Immanuel
Gud med oss
Også kjent som: Emmanuel
Immanuel er et profetisk navn som betyr «Gud med oss», først gitt som et tegn av profeten Jesaja til kong Akas under den syrisk-efraimitiske krigen. I kristen tradisjon forstås profetien som en messiansk forutsigelse som peker frem mot Jesus Kristus, født av jomfru Maria. Navnet understreker Guds nærvær blant sitt folk i tider med krise og frelse.
Nøkkelhendelser
Jesajas tegn til kong Akas
Profeten Jesaja tilbød kong Akas et tegn fra Herren under trusselen fra Syria og Nord-Israel. Da Akas nektet, ga Gud selv tegnet: en jomfru skal bli med barn og føde en sønn som skal kalles Immanuel.
Immanuel-landet
Jesaja omtaler landet som «Immanuel-landet», og knytter Immanuels navn til Guds beskyttelse og suverenitet over Juda og dets territorium.
Barnet som er født – Fredsfyrsten
Den messianske profetien om et barn som skal fødes og en sønn som skal gis, med herredømme på sin skulder, knyttes tradisjonelt til Immanuel-løftet og det kommende Guds rike.
Et skudd fra Isais rot
Jesaja profeterer om en fremtidig hersker fra Davids ætt som skal regjere med rettferdighet og visdom, noe som utdyper Immanuel-håpet om Guds nærvær gjennom en messiansk konge.
Oppfyllelse i Jesu fødsel
Evangelisten Matteus siterer Jesaja 7:14 direkte og forklarer at Jesu fødsel av jomfru Maria er oppfyllelsen av Immanuel-profetien, og at navnet betyr «Gud med oss».
*
'For at det skulle oppfylles' gjengir «ἵνα πληρωθῇ». 'Som Herren har talt gjennom profeten' gjengir «τὸ ῥηθὲν ὑπὸ κυρίου διὰ τοῦ προφήτου». Strukturen skiller mellom Herren som opphav (ὑπό) og profeten som formidler (διά). Denne formelen er typisk for Matteus' oppfyllelsessitater.
Matteus har en rekke 'oppfyllelsessitater' (fulfillment quotations) som er et særtrekk ved hans evangelium (jf. 2:15, 2:17, 2:23, 4:14 osv.). De viser at Jesus' liv oppfyller GT-profetier og knytter den nye fortellingen til Israels hellige skrifter.
'Alt dette skjedde for at det som er talt av Herren gjennom profeten, skulle bli oppfylt' gjengir den greske oppfyllelsesformelen. Strukturen «τὸ ῥηθὲν ὑπὸ κυρίου διὰ τοῦ προφήτου» skiller mellom Herren som opphav (ὑπό) og profeten som formidler (διά). Oversettelsen gjenspeiler denne distinksjonen ved å si 'talt av Herren gjennom profeten'.
*
Oversettelsen følger Jesaja 7:14 via den greske Septuaginta-teksten. 'Jomfruen' gjengir «ἡ παρθένος» (hē parthenos). 'Immanuel' er translitterert fra Ἐμμανουήλ, og forklaringen 'Gud med oss' gjengir «Μεθ᾽ ἡμῶν ὁ θεός». Bindestrek-konstruksjonen med «–» er valgt for å skille sitatet fra Matteus' egen forklaring.
Det hebraiske ordet i Jes 7:14 er עַלְמָה (almah), som betyr 'ung kvinne' og ikke nødvendigvis 'jomfru'. Septuaginta oversatte dette med παρθένος (parthenos), som spesifikt betyr 'jomfru'. Matteus følger Septuaginta-oversettelsen. Dette er et sentralt punkt i diskusjonen om jomfrufødselen mellom jødiske og kristne tolkere.
Jesaja 7:14 ble opprinnelig talt til kong Ahas i en konkret historisk situasjon (den syrisk-efraimitiske krig, ca. 735 f.Kr.). Matteus leser profetien typologisk: den har en dypere oppfyllelse i Jesus som går utover den opprinnelige historiske konteksten.
Immanuel-profetien leses som episteltekst eller evangelietekst i adventstiden og ved julefeiringen i mange kirkesamfunn. Den er sentral i den kristne forståelsen av inkarnasjonen.
Gud med oss – den endelige bekreftelsen
Jesus bekrefter selv Immanuel-prinsippet ved å love sine disipler at han skal være med dem alle dager inntil verdens ende, noe som fullender løftet om Guds nærvær blant sitt folk.
*
«og lærer dem» oversetter det greske partisippet «διδάσκοντες αὐτοὺς», som fortsetter fra forrige vers og utdyper hva disippelgjøring innebærer. Alternativt kunne man oversette «idet dere lærer dem», som tydeligere markerer det som en samtidig handling med dåpen. «Alt det jeg har befalt dere» gjengir «πάντα ὅσα ἐνετειλάμην ὑμῖν» presist. «Tidenes ende» er valgt fremfor «verdens ende» for å gjengi «συντελείας τοῦ αἰῶνος» mer nøyaktig, da det handler om tidsalderens avslutning snarere enn den fysiske verdens ødeleggelse.
«τηρεῖν» (holde, bevare, etterleve) er et sterkere ord enn bare «følge» – det innebærer trofast overholdelse og aktiv etterlevelse. «ἐνετειλάμην» (aorist av ἐντέλλομαι) betyr «har gitt i oppdrag/befalt» og bærer autoritet. «συντελείας τοῦ αἰῶνος» betyr bokstavelig «tidsalderens fullendelse/avslutning» – «συντέλεια» inneholder ideen om noe som bringes til sin fulle avslutning, ikke bare et opphør.
Jesu løfte om å være med disiplene «alle dager» (πάσας τὰς ἡμέρας) danner en inklusjon med Matteus 1:23, der Jesus kalles Immanuel – «Gud med oss». Dette løftet understreker Jesu vedvarende nærvær hos kirken og har blitt forstått som et uttrykk for Kristi guddommelighet – bare Gud kan love å være med sitt folk til alle tider. Forholdet mellom dåp, undervisning og lydighet tegner et helhetlig bilde av disippelskap.
Misjonsbefalingen ble gitt på et fjell i Galilea (Matt 28:16). I jødisk tradisjon var fjell steder for guddommelig åpenbaring og autoritetsoverlevering (jf. Sinai). Jesu befaling om å lære folkeslagene «alt det jeg har befalt» skaper en parallell til Moses som formidler Guds lov – Jesus fremstilles som den nye og endelige lovgiver.
Noen manuskripter legger til «ἀμήν» (amen) på slutten av verset. Denne tilføyelsen finnes blant annet i flertallsteksten (Bysantinsk tekst) og Textus Receptus, men mangler i de eldste og mest pålitelige manuskriptene som Codex Sinaiticus (א) og Codex Vaticanus (B). Det utelates derfor i de fleste moderne kritiske utgaver.
Matt 28:18–20 (Misjonsbefalingen) er en av de mest sentrale tekster i kristen liturgi, brukt i dåpsliturgien i praktisk talt alle kristne kirkesamfunn. Den trinitariske dåpsformelen fra vers 19 er grunnlaget for den kirkelige dåpspraksis, og vers 20 med løftet om Jesu nærvær avsluttes ofte som trøsteord i gudstjenesten.