SalmeneKapittel 39

Til kormeisteren. For Jedutun. Ein salme av David.
לַמְנַצֵּ֥חַ *לידיתון **לִֽידוּת֗וּן מִזְמ֥וֹר לְדָוִֽד׃ ‬
Eg sa: Eg vil vakta vegane mine så eg ikkje syndar med tunga mi. Eg vil setja munnkorg på munnen min så lenge den gudlause er framfor meg.
אָמַ֗רְתִּי אֶֽשְׁמְרָ֣ה דְרָכַי֮ מֵחֲט֢וֹא בִלְשׁ֫וֹנִ֥י אֶשְׁמְרָ֥ה לְפִ֥י מַחְס֑וֹם בְּעֹ֖ד רָשָׁ֣ע לְנֶגְדִּֽי׃ ‬
Eg var stum og tagal, eg tagde òg om det gode, men smerta mi vart berre verre.
נֶאֱלַ֣מְתִּי ד֭וּמִיָּה הֶחֱשֵׁ֣יתִי מִטּ֑וֹב וּכְאֵבִ֥י נֶעְכָּֽר׃ ‬
Hjartet mitt brann i brystet mitt, medan eg grunda, loga elden opp. Då tala eg med tunga mi:
חַם־לִבִּ֨י ׀ בְּקִרְבִּ֗י בַּהֲגִיגִ֥י תִבְעַר־אֵ֑שׁ דִּ֝בַּ֗רְתִּי בִּלְשֽׁוֹנִי׃ ‬
Herre, lat meg få vita mi ende og kor mange dagar eg har att, så eg kan skjøna kor skrøpeleg eg er.
הוֹדִ֘יעֵ֤נִי יְהוָ֨ה ׀ קִצִּ֗י וּמִדַּ֣ת יָמַ֣י מַה־הִ֑יא אֵ֝דְעָ֗ה מֶה־חָדֵ֥ל אָֽנִי׃ ‬
Sjå, du har gjort dagane mine berre nokre handbreier lange, og livstida mi er som ingenting framfor deg. Sanneleg, kvart menneske er berre ein pust. Sela.
הִנֵּ֤ה טְפָח֨וֹת ׀ נָ֘תַ֤תָּה יָמַ֗י וְחֶלְדִּ֣י כְאַ֣יִן נֶגְדֶּ֑ךָ אַ֥ךְ כָּֽל־הֶ֥בֶל כָּל־אָ֝דָ֗ם נִצָּ֥ב סֶֽלָה׃ ‬
Sanneleg, mennesket vandrar som ein skugge, sanneleg, dei strævar forgjeves. Dei samlar i hop, men veit ikkje kven som skal hausta det.
אַךְ־בְּצֶ֤לֶם ׀ יִֽתְהַלֶּךְ־אִ֗ישׁ אַךְ־הֶ֥בֶל יֶהֱמָי֑וּן יִ֝צְבֹּ֗ר וְֽלֹא־יֵדַ֥ע מִי־אֹסְפָֽם׃ ‬
Og no, Herre, kva skal eg vona på? Mi von står til deg.
וְעַתָּ֣ה מַה־קִּוִּ֣יתִי אֲדֹנָ֑י תּ֝וֹחַלְתִּ֗י לְךָ֣ הִֽיא׃ ‬
Frels meg frå alle mine brot, gjer meg ikkje til spott for dåren.
מִכָּל־פְּשָׁעַ֥י הַצִּילֵ֑נִי חֶרְפַּ֥ת נָ֝בָ֗ל אַל־תְּשִׂימֵֽנִי׃ ‬
Eg er stum, eg opnar ikkje munnen min, for det er du som har gjort dette.
נֶ֭אֱלַמְתִּי לֹ֣א אֶפְתַּח־פִּ֑י כִּ֖י אַתָּ֣ה עָשִֽׂיתָ׃ ‬
Ta bort plaga di frå meg! Av slaget frå di hand er eg i ferd med å gå til grunne.
הָסֵ֣ר מֵעָלַ֣י נִגְעֶ֑ךָ מִתִּגְרַ֥ת יָ֝דְךָ֗ אֲנִ֣י כָלִֽיתִי׃ ‬
Når du tuktar eit menneske med refs for synd, lèt du det dei held kjært, smelta bort som av møll. Sanneleg, kvart menneske er berre ein pust. Sela.
בְּֽתוֹכָ֘ח֤וֹת עַל־עָוֺ֨ן ׀ יִסַּ֬רְתָּ אִ֗ישׁ וַתֶּ֣מֶס כָּעָ֣שׁ חֲמוּד֑וֹ אַ֤ךְ הֶ֖בֶל כָּל־אָדָ֣ם סֶֽלָה׃ ‬
Høyr bøna mi, Herre, lyd til mitt rop! Tei ikkje til tårene mine! For eg er ein framand hjå deg, ein gjest, som alle fedrane mine.
שִֽׁמְעָ֥ה־תְפִלָּתִ֨י ׀ יְהוָ֡ה וְשַׁוְעָתִ֨י ׀ הַאֲזִינָה֮ אֶֽל־דִּמְעָתִ֗י אַֽל־תֶּ֫חֱרַ֥שׁ כִּ֤י גֵ֣ר אָנֹכִ֣י עִמָּ֑ךְ תּ֝וֹשָׁ֗ב כְּכָל־אֲבוֹתָֽי׃ ‬
Vend blikket frå meg så eg kan få att gleda mi, før eg går bort og ikkje er meir.
הָשַׁ֣ע מִמֶּ֣נִּי וְאַבְלִ֑יגָה בְּטֶ֖רֶם אֵלֵ֣ךְ וְאֵינֶֽנִּי׃ ‬