EsekielKapittel 19

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Stem i ein klagesong over fyrstane i Israel.

וְאַתָּה֙ שָׂ֣א קִינָ֔ה אֶל־נְשִׂיאֵ֖י יִשְׂרָאֵֽל׃ ‬

Og sei: Kva var mor di? Ei løvemor mellom løver. Ho låg mellom unge løver og fostra opp ungane sine.

וְאָמַרְתָּ֗ מָ֤ה אִמְּךָ֙ לְבִיָּ֔א בֵּ֥ין אֲרָי֖וֹת רָבָ֑צָה בְּת֥וֹךְ כְּפִרִ֖ים רִבְּתָ֥ה גוּרֶֽיהָ׃ ‬

Ho fostra opp ein av ungane sine, og han vart ei ung løve. Han lærte å riva i bitar, og han åt menneske.

וַתַּ֛עַל אֶחָ֥ד מִגֻּרֶ֖יהָ כְּפִ֣יר הָיָ֑ה וַיִּלְמַ֥ד לִטְרָף־טֶ֖רֶף אָדָ֥ם אָכָֽל׃ ‬

Folkeslag høyrde om han, og han vart fanga i fella deira. Dei førte han med krokar til Egypt.

וַיִּשְׁמְע֥וּ אֵלָ֛יו גּוֹיִ֖ם בְּשַׁחְתָּ֣ם נִתְפָּ֑שׂ וַיְבִאֻ֥הוּ בַֽחַחִ֖ים אֶל־אֶ֥רֶץ מִצְרָֽיִם׃ ‬

Då ho såg at ho hadde venta fåfengt og vona hennar var ute, tok ho ein annan av ungane sine og gjorde han til ei ung løve.

וַתֵּ֙רֶא֙ כִּ֣י נֽוֹחֲלָ֔ה אָבְדָ֖ה תִּקְוָתָ֑הּ וַתִּקַּ֛ח אֶחָ֥ד מִגֻּרֶ֖יהָ כְּפִ֥יר שָׂמָֽתְהוּ׃ ‬

Han gjekk omkring mellom løvene og vart ei ung løve. Han lærte å riva i bitar, og han åt menneske.

וַיִּתְהַלֵּ֥ךְ בְּתוֹךְ־אֲרָי֖וֹת כְּפִ֣יר הָיָ֑ה וַיִּלְמַ֥ד לִטְרָף־טֶ֖רֶף אָדָ֥ם אָכָֽל׃ ‬

Han reiv ned borgene deira og øydela byane deira. Landet og alt som var i det, vart lagt øyde av lyden av brølet hans.

וַיֵּ֙דַע֙ אַלְמְנוֹתָ֔יו וְעָרֵיהֶ֖ם הֶחֱרִ֑יב וַתֵּ֤שַׁם אֶ֙רֶץ֙ וּמְלֹאָ֔הּ מִקּ֖וֹל שַׁאֲגָתֽוֹ׃ ‬

Då sette folkeslag frå landa rundt omkring seg opp mot han. Dei kasta garnet sitt over han, og han vart fanga i fella deira.

וַיִּתְּנ֨וּ עָלָ֥יו גּוֹיִ֛ם סָבִ֖יב מִמְּדִינ֑וֹת וַֽיִּפְרְשׂ֥וּ עָלָ֛יו רִשְׁתָּ֖ם בְּשַׁחְתָּ֥ם נִתְפָּֽשׂ׃ ‬

Dei sette han i bur med krokar og førte han til kongen i Babel. Dei førte han til ein festning, så røysta hans aldri meir skulle høyrast på fjella i Israel.

וַֽיִּתְּנֻ֤הוּ בַסּוּגַר֙ בַּֽחַחִ֔ים וַיְבִאֻ֖הוּ אֶל־מֶ֣לֶךְ בָּבֶ֑ל יְבִאֻ֙הוּ֙ בַּמְּצֹד֔וֹת לְמַ֗עַן לֹא־יִשָּׁמַ֥ע קוֹל֛וֹ ע֖וֹד אֶל־הָרֵ֥י יִשְׂרָאֵֽל׃ פ ‬

Mor di var som eit vintre i din livskraft, planta ved vatn. Det bar frukt og hadde mange greiner på grunn av det rikelege vatnet.

אִמְּךָ֥ כַגֶּ֛פֶן בְּדָמְךָ֖ עַל־מַ֣יִם שְׁתוּלָ֑ה פֹּֽרִיָּה֙ וַֽעֲנֵפָ֔ה הָיְתָ֖ה מִמַּ֥יִם רַבִּֽים׃ ‬

Det hadde sterke greiner, gode nok til herskarspirar. Stammen voks høgt opp mellom det tjukke lauvverket, og det vart synleg i si høgd med sine mange skot.

וַיִּֽהְיוּ־לָ֞הּ מַטּ֣וֹת עֹ֗ז אֶל־שִׁבְטֵי֙ מֹֽשְׁלִ֔ים וַתִּגְבַּ֥הּ קֽוֹמָת֖וֹ עַל־בֵּ֣ין עֲבֹתִ֑ים וַיֵּרָ֣א בְגָבְה֔וֹ בְּרֹ֖ב דָּלִיֹּתָֽיו׃ ‬

Men det vart rive opp i harme og kasta til jorda. Austavinden tørka ut frukta. Dei sterke greinene vart rivne av og tørka bort, og elden fortærte dei.

וַתֻּתַּ֤שׁ בְּחֵמָה֙ לָאָ֣רֶץ הֻשְׁלָ֔כָה וְר֥וּחַ הַקָּדִ֖ים הוֹבִ֣ישׁ פִּרְיָ֑הּ הִתְפָּרְק֧וּ וְיָבֵ֛שׁוּ מַטֵּ֥ה עֻזָּ֖הּ אֵ֥שׁ אֲכָלָֽתְהוּ׃ ‬

No er det planta i øydemarka, i eit tørt og tørstande land.

וְעַתָּ֖ה שְׁתוּלָ֣ה בַמִּדְבָּ֑ר בְּאֶ֖רֶץ צִיָּ֥ה וְצָמָֽא׃ ‬

Eld gjekk ut frå greinene og fortærte frukta. Det var inga sterk grein att, ingen herskarspirar. Dette er ein klagesong, og det vart til ein klagesong.

וַתֵּצֵ֨א אֵ֜שׁ מִמַּטֵּ֤ה בַדֶּ֙יהָ֙ פִּרְיָ֣הּ אָכָ֔לָה וְלֹא־הָ֥יָה בָ֛הּ מַטֵּה־עֹ֖ז שֵׁ֣בֶט לִמְשׁ֑וֹל קִ֥ינָה הִ֖יא וַתְּהִ֥י לְקִינָֽה׃ פ ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 19

Hovedtema: En klagesang over Israels fyrster og nasjonens fall.

Innhold: Kapitlet består av to poetiske bilder. Først sammenlignes Israel med en løvinne som fostret to løveunger (konger), men begge ble fanget og ført bort – den første til Egypt, den andre til Babylon. Deretter beskrives Israel som en frodig vinstokk med sterke grener (herskere), som ble rykket opp i vrede og plantet i ørkenen. Ilden som fortærte den kom fra dens egen gren – ødeleggelsen var selvforskyldt.

Nøkkelord/bilder:

Løvinne og løveunger: Representerer Juda og dens konger; løveungene som fanges symboliserer kongene Joakas (til Egypt) og Jojakin/Sidkia (til Babylon).
Vinstokk: Et vanlig bilde på Israel; her viser den nasjonens tidligere storhet og nåværende ødeleggelse.
Klagesang (qinah): En spesiell sørgedikt-sjanger; kapitlet begynner og slutter med dette ordet, som understreker tragedien.
Ild fra egen gren: Symboliserer at ødeleggelsen kom innenfra gjennom dårlig lederskap, ikke bare utenfra.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Esekiel 19

Personer

Kapittelet er en klagesang over «Israels fyrster» (נְשִׂיאֵי יִשְׂרָאֵל), og de to løveungene representerer sannsynligvis konkrete konger fra Judas siste tid. Den første løveungen som ble ført til Egypt (v. 4) identifiseres vanligvis med kong Joakas (også kalt Sallum), som regjerte kun tre måneder i 609 f.Kr. før farao Neko deporterte ham til Egypt, hvor han døde (2 Kong 23:31-34). Den andre løveungen som ble ført til Babel (v. 9) refererer mest sannsynlig til kong Sidkia, den siste kongen som ble blendet og ført til Babylon i 586 f.Kr., selv om noen forskere identifiserer ham med Jojakin som ble deportert i 597 f.Kr. «Moren» i allegorien representerer enten Juda som nasjon, det davidiske dynastiet, eller konkret dronningmoren – en posisjon med betydelig politisk innflytelse i det gamle Juda.

Steder

Egypt og Babylon nevnes som de to stormaktene som fanget Judas konger. Egypt var tradisjonelt en tilflukt og alliert for Juda, men ble også stedet for Joakas' fangenskap og død. Babylon under Nebukadnesar representerte den nye dominerende makten som til slutt ødela Jerusalem. Uttrykket «Israels fjell» (הָרֵי יִשְׂרָאֵל, v. 9) refererer til Juda-høylandet, hvor løvens brøl – kongens makt – ikke lenger skulle høres. «Ørkenen» og «det tørre, tørstende land» (v. 13) er et poetisk bilde på eksilet i Babylon, fjernt fra det fruktbare hjemlandet.

Hendelser og skikker

Kapittelet benytter sjangeren קִינָה (qinah), en formell klagesang som tradisjonelt ble sunget ved dødsfall og nasjonale katastrofer. Denne sjangeren har en karakteristisk rytme (ofte 3+2 stavelser) som skaper en haltende, sørgende effekt. At Esekiel synger en klagesang over konger som fortsatt lever, er et profetisk virkemiddel som erklærer dynastiets skjebne som allerede beseglet. Bruken av løve- og vinstokk-symbolikk knytter seg til gamle velsignelser over Juda-stammen (1 Mos 49:9) og Israel som Guds vinplantning – bilder som tilhørerne umiddelbart ville gjenkjenne.

Nøkkelbegreper

Ordet כְּפִיר (kefir, «ung løve») brukes om en løve i sin kraftfulle ungdom, ikke en hjelpeløs unge. Dette understreker kongenes potensial og makt før deres fall. Uttrykket בַּחַחִים (bachachim, «kroker») refererer til metallkroker som ble satt gjennom kjevene på fangede dyr eller fanger – en brutal praksis dokumentert i assyriske og babylonske relieffer, som viser kongers ydmykelse av beseirede fiender. מַטֵּה עֹז («styrkegren»/«mektig stav», v. 11 og 14) har dobbelt betydning: både kraftige grener på vinstokken og herskerstaver, noe som binder sammen de to allegoriene i kapittelet. I v. 14 erklæres det at ingen slik gren lenger finnes – dynastiet er utslettet.

Kapittel-spesifikke funn

Babylonske administrative tekster kalt «rasjonslister» fra Nebukadnesars palass bekrefter at kong Jojakin (kalt «Yaukin, konge av Juda») mottok matrasjoner i Babylon sammen med sine fem sønner. Disse kileskrifttekstene, oppdaget tidlig på 1900-tallet, bekrefter den historiske virkeligheten bak bildet av løven ført i bur til Babylon. Assyriske og babylonske relieffer viser også bokstavelig talt fangede konger og løver ført med kroker og tau, noe som gir visuell bakgrunn for Esekiels drastiske bilder av kongelig ydmykelse.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord8

Løvinne — En metafor for Israels nasjon, som representerer styrke og makt.
Løveunger — Refererer til Israels ledere og konger, som var avkommet av løvinnen.
Ørn — Et symbol på Babylons konge, Nebukadnesar II, som invaderte og ødela Jerusalem.
Gren — Representerer Zedekias, den siste kongen av Juda, som ble tatt til fange av babylonerne.
Vintre — Symboliserer Israels folk og deres samfunn, som lider under undertrykkelse og eksil.
Tørke — Betyr åndelig tørke og frafall fra Gud, som fører til at Israel blir svekket og utsatt.
Rop — Uttrykker folkets klage og bønn om hjelp i deres nød og lidelse.
Herren — En referanse til Gud, den allmektige skaperen som har kontroll over menneskenes skjebne.