FLOGVIT
.bible

EsekielKapittel 19

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Stem i ein klagesong over fyrstane i Israel.
Og du, stem i en klagesang over Israels fyrster.
Og sei: Kva var mor di? Ei løvemor mellom løver. Ho låg mellom unge løver og fostra opp ungane sine.
Og si: Hva var din mor? En løvinne! Blant løver lå hun, midt blant ungløver fostret hun sine unger.
Ho fostra opp ein av ungane sine, og han vart ei ung løve. Han lærte å riva i bitar, og han åt menneske.
Hun oppfostret én av sine unger, han ble en ungløve. Han lærte å rive bytte, han åt mennesker.
Folkeslag høyrde om han, og han vart fanga i fella deira. Dei førte han med krokar til Egypt.
Folkene hørte om ham, i deres felle ble han fanget. De førte ham med kroker til Egypts land.
Då ho såg at ho hadde venta fåfengt og vona hennar var ute, tok ho ein annan av ungane sine og gjorde han til ei ung løve.
Da hun så at hun hadde ventet forgjeves, at hennes håp var tapt, tok hun en annen av sine unger og gjorde ham til ungløve.
Han gjekk omkring mellom løvene og vart ei ung løve. Han lærte å riva i bitar, og han åt menneske.
Han gikk omkring blant løvene, han ble en ungløve. Han lærte å rive bytte, han åt mennesker.
Han reiv ned borgene deira og øydela byane deira. Landet og alt som var i det, vart lagt øyde av lyden av brølet hans.
Han kjente deres enker og la deres byer øde. Landet og alt som fylte det, ble lamslått av lyden av hans brøl.
Då sette folkeslag frå landa rundt omkring seg opp mot han. Dei kasta garnet sitt over han, og han vart fanga i fella deira.
Da satte folkene fra landene rundt omkring seg opp mot ham. De spente sitt garn over ham, i deres felle ble han fanget.
Dei sette han i bur med krokar og førte han til kongen i Babel. Dei førte han til ein festning, så røysta hans aldri meir skulle høyrast på fjella i Israel.
De førte ham dit i festninger, for at hans røst ikke mer skulle høres på Israels fjell.
Mor di var som eit vintre i din livskraft, planta ved vatn. Det bar frukt og hadde mange greiner på grunn av det rikelege vatnet.
Din mor var som et vintre plantet ved vann i din blomstring. Det bar frukt og fikk grener av det rike vannet.
Det hadde sterke greiner, gode nok til herskarspirar. Stammen voks høgt opp mellom det tjukke lauvverket, og det vart synleg i si høgd med sine mange skot.
Det fikk kraftige grener til herskerstaver. Dets krone reiste seg høyt opp blant det tette løvverket. Det var synlig i sin høyde med sine mange ranker.
Men det vart rive opp i harme og kasta til jorda. Austavinden tørka ut frukta. Dei sterke greinene vart rivne av og tørka bort, og elden fortærte dei.
Men det ble rykket opp i harme og kastet til jorden. Østenvinden tørket ut dets frukt. Dets kraftige grener ble brutt av og visnet, ilden fortærte dem.
No er det planta i øydemarka, i eit tørt og tørstande land.
Nå er det plantet i ørkenen, i et tørt og tørstende land.
Eld gjekk ut frå greinene og fortærte frukta. Det var inga sterk grein att, ingen herskarspirar. Dette er ein klagesong, og det vart til ein klagesong.
Ild gikk ut fra dets egen kvist og fortærte dets frukt. Det har ingen kraftig gren igjen, ingen herskerstav. Dette er en klagesang, og den ble til en klagesang.
←→