JobKapittel 21

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Då tok Job til orde og sa:

Høyr vel på orda mine, lat det vera trøysta de gjev meg.

Ha tolmod med meg så eg får tala, og når eg har tala, kan de spotta.

Er det eit menneske eg klagar til? Skulle ikkje ånda mi då vera utolmodig?

Vend dykk mot meg og ver forundra, legg handa for munnen!

Når eg tenkjer på det, blir eg skrekkslagen, kroppen min skjelv.

Kvifor får dei ugudelege leva, bli gamle og auka i makt?

Avkomet deira står fast framfor dei, etterkomarane er for augo deira.

Husa deira har fred, utan frykt, og Guds ris rammar dei ikkje.

Oksen deira parrar utan å missa, kua kalvar utan å kasta.

Dei sender borna sine ut som ein saueflokk, og ungane deira hoppar og dansar.

Dei syng til tamburin og lyra og frydar seg til tonar frå fløyta.

Dei lever dagane sine i velstand og fer stilt ned til dødsriket.

Dei seier til Gud: 'Hald deg borte frå oss! Vi vil ikkje vita av dine vegar.'

'Kva er Den allmektige at vi skulle tena han? Kva gagn har vi av å be til han?'

Men lukka deira ligg ikkje i deira eiga hand. Dei ugudelege sine råd er langt frå meg.

Kor ofte blir lampa til dei ugudelege sløkt? Kor ofte kjem ulukka over dei? Deler han ut smerter i sin vreide?

Blir dei som halm for vinden, som agner stormen fører bort?

'Gud sparer straffa hans til borna hans,' seier de. Lat han løna mannen sjølv så han merkar det!

Lat hans eigne auge sjå undergangen, lat han drikka av Den allmektige sin vreide!

For kva bryr han seg om huset sitt etter seg, når talet på månadene hans er avskore?

Kan nokon læra Gud kunnskap, han som dømer dei høge?

Ein døyr midt i si fulle kraft, trygg og i fred.

Sidene hans er fulle av feitt, og mergen i beina er saftig.

Ein annan døyr med bitter sjel, utan å ha smaka det gode.

Saman ligg dei i molda, og makken dekkjer dei begge.

Sjå, eg kjenner tankane dykkar og dei vonde planar de har mot meg.

For de seier: 'Kvar er huset til stormannen? Kvar er teltet der dei ugudelege budde?'

Har de ikkje spurt dei vegfarande? Kjenner de ikkje att teikna deira?

At den vonde blir spart på ulukkedagen, berga unna når vreiden kjem?

Kven seier han i andletet kva vegen hans er? Og det han har gjort, kven løner han for det?

Han blir ført til grava, og det blir halde vakt over gravhaugen hans.

Jordklumpane i dalen er søte for han. Alle menneske følgjer etter han, og uteljelege har gått føre.

Korleis kan de då trøysta meg med tom tale? Svara dykkar er berre svik!

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 21

Hovedtema: Job avviser vennenes enkle gjengjeldelseslære ved å vise at de onde ofte lever lykkelig og dør i fred.

Innhold: Job ber vennene lytte ordentlig før de svarer (v. 2-6). Han beskriver hvordan de ugudelige ofte lever i velstand med familie, rikdom og trygghet, selv om de avviser Gud og sier «Vik fra oss!» (v. 7-16). Job spør retorisk hvor ofte de onde virkelig rammes av ulykke (v. 17-21), og påpeker at både rettferdige og urettferdige ender i samme grav (v. 23-26). Han avslutter med å avvise vennenes trøst som tom og svikefull (v. 34).

Nøkkelord/bilder:

De ondes velstand (v. 7-13): De ugudelige lever lenge, blir mektige, har trygge hjem og barn som leker – stikk i strid med gjengjeldelseslæren.
«Vik fra oss, Gud» (v. 14-15): De onde avviser Gud åpent, men lider likevel ingen konsekvenser.
Felles grav (v. 26): Både den lykkelige og den bitre legges i støvet – døden utjevner alt.
Tom trøst (v. 34): Job avviser vennenes svar som meningsløs svik (hebr. ma'al).

Historisk kontekst

Hendelser og skikker

Job 21 inneholder flere referanser til begravelsesskikker i den gamle nære Østen. I vers 32-33 beskrives det hvordan den ugudelige «føres til graven» og hvordan «dalens jordklumper er søte for ham» – en poetisk beskrivelse av gravlegging. Uttrykket om at «alle mennesker følger etter ham» reflekterer den eldgamle skikken med gravfølge, der hele lokalsamfunnet deltok i begravelsesprosesjon. At det også «våkes over gravhaugen» (גָּדִישׁ) peker på tradisjonen med å vokte eller samles ved graven i tiden etter begravelsen, noe som var vanlig i mesopotamiske og kanaaneiske kulturer for å beskytte den avdøde og vise respekt.

Nøkkelbegreper

Ordet «שֵׁבֶט אֱלוֹהַּ» (Guds stav/tuktelse) i vers 9 er et sentralt uttrykk som kombinerer bildet av hyrdens stav med guddommelig disiplin. I visdomslitteraturen representerte «staven» både beskyttelse og korreksjon. Job observerer at de ugudelige tilsynelatende unnslipper denne guddommelige tuktelsen.

I vers 17 brukes bildet «נֵר רְשָׁעִים» (de ugudeliges lampe), et vanlig visdomsmotiv som symboliserer liv, velstand og familielinje. At lampen «slukkes» betydde ikke bare død, men at ens ettermæle og slekt ble utslettet. Job utfordrer her direkte vennenes påstand (sml. Bildads tale i 18:5-6) ved å spørre: «Hvor ofte skjer egentlig dette?»

Uttrykket «חֲבָלִים יְחַלֵּק בְּאַפּוֹ» (han utdeler ulykker i sin vrede) i vers 17 bruker ordet «חֲבָלִים», som kan bety både «rep/bånd», «fødselssmerter» og «ødeleggelse/ulykke» – en bevisst flertydig term som forsterker bildet av guddommelig dom.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord8

Elifas — En av Jobs tre venner som kom for å trøste og tale med Job i hans prøvelser.
Job — Hovedpersonen i boken, en rettskaffen mann som opplever store lidelser og prøver å forstå Guds vilje.
Rettferdighet — En moralsk kvalitet som innebærer å handle i samsvar med guddommelige eller moralske lover og prinsipper.
Lidelse — Fysisk eller psykisk smerte, nød eller ubehag som Job opplever gjennom hele boken.
Visdom — Evnen til å bruke kunnskap og erfaring for å ta gode beslutninger og dømme riktig.
Guds frykt — Respekt og ærefrykt for Gud, anerkjent som en viktig del av å leve et rettskaffent liv.
Trøst — Støtte og omsorg som Elifas og de andre vennene prøver å gi Job under hans prøvelser.
Prøvelser — De vanskelige situasjonene og utfordringene Job må møte som et resultat av hans lidelser.