2. MosebokKapittel 34

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Herren sa til Moses: «Hugg ut to steintavler lik de første, så skal jeg skrive på tavlene de ordene som sto på de første tavlene, de som du knuste.

Vær klar til i morgen. Stig da opp på Sinai-fjellet om morgenen og still deg for meg der på toppen av fjellet.

Ingen skal gå opp sammen med deg, og ingen skal vise seg noe sted på fjellet. Heller ikke småfe eller storfe skal beite foran dette fjellet.»

Moses hogg ut to steintavler lik de første. Tidlig om morgenen gikk han opp på Sinai-fjellet, slik Herren hadde befalt ham, og han tok med seg de to steintavlene i hånden.

Da steg Herren ned i skyen og stilte seg hos ham der, og ropte Herrens navn.

Herren gikk forbi ham og ropte: «Herren, Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og trofasthet.

Han bevarer miskunn mot tusen slektsledd, han tilgir skyld og overtredelse og synd. Men han lar ikke den skyldige gå ustraffet. Han hjemsøker fedrenes skyld på barn og barnebarn, på tredje og fjerde slektsledd.»

Da bøyde Moses seg hastig mot jorden og tilba.

Han sa: «Om jeg har funnet nåde for dine øyne, Herre, så la Herren gå midt iblant oss! For dette er et stivnakket folk. Tilgi vår skyld og vår synd, og ta oss til din eiendom!»

Da sa han: «Se, jeg slutter en pakt. For hele ditt folk vil jeg gjøre undergjerninger som aldri har vært gjort noe sted på jorden eller hos noe folkeslag. Hele det folket du lever blant, skal se Herrens gjerning, for det er noe fryktinngytende jeg vil gjøre med deg.

Hold fast ved det jeg befaler deg i dag! Se, jeg driver ut for deg amorittene, kanaaneerne, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene.

Vokt deg så du ikke slutter pakt med dem som bor i det landet du kommer til, for da blir de en snare for deg.

Dere skal rive ned altrene deres, knuse steinstøttene deres og hogge ned Asjera-pælene deres.

Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, han er en nidkjær Gud.

Slutt ikke pakt med dem som bor i landet! For når de driver hor med sine guder og ofrer til dem, vil noen innby deg, og du vil spise av offeret hans.

Og du vil ta deres døtre til koner for dine sønner, og når deres døtre driver hor med sine guder, vil de føre dine sønner til å gjøre det samme.

Du skal ikke lage deg støpte gudebilder.

De usyrede brøds høytid skal du holde. I sju dager skal du spise usyret brød, slik jeg har befalt deg, til fastsatt tid i måneden aviv, for i måneden aviv dro du ut av Egypt.

Alt som åpner mors liv, tilhører meg, også alt førstefødt hannkjønn av buskapen din, enten det er okse eller småfe.

Det førstefødte av eselet skal du løse ut med et lam. Hvis du ikke løser det ut, skal du bryte nakken på det. Alle førstefødte av dine sønner skal du løse ut. Ingen skal komme tomhendt fram for mitt ansikt.

Seks dager skal du arbeide, men på den sjuende dagen skal du hvile. Også i pløyetiden og høsttiden skal du hvile.

Ukehøytiden skal du holde med førstegrøden av hvetehøsten, og innhøstingshøytiden ved årets slutt.

Tre ganger i året skal alle menn blant dere vise seg for Herren, Herren, Israels Guds ansikt.

For jeg vil drive bort folk foran deg og utvide ditt landområde. Ingen skal begjære ditt land når du drar opp for å vise deg for Herren din Guds ansikt tre ganger i året.

Du skal ikke ofre mitt slaktoffers blod mens det er noe syret til stede. Påskehøytidens offer skal ikke bli liggende til om morgenen.

Det beste av førstegrøden fra din jord skal du bringe til Herren din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i morens melk.»

Herren sa til Moses: «Skriv ned disse ordene, for på grunnlag av disse ordene har jeg sluttet pakt med deg og med Israel.»

Moses ble der hos Herren i førti dager og førti netter. Han spiste ikke brød og drakk ikke vann. Og han skrev paktens ord på tavlene, de ti ordene.

Da Moses steg ned fra Sinai-fjellet med vitnesbyrdets to tavler i hånden, visste han ikke at huden i ansiktet hans lyste fordi Herren hadde talt med ham.

Aron og alle israelittene så Moses, og se – huden i ansiktet hans lyste. De var redde for å komme nær ham.

Men Moses kalte på dem, og Aron og alle lederne i menigheten vendte tilbake til ham, og Moses talte til dem.

Deretter kom alle israelittene fram, og han ga dem alle de bud som Herren hadde talt til ham på Sinai-fjellet.

Da Moses var ferdig med å tale til dem, la han et slør over ansiktet.

Men når Moses gikk inn for Herrens ansikt for å tale med ham, tok han sløret av til han gikk ut igjen. Og når han kom ut, talte han til israelittene det som var blitt befalt ham.

Israelittene så at huden i Moses' ansikt lyste. Da la Moses sløret over ansiktet igjen, til han gikk inn for å tale med ham.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 34

Hovedtema: Fornyelsen av pakten mellom Gud og Israel etter gullkalvsynden, med nye steintavler og Guds åpenbaring av sine egenskaper.

Innhold: Moses hogger ut to nye steintavler og går opp på Sinai-fjellet, der Gud åpenbarer seg og proklamerer sitt navn og sine egenskaper: barmhjertig, nådig, langmodig og rik på miskunn og sannhet. Gud fornyer pakten med Israel og gir instruksjoner om å ikke inngå avtaler med Kanaans folk, men ødelegge deres avgudsaltere, samt påbud om høytider, sabbat og førstegrøden. Moses er på fjellet i 40 dager uten mat eller drikke, og når han kommer ned, stråler ansiktet hans slik at han må dekke det med et slør.

Nøkkelord/bilder:

Steintavlene – De nye tavlene som erstatter de Moses knuste, symboliserer paktens fornyelse.
Guds egenskaper (v. 6-7) – Den sentrale proklamasjonen av Guds vesen: barmhjertig, nådig, langmodig, rik på miskunn og sannhet.
Nidkjær Gud (אֵל קַנָּא) – Gud krever udelt lojalitet og tolererer ikke avgudsdyrkelse.
Moses' strålende ansikt – Et synlig tegn på møtet med Guds herlighet, som krevde at han brukte slør overfor folket.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for 2. Mosebok 34

Personer

Moses (מֹשֶׁה) står i sentrum av dette kapittelet som mellommann mellom Gud og Israel. Han hugger ut de nye steintavlene (v. 1, 4) etter at de første ble knust (kap. 32), og hans rolle som paktsmellomledd understrekes. Aron (אַהֲרֹן) nevnes som den som først ser Moses' strålende ansikt og reagerer med frykt (v. 30). «Lederne» (נְשִׂאִים, nesi'im) i menigheten nevnes også – disse var stammehøvdingene som representerte de tolv stammene og fungerte som folkets administrative ledere.

Steder

Sinai-fjellet (הַר סִינַי) er stedet for denne andre åpenbaringen. Fjellets nøyaktige lokalisering er omdiskutert, men tradisjonelt identifiseres det med Jebel Musa på Sinai-halvøya. Fjellet fremstilles som et hellig sted hvor Gud møter Moses, og strengte restriksjoner gjelder – verken mennesker eller dyr får nærme seg (v. 3). Dette gjenspeiler det gammeltestamentlige konseptet om hellige soner med gradert tilgang.

Hendelser og skikker

Kapittelet inneholder en fornyelse av pakten etter gullkalv-hendelsen og presenterer det som ofte kalles «den rituelle dekalogen» eller «kultiske bud» (v. 11-26). Disse budene fokuserer på festkalender og kultisk praksis: usyret brøds høytid (חַג הַמַּצּוֹת), ukehøytiden (חַג שָׁבֻעֹת), og innhøstingsfesten (חַג הָאָסִיף). Kravet om at alle menn skulle vise seg for Herren tre ganger årlig var vanlig i det gamle Midtøsten, hvor regelmessige pilegrimsreiser til helligdommer var sentrale i religiøst liv.

Forbudet mot å koke et kje i morens melk (v. 26) har paralleller i kanaaneisk religion. Ugarittiske tekster fra Ras Shamra nevner en lignende praksis i fruktbarhetsritualer, noe som kan forklare hvorfor dette forbys – det markerer et skille fra kanaaneisk kultus.

Nøkkelbegreper

Ordet קָרַן (qaran, v. 29-35), som beskriver Moses' ansikt, kommer fra roten for «horn» og betyr her «å stråle» eller «å utstråle lys». Vulgata oversatte dette med cornuta («hornet»), noe som førte til at Michelangelos berømte Moses-statue har horn. Fenomenet uttrykker at Moses hadde vært i direkte kontakt med det guddommelige.

Guds selvåpenbaring i v. 6-7 kalles ofte «de tretten attributtene» eller «midot» (שְׁלֹשׁ עֶשְׂרֵה מִדּוֹת) i jødisk tradisjon og ble sentral i synagogeliturgien. Uttrykket אֶרֶךְ אַפַּיִם (erekh appayim, «langmodig», bokstavelig «lang av nese») refererer til den antikke forestillingen om at sinne viste seg gjennom rask pust gjennom nesen.

Ordet מַסְוֶה (masveh, «slør/dekke», v. 33-35) forekommer kun her i Det gamle testamente. Sløret fungerte som en barriere mellom det hellige (representert ved Moses' strålende ansikt) og folket, og illustrerer det bibelske prinsippet om at mennesker ikke kan tåle direkte kontakt med Guds herlighet.

Personer3

Aron2 Jakob1 Moses7

Alle personer →

Viktige ord8

Pakt — En avtale eller forbindelse mellom Gud og mennesker, ofte med løfter og betingelser.
Barmhjertig — Å vise medfølelse, nåde og kjærlighet, særlig overfor dem som lider eller er i nød.
Nåderik — Å være raus og villig til å tilgi feil og mangler, samt å gi ubegrunnede gaver og velsignelser.
Langmodig — Å ha stor tålmodighet og utholdenhet, spesielt når det gjelder å tolerere andres feil og svakheter.
Sannhet — Det som er korrekt, virkelig og pålitelig; i religiøs sammenheng kan det også referere til Guds uforanderlige og evige natur.
Synd — En handling, tanke eller holdning som bryter med Guds vilje og moral, og som fører til adskillelse fra Gud og andre mennesker.
Straff — En konsekvens eller reaksjon på en synd eller urettferdig handling, ofte utdelt av Gud for å rette opp i situasjonen og lære opp den skyldige.
Stentavler — Flate steinplater som Gud skrev De ti bud på, og som Moses mottok på Sinai-fjellet som en del av pakten mellom Gud og Israels folk.