Oppstandelsen

Det greske ἀποκριθείς ('apokritheis') betyr bokstavelig 'svarte/tok til orde', men brukes ofte i bibelsk gresk som en innledningsformel for tale uten at det nødvendigvis er et svar på en direkte spørsmål. Oversettelsen «tok til orde» fanger dette godt. «Μὴ φοβεῖσθε ὑμεῖς» er gjengitt «Dere skal ikke frykte» — alternativt «Frykt ikke» eller «Vær ikke redde». Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') markerer en kontrast med vaktene i forrige vers: vaktene har grunn til å frykte, men kvinnene skal ikke frykte. Anførselstegnet er med vilje ikke lukket fordi engelens tale fortsetter i de følgende versene.

Verbet ἀποκριθείς (aorist passiv partisipp av ἀποκρίνομαι) brukes i en semittisk-preget konstruksjon som innledning til direkte tale, ofte uten forutgående spørsmål. Det emfatiske pronomenet ὑμεῖς ('dere') står i kontrast til vaktene (οἱ τηροῦντες) i v.4. Uttrykket τὸν ἐσταυρωμένον er perfektum partisipp passiv av σταυρόω, noe som betyr 'den som ble korsfestet og som fortsatt bærer korsfestelsens karakter' — altså en varig tilstand.

Engelens oppfordring «Frykt ikke» er et gjennomgangstema i bibelske teofanier og engleåpenbaringer (jf. Luk 1,13.30; 2,10). At Jesus omtales som «den korsfestede» (perfektum partisipp) selv etter oppstandelsen, understreker at den oppstandne Kristus forblir den korsfestede — korset er ikke bare en forbigående hendelse, men en evig del av hans identitet. Dette har stor kristologisk betydning.

Kvinnene som kom til graven var i samsvar med jødisk begravelsesskikk, der kvinner tradisjonelt hadde ansvar for å stelle de døde og salve dem med krydder (jf. Mark 16,1). At engelen tiltaler kvinnene direkte og gir dem et oppdrag (v.7), var bemerkelsesverdig i en kultur der kvinners vitnesbyrd ikke ble tillagt full juridisk verdi.

Noen manuskripter har ὡσεί ('likesom') i stedet for ὡς i v.4. I v.5 er teksten relativt stabil med få vesentlige varianter i de store manuskripttradisjonene.

Denne teksten leses som evangelietekst ved påskegudstjenester og er sentral i den kristne påskeliturgien. Engelens ord «Frykt ikke» og forkynnelsen av oppstandelsen utgjør kjernen i det kristne påskebudskapet.

Oversettelsen gjengir ἠγέρθη (aorist passiv av ἐγείρω) med «er oppstått», som er en etablert norsk gjengivelse. Alternativt kunne man oversette «han er blitt reist opp», som bevarer den passive formen og dermed peker på Gud som den handlende. «Oppstått» er imidlertid naturlig norsk og godt innarbeidet i bibeltradisjon. δεῦτε ἴδετε gjengis med «Kom og se», en direkte og idiomatisk oversettelse av oppfordringen.

ἠγέρθη er aorist passiv indikativ av ἐγείρω («å vekke, reise opp»). Det såkalte passivum divinum antyder at det er Gud som har reist Jesus opp fra de døde. καθὼς εἶπεν («slik han sa») viser tilbake til Jesu egne forutsigelser om oppstandelsen (Matt 16:21; 17:23; 20:19). δεῦτε er en oppfordringspartikkel som kombinert med imperativ ἴδετε (aorist av ὁράω) skaper en energisk invitasjon.

Dette verset er kjernen i det kristne påskebudskapet. Engelens utsagn bekrefter to sentrale sannheter: den tomme graven (han er ikke her) og oppstandelsens faktum (han er oppstått). Henvisningen «slik han sa» understreker at oppstandelsen ikke var en uventet hendelse, men oppfyllelsen av Jesu egne ord. Invitasjonen til å se den tomme graven gir kvinnene en empirisk bekreftelse i tillegg til engelens vitnesbyrd.

Enkelte håndskrifter har ὁ κύριος etter ἔκειτο, altså «hvor Herren lå». Den kortere lesemåten uten ὁ κύριος har sterkere støtte i de eldste og beste manuskriptene og foretrekkes i kritiske utgaver (NA28/UBS5). Varianten ἔκειτο versus det alternative ἔκειτο ὁ κύριος har minimal tekstkritisk usikkerhet.

Den tomme graven var en klippegrav, typisk for velstående jøder i Jerusalem på denne tiden. Josef fra Arimatea hadde stilt sin nye grav til rådighet (Matt 27:60). τὸν τόπον ὅπου ἔκειτο refererer til hylle- eller benklignende flater inne i graven der kroppen ble lagt.

Matt 28:6 er et av de mest sentrale versene i påskeliturgien. «Han er ikke her, han er oppstått» (latin: Non est hic, surrexit) er det proklamatoriske påskebudskapet som leses i alle kristne tradisjoner under påskenattsgudstjenesten og påskedagsgudstjenesten.