FLOGVIT
.bible

JobKapittel 29

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Og Job heldt fram med si likning og sa:
Job fortsatte sin tale og sa:
Å, om eg kunne vera som i månadene som var, som i dei dagane då Gud verna meg!
Å, om jeg kunne være som i fordums måneder, som i de dager da Gud voktet over meg!
Då lyste lampa hans over hovudet mitt, og i lyset hans gjekk eg gjennom mørkret.
Da hans lampe lyste over mitt hode, og jeg vandret gjennom mørket ved hans lys.
Slik var det i mine modne dagar, då Guds fortrulege vennskap var over teltet mitt.
Slik var det i min modnings dager, da Guds fortrolige vennskap hvilte over mitt telt.
Då var Den allmektige enno med meg, og borna mine var rundt omkring meg.
Da Den Allmektige ennå var med meg, og mine barn var rundt meg.
Då vaska eg stegane mine i smør, og berget aust ut oljestraumar for meg.
Da mine skritt ble badet i fløte, og klippen lot oljestrømmer flyte for meg.
Når eg gjekk ut til porten ved byen og tok sete på torget,
Når jeg gikk ut til byporten og tok min plass på torget,
då trekte dei unge seg unna når dei såg meg, og dei gamle reiste seg og vart ståande.
så de unge menn meg og trakk seg unna, og de gamle reiste seg og ble stående.
Fyrstane heldt att med ord og la handa over munnen sin.
Fyrstene holdt tilbake sine ord og la hånden over munnen.
Dei fremste vart stille, og tunga deira hang fast ved ganen.
Ledernes stemmer stilnet, og deres tunge klebet til ganen.
For øyret som høyrde, prisa meg lukkeleg, og auget som såg, vitna godt om meg.
For når øret hørte om meg, priste det meg lykkelig, og når øyet så meg, vitnet det til min fordel.
For eg berga den fattige som ropa om hjelp, og den farlause som ikkje hadde nokon hjelpar.
For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp, og den farløse som ikke hadde noen til å hjelpe seg.
Velsigninga frå den som heldt på å gå under, kom over meg, og eg fekk enkja sitt hjarte til å jubla.
Velsignelsen fra den som var i ferd med å gå til grunne, kom over meg, og jeg fikk enkens hjerte til å juble.
Eg kledde meg i rettferd, og ho kledde meg; retten min var som ei kappe og ein turban.
Jeg kledde meg i rettferdighet, og den kledde meg. Min rettskaffenhet var som en kappe og et hodeplagg.
Eg var auge for den blinde og føter for den halte.
Jeg var øyne for den blinde og føtter for den lamme.
Eg var ein far for dei fattige, og saka til den eg ikkje kjende, granska eg.
Jeg var en far for de fattige, og saken til den jeg ikke kjente, gransket jeg.
Eg knuste kjakebeina på den urettferdige og reiv byttet ut av tennene hans.
Jeg knuste kjevene på den urettferdige og rev byttet ut av tennene hans.
Eg tenkte: I mitt eige reir skal eg døy, og dagane mine skal verta tallause som sandkorn.
Jeg tenkte: Jeg skal dø i mitt rede og gjøre mine dager tallrike som sand.
Rota mi står open mot vatnet, og doggen ligg natta over på greinene mine.
Min rot skal være åpen mot vannet, og duggen skal ligge på mine grener gjennom natten.
Æra mi er alltid ny hos meg, og bogen min fornyar si kraft i handa mi.
Min ære skal stadig fornyes, og min bue skal fornye sin kraft i min hånd.
Dei lytta til meg og venta, dei var stille for å høyra rådet mitt.
De lyttet til meg og ventet, og tidde stille for mitt råd.
Etter at eg hadde tala, sa dei ikkje meir, og orda mine draup ned over dei.
Etter at jeg hadde talt, tok de ikke ordet igjen, og mine ord dryppet ned over dem.
Dei venta på meg som på regn, og dei opna munnen som etter vårregnet.
De ventet på meg som på regn, og åpnet munnen som etter vårregnet.
Når eg smilte til dei, kunne dei knapt tru det, og lyset frå andletet mitt lét dei ikkje falla.
Når jeg smilte til dem, kunne de knapt tro det, og de lot ikke lyset fra mitt ansikt falle.
Eg valde vegen for dei og sat som hovding; eg budde som ein konge mellom krigarane sine, som ein som trøystar dei som sørgjer.
Jeg valgte deres vei og satt som overhode. Jeg tronet som en konge blant sine tropper, som en som trøster de sørgende.
←→