Johannes døperen

«Ἐν δὲ ταῖς ἡμέραις ἐκείναις» er en klassisk bibelsk tidsmarkør som bokstavelig betyr «i de dagene der». Oversettelsen «I de dager» bevarer denne formuleringen, som er gjenkjennelig fra norsk bibeltradisjon. Alternativet «på den tiden» ville vært mer moderne men mister den bibelske klangen. «παραγίνεται» (presens historisk) er oversatt med «sto fram», som gjengir den dramatiske inntreden Johannes gjør. Verbet «κηρύσσων» (forkynnende) er gjengitt med «forkynte», noe som dekker ordets betydning godt.

Uttrykket «Ἐν ταῖς ἡμέραις ἐκείναις» er vagt og kobler løst tilbake til Jesu barndomsfortelling i kapittel 2 – det har faktisk gått ca. 30 år. Matteus bruker formuleringen som en litterær overgang snarere enn en presis tidsangivelse.

Judeas ørken var det ufruktbare, kuperte området vest for Dødehavet. Det var et område med sterk symbolsk betydning i jødisk tradisjon – stedet for Israels ørkenvandring og et sted for åndelig fornyelse. Esseerne ved Qumran holdt også til i dette området.

«Μετανοεῖτε» er oversatt med «Vend om» – et bevisst valg fremfor det mer tradisjonelle «Omvend dere» eller «Gjør bot». Det greske ordet innebærer en radikal sinnsforandring, ikke bare anger. «Vend om» er kort, direkte og fanger den imperative tonen. «Ἤγγικεν» (perfektum) er gjengitt med «er kommet nær», som uttrykker at himmelriket allerede er i ferd med å bryte inn, ikke bare at det nærmer seg.

Μετάνοια (metanoia) er sammensatt av μετά (etter/endring) og νοῦς (sinn/tanke), og betyr grunnleggende en total forandring av sinnelag og livsretning. Det er sterkere enn bare «anger» – det innebærer en helomvending i hele ens tenkemåte og livsførsel.

«Himmelriket» (ἡ βασιλεία τῶν οὐρανῶν) er et uttrykk som er unikt for Matteusevangeliet. De andre evangeliene bruker «Guds rike». Dette reflekterer trolig jødisk praksis med å unngå direkte bruk av Guds navn. Teologisk er det omdiskutert om dette riket er helt fremtidig, allerede nærværende, eller en kombinasjon – «allerede, men ennå ikke».

Sitatet er fra Jesaja 40:3 (LXX). Oversettelsen «en røst roper i ørkenen» følger den greske og septuaginta-tradisjonen der «i ørkenen» knyttes til røsten som roper. I den hebraiske massoretiske teksten kan «i ørkenen» like gjerne knyttes til «rydd vei» – altså: «En røst roper: Rydd i ørkenen vei for Herren.» Evangelisten følger LXX-lesningen. «Τρίβους» er gjengitt med «stier» som er naturlig norsk.

I den opprinnelige konteksten i Jesaja 40:3 refererer passasjen til Guds folk som vender tilbake fra eksilet i Babylon – veien gjennom ørkenen tilbake til Juda. Evangelisten refortolker dette profetisk som en henvisning til Johannes døperens forberedende gjerning.

«Τότε» er gjengitt med «Da», som markerer den tidsmessige sammenhengen. Gresk bruker personifisering: «Jerusalem og hele Judea … dro ut» – byene og regionene «drar ut» som om de var personer. Oversettelsen løser dette elegant med «folk fra Jerusalem og hele Judea». «Πᾶσα ἡ περίχωρος τοῦ Ἰορδάνου» er gjengitt med «hele Jordan-området», som er klart og naturlig.

Bruken av «hele Judea» og «hele Jordan-området» er hyperbolsk – en vanlig retorisk figur i antikke tekster for å uttrykke at store mengder mennesker kom, ikke at bokstavelig talt alle innbyggere oppsøkte Johannes.

Bruken av «hele Judea» og «hele Jordan-området» (πᾶσα) er hyperbolsk – en vanlig retorisk figur i antikke tekster for å uttrykke at svært mange mennesker kom, ikke at bokstavelig talt alle innbyggere oppsøkte Johannes.

«Ἐξομολογούμενοι» innebærer en offentlig, høytidelig bekjennelse – ikke bare en privat anger. Partisippformen antyder at bekjennelsen skjedde samtidig med eller i forbindelse med dåpen. Dette var uvanlig i jødisk praksis; rituelle bad (mikveh) krevde ikke nødvendigvis muntlig bekjennelse.

Dåpen i Jordan-elven har rik symbolsk resonans i jødisk tradisjon. Det var ved Jordan Israelsfolket krysset inn i det lovede land under Josva (Jos 3–4). Johannes' dåp i Jordan kan forstås som en symbolsk gjenskapelse av denne overgangen – en ny begynnelse for Guds folk.

«Παραγίνεται» (presens historisk, som i v. 1) er gjengitt med «kom» i preteritum, noe som er naturlig fortellende norsk. «Τοῦ βαπτισθῆναι ὑπʼ αὐτοῦ» (formålsinfinitiv: for å bli døpt av ham) er korrekt gjengitt med «for å bli døpt av Johannes». Bruken av navnet «Johannes» i stedet for «ham» gjør setningen klarere på norsk.

At Jesus oppsøker Johannes for å bli døpt, reiste tidlig teologiske spørsmål: Hvorfor ville den syndfrie Jesus motta en omvendelsesdåp? Matteus er det eneste evangeliet som inkluderer Johannes' protest (v. 14-15), noe som tyder på at dette var en aktuell problemstilling i den tidlige kirken.

Jesu reise fra Galilea til Jordan var en betydelig avstand – anslagsvis 100 km fra Nasaret. At Jesus reiste denne strekningen spesifikt for å bli døpt av Johannes, understreker den bevisste og målrettede karakteren av hans handling.

«Ἐπὶ τὸν Ἰορδάνην» betyr bokstavelig «til Jordan» – Matteus nevner bare elven, ikke et spesifikt sted. Tradisjonen har knyttet dåpsstedet til Betania ved Jordan (jf. Joh 1:28), men dette er omdiskutert og det nøyaktige stedet er usikkert.

Det greske imperfektum «διεκώλυεν» med prefikset δια- (gjennom/intensivt) antyder et vedvarende og intenst forsøk på å hindre Jesus. Det var ikke bare en høflig innvending, men et aktivt og gjentagende forsøk på å overtale Jesus til å la være.

«Διεκώλυεν» (imperfektum med det intensive prefikset δια-) er gjengitt med «ville hindre», som fanger det vedvarende forsøket. Den emfatiske kontrasten mellom «Ἐγώ» og «σύ» er gjengitt med «Det er jeg som … og så kommer du».

«Ἄφες ἄρτι» er gjengitt med «La det skje nå» – «ἄρτι» (nå/for øyeblikket) antyder at dette er midlertidig og situasjonsbestemt. «Πληρῶσαι πᾶσαν δικαιοσύνην» (oppfylle all rettferdighet) er beholdt relativt bokstavelig. «Δικαιοσύνην» er et nøkkelbegrep hos Matteus. «Ἀφίησιν» (presens: han lar/tillater) er gjengitt med «lot … det skje» i preteritum for narrativ sammenheng.

«Oppfylle all rettferdighet» (πληρῶσαι πᾶσαν δικαιοσύνην) er et omdiskutert uttrykk. Det kan bety: (1) å gjøre Guds vilje fullt ut; (2) å oppfylle det Skriften krever; (3) å identifisere seg med syndere som et stedfortredende tegn; (4) å innvie sin messianske tjeneste. «Rettferdighet» (δικαιοσύνη) er et sentralt tema hos Matteus (jf. 5:6, 10, 20; 6:1, 33).

Uttrykket «oppfylle all rettferdighet» er programmatisk for Matteusevangeliet, der «oppfylle» (πληρόω) er et nøkkelverb. Jesus «oppfyller» loven og profetene (5:17), og hans dåp sees som det første steget i denne oppfyllelsen. «Rettferdighet» (δικαιοσύνη) opptrer syv ganger hos Matteus og betegner Guds vilje i praksis.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt – det understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Duen som symbol har flere mulige bakgrunner: (1) Guds Ånd som svevet over vannet ved skapelsen (1 Mos 1:2); (2) duen Noa sendte ut etter flommen (1 Mos 8:8-12); (3) et symbol på Israel (Hos 11:11). Formuleringen «ὡσεί» (som/likesom) viser at det er et sammenligningsbilde, ikke nødvendigvis at Ånden bokstavelig tok form av en due.

Noen manuskripter leser «ἠνεῴχθησαν αὐτῷ οἱ οὐρανοί» (himlene åpnet seg for ham), mens andre utelater «αὐτῷ». De viktigste manuskriptene er delt, men de fleste moderne tekstutgaver inkluderer «αὐτῷ» i klammer eller utelater det. Noen manuskripter har også «τὸ πνεῦμα τοῦ θεοῦ» mens andre leser «πνεῦμα θεοῦ» (uten artikkelen).

«Εὐθύς» (straks) understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall) er gjengitt med «himlene», som bevarer den greske flertallsformen. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Åpningen av himlene er et motiv fra apokalyptisk litteratur (jf. Esek 1:1; Jes 64:1). I jødisk tradisjon var det en utbredt forestilling om at himmelen hadde vært «lukket» siden de siste profetene – at den nå åpnes, signaliserer en ny epoke med guddommelig kommunikasjon.

«Εὐθύς» (straks) er beholdt og understreker den umiddelbare sammenhengen mellom dåp og det himmelske tegnet. «Οἱ οὐρανοί» (flertall: himlene) er gjengitt med «himlene», noe som bevarer den greske flertallsformen som er karakteristisk for Matteus. «Ὡσεὶ περιστεράν» (som en due) beskriver måten Ånden kom ned på – oversettelsen «komme ned som en due» bevarer sammenligningen. «Ἐρχόμενον ἐπʼ αὐτόν» er gjengitt med «senke seg over ham», som gir et poetisk og visuelt bilde.

Formuleringen «καὶ ἰδού» (og se) er en semittisme – et uttrykk lånt fra hebraisk «ve-hinneh» (וְהִנֵּה) – som brukes for å introdusere noe overraskende eller guddommelig. Det fungerer som en oppmerksomhetsmarkør som inviterer leseren til å «se» hendelsen med forundring. Matteus bruker dette uttrykket langt oftere enn de andre evangelistene.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) er brukt i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – hos Matteus er erklæringen rettet til tilhørerne som en proklamasjon, ikke bare til Jesus personlig. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) er gjengitt som et tillegg: «den elskede», som fungerer som en apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger det greske aorist godt – en glede som er og forblir.

Røsten fra himmelen kombinerer allusjoner til flere GT-tekster: Salme 2:7 («Du er min Sønn»), Jesaja 42:1 («min utvalgte, som jeg har behag i») og muligens 1 Mos 22:2 (Isak som «din eneste sønn, som du elsker»). Denne kombinasjonen identifiserer Jesus som både den davidiske kongen, Herrens lidende tjener og det fullkomne offeret.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus og Lukas har andre person («Du er min Sønn»). Matteus' versjon gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus. Dette passer med Matteus' bredere teologiske prosjekt med å presentere Jesus som den offentlig innsatte Messias.

«Οὗτός ἐστιν» (dette er) brukes hos Matteus i stedet for Markus' «Σὺ εἶ» (du er) – erklæringen er rettet til tilhørerne som en proklamasjon. «Ὁ ἀγαπητός» (den elskede) fungerer som apposisjon. «Ἐν ᾧ εὐδόκησα» er gjengitt med «I ham har jeg min glede», som fanger den tidløse karakteren av det greske aorist.

Hos Matteus er røsten formulert i tredje person («Dette er min Sønn»), mens Markus 1:11 og Lukas 3:22 har andre person («Du er min Sønn»). Denne forskjellen er teologisk interessant: Matteus gjør erklæringen til en offentlig proklamasjon for alle tilstedeværende, ikke bare en privat åpenbaring til Jesus.

Himmelrøstens ord har liturgisk betydning i den kristne kirke. Teksten leses tradisjonelt på festen for Herrens dåp (Epifani/Teofani), som feires 6. januar eller søndagen etter i vestlig tradisjon. Ordene er også blitt inkorporert i dåpsliturgien som et uttrykk for Guds kjærlighet til den døpte.

Det greske δεῖ uttrykker en guddommelig nødvendighet – «det er nødvendig». Oversettelsen bruker «skal» for begge leddene, noe som gjenspeiler denne nødvendigheten på norsk, men kan også tolkes som enkel fremtid. Et alternativ ville vært «Han må vokse, jeg må avta», som tydeligere kommuniserer at det dreier seg om en guddommelig plan, ikke bare en forutsigelse. Kortformen «Han skal vokse, jeg skal avta» er imidlertid godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon og gjengir den lakoniske rytmen i originalen svært godt.

De greske infinitivene αὐξάνειν («å vokse, tilta») og ἐλαττοῦσθαι («å avta, bli mindre») danner et kontrastpar. Verbet ἐλαττοῦσθαι er i passiv/medium form, noe som kan antyde at Johannes ikke bare aktivt trekker seg tilbake, men at det skjer med ham i tråd med Guds vilje. Konstruksjonen med δεῖ + infinitiv er karakteristisk for Johannesevangeliet og brukes gjerne om det som hører til Guds frelsesplan (jf. Joh 3,7.14; 4,4; 9,4; 12,34; 20,9).

Johannes Døperens utsagn er et grunnleggende uttrykk for kristen ydmykhet og kristosentrisk tjeneste. Ordet δεῖ peker ikke bare på Johannes' personlige ønske, men på en guddommelig nødvendighet: Det er Guds plan at Kristus skal bli større og forløperen skal tre i bakgrunnen. Teologisk understreker verset at all tjeneste i kirken peker bort fra tjeneren og mot Kristus. Utsagnet har også blitt tolket kristologisk som en bekreftelse av Jesu forrang og guddommelige oppdrag.

Johannes Døperens utsagn «Han skal vokse, jeg skal avta» regnes som et av de mest pregnante uttrykkene for kristen ydmykhet og tjeneste. Verset brukes ofte i forbindelse med festen for Johannes Døperens fødsel (24. juni), som faller nær sommersolverv – da dagene begynner å bli kortere – mens Jesu fødsel feires nær vintersolverv, da dagene begynner å bli lengre. Denne symbolikken mellom lys og mørke har vært kjent siden oldkirken.

I den historiske konteksten befinner Johannes Døperen seg i en situasjon der hans egne disipler uttrykker bekymring over at folk nå strømmer til Jesus i stedet for til ham (Joh 3,26). Johannes' svar viser at han forstår sin rolle som forløper og veiviser, ikke som mål i seg selv. I jødisk tradisjon hadde brudgommens venn (שושבין, shoshbin) en viktig, men underordnet rolle i bryllupet – en rolle Johannes nettopp har brukt som bilde i vers 29.