Josef fra Arimatea
Den som gravla Jesus
Josef fra Arimatea var et rikt og respektert medlem av Det høye råd, men i hemmelighet en disippel av Jesus. Han hadde ikke samtykket til rådets beslutning om å drepe Jesus. Etter korsfestelsen tok han mot til seg, gikk til Pilatus og ba om Jesu kropp, som han la i sin egen nye grav.
Nøkkelhendelser
Ventet på Guds rike
Josef var en god og rettferdig mann som ventet på Guds rike.
Ba om Jesu kropp
Josef tok mot til seg og gikk til Pilatus for å be om Jesu kropp.
Begravelsen
Josef la Jesu kropp i sin egen nye grav, hugget ut i fjellet.
*
«svøpte den i rent linklede» gjengir gresk «ἐνετύλιξεν αὐτὸ σινδόνι καθαρᾷ». Verbet ἐνετύλιξεν betyr å vikle inn, svøpe. «Linklede» er valgt for σινδών, som betegner et fint linstoff. Alternativt kunne man skrevet «linduk» eller «lintøy», men «linklede» er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon og gir et klart bilde.
Ordet σινδών (sindón) betegner et stort stykke fint linlerret, opprinnelig fra India (muligens via Sindh-regionen). Det brukes i evangeliene spesielt om liksvøpet til Jesus. Adjektivet καθαρά kan bety både fysisk rent og rituelt rent.
At linkledet beskrives som «rent» (καθαρᾷ) kan tolkes både bokstavelig (nytt, ubrukt stoff) og symbolsk som uttrykk for Jesu renhet og syndfriheten i hans død. Matteus er den eneste av synoptikerne som inkluderer dette adjektivet, noe som kan peke mot en teologisk betoning.
Det var vanlig jødisk begravelsesskikk å svøpe den avdøde i linklede. Josef fra Arimatea var ifølge evangeliene en velstående mann og medlem av Sanhedrin, og bruken av fint, rent lin understreker den ærefulle behandlingen av Jesu legeme. At han brukte sin egen nye grav (v. 60) vitner også om hans høye status.
Noen håndskrifter har varianten «ἐν σινδόνι» (med preposisjon ἐν), mens andre har bare dativformen σινδόνι uten preposisjon. Betydningen er den samme. Variantapparatet viser også en veksling mellom αὐτό og formen uten pronomen, men hovedteksten inkluderer αὐτό.
*
Oversettelsen gjengir καινῷ αὐτοῦ μνημείῳ som «sin nye grav». Det greske καινός betyr «ny» i betydningen ubrukt/fersk. Alternativet «ubrukt» kunne også vært brukt (jf. Luk 23,53). ἐλατόμησεν kan oversettes «hogd ut» eller «hugget ut». ἐν τῇ πέτρᾳ gjengis som «i fjellet», som er en nøytral og nær gjengivelse av det greske uttrykket. ἀπῆλθεν betyr strengt tatt «gikk bort» eller «dro av sted», ikke bare «gikk».
Verbet λατομέω (latoméō) er sammensatt av λᾶας ('stein') og τέμνω ('skjære/hugge'), og betyr bokstavelig 'å hugge i stein'. Partisippet προσκυλίσας (fra προσκυλίω) betyr 'å rulle mot/foran' og brukes spesifikt om å rulle en stein på plass foran en gravåpning. τῇ θύρᾳ ('til døren') oversettes her idiomatisk som «inngangen».
At graven var ny og uthogd i fjell, understreker at ingen annen hadde ligget der – dette er teologisk viktig for oppstandelsesberetningen, da det utelukker forveksling med et annet lik. Den store steinen foran inngangen blir også sentral i påskefortellingen (Matt 28,2). Matteus legger mer vekt enn de andre evangelistene på at graven var forseglet, noe som forsterker oppstandelsens troverdighet.
Klippegraver var vanlige blant velstående jøder i det første århundret. De ble hugget ut i kalksteinsfjell, ofte med en lav inngang og en rund stein som kunne rulles langs en skåret renne for å forsegle åpningen. At Josef eide en slik grav, bekrefter hans status som en rik mann (jf. v. 57). Arkeologiske funn fra Jerusalem-området viser mange slike graver fra denne perioden.
Noen håndskrifter har varianter i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste manuskriptene (inkludert Sinaiticus og Vaticanus). Enkelte manuskripter har en noe annerledes ordstilling av αὐτοῦ i forhold til μνημείῳ, men betydningen forblir den samme.