Sjekarja

Oversettelsen gjengir «ὁ παραδιδοὺς αὐτόν» med «som hadde forrådt ham». Det greske partisippet er presens (den som forråder/overleverer), men brukes her substantivisk for å identifisere Judas som den som utførte forræderiet; norsk fortid («hadde forrådt») er naturlig i denne konteksten. «κατεκρίθη» (ble fordømt/dømt) gjengis med «var blitt dømt». Verbet «ἔστρεψεν» (returnerte/brakte tilbake) er oversatt «brakte ... tilbake», som er idiomatisk godt norsk. «τὰ τριάκοντα ἀργύρια» gjengis med «de tretti sølvpengene», et innarbeidet norsk uttrykk. Alternativt kunne man skrevet «sølvmynter» eller «sølvstykker».

Verbet «μεταμεληθείς» (aorist passiv partisipp av μεταμέλομαι) betyr å angre i betydningen å føle beklagelse eller endre mening. Det er et annet ord enn «μετανοέω», som i Det nye testamente oftest brukes om omvendelse og sinnsendring i dypere, åndelig forstand. «Μεταμέλομαι» har en mer emosjonell valør – anger, samvittighetsnag – uten nødvendigvis å innebære full omvendelse.

Skillet mellom «μεταμέλομαι» (brukt her om Judas) og «μετανοέω» (brukt ellers om omvendelse) har vært teologisk viktig. Mange teologer har påpekt at Judas' anger var samvittighetsnag uten sann omvendelse til Gud. Hans reaksjon – å returnere pengene og deretter ta sitt eget liv – tolkes ofte som fortvilelse snarere enn frelsende omvendelse. Andre mener skillet mellom ordene ikke skal overdrives, men konteksten viser uansett at Judas' anger ikke førte til forsoning med Gud.

De tretti sølvpengene tilsvarer trolig tretti shekel sølv, som var prisen for en slave ifølge 2 Mos 21,32. Matteus ser dette i lys av Sak 11,12–13. Overprestene og de eldste utgjorde kjernen i Sanhedrin, det jødiske rådet som hadde dømt Jesus.

Noen håndskrifter har «παραδούς» (aorist partisipp) i stedet for «παραδιδούς» (presens partisipp). Forskjellen er liten: begge identifiserer Judas som forræderen, men aorist understreker den fullførte handlingen. Varianten «καὶ τοῖς» foran «πρεσβυτέροις» finnes også i noen manuskripter, men betydningen er uendret.

Den greske teksten bruker partisippformen παραδοὺς ('idet jeg forrådte') som angir måten synden ble begått på. Oversettelsen har valgt å gjengi dette som en koordinert handling med 'og forrådt', men et alternativ er 'ved å forråde', som tydeligere viser at forræderiet er selve synden. Uttrykket σὺ ὄψῃ er et idiom som bokstavelig betyr 'du skal se (til det)', og er gjengitt noe fritt. Alternativer inkluderer 'Det er din sak' eller 'Se til det selv.'

Uttrykket αἷμα ἀθῷον ('uskyldig blod') er en semittisk idiom som betyr 'en uskyldig persons liv/død'. Det greske ἀθῷος betyr 'uten straff, uskyldig, fri for skyld'. Noen manuskripter har δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον. Frasen σὺ ὄψῃ (futurum av ὁράω) er et idiomatisk uttrykk som betyr 'du vil se til det' – dvs. det er ditt ansvar, ikke vårt.

Judas' bekjennelse 'Jeg har syndet' (Ἥμαρτον) reiser teologiske spørsmål om hans anger. Det greske μεταμεληθείς (v. 3) betyr 'å angre/føle beklagelse' og er forskjellig fra μετανοέω som innebærer en dypere omvendelse. Judas viser samvittighetskvaler, men tradisjonelt har kirken skilt mellom hans anger og sann omvendelse. Overprestenes avvisning understreker deres moralske ansvarsfraskrivelse.

Overprestenes svar 'Hva angår det oss?' reflekterer en kynisk holdning der de ser på Judas som et brukt redskap. I jødisk tradisjon var det å forråde uskyldig blod en alvorlig synd (jf. 5 Mos 27:25). Ansvaret for blodskyld var et sentralt juridisk og religiøst begrep i antikken.

Noen manuskripter (inkludert Codex Bezae og visse latinske vitner) leser δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον ('uskyldig'). De fleste kritiske utgaver foretrekker ἀθῷον som den opprinnelige lesemåten, da δίκαιον kan være en harmonisering med Matt 27:19 eller 27:24. Noen manuskripter har også ὄψει i stedet for ὄψῃ, men betydningen er den samme.

Oversettelsen gjengir det greske «ῥίψας τὰ ἀργύρια εἰς τὸν ναόν» som «kastet sølvpengene inn i tempelet». «Ναός» refererer spesifikt til selve tempelhelligdommen (det hellige eller det aller helligste), ikke tempelområdet generelt (ἱερόν). Noen oversettelser velger «tempelhallen» eller «tempelhelligdommen» for å markere denne forskjellen, men «tempelet» er den vanligste gjengivelsen på norsk og er forståelig for moderne lesere. Alternativet «tempelhelligdommen» ville vært mer presist.

Gresk «ναός» betegner det indre tempelbygget – selve helligdommen – til forskjell fra «ἱερόν» som betegner hele tempelkomplekset med forgårder. At Judas kastet pengene «εἰς τὸν ναόν» antyder at han kastet dem inn mot eller inn i selve helligdommen, noe som understreker den dramatiske og desperate karakteren av handlingen. Verbet «ῥίψας» (av ῥίπτω) innebærer å kaste med kraft, ikke bare å legge fra seg.

Judas' selvmord er et omdiskutert tema teologisk. Hans bekjennelse «Jeg har syndet» (v. 4) viser anger, men hans handlinger – å kaste pengene og henge seg – viser fortvilelse snarere enn omvendelse. Kirkefedre som Augustin og Chrysostomos skiller mellom Judas' anger (μεταμέλεια, v. 3) og ekte omvendelse (μετάνοια). Denne hendelsen har også vært diskutert i sammenheng med Apg 1,18, der Judas' død beskrives annerledes, noe som har gitt opphav til ulike harmoniseringsforsøk.

At Judas kastet pengene inn i «naos» (tempelhelligdommen) var en svært provoserende handling, da kun prester hadde adgang til denne delen av tempelet. Handlingen kan ha skjedd ved inngangen til helligdommen, der prestene befant seg. De tretti sølvpengene var trolig tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelbetalinger.

Enkelte håndskrifter har «εἰς τὸν ναόν» mens andre varianter inkluderer «ἐν τῷ ναῷ». Hovedtradisjonen støtter «εἰς τὸν ναόν» (retningsbetydning: inn i tempelet). Variantene påvirker ikke vesentlig meningsinnholdet.

Oversettelsen gjengir τιμὴ αἵματός (timē haimatos, 'pris for blod') som 'blodpenger', noe som er en vanlig og lettfattelig gjengivelse. En mer bokstavelig oversettelse ville være 'betaling for blod' eller 'pris for blod'. Uttrykket κορβανᾶν (korbanān) er oversatt med 'tempelkassen', som er den funksjonelle betydningen. Verbet βαλεῖν ('kaste inn') er gjengitt med det mildere 'legge', som passer bedre på norsk i denne konteksten.

Ordet κορβανᾶς (korbanās) er et semittisk lånord fra hebraisk/arameisk קָרְבָּן (qorbān), som betyr 'offergave' eller 'det som er viet til Gud'. I NT brukes det her spesifikt om tempelkassen der slike gaver ble oppbevart. Uttrykket τιμὴ αἵματος er en genitiv-konstruksjon der αἵματος er en objektiv genitiv: 'betaling for blod', altså penger som ble gitt som pris for et menneskeliv.

Overprestenes argument reflekterer bestemmelsene i 5. Mosebok 23:18 om at urent utbytte ikke skal bringes inn i Herrens hus. Ironien i teksten er påfallende: overprestene som selv organiserte betalingen til Judas for å forråde Jesus, er nå nøye med den rituelle renheten til pengene. Matteus fremhever dermed det hyklerske i deres fromhet.

Tempelkassen (korbanās) var et spesielt fond i tempelet beregnet på hellige formål. Ifølge jødisk lov kunne penger som var tilknyttet blod eller synd, ikke brukes til hellige formål. Josefus nevner korbanās i forbindelse med Pilatus' bruk av tempelmidler til å bygge en akvedukt (Ant. 18.3.2), noe som skapte opprør.

Det greske uttrykket 'ἐξ αὐτῶν' (bokstavelig 'av/med dem') refererer tilbake til sølvpengene (τὰ ἀργύρια) i vers 6. Oversettelsen må gjøre denne referansen tydelig uten å legge til ordet 'pengene' eksplisitt. Valget 'brukte de dem til å kjøpe' gjør det klart at pronomenet viser til pengene. Alternativet 'for dem' er tvetydig på norsk.

'συμβούλιον λαβόντες' er et idiomatisk uttrykk som betyr 'etter å ha holdt råd' eller 'etter å ha rådslått'. Det er en aorist partisipp som uttrykker en handling forut for hovedverbet 'ἠγόρασαν' (de kjøpte). 'τὸν Ἀγρὸν τοῦ Κεραμέως' — bestemt artikkel brukes, noe som tyder på at dette var en kjent åker. 'Κεραμεύς' betyr 'pottemaker' (av κέραμος, leire/keramikk).

Ifølge Matteus kjøpte overprestene åkeren, mens Apostlenes gjerninger 1:18–19 tilskriver kjøpet til Judas selv. Denne tilsynelatende motsetningen har vært mye diskutert. En vanlig harmonisering er at overprestene kjøpte den i Judas' navn med hans penger. Passasjen er også knyttet til oppfyllelsen av profetien som siteres i vers 9–10.

Pottemakerens åker var sannsynligvis et leirjordområde sør for Jerusalem i Hinnomdalen, der pottemakere hadde hentet leire. Slike utbrukte leirtak var ofte billige og lite egnet til jordbruk, men kunne brukes som gravplass. Gravplasser for 'fremmede' (ξένοι) — det vil si ikke-jøder eller pilegrimer — var nødvendige i Jerusalem som mottok mange besøkende, spesielt under høytidene.

Teksten er godt bevitnet og stabil i manuskripttradisjonen. Noen få minuskler har mindre varianter i ordstilling, men ingen vesentlige tekstkritiske problemer foreligger for dette verset.

Den norske oversettelsen «Blodåkeren» gjengir det greske Ἀγρὸς Αἵματος (Agros Haimatos), som betyr «blodets åker». Sammensetningen til ett ord er naturlig på norsk og gjenspeiler det velkjente navnet. «Den dag i dag» er en god idiomatisk gjengivelse av ἕως τῆς σήμερον (helt til i dag). Alternativt kunne man oversatt «Blodmarkeren» eller beholdt to ord: «Blod-åkeren», men «Blodåkeren» er mest naturlig.

Uttrykket ἕως τῆς σήμερον (heōs tēs sēmeron) er en fast frase i bibelsk gresk som betyr «inntil denne dag» og brukes for å knytte en hendelse i fortiden til forfatterens samtid. Frasen opptrer hyppig i Septuaginta og i Matteusevangeliet (jf. Matt 28,15).

Navnet «Blodåkeren» (Ἀγρὸς Αἵματος) kobles av Matteus til blodpengene Judas mottok for å forråde Jesus. I Apostlenes gjerninger 1,19 kalles stedet Hakeldama (arameisk for «blodåkeren»), men der knyttes navnet til Judas' blodige død på åkeren. Disse to tradisjonene reflekterer ulike perspektiver på samme sted og hendelse.

Tradisjonen knytter Blodåkeren (Hakeldama) til et område sør for Hinnomdalen i Jerusalem. Stedet ble brukt som gravplass for fremmede, noe som tyder på at det var et kjent sted på Matteus' tid. Keramikkindustrien i området passer med betegnelsen «Pottemakerens åker» i forrige vers.

Oversettelsen gjengir den greske teksten relativt nøyaktig. Uttrykket «prisen for den verdsatte, den som Israels barn hadde satt pris på» forsøker å bevare det greske ordspillet med τιμή (pris) og τιμάω (verdsette/sette pris på). Verset har gjennomgått flere revisjoner for å finne den beste balansen mellom nøyaktighet og lesbarhet. Nåværende versjon er den klareste hittil, selv om den greske dobbeltbetydningen er vanskelig å gjengi fullt ut på norsk.

Det greske verset inneholder et markant ordspill med tre former av samme rot: τιμήν (pris/verdi), τετιμημένου (den verdsatte, perfektum partisipp passiv av τιμάω) og ἐτιμήσαντο (de verdsatte/fastsatte prisen, aorist medium). Ordspillet understreker ironien: den 'prisen' som ble satt på 'den verdsatte' er bare tretti sølvpenger — prisen for en slave (jf. 2 Mos 21:32). Mediumformen ἐτιμήσαντο kan antyde at Israels barn fastsatte prisen for seg selv, altså på eget initiativ.

Sitatet tilskrives Jeremia, men innholdet er hovedsakelig hentet fra Sakarja 11:12–13, med mulige allusjoner til Jeremia 18:2–3 (pottemakeren) og Jeremia 32:6–9 (kjøp av en åker). Dette har vært gjenstand for mye diskusjon. Noen mener Matteus kombinerer profetier fra begge, og nevner den mest kjente profeten. Andre forklarer det med at Jeremia sto først i profetsamlingen og derfor kunne brukes som samlebetegnelse. Enkelte håndskrifter utelater navnet helt eller skriver 'Sakarja'.

Tretti sølvpenger var i gammeltestamentlig lov prisen for en slave som ble drept av en okse (2 Mos 21:32). Summen var altså bevisst nedvurderende — det var den laveste mulige prisen å sette på et menneskeliv. I Sakarja 11:12–13 brukes dette som et ironisk uttrykk for Guds folks forakt for sin hyrde.

Noen håndskrifter leser Ζαχαρίου (Sakarja) i stedet for Ἰερεμίου (Jeremia), trolig som en harmoniserende korrigering ettersom sitatet primært stammer fra Sakarja 11:12–13. De fleste og beste håndskriftene (inkludert א, B, og de fleste majuskler) har imidlertid 'Jeremia', og dette regnes som den opprinnelige lesemåten etter lectio difficilior-prinsippet.

Den greske teksten bruker «ἔδωκαν αὐτὰ εἰς» som kan oversettes enten «gav dem for» eller «brukte dem til å kjøpe». Oversettelsen «gav dem for pottemakerens åker» gjenspeiler at sølvpengene ble brukt som betaling for åkeren. Alternativet «gav dem til pottemakerens åker» ville vært mer bokstavelig, men mindre idiomatisk på norsk.

«καθὰ συνέταξέν μοι κύριος» betyr bokstavelig «slik som Herren befalte/påla meg». Verbet «συντάσσω» innebærer å gi instruksjoner eller ordne noe. «Påla» er et godt valg på norsk for å formidle den autoritative karakteren i befalingen.

Sitatet tilskrives Jeremia (v.9), men innholdet ligner mest på Sakarja 11:12–13, med mulige allusjoner til Jeremia 18:2–3 (pottemakerens hus) og Jeremia 32:6–15 (kjøp av en åker). Det har vært mye diskusjon om hvorfor Matteus tilskriver sitatet Jeremia. Noen forskere mener det er en sammensatt sitering der den mest prominente profeten nevnes, mens andre peker på at Jeremia-bokrullen i den jødiske kanon kan ha inkludert mindre profeter.

Pottemakerens åker (τὸν ἀγρὸν τοῦ κεραμέως) ble ifølge Apg 1:19 kjent som «Blodåkeren» (Hakeldama) og ble brukt som gravplass for fremmede. Keramikkindustrien var vanlig i Hinnoms dal ved Jerusalem, og brukte jord kunne gjøre en åker uegnet til jordbruk men egnet til gravplass.

Noen håndskrifter har varianter i ordlyden, men den overordnede teksten er godt bevitnet. Enkelte manuskripter har «Ζαχαρίου» (Sakarja) i stedet for «Ἰερεμίου» (Jeremia) i vers 9, noe som tyder på at kopister var klar over den tilsynelatende uoverensstemmelsen. Majoriteten av manuskriptene beholder likevel «Jeremia».