FLOGVIT
.bible

NehemjaKapittel 9

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
På den tjuefjerde dagen i denne månaden samla israelittane seg med faste, i sekkestrie og med jord på seg.
På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg med faste, i sekkestrie og med jord på seg.
Dei av israelsk ætt skilde seg frå alle framande, og dei stod fram og vedkjende syndene sine og misgjerningane til fedrane sine.
De av Israels ætt skilte seg fra alle fremmede, og de stilte seg opp og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger.
Dei stod opp på plassen sin og las frå lovboka til Herren, sin Gud, ein fjerdedel av dagen. Ein annan fjerdedel vedkjende dei og tilbad Herren, sin Gud.
De sto på sin plass og leste fra Herrens, sin Guds, lovbok en fjerdedel av dagen, og en fjerdedel bekjente de og tilba Herren sin Gud.
På levittane si forhøging stod Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani, og dei ropa med høg røyst til Herren, sin Gud.
På levittenes tribune sto Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani, og de ropte med høy røst til Herren sin Gud.
Levittane Josva, Kadmiel, Bani, Hasjabnja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja sa: «Reis dykk og lova Herren, dykkar Gud, frå æve til æve! Lova vere ditt herlege namn, som er opphøgt over all velsigning og lovsong!»
Levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja sa: «Reis dere og velsign Herren deres Gud fra evighet til evighet! Velsignet være ditt herlige navn, som er opphøyet over all velsignelse og lovprisning!»
«Du åleine er Herren. Du har skapt himmelen, himlane sine himlar og heile himmelhæren, jorda og alt som er på henne, hava og alt som er i dei. Du gjev liv til alt dette, og himmelhæren tilbed deg.
Du alene er Herren. Du har skapt himmelen, himlenes himmel og hele dens hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem. Du gir liv til alt, og himmelens hær tilber deg.
Du er Herren Gud, som valde ut Abram og førte han ut frå Ur i Kaldea og gav han namnet Abraham.
Du er Herren Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra Ur i Kaldea og ga ham navnet Abraham.
Du fann at hjartet hans var trufast for deg, og du gjorde ei pakt med han om å gje landet åt kanaanearane, hetittane, amorittane, perisittane, jebusittane og girgasjittane – å gje det til ætta hans. Og du heldt ordet ditt, for du er rettferdig.
Du fant hans hjerte trofast for deg og opprettet en pakt med ham om å gi hans etterkommere kanaaneernes, hetittenes, amorittenes, perisittenes, jebusittenes og girgasjittenes land. Du holdt ditt ord, for du er rettferdig.
Du såg nauda til fedrane våre i Egypt og høyrde ropet deira ved Sivsjøen.
Du så våre fedres nød i Egypt og hørte deres rop ved Sivsjøen.
Du gjorde teikn og under mot farao og alle tenarane hans og alt folket i landet hans, for du visste at dei hadde handla hovmodig mot dei. Du gjorde deg eit namn som varer til denne dag.
Du gjorde tegn og under mot farao, mot alle hans tjenere og mot hele folket i hans land, for du visste at de hadde handlet hovmodig mot dem. Slik gjorde du deg et navn som varer til denne dag.
Du kløyvde havet framfor dei, og dei gjekk gjennom havet på tørr grunn. Forfølgjarane deira kasta du i djupet som ein stein i strøymande vatn.
Du kløvde havet foran dem, og de gikk gjennom midt i havet på tørt land. Deres forfølgere kastet du i dypet som en stein i mektige vann.
I ei skysøyle leidde du dei om dagen, og i ei eldsøyle om natta for å lysa opp vegen dei skulle gå.
Med en skystøtte ledet du dem om dagen, og med en ildstøtte om natten for å lyse opp veien de skulle gå.
Du steig ned på Sinaifjellet og tala med dei frå himmelen. Du gav dei rette lover og sanne lærdomar, gode forskrifter og bod.
Du steg ned på Sinai-fjellet og talte med dem fra himmelen. Du ga dem rette dommer og sanne lover, gode forskrifter og bud.
Du kunngjorde for dei din heilage sabbat, og du gav dei bod, forskrifter og lov gjennom tenaren din Moses.
Du kunngjorde for dem din hellige sabbat og ga dem bud, forskrifter og lov ved din tjener Moses' hånd.
Du gav dei brød frå himmelen då dei svalt, og du lét vatn koma ut frå berget då dei tyrsta. Du sa dei skulle gå inn og ta i eige landet du hadde svore å gje dei.
Du ga dem brød fra himmelen for deres hunger og lot vann strømme fra klippen for deres tørst. Du sa til dem at de skulle gå inn og ta i eie det landet du med løftet hånd hadde sverget å gi dem.
Men dei og fedrane våre var hovmodige og hardnakka og lydde ikkje boda dine.
Men de og våre fedre handlet hovmodig, de var stivnakket og hørte ikke på dine bud.
Dei nekta å lyda og hugsa ikkje undera du hadde gjort for dei. Dei var hardnakka og valde seg ein leiar for å venda attende til trældomen i opprøret sitt. Men du er ein Gud som tilgjev, nådig og miskunnsam, sein til vreide og rik på trufast kjærleik, og du forlét dei ikkje.
De nektet å høre og husket ikke dine underfulle gjerninger som du hadde gjort blant dem. De var stivnakket og utpekte en leder for å vende tilbake til sitt slaveri i sitt opprør. Men du er en tilgivelsens Gud, nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på nåde, og du forlot dem ikke.
Ja, endå dei laga seg ein støypt kalv og sa: 'Dette er guden din som førte deg opp frå Egypt,' og dei gjorde store gudsspottingar,
Selv da de lagde seg en støpt kalv og sa: «Dette er din gud som førte deg opp fra Egypt,» og de gjorde store bespottelser,
forlét du dei ikkje i øydemarka i di store miskunn. Skysøyla veik ikkje frå dei om dagen, men leidde dei på vegen, og eldsøyla om natta lyste opp vegen dei skulle gå.
forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten vek ikke fra dem om natten for å lyse opp veien de skulle gå.
Du gav dei din gode Ande for å rettleia dei. Du heldt ikkje mannaen din attende frå munnen deira, og du gav dei vatn når dei tyrsta.
Du ga din gode Ånd for å gi dem visdom. Du holdt ikke tilbake ditt manna fra deres munn, og du ga dem vann for deres tørst.
I førti år sørgde du for dei i øydemarka; dei mangla ikkje noko. Kleda deira vart ikkje utslitne, og føtene deira hovna ikkje opp.
I førti år forsørget du dem i ørkenen, de manglet ingenting. Deres klær ble ikke slitt ut, og deres føtter hovnet ikke opp.
Du gav dei kongerike og folk og delte ut til dei heilt til grensene. Dei tok i eige landet til Sihon, landet til kongen i Hesjbon, og landet til Og, kongen i Basan.
Du ga dem kongeriker og folkeslag og fordelte dem helt ut til grensene. De inntok landet til Sihon, landet til kongen av Hesjbon, og landet til Og, kongen av Basan.
Du gjorde borna deira talrike som stjernene på himmelen og førte dei inn i landet du hadde lova fedrane deira at dei skulle koma og ta i eige.
Du gjorde deres barn tallrike som himmelens stjerner og førte dem inn i det landet du hadde sagt til deres fedre at de skulle komme og ta i eie.
Borna kom inn og tok landet i eige. Du la under dei innbyggjarane i landet, kanaanearane, og gav dei i hendene deira – både kongane og folka i landet – så dei kunne gjera med dei som dei ville.
Sønnene kom inn og tok landet i eie. Du underkuet landets innbyggere, kanaaneerne, foran dem og ga dem i deres hånd, både deres konger og folkene i landet, så de kunne gjøre med dem som de ville.
Dei tok befesta byar og fruktbar jord. Dei tok i eige hus fulle av alle gode ting, uthogne brønnar, vinmarker, olivenlundar og frukttre i mengd. Dei åt og vart mette og frodige og fryda seg i di store godleik.
De inntok befestede byer og fruktbart land. De tok i eie hus fulle av alle gode ting, uthugde brønner, vingårder, olivenlunder og frukttrær i mengder. De spiste, ble mette og trivdes, og de frydet seg over din store godhet.
Men dei var ulydige og gjorde opprør mot deg. Dei kasta lova di bak ryggen og drap profetane dine, som åtvara dei for å venda dei attende til deg. Dei gjorde store gudsspottingar.
Men de ble ulydige og gjorde opprør mot deg. De kastet din lov bak sin rygg og drepte dine profeter som advarte dem for å vende dem tilbake til deg. De gjorde store bespottelser.
Difor gav du dei i hendene på fiendane deira, som undertrykte dei. Men i si naud ropa dei til deg, og du høyrde frå himmelen. I di store miskunn gav du dei bergingsfolk som berga dei frå hendene på fiendane deira.
Derfor ga du dem i deres fienders hånd, som undertrykte dem. Men når de ropte til deg i sin nød, hørte du fra himmelen, og i din store barmhjertighet ga du dem frelsere som reddet dem fra deres fienders hånd.
Men så snart dei fekk ro, gjorde dei igjen det som var vondt for augo dine. Då overgav du dei i hendene på fiendane deira, som herska over dei. Men når dei vende om og ropa til deg, høyrde du frå himmelen og berga dei mange gonger i di miskunn.
Men så snart de fikk ro, gjorde de igjen det som var ondt for ditt ansikt. Da overlot du dem i deres fienders hånd, som hersket over dem. Men når de igjen ropte til deg, hørte du fra himmelen og reddet dem mange ganger i din barmhjertighet.
Du åtvara dei for å føra dei attende til lova di. Men dei var hovmodige og lydde ikkje boda dine. Dei synda mot forskriftene dine, som gjev mennesket liv om det held dei. Dei vende ryggen til i trass, var hardnakka og ville ikkje lyda.
Du advarte dem for å føre dem tilbake til din lov, men de handlet hovmodig og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, som gir mennesket liv når det holder dem. De ga en trotsig skulder, var stivnakket og ville ikke høre.
Du var tolmodig med dei i mange år og åtvara dei ved din Ande gjennom profetane dine. Men dei ville ikkje høyra, så du gav dei i hendene på folka i landa.
I mange år hadde du tålmodighet med dem og advarte dem ved din Ånd gjennom dine profeter, men de ville ikke lytte. Derfor ga du dem i hendene på folkene i landene.
Men i di store miskunn gjorde du ikkje ende på dei og forlét dei ikkje, for du er ein nådig og miskunnsam Gud.
Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke helt ende på dem og forlot dem ikke, for du er en nådig og barmhjertig Gud.
Og no, vår Gud, du store, mektige og skremmande Gud, du som held pakta og viser trufast kjærleik – lat ikkje all den nauda som har råka oss, vera lita i dine augo – nauda som har råka kongane våre, leiarane våre, prestane våre, profetane våre, fedrane våre og heile folket ditt, frå assyrarkongens dagar til denne dag.
Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser trofast kjærlighet: La ikke all den nød som har rammet oss synes liten for deg – våre konger, våre ledere, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk – fra assyrerkongens dager til denne dag.
Du er rettferdig i alt som har kome over oss, for du har handla trufast, men vi har gjort urett.
Du er rettferdig i alt som har kommet over oss, for du har handlet i trofasthet, men vi har handlet ugudelig.
Kongane våre, leiarane våre, prestane våre og fedrane våre har ikkje følgt lova di. Dei har ikkje lytta til boda dine og åtvaringane du gav dei.
Våre konger, ledere, prester og fedre har ikke holdt din lov og ikke gitt akt på dine bud og advarsler som du ga dem.
Medan dei hadde sitt eige kongerike og naut di store godleik som du gav dei, i det vide og fruktbare landet du la framfor dei, tente dei deg ikkje og vende ikkje om frå sine vonde gjerningar.
Selv i sitt eget rike, midt i din store godhet som du ga dem, og i det vide og fruktbare landet du la foran dem, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.
Sjå, i dag er vi slavar! I landet du gav fedrane våre for at dei skulle eta frukta og godene der – sjå, vi er slavar i det.
Se, vi er slaver i dag! I det landet du ga våre fedre for å nyte dets frukt og dets gode gaver – se, vi er slaver i det.
Den rike avlinga går til kongane du har sett over oss på grunn av syndene våre. Dei rår over kroppane våre og buskapen vår som dei vil, og vi er i stor naud.»
Dets rike avling går til kongene du har satt over oss på grunn av våre synder. De hersker over våre kropper og vår buskap som de vil, og vi er i stor nød.»
←→