FLOGVIT
.bible

OrdspråkeneKapittel 14

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Den vise kvinna byggjer huset sitt, men den dårlege riv det ned med sine eigne hender.
En vis kvinne bygger opp sitt hus, men en tåpelig river det ned med egne hender.
Den som går på rett veg, fryktar Herren, men den som går krokete vegar, foraktar han.
Den som vandrer rettskaffent, frykter Herren, men den som går krokveier, forakter ham.
I munnen til dåren er det ein ris for ryggen, men leppene til dei vise vernar dei.
I dårens munn er en ris av stolthet, men de vises lepper bevarer dem.
Utan oksar er krubba tom, men med kreftene til oksen kjem stor avling.
Hvor det ikke er okser, er krybben tom, men rikelig avling kommer ved oksens kraft.
Eit truverdig vitne lyg ikkje, men eit falskt vitne andar ut løgner.
Et troverdig vitne lyver ikke, men et falskt vitne farer med løgn.
Spottaren søkjer visdom og finn ingen, men for den forstandige er kunnskap lett å få.
Spotteren søker visdom og finner ingen, men for den forstandige er kunnskap lett å finne.
Gå bort frå ein dårleg mann, for der finn du ikkje kloke ord.
Gå bort fra en tåpelig mann, for du finner ikke kunnskap på hans lepper.
Visdomen til den kloke er å forstå sin veg, men dårskapen til narrar er bedrag.
Den klokes visdom er å forstå sin vei, men tåpenes dårskap er bedrag.
Dårar spottar skuld, men blant dei rettvise er det velvilje.
Blant dårer håner skyldofferet dem, men blant de oppriktige er det velvilje.
Hjartet kjenner si eiga bitterheit, og ingen framand kan dela gleda hans.
Hjertet kjenner sin egen bitterhet, og i dets glede kan ingen fremmed blande seg.
Huset til dei ugudelege skal rivast ned, men teltet til dei rettvise skal bløma.
De ugudeliges hus skal bli ødelagt, men de oppriktiges telt skal blomstre.
Det finst ein veg som synest rett for eit menneske, men enden på han er dødens vegar.
Det finnes en vei som synes rett for et menneske, men dens ende er dødens veier.
Sjølv under latter kan hjartet ha det vondt, og gleda kan enda i sorg.
Selv under latter kan hjertet ha smerte, og gleden kan ende i sorg.
Den fråfalne i hjartet får løn for sine vegar, men ein god mann får løn for sine gjerningar.
Den frafalne i hjertet mettes av sine veier, men en god mann mettes av sine egne gjerninger.
Den tankelause trur på kvart ord, men den kloke gjev akt på stega sine.
Den naive tror på hvert ord, men den kloke gir akt på sine skritt.
Den vise fryktar og held seg borte frå det vonde, men dåren brasar fram og er sjølvsikker.
Den vise frykter og holder seg borte fra det onde, men dåren raser og er overmodig.
Den som er snart sint, gjer dårskap, og ein som legg listige planar, vert hata.
Den som er snar til vrede, handler tåpelig, og en utspekulert mann blir hatet.
Dei tankelause arvar dårskap, men dei kloke vert krona med kunnskap.
De naive arver dårskap, men de kloke blir kronet med kunnskap.
Dei vonde må bøya seg for dei gode, og dei ugudelege ved portane til den rettferdige.
De onde må bøye seg for de gode, og de ugudelige ved den rettferdiges porter.
Sjølv av sin neste vert den fattige hata, men den rike har mange vener.
Den fattige blir hatet selv av sin nabo, men den rike har mange venner.
Den som foraktar sin neste, syndar, men sæl er den som er god mot dei fattige.
Den som forakter sin neste, synder, men salig er den som viser barmhjertighet mot de fattige.
Fer ikkje dei som planlegg vondt, vill? Men dei som planlegg godt, møter truskap og miskunn.
Farer ikke de vill som planlegger ondt? Men nåde og sannhet tilhører dem som planlegger godt.
Alt strev gjev vinning, men tome ord fører berre til fattigdom.
I alt strev er det vinning, men tomme ord fører bare til mangel.
Krona til dei vise er rikdomen deira, men dårskapen til narrar er berre dårskap.
De vises krone er deres rikdom, men tåpenes dårskap er bare dårskap.
Eit sant vitne bergar liv, men den som andar ut løgner, er ein bedragar.
Et sannferdig vitne redder liv, men den som farer med løgn, er et bedrag.
I frykt for Herren er det trygg tillit, og for borna hans skal det vera ein tilfluktsstad.
I frykten for Herren er det trygg tillit, og for hans barn skal det være en tilflukt.
Frykt for Herren er ei kjelde til liv, så ein slepp unna dødens snarer.
Frykten for Herren er en livets kilde, så man unngår dødens snarer.
I eit stort folk ligg kongens ære, men utan folk er det fyrsten sin undergang.
Et stort folk er kongens pryd, men mangel på folk er fyrstens undergang.
Den som er sein til vreide, har stor forstand, men den som er bråsinna, viser fram dårskap.
Den som er sen til vrede, har stor forstand, men den som er hastig i sinnet, opphøyer dårskap.
Eit roleg hjarte er liv for kroppen, men misunning er råte i beina.
Et rolig hjerte er liv for kroppen, men misunnelse er råte i knoklene.
Den som undertrykkjer den fattige, hånar skaparen hans, men den som er god mot den trengande, ærar han.
Den som undertrykker den fattige, håner hans Skaper, men den som viser barmhjertighet mot de trengende, ærer ham.
Den ugudelege vert støytt ned i si ulukke, men den rettferdige har von sjølv i døden.
Den ugudelige blir styrtet ved sin ondskap, men den rettferdige har en tilflukt selv i sin død.
I hjartet til den forstandige kviler visdom, men blant dårar vert ho ikkje kjend.
Visdom hviler i den forstandiges hjerte, men i dårers indre gjør den seg til kjenne.
Rettferd lyfter eit folk, men synd er ei vanære for folkeslag.
Rettferdighet opphøyer et folk, men folkeslagenes velvilje er synd.
Kongen har behag i ein klok tenar, men vreiden hans rammar den som gjer skam.
Kongens velvilje hviler over en klok tjener, men hans vrede rammer den som handler skammelig.
←→