SalmeneKapittel 49

Til kormeisteren. Ein salme av Korah-sønene.
Høyr dette, alle folk! Lytt, alle som bur i verda!
Både høg og låg, rik og fattig, alle saman.
Munnen min skal tala visdom, og det hjartet mitt tenkjer på, er fullt av forstand.
Eg vil bøya øyret mitt til ein likning, eg vil opna gåta mi med harpe.
Kvifor skal eg vera redd i vonde dagar, når synda frå dei som forfølgjer meg, omgjev meg?
Dei lit på rikdomen sin og skryt av den store velstanden sin.
Ingen kan på nokon måte kjøpa ein bror fri, eller gje Gud løysepengar for han.
For løysinga av livet deira er for kostbar, det må ein gje opp for alltid.
Skulle han leva evig og ikkje sjå grava?
For ein ser at dei vise døyr, dåren og den uvitande går til grunne saman, og dei lèt rikdomen sin etter seg til andre.
I sitt indre tenkjer dei at husa deira skal vara evig, bustadene deira frå slekt til slekt, sjølv om dei kalla landområde opp etter sine eigne namn.
Men mennesket i sin prakt varer ikkje ved, det er likt dyra som går til grunne.
Dette er vegen til dei som stolar på seg sjølve, og dei som kjem etter, godtek det dei seier. Sela.
Som sauer er dei sette til dødsriket, døden gjeter dei. Dei rettferdige skal råda over dei om morgonen, og skapnaden deira skal tærast bort i dødsriket, langt frå bustaden sin.
Men Gud skal løysa sjela mi frå dødsriket si hand, for han skal ta meg til seg. Sela.
Ver ikkje redd når nokon blir rik, når herlegdomen i huset hans aukar.
For når han døyr, tek han ikkje noko med seg, herlegdomen hans følgjer han ikkje ned.
Sjølv om han velsignar seg sjølv medan han lever – og folk prisar deg når du gjer det godt for deg sjølv –
skal han gå til fedrane si ætt, dei skal aldri meir sjå lyset.
Mennesket i sin prakt, men utan forstand, er likt dyra som går til grunne.