SalmeneKapittel 77

Til kormeisteren. Etter Jedutun. Ein salme av Asaf.
לַמְנַצֵּ֥חַ עַֽל־*ידיתון **יְדוּת֗וּן לְאָסָ֥ף מִזְמֽוֹר׃ ‬
Røysta mi ropar til Gud, eg ropar høgt. Røysta mi stig opp til Gud, og han lyttar til meg.
קוֹלִ֣י אֶל־אֱלֹהִ֣ים וְאֶצְעָ֑קָה קוֹלִ֥י אֶל־אֱ֝לֹהִ֗ים וְהַאֲזִ֥ין אֵלָֽי׃ ‬
På mi trengselstid søkjer eg Herren. Om natta er handa mi utstrekt utan å slakna. Sjela mi nektar å la seg trøysta.
בְּי֥וֹם צָרָתִי֮ אֲדֹנָ֢י דָּ֫רָ֥שְׁתִּי יָדִ֤י ׀ לַ֣יְלָה נִ֭גְּרָה וְלֹ֣א תָפ֑וּג מֵאֲנָ֖ה הִנָּחֵ֣ם נַפְשִֽׁי׃ ‬
Eg tenkjer på Gud og sukkar. Eg grundar og ånda mi vert motlaus. Sela
אֶזְכְּרָ֣ה אֱלֹהִ֣ים וְאֶֽהֱמָיָ֑ה אָשִׂ֓יחָה ׀ וְתִתְעַטֵּ֖ף רוּחִ֣י סֶֽלָה׃ ‬
Du held augo mine vakne. Eg er så uroleg at eg ikkje kan tala.
אָ֭חַזְתָּ שְׁמֻר֣וֹת עֵינָ֑י נִ֝פְעַ֗מְתִּי וְלֹ֣א אֲדַבֵּֽר׃ ‬
Eg tenkjer på gamle dagar, på år frå fjerne tider.
חִשַּׁ֣בְתִּי יָמִ֣ים מִקֶּ֑דֶם שְׁ֝נ֗וֹת עוֹלָמִֽים׃ ‬
Om natta minnest eg songen min. Eg grundar i hjartet mitt, og ånda mi granskar.
אֶֽזְכְּרָ֥ה נְגִינָתִ֗י בַּ֫לָּ֥יְלָה עִם־לְבָבִ֥י אָשִׂ֑יחָה וַיְחַפֵּ֥שׂ רוּחִֽי׃ ‬
Vil Herren støyta bort for alltid? Vil han aldri meir visa velvilje?
הַֽ֭לְעוֹלָמִים יִזְנַ֥ח ׀ אֲדֹנָ֑י וְלֹֽא־יֹסִ֖יף לִרְצ֣וֹת עֽוֹד׃ ‬
Har nåden hans teke slutt for alltid? Har lovnaden opphøyrt frå slekt til slekt?
הֶאָפֵ֣ס לָנֶ֣צַח חַסְדּ֑וֹ גָּ֥מַר אֹ֝֗מֶר לְדֹ֣ר וָדֹֽר׃ ‬
Har Gud gløymt å vera nådig? Har han i vreide stengt for si miskunn? Sela
הֲשָׁכַ֣ח חַנּ֣וֹת אֵ֑ל אִם־קָפַ֥ץ בְּ֝אַ֗ף רַחֲמָ֥יו סֶֽלָה׃ ‬
Då sa eg: «Dette er mi smerte: at høgre handa til Den Høgste har endra seg.»
וָ֭אֹמַר חַלּ֣וֹתִי הִ֑יא שְׁ֝נ֗וֹת יְמִ֣ין עֶלְיֽוֹן׃ ‬
Eg vil minnast Herrens gjerningar, ja, eg vil hugsa dine under frå gammalt av.
*אזכיר **אֶזְכּ֥וֹר מַֽעַלְלֵי־יָ֑הּ כִּֽי־אֶזְכְּרָ֖ה מִקֶּ֣דֶם פִּלְאֶֽךָ׃ ‬
Eg vil grunda på alt du har gjort og tenkja på dine storverk.
וְהָגִ֥יתִי בְכָל־פָּעֳלֶ֑ךָ וּֽבַעֲלִ֖ילוֹתֶ֣יךָ אָשִֽׂיחָה׃ ‬
Gud, din veg er i heilagdom. Kva gud er så stor som vår Gud?
אֱ֭לֹהִים בַּקֹּ֣דֶשׁ דַּרְכֶּ֑ךָ מִי־אֵ֥ל גָּ֝ד֗וֹל כֵּֽאלֹהִֽים׃ ‬
Du er den Gud som gjer under. Du har kunngjort di makt mellom folka.
אַתָּ֣ה הָ֭אֵל עֹ֣שֵׂה פֶ֑לֶא הוֹדַ֖עְתָּ בָעַמִּ֣ים עֻזֶּֽךָ׃ ‬
Med din arm fria du ut folket ditt, borna til Jakob og Josef. Sela
גָּאַ֣לְתָּ בִּזְר֣וֹעַ עַמֶּ֑ךָ בְּנֵי־יַעֲקֹ֖ב וְיוֹסֵ֣ף סֶֽלָה׃ ‬
Vatnet såg deg, Gud, vatnet såg deg og skalv. Ja, djupa beva.
רָ֘א֤וּךָ מַּ֨יִם ׀ אֱ‍ֽלֹהִ֗ים רָא֣וּךָ מַּ֣יִם יָחִ֑ילוּ אַ֝֗ף יִרְגְּז֥וּ תְהֹמֽוֹת׃ ‬
Skyene auste ut vatn, himmelen sende ut torelyd, og lynpilene dine fór hit og dit.
זֹ֤רְמוּ מַ֨יִם ׀ עָב֗וֹת ק֭וֹל נָתְנ֣וּ שְׁחָקִ֑ים אַף־חֲ֝צָצֶ֗יךָ יִתְהַלָּֽכוּ׃ ‬
Toredrønet ditt rulla i kvervelvinden. Lynet lyste opp verda. Jorda skalv og riste.
ק֤וֹל רַעַמְךָ֨ ׀ בַּגַּלְגַּ֗ל הֵאִ֣ירוּ בְרָקִ֣ים תֵּבֵ֑ל רָגְזָ֖ה וַתִּרְעַ֣שׁ הָאָֽרֶץ׃ ‬
Gjennom havet gjekk din veg, din sti gjennom dei veldige vatna, men fotspora dine vart ikkje sett.
בַּיָּ֤ם דַּרְכֶּ֗ךָ *ושביליך **וּֽ֭שְׁבִֽילְךָ בְּמַ֣יִם רַבִּ֑ים וְ֝עִקְּבוֹתֶ֗יךָ לֹ֣א נֹדָֽעוּ׃ ‬
Du leidde folket ditt som ein flokk, ved handa til Moses og Aron.
נָחִ֣יתָ כַצֹּ֣אן עַמֶּ֑ךָ בְּֽיַד־מֹשֶׁ֥ה וְאַהֲרֹֽן׃ ‬