FLOGVIT
.bible

JobKapittel 15

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Da svarte Elifas fra Teman og sa:
Vil en vis mann svare med tom kunnskap og fylle sin mage med østavind?
Vil han argumentere med ord som ikke gagner, med tale som ikke nytter?
Du bryter jo ned gudsfrykten og svekker bønnen for Guds ansikt.
For din skyld styrer din munn, og du velger de listiges tunge.
Din egen munn dømmer deg skyldig, ikke jeg; dine egne lepper vitner mot deg.
Ble du født som det første menneske? Ble du til før høydene?
Har du lyttet til Guds råd og samlet all visdom til deg selv?
Hva vet du som vi ikke vet? Hva forstår du som vi ikke også forstår?
Blant oss er det både gråhårede og gamle menn, eldre enn din egen far.
Er Guds trøst for lite for deg, og det ord som tales mildt til deg?
Hvorfor lar du hjertet rive deg med? Hvorfor flakker øynene dine?
Du vender din ånd mot Gud og lar slike ord komme ut av din munn.
Hva er et menneske, at det skulle være rent? Kan den som er født av kvinne, være rettferdig?
Se, ikke engang sine hellige stoler han på, og himlene er ikke rene i hans øyne.
Hvor mye mer da et menneske som er avskyelig og fordervet, som drikker urett som vann!
Jeg vil forklare deg, hør på meg! Det jeg har sett, vil jeg fortelle:
Det som vise menn har fortalt, og som de ikke skjulte – overlevert fra sine fedre.
Til dem alene ble jorden gitt, og ingen fremmed gikk blant dem.
Alle sine dager vrir den ugudelige seg i smerte, gjennom alle de år som er lagt opp for voldsmannen.
Redselsfulle lyder fyller hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
Han tror ikke han skal vende tilbake fra mørket; han er utpekt for sverdet.
Han flakker omkring etter brød og spør: Hvor er det? Han vet at mørkets dag er nær.
Nød og angst skremmer ham; de overvelder ham som en konge klar til strid.
For han rakte ut sin hånd mot Gud og trosset Den Allmektige.
Han stormer mot ham med stiv nakke, bak sine skjolds tykke buler.
For han dekket sitt ansikt med sitt fett og la fettlag på sine hofter.
Han bosatte seg i ødelagte byer, i hus der ingen skulle bo, som var bestemt til å bli ruinhauger.
Han skal ikke bli rik, hans velstand skal ikke bestå, og hans skygge skal ikke bre seg utover jorden.
Han skal ikke slippe unna mørket. Flammen skal tørke ut hans skudd, og han skal forgå ved pusten fra Guds munn.
La ham ikke stole på tomhet og bedra seg selv, for tomhet blir hans gjengjeld.
Før hans tid skal det fullbyrdes, og hans grener skal ikke grønnes.
Han skal være som en vinstokk som mister sine umodne druer, som et oliventre som kaster sine blomster.
For de gudløses flokk er ufruktbar, og ild fortærer bestikkelsens telt.
De unnfanger ulykke og føder ondskap, og deres indre forbereder svik.
←→