Ebed-Melek var en etiopisk hoffmann (eunukk) som tjente under kong Sidkia i Jerusalem. Han viste ekstraordinært mot ved å gå imot kongens rådgivere og redde profeten Jeremia fra en brønn der han var etterlatt for å dø. Som belønning for sin tro og medfølelse fikk han Guds løfte om beskyttelse under Jerusalems fall.
Nøkkelhendingar
Hører om Jeremias skjebne
Ebed-Melek fikk vite at fyrstene hadde kastet profeten Jeremia ned i en gjørmefylt brønn tilhørende Malkia, kongesønnen, der han sank ned i gjørmen og var i fare for å dø.
6Då tok dei Jeremia og kasta han ned i brunnen til Malkia, kongssonen, som var i vaktgarden. Dei firte Jeremia ned med tau. I brunnen var det ikkje vatn, berre gjørme, og Jeremia sokk ned i gjørma.
Med stort mot gikk Ebed-Melek direkte til kong Sidkia ved Benjaminporten og erklærte at fyrstene hadde handlet ondt mot Jeremia. Han argumenterte for at profeten ville dø av sult i brønnen.
9«Herre konge, desse mennene har gjort vondt i alt dei har gjort mot profeten Jeremia. Dei har kasta han ned i brunnen, og han kjem til å døy der nede av svolt, for det finst ikkje meir brød i byen.»
Ebed-Melek hentet gamle filler og kluter fra skattkammeret og senket dem ned til Jeremia med tau, slik at han kunne legge dem under armene for å beskytte seg mot tauene. Deretter dro de ham forsiktig opp.
11Ebed-Melek tok mennene med seg og gjekk inn i kongens hus, til rommet under skattkammeret. Derifrå tok han med seg utslitne klede og fillete filler, og firte dei ned til Jeremia i brunnen med tau.
Gjennom Jeremia ga Gud et spesielt løfte til Ebed-Melek: fordi han hadde satt sin lit til Herren, skulle han bli spart og overleve Jerusalems fall. Hans liv skulle bli gitt ham som krigsbytte.
16«Gå og sei til Ebed-Melek frå Kusj: Så seier Herren over hærskarane, Israels Gud: Sjå, eg lèt orda mine gå i oppfylling over denne byen, til ulukke og ikkje til lukke. Det skal skje framfor auga dine den dagen.
18For eg skal sanneleg berga deg, og du skal ikkje falla for sverd. Du skal få livet ditt som krigsbytte, fordi du har sett di lit til meg, seier Herren.»