SalmeneKapittel 132

Ein song til festreisene. Herre, kom David i hug, og all hans møde.
שִׁ֗יר הַֽמַּ֫עֲל֥וֹת זְכוֹר־יְהוָ֥ה לְדָוִ֑ד אֵ֝ת כָּל־עֻנּוֹתֽוֹ׃ ‬
Han som svor for Herren og gav ein lovnad til Jakobs Mektige:
אֲשֶׁ֣ר נִ֭שְׁבַּע לַיהוָ֑ה נָ֝דַ֗ר לַאֲבִ֥יר יַעֲקֹֽב׃ ‬
«Eg vil ikkje gå inn i mitt hus, ikkje stiga opp på leiet mitt,
אִם־אָ֭בֹא בְּאֹ֣הֶל בֵּיתִ֑י אִם־אֶ֝עֱלֶ֗ה עַל־עֶ֥רֶשׂ יְצוּעָֽי׃ ‬
eg vil ikkje unna augo mine søvn, ikkje blund til augneloka mine –
אִם־אֶתֵּ֣ן שְׁנַ֣ת לְעֵינָ֑י לְֽעַפְעַפַּ֥י תְּנוּמָֽה׃ ‬
før eg finn ein stad for Herren, ein bustad for Jakobs Mektige.»
עַד־אֶמְצָ֣א מָ֭קוֹם לַיהוָ֑ה מִ֝שְׁכָּנ֗וֹת לַאֲבִ֥יר יַעֲקֹֽב׃ ‬
Sjå, vi høyrde om henne i Efrata, vi fann henne på Jaar-markene.
הִנֵּֽה־שְׁמַֽעֲנ֥וּהָ בְאֶפְרָ֑תָה מְ֝צָאנ֗וּהָ בִּשְׂדֵי־יָֽעַר׃ ‬
Lat oss gå til hans bustad, lat oss bøya oss for fotskammelen hans.
נָב֥וֹאָה לְמִשְׁכְּנוֹתָ֑יו נִ֝שְׁתַּחֲוֶ֗ה לַהֲדֹ֥ם רַגְלָֽיו׃ ‬
Reis deg, Herre, og kom til din kvilestad, du og di mektige paktskiste!
קוּמָ֣ה יְ֭הוָה לִמְנוּחָתֶ֑ךָ אַ֝תָּ֗ה וַאֲר֥וֹן עֻזֶּֽךָ׃ ‬
Lat prestane dine vera kledde i rettferd, og lat dine trugne ropa av glede!
כֹּהֲנֶ֥יךָ יִלְבְּשׁוּ־צֶ֑דֶק וַחֲסִידֶ֥יךָ יְרַנֵּֽנוּ׃ ‬
For David, tenaren din, si skuld, vis ikkje andletet til din salva bort!
בַּ֭עֲבוּר דָּוִ֣ד עַבְדֶּ֑ךָ אַל־תָּ֝שֵׁ֗ב פְּנֵ֣י מְשִׁיחֶֽךָ׃ ‬
Herren svor David ein eid, ein trufast lovnad han ikkje vil bryta: «Av frukta frå livet ditt vil eg setja nokon på trona di.
נִשְׁבַּֽע־יְהוָ֨ה ׀ לְדָוִ֡ד אֱמֶת֮ לֹֽא־יָשׁ֢וּב מִ֫מֶּ֥נָּה מִפְּרִ֥י בִטְנְךָ֑ אָ֝שִׁ֗ית לְכִסֵּא־לָֽךְ׃ ‬
Om sønene dine held mi pakt og mine vitnemål som eg lærer dei, då skal også deira søner for alltid sitja på trona di.»
אִֽם־יִשְׁמְר֬וּ בָנֶ֨יךָ ׀ בְּרִיתִי֮ וְעֵדֹתִ֥י ז֗וֹ אֲלַ֫מְּדֵ֥ם גַּם־בְּנֵיהֶ֥ם עֲדֵי־עַ֑ד יֵ֝שְׁב֗וּ לְכִסֵּא־לָֽךְ׃ ‬
For Herren har valt ut Sion, han ynskte det til bustad for seg:
כִּֽי־בָחַ֣ר יְהוָ֣ה בְּצִיּ֑וֹן אִ֝וָּ֗הּ לְמוֹשָׁ֥ב לֽוֹ׃ ‬
«Dette er min kvilestad for alltid, her vil eg bu, for eg har lengta etter det.
זֹאת־מְנוּחָתִ֥י עֲדֵי־עַ֑ד פֹּֽה־אֵ֝שֵׁ֗ב כִּ֣י אִוִּתִֽיהָ׃ ‬
Maten der vil eg rikleg velsigna, dei fattige der vil eg metta med brød.
צֵ֭ידָהּ בָּרֵ֣ךְ אֲבָרֵ֑ךְ אֶ֝בְיוֹנֶ֗יהָ אַשְׂבִּ֥יעַֽ לָֽחֶם׃ ‬
Prestane der vil eg kle med frelse, og dei trugne skal jubla høgt av glede.
וְֽ֭כֹהֲנֶיהָ אַלְבִּ֣ישׁ יֶ֑שַׁע וַ֝חֲסִידֶ֗יהָ רַנֵּ֥ן יְרַנֵּֽנוּ׃ ‬
Der vil eg la eit horn veksa fram for David, eg har gjort ei lampe klar for min salva.
שָׁ֤ם אַצְמִ֣יחַ קֶ֣רֶן לְדָוִ֑ד עָרַ֥כְתִּי נֵ֝֗ר לִמְשִׁיחִֽי׃ ‬
Fiendane hans vil eg kle med skam, men over han skal krona hans stråla.»
א֭וֹיְבָיו אַלְבִּ֣ישׁ בֹּ֑שֶׁת וְ֝עָלָ֗יו יָצִ֥יץ נִזְרֽוֹ׃ ‬