Jesus» for Barabbas, mens de fleste senere håndskrifter utelater det. Mange forskere mener at fornavnet er opprinnelig og ble fjernet av teologiske grunner – kopister var ukomfortable med at en forbryter delte navn med Kristus. NA28/UBS5 inkluderer Ἰησοῦν i klammer eller som foretrukket lesemåte.

Navnet «Barabbas» (Βαραββᾶς) er arameisk og betyr «sønn av faren» (bar-abba). Ironien er slående: folkemengden velger «sønn av faren» fremfor den egentlige Guds Sønn. Dersom hans fornavn virkelig var Jesus (Josva, 'Herren frelser'), forsterkes den teologiske kontrasten ytterligere – to menn med samme navn, men radikalt forskjellig identitet.

Under de store jødiske høytidene, særlig påsken, var det vanlig praksis i Romerriket å vise nåde ved å løslate fanger som en gest til lokalbefolkningen. Historisk dokumentasjon utenfor evangeliene for akkurat denne skikken er begrenset, men den passer inn i kjent romersk forvaltningspraksis.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «συνηγμένων οὖν αὐτῶν» er gjengitt med «Da de var samlet», som er en god oversettelse av genitivus absolutus-konstruksjonen. «τίνα θέλετε ἀπολύσω ὑμῖν» er gjengitt med «Hvem vil dere at jeg skal løslate for dere», som formidler den deliberative konjunktiven på idiomatisk norsk. Et alternativ kunne vært «Hvem ønsker dere at jeg løslater for dere?», men den valgte formuleringen er like korrekt og naturlig.

Den greske konstruksjonen «τίνα θέλετε ἀπολύσω» inneholder en deliberativ konjunktiv (ἀπολύσω) avhengig av θέλετε. Dette er en vanlig konstruksjon i koinégresk der konjunktiven brukes i stedet for infinitiv etter et verb som uttrykker vilje. «Ἰησοῦν τὸν Βαραββᾶν» bruker artikkelen τὸν for å knytte tilnavnet Barabbas til navnet Jesus.

Navnet «Jesus Barabbas» (Ἰησοῦν τὸν Βαραββᾶν) skaper en sterk teologisk kontrast. «Barabbas» (bar-abba) betyr «sønn av faderen» på arameisk. Pilatus stiller altså folkemengden overfor et valg mellom «Jesus, faderens sønn» og «Jesus som kalles Kristus (Messias)» — et valg med dyp symbolsk og teologisk betydning. Folket velger den falske «faderens sønn» fremfor den sanne.

Det er betydelig tekstkritisk diskusjon om hvorvidt Barabbas hadde fornavnet «Jesus» (Ἰησοῦν). Navnet finnes i noen viktige håndskrifter og vitner, blant annet i minuskelfamilie f1, noen syriske og armenske manuskripter, og Origenes kjente til lesemåten. Mange andre viktige håndskrifter (inkl. de fleste uncialene) utelater «Jesus» foran Barabbas, muligens fordi tidlige avskrivere syntes det var upassende at en forbryter bar Frelserens navn. Den tekstkritiske utgaven (NA28/UBS5) inkluderer Ἰησοῦν i hakeparentes, noe som viser usikkerhet, men aksepterer lesemåten som sannsynlig opprinnelig.

Pilatus' skikk med å løslate en fange under påskefesten (lat. privilegium paschale) er ikke bekreftet i noen utenombibelske kilder. Noen forskere mener det kan ha vært en lokal praksis i Judea, mens andre ser det som en ad hoc politisk manøver fra Pilatus' side. Lignende benådningspraksiser er kjent fra andre deler av Romerriket.

Den norske oversettelsen gjengir det greske verbet παρέδωκαν med «overgitt», som er en nøyaktig gjengivelse av παραδίδωμι (overlevere, overgi). Et alternativ kunne vært «utlevert», men «overgitt» er mer etablert i norsk bibeltradisjon og dekker betydningen godt. «Av misunnelse» gjengir διὰ φθόνον presist.

Ordet φθόνος (phthonos) betyr misunnelse, sjalusi eller avundsjuke. Det er et sterkere ord enn ζῆλος (zelos), som kan ha både positiv og negativ betydning. φθόνος er utelukkende negativt og peker på en ondsinnet motvilje mot andres suksess eller posisjon.

Pilatus' innsikt i at de religiøse lederne handlet av misunnelse er teologisk viktig. Den avslører at selv en hedensk dommer gjennomskuet de religiøse ledernes sanne motiv. Dette understreker urettferdigheten i anklagene mot Jesus og setter Jesu lidelse i et klarere lys som ufortjent. Matteus fremhever dermed at de jødiske ledernes motiv ikke var rettferdig nidkjærhet for loven, men personlig misunnelse overfor Jesu popularitet og innflytelse.

Det var vanlig i romersk rettspleie å forsøke å forstå motivene bak anklager. Pilatus, som erfaren guvernør, kunne vurdere at de religiøse lederne følte seg truet av Jesus' popularitet blant folket. Øversteprestenes og de eldres maktposisjon var avhengig av folkets lojalitet, og Jesus utfordret denne.

«Dommersetet» gjengir gresk «βῆμα» (bēma), som betegner den opphøyde plattformen der en romersk embetsmann satt når han avsa dom. Oversettelsen «dommersetet» er godt innarbeidet på norsk og formidler betydningen klart. Alternativt kunne man skrive «domstolen» eller «rettersetet». «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre» gjengir den elliptiske greske konstruksjonen «Μηδὲν σοὶ καὶ τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ» (bokstavelig: «Ingenting til deg og den rettferdige der»), som er et idiomatisk uttrykk for å advare noen mot å involvere seg. «I en drøm» gjengir entall «κατʼ ὄναρ», og «i dag» gjengir «σήμερον» bokstavelig.

Uttrykket «Μηδὲν σοὶ καὶ τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ» er en elliptisk dativkonstruksjon uten verb, en vanlig gresk idiomatisk advarsel. Bokstavelig: «Ingenting [være/skje] for deg og den rettferdige der.» «κατʼ ὄναρ» (i en drøm) er en preposisjonsfrase som Matteus bruker flere ganger (1:20; 2:12, 13, 19, 22) for guddommelig kommunikasjon gjennom drømmer. «πολλὰ ἔπαθον» betyr bokstavelig «jeg led mye» — verbet πάσχω kan innebære alt fra ubehag til intens lidelse.

Pilatus' kones drøm har blitt tolket på ulike måter: som en guddommelig advarsel (parallelt med andre drømmer i Matteus, f.eks. 1:20; 2:12), som en demonisk innblanding for å forhindre Jesu frelsende død, eller som et rent litterært grep for å understreke Jesu uskyld. Den østlige ortodokse kirken ærer henne som helgen under navnet Claudia Procula. At hun kaller Jesus «denne rettferdige mannen» (τῷ δικαίῳ ἐκείνῳ) er teologisk signifikant — en hedensk kvinne vitner om Jesu rettferdighet, noe som forsterker temaet om Jesu uskyld i lidelseshistorien.

I romersk rettspraksis var βῆμα (bēma) den offisielle dommerplattformen, vanligvis plassert utendørs på et offentlig sted. I Jerusalem satt Pilatus sannsynligvis i Antoniaborgen eller i Herodes' palass. At Pilatus' kone sendte bud til ham mens han satt i retten, viser at hun hadde tilgang til ham selv under offisielle forhandlinger. Det var uvanlig, men ikke uhørt, at romerske kvinner forsøkte å påvirke sine ektemenn i rettslige anliggender.

Teksten er godt bevitnet i de store manuskriptene. Noen mindre håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt. Verset finnes i alle store kodekser (Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus). Noen manuskripter navngir Pilatus' kone som Claudia eller Prokla, men dette finnes ikke i de eldste tekstvitnene.

Det greske verbet «ἔπεισαν» (fra πείθω) betyr 'overtale, overbevise'. Oversettelsen «overtalte» gjengir dette presist. «τοὺς ὄχλους» er flertall ('folkemengdene'), men oversettes her med entall «folkemengden» for bedre norsk flyt, noe som er vanlig praksis. Den greske konstruksjonen har to konjunktivformer: «αἰτήσωνται τὸν Βαραββᾶν» (be om Barabbas) og «τὸν δὲ Ἰησοῦν ἀπολέσωσιν» (ødelegge/tilintetgjøre Jesus). Verbet «ἀπολέσωσιν» betyr egentlig 'ødelegge, tilintetgjøre', men er her gjengitt fritt som «kreve Jesus drept», som kommuniserer intensjonen godt på norsk. Et mer bokstavelig alternativ ville vært 'og få Jesus drept' eller 'og la Jesus bli ødelagt'.

Verbet «ἀπόλλυμι» (her aorist konjunktiv «ἀπολέσωσιν») har et bredt betydningsfelt: 'ødelegge, drepe, miste, gå til grunne'. I denne konteksten refererer det til å forårsake Jesu død. Subjektet for begge konjunktivene er folkemengden: de skal be om Barabbas og (dermed) la Jesus gå til grunne. Grammatisk er de to konjunktivleddene koordinert under «ἵνα», slik at folkemengden oppfordres til to handlinger.

Verset illustrerer overprestenes og de eldstes aktive rolle i å manipulere folket til å velge Barabbas fremfor Jesus. Dette har teologisk vekt i spørsmålet om ansvar for Jesu død – en tematikk Matteus understreker gjennom hele lidelseshistorien. Verset viser at det ikke bare var folkemengdens spontane valg, men et resultat av religiøse lederes overtalelse.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) og de eldste (πρεσβύτεροι) utgjorde kjernen i det jødiske Sanhedrin, det øverste religiøse rådet. At de 'overtalte folkemengden' tyder på aktiv lobbyering i den korte tiden mellom rettergangen og folkets valg. Barabbas var ifølge evangeliene en fange som var fengslet for opprør og drap (jf. Mark 15,7).

Noen håndskrifter har «ὄχλον» (entall) i stedet for «ὄχλους» (flertall). De fleste kritiske utgaver beholder flertallsformen, men forskjellen er ubetydelig for meningsinnholdet.

«Landshøvdingen tok til orde» gjengir det greske ἀποκριθεὶς ... ὁ ἡγεμών. Verbet ἀποκρίνομαι betyr bokstavelig 'svare', men brukes her i en bredere semittisk betydning om å ta ordet, ikke nødvendigvis som svar på et direkte spørsmål. Oversettelsen 'tok til orde og spurte' er idiomatisk og naturlig på norsk. Et alternativ kunne vært 'svarte dem og sa', som ligger nærmere originalen, men virker noe stivere på moderne norsk.

Det greske ἀποκριθείς er en aorist partisipp av ἀποκρίνομαι, som i Septuaginta og Det nye testamente ofte reflekterer det hebraiske uttrykket וַיַּעַן ('og han svarte/tok til orde'). Dette er en semittisme som fungerer som en narrativ innledning uten å nødvendigvis implisere et direkte svar på noe forutgående.

Pilatus' spørsmål 'Hvem av de to vil dere at jeg skal løslate for dere?' viser at han fremdeles ga folkemengden et reelt valg, noe som understreker folkemengdens ansvar i fordømmelsen av Jesus. Dette er teologisk viktig i lys av Matteus' fremstilling av Jesu lidelseshistorie, der flere aktører – jødiske ledere, folkemengden og den romerske myndigheten – alle bærer et medansvar.

Skikken med å løslate en fange i forbindelse med påskehøytiden (lat. privilegium paschale) er ikke kjent fra andre romerske kilder, men omtales i alle fire evangeliene. Noen historikere mener det kan ha vært en lokal praksis innført for å opprettholde freden i den urolige provinsen Judea under de store høytidene.

Noen håndskrifter (bl.a. Θ, f13, noen latinske og syriske vitner) har Βαραββᾶν uten artikkelen Τόν, mens de fleste viktige vitner (inkl. א, B, A) har Τὸν Βαραββᾶν. Varianten er ubetydelig for meningen. I noen vitner (som Θ, f1 og syriske oversettelser) kalles Barabbas også 'Jesus Barabbas' i vers 16–17, noe som gjør kontrastspørsmålet i dette verset enda skarpere.

Det greske λέγουσιν er presens av λέγω ('si') og er et nøytralt taleverb. Mange norske oversettelser velger likevel 'ropte' for å dramatisere scenen, men det greske originalteksten skiller bevisst mellom λέγω her og κράζω ('rope/skrike') i v. 23, der det eksplisitt beskrives at mengden roper stadig høyere. En mer presis gjengivelse ville være 'sa alle' eller 'svarte alle'. Uttrykket 'som kalles Kristus' gjengir τὸν λεγόμενον χριστόν, en partisippkonstruksjon som markerer at dette er en betegnelse andre bruker om Jesus.

Verbet λέγουσιν er historisk presens (presens brukt om fortidige hendelser), noe som er svært vanlig hos Matteus for å gjøre fortellingen levende. Σταυρωθήτω er en aorist passiv imperativ 3. person entall av σταυρόω – bokstavelig 'la ham bli korsfestet' – som på norsk idiomatisk gjengis 'Korsfest ham!' Uttrykket τὸν λεγόμενον χριστόν bruker passivt partisipp av λέγω og betyr 'den som kalles/som blir kalt Messias'.

Pilatus' spørsmål «Hva skal jeg da gjøre med Jesus som kalles Kristus?» er teologisk ladet. Ved å bruke tittelen 'Kristus' (Messias) stiller Pilatus – kanskje ubevisst – spørsmålet om Jesu messianske identitet foran folkemengden. Kravet om korsfestelse er paradoksalt: folket ber om henrettelse av den de anerkjenner som 'kalt Messias'. Dette peker frem mot korsteologien: Messias' lidelse og død er en sentral del av frelsesverket.

Korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode forbeholdt slaver, opprørere og ikke-borgere. At folkemengden krever korsfestelse fremfor en jødisk straffemetode, understreker at det er den romerske makten som utfører dommen. Pilatus' retoriske spørsmål er typisk for en romersk embetsmann som prøver å manøvrere mellom folkemeningen og sin egen vurdering.

Noen manuskripter har varianten λέγουσιν αὐτῷ πάντες ('de sier alle til ham') mens andre har λέγουσιν πάντες uten αὐτῷ. Forskjellen er minimal og påvirker ikke meningen. Hovedteksttradisjonen følges her.

Ropet «Korsfest ham!» har en sentral plass i langfredagens liturgi i mange kristne tradisjoner. I pasjonsspill og liturgiske lesninger av lidelseshistorien er det tradisjon for at menigheten sier denne replikken, som en påminnelse om at alle mennesker har del i ansvaret for Jesu død.

Oversettelsen gjengir ὁ δὲ ἔφη med «Han sa», der subjektet (Pilatus) fremgår av konteksten. Det greske γάρ ('for') er gjengitt med «da», som knytter spørsmålet tilbake til folkemengdens krav om korsfestelse – Pilatus etterspør en begrunnelse. Adverbet περισσῶς ('i overmål, enda mer') er gjengitt med «bare enda høyere», som fanger opp intensiveringen og gjør teksten naturlig på norsk. Σταυρωθήτω er en aorist imperativ passiv ('la ham bli korsfestet'), som idiomatisk oversettes med «Korsfest ham!».

Verbet ἔφη er imperfektum av φημί ('å si, å påstå') og brukes ofte i narrativ gresk for å innlede direkte tale. Det er verdt å merke seg at selv om innholdet er et spørsmål, bruker Matteus ἔφη ('sa') i stedet for det mer spesifikke ἐρώτησεν ('spurte'). Adverbet περισσῶς betyr 'overdrevent, i enda større grad' og understreker eskaleringen i folkemengdens rop.

Pilatus' spørsmål «Hva ondt har han da gjort?» fremstår som et forsøk på å forsvare Jesus og finne en grunn til å frikjenne ham. Alle fire evangeliene viser at Pilatus anerkjente Jesu uskyld (jf. Luk 23,4; Joh 18,38), men likevel ga etter for folkemengdens press. Teologisk understreker dette at Jesu lidelse og død ikke skyldtes noen synd hos ham, men var del av Guds frelsesplan.

I den tekstkritiske tradisjonen finnes en variant der δέ er erstattet med ἡγεμών ('stattholder') i noen håndskrifter, som eksplisitt identifiserer taleren som Pilatus. Hovedlesemåten med δέ har sterkest håndskriftstøtte og er den som følges i de fleste kritiske utgaver.

Etter romersk lov var det stattholderens ansvar å fastslå en forbrytelse før dom ble avsagt. Pilatus' spørsmål reflekterer et forsøk på å følge rettsprosedyre – han ber om en konkret anklage. At folkemengden svarer med et rop i stedet for en juridisk begrunnelse, viser at prosessen hadde forlatt normal rettsorden og i stedet var drevet av massens press.

«Det får dere selv svare for» gjengir gresk 'ὑμεῖς ὄψεσθε' (bokstavelig: 'dere skal se til det'). Uttrykket er en ansvarsfraskrivelse der Pilatus legger ansvaret over på folkemengden. Etter flere revisjoner er denne formuleringen valgt for å være tydelig på norsk og unngå tvetydighet, samtidig som den formidler den greske meningen. Alternativt kunne man oversatt «Dere får se til det» (mer bokstavelig) eller «Det blir deres ansvar» (mer tolkende).

Verbet 'ἀπενίψατο' (aorist medium av ἀπονίπτω) betyr 'å vaske av seg' og brukes bare her i NT. Mediumformen understreker at Pilatus vasket sine egne hender — en bevisst symbolhandling. 'ὠφελεῖ' (nytter) er presens og antyder en pågående situasjon der Pilatus innser at hans forsøk ikke fører noe sted. 'ὑμεῖς ὄψεσθε' er futurum av ὁράω med emfatisk pronomen — bokstavelig 'dere skal se (til det)', et juridisk-retorisk uttrykk for ansvarsoverføring.

Pilatus' håndvasking er en symbolsk handling som uttrykker uskyld, kjent fra jødisk tradisjon (jf. 5 Mos 21:6–7; Sal 26:6; 73:13). Det er ironisk at en romersk guvernør benytter et jødisk renselsesbilde. Teologisk understreker scenen at Jesus er uskyldig — selv den dømende makten frikjenner ham moralsk, selv om den politisk gir etter. Uttrykket 'dette blodet' (τοῦ αἵματος τούτου) peker frem mot folkets svar i v. 25 om blodet som kommer over dem og deres barn. Pilatus' ansvar er likevel ikke borte; hans handvask endrer ikke den reelle skyld, noe som har vært understreket i kirkens tradisjon.

Håndvasking som uskyldsritual var kjent i jødisk lov (5 Mos 21:6–7), der byens eldste vasket hendene over en kvige som tegn på at de var uskyldige i et uoppklart drap. At Pilatus utfører dette foran en jødisk folkemengde, tyder på kjennskap til skikken eller at Matteus bruker motivet teologisk for sine lesere. Romerske guvernører hadde juridisk myndighet over dødsstraff i provinsen, og Pilatus' nøling gjenspeiler den politiske balansen mellom å opprettholde ro og å handle rettferdig.

Noen håndskrifter har varianten 'τοῦ αἵματος τοῦ δικαίου τούτου' ('denne rettferdiges blod') i stedet for 'τοῦ αἵματος τούτου' ('dette blodet'). Tillegget 'δικαίου' (rettferdige) finnes i flere majuskler og minuskler, men regnes generelt som en sekundær harmoniserende tilføyelse som understreker Jesu uskyld. De fleste kritiske utgaver (NA28/UBS5) følger den kortere lesemåten.

Den greske teksten lyder ordrett «Hans blod over oss og over våre barn». Oversettelsen legger til «La ... komme» for å gjøre den norske setningen naturlig og forståelig, da den greske konstruksjonen er en elliptisk ønske-/akseptformulering uten verb. Alternativt kunne man oversatt «Hans blod komme over oss ...» uten «La», men den valgte formen kommuniserer klart at folkemengden aktivt påtar seg ansvaret.

Uttrykket «Τὸ αἷμα αὐτοῦ ἐφʼ ἡμᾶς» (hans blod over oss) er en semittisk rettsspråklig formel som betyr å påta seg ansvaret for en persons død. Preposisjonen ἐπί med akkusativ ('over') markerer at blodskyld faller på dem. Konstruksjonen mangler et eksplisitt verb — underforstått er en optativ eller imperativ av «være» eller «komme». τέκνα (barn, avkom) kan også forstås som etterkommere i videre forstand.

Dette verset har vært gjenstand for betydelig teologisk debatt gjennom historien. Det har blitt misbrukt som grunnlag for antisemittisk tankegang, der hele det jødiske folket — til alle tider — holdes ansvarlig for Jesu død. Moderne teologi understreker at utsagnet kun reflekterer en bestemt folkemengdes ytring i en konkret historisk situasjon, og at det ikke kan brukes til å legge kollektiv skyld på det jødiske folk. Vatikankonsilet (Nostra Aetate, 1965) avviste eksplisitt en slik tolkning. Teologisk sett forstås Jesu død i kristen tradisjon som en frelseshandling der hele menneskehetens synd er involvert.

I jødisk rettspraksis kunne en folkemengde eller vitner påta seg blodskyld for en henrettelse (jf. 2 Sam 1:16; Jer 26:15). Formuleringen er altså en kjent juridisk formel i antikken. «Hele folket» (πᾶς ὁ λαός) refererer til den forsamlede mengden foran Pilatus' residens, ikke til hele det jødiske folk som etnisk gruppe.

Teksten er godt bevitnet i alle større manuskripttradisjoner. Det finnes ingen vesentlige varianter i dette verset.

I langfredagsliturgi og pasjonsspill har dette verset historisk blitt fremtrent dramatisk. I nyere liturgisk praksis i mange kirkesamfunn ledsages lesningen av advarsler mot antisemittisk tolkning, og verset kontekstualiseres innenfor hele pasjonfortellingen.

«løslot» er preteritum av «løslate» og gjengir gresk ἀπέλυσεν. Alternativt kunne man skrive «frigav» eller «slapp fri». Verbet παρέδωκεν («overgav») brukes her i juridisk-teknisk forstand om å overlevere en fange til henrettelse. Oversettelsen «lot han piske og overgav ham til å bli korsfestet» gjengir den greske strukturen med partisipp (φραγελλώσας) fulgt av hovedverb (παρέδωκεν) på en naturlig norsk måte, der piskingen framstilles som forutgående handling før overleveringen.

φραγελλώσας er aorist partisipp av φραγελλόω, et lånord fra latin flagellum/flagellare. Denne piskningen (flagellatio) var langt mer brutal enn vanlig avstraffelse og innebar svepeslag med en pisk med metallbiter eller beinbiter i remmene. Partisippformen indikerer at piskingen skjedde før overleveringen til korsfestelse.

Pilatus' handling her illustrerer spenningen mellom hans erkjennelse av Jesu uskyld og hans ettergivenhet overfor folkemengdens krav. Teologisk sett markerer dette vendepunktet der Jesus formelt overleveres til korsdøden – en handling som i evangeliene forstås som oppfyllelse av profetier (jf. Jes 53:5 om at «ved hans sår har vi fått legedom»).

Romersk flagellatio var en fast del av prosedyren før korsfestelse. Pisken (flagellum) hadde lærremmer med metallkuler og skarpe beinbiter som rev opp huden. Denne straffen var så brutal at fanger kunne dø av den alene. Den ble normalt utført av soldater (lictores) og var forbeholdt ikke-romerske borgere.

Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstilling, men dette verset er tekstkritisk svært stabilt. Alle hovedmanuskriptene (inkludert Sinaiticus, Vaticanus og Alexandrinus) har i det vesentlige samme tekst.

«Pretoriet» er en fornorsket form av det latinske 'praetorium' (gresk πραιτώριον), som betegner landshøvdingens offisielle residens og hovedkvarter. Alternativet «borgen» er en mer forklarende oversettelse, mens «pretoriet» er det etablerte bibelordet. «Vaktstyrken» gjengir gresk σπεῖρα (speira), som teknisk sett betegner en romersk kohorte (normalt 600 soldater, men i praksis kunne det variere). Noen oversettelser bruker «kohorten» eller «avdelingen», men «vaktstyrken» kommuniserer godt på moderne norsk og unngår militærteknisk sjargong.

Gresk σπεῖρα (speira) er et lånord som tilsvarer det latinske 'cohors'. En full kohorte besto av ca. 480–600 soldater, men uttrykket ὅλην τὴν σπεῖραν ('hele kohorten') kan innebære en viss hyperbol, eller det kan referere til den delen av kohorten som var stasjonert i Jerusalem på dette tidspunktet. Verbet συνήγαγον ('samlet sammen') med preposisjonen ἐπʼ αὐτόν ('mot/over ham') har en undertone av fiendtlighet – de samlet seg mot ham.

Pretoriet i Jerusalem var sannsynligvis enten Herodes' palass på vestsiden av byen eller Antoniaborgen nordvest for tempelet. Begge har blitt foreslått som Pilatus' residens under de jødiske høytidene. At hele kohorten ble samlet, understreker den offentlige ydmykelsen av Jesus – dette var ikke en privat hendelse, men et skuespill foran en stor militær forsamling.

Soldatenes samling rundt Jesus og den påfølgende spottingen (vv. 28–31) har blitt forstått teologisk som en ironisk proklamasjon av Jesu kongeverdighet. Den ydmykelsen de mente å påføre ham, ble i kristen tradisjon sett som en utilsiktet bekreftelse av hans sanne kongedømme.

Det greske verbet ἐκδύσαντες betyr «kledde av», og χλαμύδα κοκκίνην («skarlagenrød kappe») er oversatt direkte. Verbet περιέθηκαν betyr egentlig «la rundt» eller «satte på», men «hengte … på» er et naturlig norsk uttrykk for å beskrive at de kastet en kappe over skuldrene hans. Alternativt kunne man skrive «la en skarlagenrød kappe om ham» eller «kledde ham i en skarlagenrød kappe».

Χλαμύς (chlamys) var en kort militærkappe brukt av romerske soldater og offiserer. Adjektivet κοκκίνη (kokkine, «skarlagenrød») kommer fra κόκκος, som opprinnelig betegnet et skjoldlusfargestoff. Markus (15,17) bruker i stedet πορφύρα («purpur»), noe som gjenspeiler at rød og purpur ble brukt om hverandre i antikken, siden begge var assosiert med kongelig verdighet.

Kappen som soldatene la på Jesus var sannsynligvis en rød militærkappe (paludamentum eller sagum) som skulle etterligne en kongelig purpurkappe. Handlingen var en del av en hånlig parodi på kongelig innsettelse, der Jesus ble spottet som «jødenes konge». At Matteus bruker «skarlagenrød» mens Markus bruker «purpur» utgjør ingen reell motsetning, da fargene overlappet i antikkens fargeterminologi.

Spottscenen har teologisk dybde: Soldatene mente å håne Jesus, men evangelisten viser ironisk at Jesus faktisk er den sanne kongen. Avkledningen og påkledningen med den falske kongekappen peker både mot Jesu fornedrelse og hans virkelige kongeverdighet — et gjennomgående tema i lidelseshistorien.

Noen håndskrifter har ἐνδύσαντες («kledde ham i») i stedet for ἐκδύσαντες («kledde av ham»), men den best bevarte lesemåten er ἐκδύσαντες, som er støttet av de fleste og eldste manuskriptene. Videre finnes det en tekstkritisk variant der noen vitner har περιέθηκαν mens andre har ἐνέδυσαν, men hovedlesemåten med περιέθηκαν er godt attestert.

Oversettelsen følger den greske teksten nøye. «στέφανον ἐξ ἀκανθῶν» er gjengitt som «en krone av torner», som er den tradisjonelle norske oversettelsen. «κάλαμον» er oversatt «rør» (et sivaktig rør), noe som er vanlig i norske bibeloversettelser. «γονυπετήσαντες» (falt på kne) og «ἐνέπαιξαν» (hånte/spottet) er gjengitt naturlig. Verbet «gav» (rettskrivning «gav» vs. «ga») er akseptabelt bokmål, men «ga» er den mer moderne formen. «Vær hilset» gjengir det greske «Χαῖρε», som var en vanlig hilsen. Alternativt kunne man oversatt «Hell deg» for å gjenspeile den ironiske kongehilsenen bedre.

«στέφανον» (stefanon) betyr 'krans' eller 'krone' – opprinnelig brukt om seierskranser i gresk kultur, ikke en kongekrone (διάδημα/diadema). Her er det en parodi på en kongekrone. «ἀκανθῶν» (akanthōn) refererer til tornebusker, men det er usikkert hvilken planteart som menes. «κάλαμον» betyr 'rør' eller 'siv' og fungerer som en parodisk versjon av et kongelig septer. «γονυπετήσαντες» er sammensatt av «γόνυ» (kne) og «πίπτω» (falle), altså 'falle på kne'. «Χαῖρε» er den vanlige greske hilsenen ('gled deg'), som her brukes i en hånende parodi på en kongelig hyllest.

Hele scenen er en parodisk kongeinnsettelse: tornekronen parodierer en kongekrone, røret parodierer et septer, den skarlagenrøde kappen (v. 28) parodierer en kongekappe, og knefallet med hilsenen parodierer underdanig hyllest. Ironisk nok bekrefter soldatenes spott nettopp den sannheten evangelisten vil formidle: Jesus er virkelig jødenes konge, men hans kongedømme er av en radikalt annen karakter enn det verdslige.

Romerske soldater var kjent for brutal humor overfor fanger. Parodiske kroningsscener er belagt i antikke kilder. Hilsenen «Χαῖρε, βασιλεῦ τῶν Ἰουδαίων» speiler den romerske hilsenen «Ave, Caesar» – en bevisst hånlig parallell. Tornekronen var trolig laget av en lokal tornebusk, muligens Ziziphus spina-christi (kristtorn) eller Paliurus spina-christi.

Noen håndskrifter har «τὴν κεφαλὴν» (akkusativ) i stedet for «τῆς κεφαλῆς» (genitiv) etter «ἐπί». Betydningen er den samme. Enkelte manuskripter har også «ὁ βασιλεύς» (nominativ med artikkel) i stedet for vokativformen «βασιλεῦ». Dessuten har noen vitner «ἐνέπαιζον» (imperfektum, vedvarende handling) i stedet for «ἐνέπαιξαν» (aorist).

Verset leses som en del av lidelseshistorien (Pasjon) i Den stille uke, særlig på langfredag. Det er sentralt i korsveiandakten og i mange liturgiske fremstillinger av Jesu lidelse.

Den norske oversettelsen gjengir det greske kort og konsist. «ἐμπτύσαντες εἰς αὐτόν» er gjengitt «spyttet på ham», «ἔλαβον τὸν κάλαμον» som «tok røret» (det samme røret som ble nevnt i vers 29), og «ἔτυπτον εἰς τὴν κεφαλὴν αὐτοῦ» som «slo ham i hodet». Imperfektum-formen ἔτυπτον indikerer gjentatt handling ('slo ham gang på gang'), noe som ikke kommer eksplisitt fram i den norske oversettelsen. Et alternativ kunne vært «slo ham i hodet gang etter gang» eller «slo ham gjentatte ganger i hodet», men den valgte formuleringen er naturlig og konsis på norsk.

Verbet ἔτυπτον er i imperfektum, som i gresk uttrykker pågående eller gjentatt handling. Dette betyr at soldatene slo Jesus i hodet gjentatte ganger, ikke bare én gang. De andre verbene (ἐμπτύσαντες, ἔλαβον) er aorist, altså punktuelle handlinger, mens selve slåingen beskrives som vedvarende. Verbet τύπτω betyr å slå eller treffe, og brukes her med preposisjonen εἰς som angir retning/mål.

Spyttingen og slagene med røret er en del av den systematiske fornedrelsen av Jesus. Spytting var i antikken et uttrykk for den dypeste forakt. At soldatene bruker det samme røret (κάλαμος) som de hadde gitt ham som en parodi på et kongelig septer, understreker den hånlige naturen i mishandlingen — hans «septer» brukes som et slagvåpen. Denne scenen oppfyller profetien i Jesaja 50:6 om Herrens lidende tjener.

I romersk militærkultur var slik behandling av en dømt fange ikke uvanlig, særlig overfor dem som var anklaget for opprør eller hadde kongelige pretensjoner. Spytting i ansiktet var en alvorlig ærekrenkelse i hele Midtøsten. Røret (κάλαμος) var sannsynligvis et siv eller en tynn stokk, brukt som hånlig imitasjon av et kongelig septer.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «χλαμύδα» (kappen, dvs. soldatkappen/den skarlagensrøde kappen) oversettes med «kappen», og «τὰ ἱμάτια αὐτοῦ» med «hans egne klær». Tillegget «egne» er ikke eksplisitt i grunnteksten, men er en naturlig norsk presisering som tydeliggjør kontrasten mellom spottkappen og Jesu egne klær. Alternativt kunne man skrive «klærne hans» uten «egne». «ἀπήγαγον» er gjengitt med «førte de ham bort», og formålskonstruksjonen «εἰς τὸ σταυρῶσαι» er godt gjengitt med «for å korsfeste ham».

Verbet «ἐνέπαιξαν» (aorist av ἐμπαίζω) betyr å håne, spotte eller drive gjøn med, og har konnotasjon av fysisk og verbal ydmykelse. «ἐξέδυσαν» (kle av) og «ἐνέδυσαν» (kle på) danner et kontrastpar med prefiksene ἐκ- (ut/av) og ἐν- (i/på). «χλαμύς» er en kort militærkappe, forskjellig fra det vanlige «ἱμάτιον» (ytterplagg/klesdrakt).

At Jesus ble kledd tilbake i sine egne klær etter spottingen markerer overgangen fra håningsscenen til selve korsfestelsesferden. Det at soldatene kler ham av og på understreker hans totale underkastelse og maktesløshet i menneskelig forstand, samtidig som evangelisten viser at dette skjer etter Guds plan (jf. «εἰς τὸ σταυρῶσαι» — formålet er klart).

Den skarlagensrøde kappen (χλαμύς) var en del av romerske soldaters utrustning. At de kledde Jesus i denne var en parodi på kongelig purpur, i tråd med spottingen av hans påståtte kongeverdighet. Romersk henrettelsespraksis krevde at den dømte ble ført offentlig gjennom gatene til retterstedet.